Stille diplomati i Kina

 

IMG_3730

TIANANMEN: Det blodige oppgjøret med opposisjonelle studenter i 1989 var en nødvendig historisk korreksjon, i følge kinesiske medier.

BEIJING/FUZHOU: Mens Kina-kjennere kritiserer Norges topptunge forskningsdelegasjon til Beijing og Shanghai sist uke, har jeg forsøkt å utøve et stille diplomati overfor kinesiske presseorganisasjoner: Siktemålet er å åpne en dialog om uavhengig journalistikk, presseetikk og selvregulering av medier i Kina.

I løpet av en uke har vi møtt over 100 journalister og redaktører, og et stort antall lærere og studenter ved journalist-universiteter i Beijing og i Fujian-provinsen syd i Kina, ved stredet mot Taiwan.

Vår dialog-delegasjon besto bare av to medlemmer. Undertegnede og presidenten i Ethical Journalism Network (EJN), Aidan White. EJN er en stiftelse i London som arbeider for presseetikk og selvregulering innen media. Stiftelsen ble opprettet i 2013 og har senere mottatt støtte fra Norges utenriksdepartement.

Jeg reiste direkte fra den norske SKUP-konferansen, som var en sterk manifestasjon av maktkritisk, fri og undersøkende journalistikk – til Kina. Det er litt av en overgang. Organisasjonen Reportere Uten Grenser «kåret» Kina som nummer 176 på listen over verdens nasjoner når det gjelder pressefrihet.  Onsdag denne uken presenteres årets utgave av den samme oversikten, men mange kritikere mener at utviklingen i Kina går fra vondt til verre.

Det er mange dilemmaer knyttet til en dialog med verdens største diktatur, men kan vi egentlig la være å samtale med en femtedel av verdens befolkning? Med et land som har verdens sterkest voksende økonomi og som snart er ledende i kommunikasjonsteknologi?

IMG_3719
DIALOG-MØTE: EJNs president Aidan White diskuterer presseetikk og selvregulering av medier med journalister og redaktører i All-China Journalists Association og medlemmer av den presseetiske kommisjonen i Beijing.

I Beijing og Fuzhou – en by med sju millioner innbyggere – har vi vært gjester hos All-China Journalists Association, en organisasjon for alle landets mer enn 200 000 journalister. Det nærmeste man kan komme et presseforbund i dette landet. Organisasjonen er nok styrt av kommunistpartiet, som alt annet i Kina, men samtidig opptatt av de globale utfordringene som møter all journalistikk:

Desinformasjon. Hatefulle ytringer. Copyright-problemer. Dårlig reklame. Vulgært innhold.

Journalister opplever økende mistillit og svekket omdømme i offentligheten. Presset fra den politiske ledelsen nevnes ikke. Ledelse oppfattes som en nødvendig del av rammeverket som pressen må arbeide innenfor.

IMG_3723

MAO – som ung skribent og redaktør.

Inngangspartiet til bygningen som huser All-China Journalists Association (ACJA) preges av monumenter, som viser journalistikkens historiske betydning for Folkerepublikken. Vi får snart en historisk forelesning av journalistikk-professor Zheng Baowei ved Remin-universitetet i Beijing, som ble grunnlagt av kommunistpartiet

– Det må stilles strenge krav til journalister. De skal tjene samfunnet, folket og staten. Regulering er nødvendig, men kinesisk journalistikk hviler dessuten på fundamentale regler innen akademia, sier professoren.

Zheng forteller at Kina feirer 100årsjubileum for journalistutdanningen. Formann Mao var blant de første studentene. Han ble senere redaktør i to aviser.  Maos tanker formanet journalistene

IMG_3722

ZHENG BAOWEI – professor i journalistikk og pressehistoriker.

til å lære av folket og han beskrev dem som ingeniører i utviklingen av menneskesjelen.

