Et utrolig godt liv

ET USEDVANLIG PAR: Sjefredaktør Ben Bradlee i The Washington Post med avisas utgiver Katharine Graham. Sammen trosset de alle trusler og advarsler og publiserte avsløringene som rystet en hel verden og som førte til avsettelsen av både USAs president og alle mans menn. Foto: ZUMA PRESS

ET USEDVANLIG PAR: Sjefredaktør Ben Bradlee i The Washington Post med avisas utgiver Katharine Graham. Sammen trosset de alle trusler og advarsler og publiserte avsløringene som rystet en hel verden og som førte til avsettelsen av både USAs president og alle mans menn. Foto: ZUMA PRESS

Han var redaktøren som avsatte USAs president Richard M. Nixon og alle hans menn. Han publiserte Pentagon-rapporten som avslørte president Lyndon B. Johnsons hemmelige operasjoner i Vietnam, Laos og Kambodsja. Han var president John F. Kennedys personlige venn. Han ble den undersøkende journalistikkens far i Amerika.

Ben Bradlee var sjefredaktør i The Washington Post gjennom 24 år (1968 – 1991), og den mest konsekvente og prinsippfaste redaktør i De Forente Staters moderne pressehistorie. Han ba USAs justisminister John Mitchell dra til helvete, under forsøkene på å kvele journalistikken til The Post. Senere kunne han glede seg over å se Mitchell bak lås og slå – i fengsel.

Slik ble Ben Bradlee ble en levende legende for pressefolk over hele verden. Han angret aldri på at han valgte journalistikken som karrierevei. Den ledet ham gjennom et usedvanlig godt, rikt og spennende liv, inntil han døde i forrige uke, 93 år gammel.

Du trodde kanskje at Watergate bare handlet om Dustin Hoffman og Robert Redford i rollene som Carl Bernstein og Bob Woodward i storfilmen «Alle presidentens menn» fra 1976. Filmen fikk fire Oscar, blant annet til skuespilleren Jason Robard i rollen som Ben Bradlee.

Watergate-avsløringen ble selve ikonet for undersøkende journalistikk over hele verden. Historien handler i stor grad også om en ganske usedvanlig redaktør og en usedvanlig avisutgiver – som trosset alle mektige krefter og som satte avisbedriftens omdømme og fremtid i spill for å leve opp til sine idealer.

Så handlet historien i tillegg om to unge, iherdige reportere som jaget kilder i tallrike telefonsamtaler, som slet hull på skosålene og som fortsatte å legge to og to sammen til de fikk fire.

Woodward og Bernstein fulgte en hønsj om at storyen ville lede dem til Det Hvite Hus, og de hadde en redaktør som veiledet dem fra artikkel til artikkel, som lojalt støttet og forsvarte journalistenes arbeid.

Ben Bradlee skriver i sin memoarbok «A good life» (1995) at han aldri spurte om eller fikk vite identiteten til «The Deep Troath» – den hemmelige kilden til avsløringene. Han stolte på sine journalister og måten han ledet dem på.

– Så lenge en journalist forteller sannheten, samvittighetsfullt og rettferdig, er det ikke hans jobb å frykte konsekvensene. Sannheten er aldri så farlig som løgnen kan være i det lange løp, skrev Bradlee.

I hans redaktørtid fikk Washington Post 18 Pulitzer-priser, men en av dem måtte likevel leveres tilbake. Den prisvinnende historien om en 8 år gammel heroinmisbruker viste seg å være oppdiktet. Ben Bradlee startet en journalistisk obduksjon av historien, offentliggjorde alt, beklaget og rettet opp alle feil. Slik reddet han også avisens ære og troverdighet.

Avsløringen av Pentagon-rapporten hadde skapt et helt spesielt tillitsforhold mellom The Washington Posts utgiver, Katharine Graham, og redaksjonen under ledelse av Bradlee. Også hennes historie er bemerkelsesverdig og utrolig godt skildret i selvbiografien «Personal History» (1997) som hun fikk en Pulitzer-pris for. De to memoarbøkene, har jeg hatt i hylla i nesten hele min redaktørkarriere. De burde nesten være pensum for alle nye journalister som ikke er vant til at det finnes en redaktør og en utgiver.

Hun var datteren til den tidligere eieren av The Washington Post, men faren overlot henne ikke jobben som publisher. I stedet valgte han hennes ektemann som sin arvtager. Hun skulle være hjemmeværende og mest til pynt. Men i 1963 ble hun virkelig satt på prøve da ektemannen til slutt tok sitt liv, etter et stormfullt og alkoholisert samliv. Uten noen publisistisk erfaring overtok hun roret i The Washington Post.

Ben Bradlee var veteran fra stillehavskrigen mot Japan, og han hadde startet en ny lokalavis i New Hampshire da freden kom. Senere ble han korrespondent i Paris, Afrika og Midt-Østen. Han var sjef for Washington-kontoret til Newsweek, da Kathrine Graham hyret ham inn som rormann på Post-skuta.

Sammen utviklet de to et nært og tillitsfullt samarbeid. Så nært det var mulig å komme uten å være et par. – Run it, mother, pleide Bradlee å si til sine medarbeidere da alt var klart for å starte pressene.

Hverken historien om Pentagon-rapporten eller Watergate startet i The Washington Post. Men Ben Bradlee viste alle at med journalistisk iherdighet var det mulig å overta enhver historie. Da The New York Times ble avstengt fra å publisere, fikk Bradlee tilgang til 7000 Pentagon-dokumenter og kunne fortsette avsløringene. Katharine Graham trosset rådene fra sine advokater og fulgte i stedet Ben Bradlees seilas inn mot stormens øye.

For en story!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s