De første etiske retningslinjene ble skrevet i 1942, og etter opprettelsen av Folkerepublikken i 1949 kom «sjølkritikk» med i en av fire presseetiske hovedsetninger. Staten utarbeidet et detaljer sett av presseetiske regler i 1987, som sist er revidert i 2009, men ganske nylig har president Xi beskrevet journalistens ansvar i seks punkter. Her understrekes også betydningen av at media overvåkes og må stå til regnskap for sine redaksjonelle valg. Det skal holdes seminarer med publikum og det er opprettet hotlines hvor folk kan varsle om presseetiske overtramp og desinformasjon. Etter fremveksten av sosiale medier varsles det nå nye reguleringer av innhold som spres via internett, og sterkere vern av privatliv på linje med europeisk lovgivning.

ACJAs generalsekretær Wang Dogmei forteller oss at det ble opprettet en nasjonal presseetisk kommisjon i 2015, og at det er bygget ut et system av 29 slike kommisjoner. Kommisjonen i Beijing har 33 medlemmer, bl.a. fra næringslivet og Partiet. Dermed har Kina fått et uavhengig system for selvregulering i mediebransjen, mener hun.

Det var bare det med Partiet, da..

Men vi må forstå at alt som skjer i Kina er forankret i Partiet. Og hos Xi. Likevel finnes det mye pressefaglig å diskutere mellom vest og øst. Vi opplever at de fleste kinesiske pressefolkene som vi møter, er åpne og positive til dialog om felles problemer.

IMG_3720

POSITIVT MØTE: Aidan White diskuterer med medlemmer av Beijings presseetiske kommisjon.

Det finnes mer enn 400 ulike presseetiske koder i verden, ikke ett felles regelverk for alle journalister. Det er også en forskjell mellom ytringsfrihet og journalistikk. Journalister kan ikke publisere sitt innhold som de vil, de må operere innenfor en ramme av etikk og lovgivning.

– Men alle journalister bør dele kjerneverdiene i etisk journalistikk: Nøyaktighet, åpenhet, uavhengighet, upartiskhet, humanisme, ansvarlighet, sier Aidan White til forsamlingen. Han var tidligere generalsekretær for den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) gjennom 20 år, og har et unikt kontaktnett av pressefolk over hele verden. De siste årene har han bygget opp Ethical Journalism Network, med god støtte fra de norske presseorganisasjonene og UD.

Hvorfor akkurat lille Norge i dette bildet?

Fordi organisasjonen Reportere Uten Grenser regner Norge som verdens mest pressefrie nasjon. Og i følge Aidan White, fordi vi har et unikt selvregulerende presseetisk system. Det beste i verden, skryter min irske venn og kollega.

– I Norge deler alle journalister et felles presseetisk regelverk, som støttes av alle medier. Det omfatter alle journalistiske plattformer, behandlingen av klager foregår helt åpent og noe av det strømmes til publikum. Folk kjenner systemet og respekterer det. Mange redaksjoner utgir også årlige redaksjonelle regnskap, hvor tabber og feil blottlegges, forklarer Aidan White.

Så overlater han til meg å beskrive Pressens Faglige Utvalg og Vær Varsom-plakaten.

Diskusjonen med kineserne avslører at bortsett fra forholdet til Staten (og det er ikke noen liten forskjell) så er mange av de presseetiske problemstillingene ganske like i våre to land. Medlemmene av den presseetiske kommisjon ramser opp: Reklamens inntog i journalistikk, falske nyheter, vulgær-journalistikk, utfordringer i den digitale transformasjonen og fra sosiale medier.

– Hvordan blir norske journalister som bryter de presseetiske reglene straffet, spør et av medlemmene i Beijing-kommisjonen?

Jeg må forklare i detalj at læringen ligger i tilrettevisningen fra egne kolleger og i den redaksjonelle oppfølging av saken. Og i offentliggjøringen av PFUs konklusjoner, korreksjoner og beklagelser.

Hun repliserer at i Kina blir journalister ilagt bøter, de suspenderes og i alvorlige tilfeller får de sparken..

Ethical Journalism Network har arbeidet i fire år for å få opprettet en dialog med kinesisk presse. Det har vært en vanskelig vei. I fjor skulle jeg ha deltatt i en delegasjon til Kina, men fikk beskjed om at norske EJN-representanter var uønsket i landet. Etter normaliseringen av Norges forhold til Kina er tonen en annen.

Det er heller ikke lenger slik at kineserne feier problemer knyttet til hatefulle ytringer, desinformasjon og presseetiske overtramp under teppet som «ikke eksisterende». Under besøket i forrige uke hadde vi åpne og positive diskusjoner om alle de forandringer som journalistikken nå står midt oppe i og de utfordringer og muligheter som møter mediefolk i en digital tidsalder. Det virker som om presseetikk, selvregulering av media og online journalistikk er en fornuftig plattform for dialog.

Kinesiske medier er ikke lenger direkte subsidiert av Staten og har fått klar beskjed om å søke finansiering gjennom kommersiell virksomhet. Å tilnærme seg vestlig markedsøkonomi samtidig som man skal ivareta og formidle kommunistpartiets ideologiske verdier, må være en uhyre krevende balansegang. Midt i den digitale transformasjonen.

Kinesiske medier rapporterer fritt om mye av det som skjer i samfunnet, både politisk og i kulturlivet. Men noen tema er det strengt forbudt å diskutere: Partiets ideologi, menneskerettigheter og religiøse konflikter.

IMG_3731

STUDENTMØTE: Møte med professorer og studenter ved Beijings universitet for kommunikasjon og medier. Studentene var opptatt av hatefulle ytringer og falske nyheter

Vi besøkte journalistutdanningen ved to av landets fremste universiteter, bl.a. Fakultetet for Journalistikk og Kommunikasjon i Beijing med 2000 studenter og 180 lærere. Her er ledelsen svært interessert i å opprette et nærmere samarbeid med EJN, spesielt om de presseetiske utfordringer som følger av migrasjon, hatefulle ytringer og rasisme. Dette er problemstillinger som begynner å melde seg med full tyngde i Kina.  Det er problemer knyttet til omtale av landets 55 ulike minoritetsbefolkninger og økt innvandring fra afrikanske land. Vi diskuterer også muligheten av å utarbeide et grunnkurs i presseetikk, og journalistiske verktøy i bekjempelsen av hatefulle ytringer innen media.

– Falske nyheter er blitt en stor trussel i Kina, sier en av studentene. Folk kaller seg journalister og fabrikkerer nyheter i sosiale medier for å få oppmerksomhet. Eller for å desinformere. Professor Peixin Cao gir oss et eksempel:

En gravid kvinne som ble nektet keisersnitt av legene, begikk selvmord. Sykehuset fabrikkerte en historie i sosiale medier om at det var svigermoren som hadde nektet henne dette, for å fjerne oppmerksomhet fra legenes ansvar.

Ved universitetet i Fuzhou får vi servert en annen historie: En «nyhet» om at kaffen hos Starbucks (det finnes en kaffebar på annethvert gatehjørne i Beijing og Fuzhou) øker faren for å få kreft, spredte seg som ild i tørt gress i kinesiske sosiale medier. Noen ganger er kraften i rykter sterkere enn i journalistikk.

For å summere opp: EJN-besøket i Kina har gitt flere gode muligheter for oppfølging: I tillegg til konkrete, presseetiske verktøy for journalister, drøftet vi mulighetene av flere gjensidige utvekslingsbesøk fra miljøer som arbeider innen selvregulering av media. En egen sesjon om digital presseetikk under Kinas årlige verdenskongress for internett. EJN vil også bli invitert til å presentere seg under et større nasjonalt mediaforum i juni. Dessuten ble det foreslått å opprette en egen dialog med Kinas organisasjon for kvinnelige journalister og med organisasjonen for miljøjournalister.

IMG_3737

I FUZHOU: Fra møte med journalister og redaktører i presseorganisasjoner og Fujian-provinsens presseetiske komite. T.v. for Aidan White sitter visedirektør i ACJAs internasjonale avdeling Chen Tao, som ledsaget oss under hele besøket i Kina. Han er EJNs hovedkontakt i dialogen med kinesiske medier.

Hjemme hos «Fake News»

IMG_3175

STØRST: Statuen av Aleksander Den STore rager åtte etasjer over bakken i sentrum av Skopje.

SKOPJE – Rett før grålysningen våkner jeg til bønneropene fra den gamle moskeen. Gjennom vinduet ser jeg det turkisblå lysskjæret som omkranser toppen av den 30 meter høye minareten. Fra høyden på den andre siden av byen lyser et 66 meter høyt kors, Millennium-korset, som er reist som minnesmerke over 2000 år med kristendom.

Kontrastene er iøynefallende i den makedonske hovedstaden, hvor blind overbevisning om fortreffeligheten til kommunistisk ideologi synes å være erstattet av religiøs tro og nasjonalistiske følelser.

Skopje er kalt en hovedstad av kitch. Her er Aleksander Den Store virkelig svær, der han sitter høyt til hest på en statue som rager 22 meter over bakken. De omkringliggende bygningene har fasader i romersk stil. Prangende broer og en triumfbue. Regjeringsbygningen er, i følge tolken, ikledd en falsk fasade av plast. Som kulisser i Hollywood. Langs gatene kjører røde to-etasjers London-busser.

Det er kanskje ikke så rart at Makedonia også rommer verdens hovedstad for «fake news», småbyen Veles, som ligger tre-fire mil utenfor Skopje. Her har unge makedonere forsøkt å gjøre seg rike på bekostning av vestlige demokratier gjennom spredningen av falsk informasjon for å tjene penger på annonser.

img_5647.jpg

EU-MØTE: Sammen med Danica Ilic fra Ethical Journalism Network forklarer jeg om det norske presseetiske systemet foran makedonske mediefolk  i EUs Info-Center.

Jeg er i Makedonia på et oppdrag fra EU og UNESCO for å bidra til at mediene får en sterkere og mer uavhengig stilling i samfunnet. Som representant for den britiske stiftelsen Ethical Journalism Network (EJN). Vi arbeider for tillitsskapende journalistikk og selvregulering av profesjonelle standarder innen media i Europas sørøstlige hjørne – Balkan.

I Skopje møter vi representanter for de ulike typer av medier, aviser, radio- og TV, online nyhetsportaler. Og selvsagt folk fra medieorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner. Sammen med den serbiskfødte journalisten, Danica Ilic fra EJN, besøker jeg dem separat i redaksjonene og ved en større konferanse i regi av EUs Info-Center i Skopje. Her er det min oppgave å fortelle om det norske, presseetiske systemet og om norske medier som åpner opp for publikums innsyn gjennom årlige, redaksjonelle regnskap.

En velfungerende klageordning og etiske regler som stort sett respekteres, er fremmede begreper for medier i Makedonia. Her er medieøkonomien elendig, det politiske presset mot mediene sterkt og ingen respekterer uttalelser fra The Press Council – Makedonias svar på Pressens Faglige Utvalg.

FullSizeRender (2)

BRETTER UT: Sjefredaktør Lirim Dullovi viser hvordan offentlige kunngjøringer preger avissidene til konkurrenten.

– Her hersker det kaos og anarki, fastslår den albanske redaktøren i dagsavisen «KOHA», Lirim Dullovi.

Han er også en av avisas eiere, og står sentralt i arbeidet for å etablere en ny utgiverorganisasjon for trykte medier i Makedonia. Avisa har et opplag på bare 7000 eksemplarer, men er likevel et av de toneangivende medier i landet, sammen med tre andre dagsaviser. 25 prosent av befolkningen i Makedonia er albansk.

Avisene er ikke særlig moderne, men har sine respektive online portaler. Disse er stort sett bemannet med 2-3 medarbeidere, som publiserer innhold fra papiravisens medarbeidere. De økonomiske ressursene er begrenset, og Lirim Dulovi retter søkelyset mot urettferdigheter i annonsemarkedet, hvor statlige annonser står for en stor andel. Regjeringsvennlige medier prioriteres i plasseringen av statsannonser og offentlige kunngjøringer.

Knapt noe sted utgjør spredningen av falske nyheter et større problem enn i Makedonia selv. Lokalvalgene for tre uker siden skjedde i en atmosfære sterkt preget av nettsteder som forsøker å manipulere ved hjelp av falske nyheter. Makedonia har ca. 300 online nyhetsnettsteder, mindre en 20 av dem kan kalles seriøse. Resten er det ingen som vet hvem eier eller redigerer.

– Lovregulering av online-markedet, bør være vår prioritet nummer én, sier Aleksandar Damovski, sjefredaktør og grunnlegger av nettavisen MKD.

Nummer to er behovet for bedre opphavsrettslig vern av journalistisk materiale. I dag kan alt stjeles og vris på i nettbaserte tjenester uten kjent eier eller redaktør. Først når disse elementære tingene er på plass kan man begynne å snakke om effektiv selvregulering av media, mener Damovski.

Hans MKD er en ren nettavis med 11 medarbeidere og 50 000 daglige brukere. Aleksandar Damovski peker også på problemet med at mange medier er finansiert gjennom gaver fra fond og institusjoner, som krever politiske motytelser eller representerer utenlandske interesser.

Selv om den politiske makten skiftet hender i Makedonia for to år siden, fortsetter det politiske presset mot mediene. Medier som støttet det tidligere regimet har snudd kappen etter vinden og lar seg utnytte av nye makthavere, snarere enn å gå i opposisjon.

Det uavhengige, presseetiske utvalget, oppfattes også av mange som «ukjent» eller uten gjennomslagskraft. Utvalget ble etablert ved hjelp av UNESCO for bare tre år siden, og lederen sier at arbeidet fortsatt er i støpeskjeen.

IMG_3119.jpg

GÅR ONLINE: Sjefredaktør Aleksandar Dimkovski forklarer avisens nettutgave.

IMG_3113.jpg

PÅ HISTORISK GRUNN: Akkurat som VG ble HOBA Makedonia født under frigjøringen fra okkupasjonen. 

 

– Uttalelsene derfra er barerådgivende og det er ingen pålegg om å foreta korreksjoner, sier sjefredaktør Aleksandar Dimkovski i Makedonias eldste avis «HOBA Makedonia». Avisen kom med frigjøringen av Jugoslavia i 1944, og var i mange år et talerør for president Tito, som har sin gullforgylte statue i sentrum av Skopje.

I likhet med mange andre redaktører i byen er også Aleksandar Dimkovski en varm tilhenger av en ny og mer detaljert lovregulering av mediene. Reguleringen bør omfatte TV, som tar mye av reklamemarkedet. Dimkovski og hans kolleger i privateide medier er sterkt kritiske til at public service-kanalen får inntekter i pose og sekk – i form av både statlig finansiering og fra reklame.

IMG_3111.jpg

KAFFEPRAT: Danica Ilic i samtale med nyhetsredaktør Biljana Georgijevski i TV 21.

– Det er fullstendig mangel på åpenhet om hvordan TV-kanalene finansieres, sier nyhetsredaktør Biljana Georgijevska i den private TV 21.

Makedonia har sju nasjonale TV-kanaler, som er organisert i en egen organisasjon. I følge Biljana mangler bransjen både solidaritet og fellesskap når det gjelder å skape nytt grunnlag for reguleringen av media. Derfor får også kaoset rundt useriøse online-aktører fortsette, mener hun.

Makedonsk TV spiller likevel en stadig sterkere rolle i politikk, ettersom flere av kanalene har egne debattprogrammer. Enkelte kjente programledere er nært knyttet opp til partiene eller regjeringen. Foran valget var det partier som nektet å stille opp med sine kandidater i debattprogrammene.

IMG_5648.jpg

KRITISK: Nyhetsredaktør Seznana Lupevska i TV Telma.

– Dagens lovgivning tillater at ledere av politiske partier i realiteten eier de to mest populære TV-kanalene, sier nyhetsredaktør Snezana Lupevska i det private TV Telma. Hun beskriver også politisk press som den største utfordringen for uavhengig og kritisk journalistikk.

– Forleden gikk landets nye finansminister kraftig ut og erklærte at landets journalister mangler utdanning og kunnskap for å rapportere og analysere forslaget til statsbudsjett, forteller Snezana. Hun kritiserer også Regjeringens Informasjonsministerium, som har 40 såkalte eksperter ansatt, for å være lite samarbeidsvillig i forhold til mediene.

IMG_5652.jpg

GIGANTISK: Ved kringkastingsbygningen i Skopje som huser 860 medarbeidere.

Men også statens eget radio- og TV-selskap, MRT, står midt i en finansiell krise. Landets nye regjering avviklet ordningen med fjernsynslisens fra 1. september. Selv om lisensen bare var på 2,50 Euro pr. husstand i måneden, er inntektstapet merkbart. Nå pågår forhandlinger om den direkte statlige finansieringen skal være 0,5 eller 1 prosent av nasjonalbudsjettet på 3,44 milliarder Euro.

– Det er uansett ikke tilstrekkelig, sier Martin Pushevski, nyhetsredaktør i MTV. Han forteller at organisasjonen teller 860 ansatte, som mangler moderne kompetanse. MTV holder til i et gigantisk monument av en bygning nær regjeringskvartalene i Skopje. Noen kilder forteller oss at det tidligere arbeidet 2000 medarbeidere her.

img_3177.jpg

«STATSBESØK»: EJN hos nyhetsredaktør Martin Pushevski i statskringkasteren MTV

Sjefen for MTV er utnevnt av et styre som er direkte valgt av parlamentet. Dette gir de regjerende politiske partiet fullstendig kontroll over statlig kringkasting, siden ledelsen kan byttes ut etter hvert valg. Dagens lederskap sitter dermed på oppsigelse, mener ledende mediefolk vi snakket med i Skopje.

Martin Pushevski sitter nok trygt i stolen som nyhetsredaktør og med en lang karriere bak seg som populær ankermann.

– Problemet er at det er for mange medier i Makedonia i forhold til finansieringen fra markedet. Med færre medier og større ressurser ville vi hatt høyere journalistisk kvalitet, sier han.

I likhet med mange andre medieledere som vi møter, påpeker MTVs nyhetsredaktør behovet for opplæring og digital kompetanse i mediebransjen, ikke minst når det gjelder å publisere fra multimedia plattformer.

img_3166.jpg

MED TITO I GULL: Danica Ilic er født i Serbia og ble journalist da Milosevitsj ble bombet ut av presidentpalasset i Beograd.

Under vårt møte med mediefolk og representanter for institusjoner og akademia i EUs Info-Center, blir vi også gjort oppmerksom på at Makedonia mangler en egen organisasjon for redaktører. De fleste mediefolk er i dag organisert i to journalist-organisasjoner, som representerer ulike politiske utgangspunkt. Det kan være behov for en organisasjon som representerer åpen redaktørstyring av mediene, redaktørene som utgjør selve bindeleddet mellom eierne og den utøvende journalistikken.

Mange av mediefolkene som vi traff hadde vært delaktige i tidligere konferanser og ideelle initiativ fra organisasjoner og det internasjonale samfunn for å bedre situasjonen i Makedonias medielandskap. Mye av dette dør dessverre hen uten at det blir tatt konkrete initiativ ute i felten.

Forhåpentlig kan Ethical Journalism Network bidra til å endre på dette. Hvis vi får ressursser til å fortsette arbeidet, og til å bygge opp en målrettet dialog mellom aktører og organisasjoner som vil reepresentere et effektivt våpen mot «fake news» fra Makedonia.

 

Skuddene i Podgorica

IMG_3022

MINNES ATTENTATET: Direktør i Ethical Journalism Network, Aidan White, på besøk hos assisterende sjefredaktør i Montenegros dagsavis DAN. Grunnleggeren ble skutt på åpen gate i 2004.

PODGORICA – 4894 dager er gått siden det dødbringende attentatet på Dusko Jovanovic, redaktøren av den kritiske avisa DAN i Montenegro. Over ti år etter løsrivelsen fra Serbia er det fortsatt ondt blod mellom mediene i det vesle landet med 650 000 innbyggere.

Jovanovic ble myrdet av flere skudd da han forlot redaksjonslokalene i den gamle steinvillaen, som ligger i utkanten av sentrum i hovedstaden Podgorica. En karate-mester. med tilhørighet i mafiaen, ble arrestert og domfelt. Men ingen kjenner motivet bak drapshandlingen. Man mistenker at avisens kritiske ytringer om forbindelser mellom politikere og mafia skulle bringes til taushet. Eller kanskje handlet det om løsrivelsen fra Serbia?

Hver dag trykker avisen bildet av sin redaktør og grunnlegger på avisens førsteside ved siden av logoen, sammen med markering av antall dager som er gått i uvisshet om hvem som egentlig sendte morderen til redaksjonslokalenes inngangstrapp.

I forrige uke fikk jeg prøve meg som «fredsmegler» i Montenegro, utsendt som representant fra Ethical Journalism Network (EJN) i et prosjekt som arbeider for økt presseetisk standard og selvregulering av media. Prosjektet er finansiert av EU og UNESCO.

Sagt på godt norsk skal vi forsøke å få en Vær Varsom-plakat til å fungere i dette landet, hvor korrupsjonsbeskyldninger hagler i både politikk og journalistikk. Så skal vi også forsøke å stable et Pressens Faglige Utvalg på beina, som en selvregulerende ordning der alle medier respekterer avgjørelsene. Det blir et langt løp.

Mitt oppdrag er å overtale journalister og redaktører til større åpenhet om medienes arbeid overfor publikum. Jeg skal spre evangeliet om redaksjonelle årsregnskap og at rapporteringen av egne styrker, og ikke minst svakheter, bidrar til større tillit til mediene blant folk flest.

IMG_3018

FORELESER: Aidan White foreleser om selvregulering av media og presseetikk i EUs informasjonssenter i Podgorica.

I Podgorica inviterer vi alle pressefolk til møte i EUs info-senter. Senere går vi fra dør til dør og møter medielederne en etter en. Det er nesten som en føler seg som en mormon på vandring for å frelse folk fra fortapelsen..

Det er mange organisasjoner som hjelper til i arbeidet med å få Montenegros medier på rett kurs. Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), UNESCO og ambassadørene til EU og USA. I fjor lykkes OSSE i å skape tilslutning til en felles yrkeskode for alle journalister, men den etterleves ikke. Klageordningen fungerer ikke. Montenegros Press Council er det ingen som respekterer.

Sammen med EJNs direktør, Aidan White, oppsøker jeg avisa DAN og assisterende sjefredaktør Nikola Markovic. Gode hjelpere har gjort avtaler for oss og vi blir tatt vel imot. Avisa er uavhengig og maktkritisk, men sliter med en mørk historie. Den ble grunnlagt av Serbias tidligere president Milosevitsj og hans støttespillere i byen som i jugoslavisk tid bar navnet Titograd.

En bitter strid om tilhørighet lever fremdeles 11 år etter folkeavstemningen i 2006, som førte til endelig løsrivelse fra Serbia. Striden deler både folket, politikerne og media på midten. Det er ikke enkelt å manøvrere eller redigere i dette farvannet, hvor en serbisk TV-kanal daglig leverer drittpakker om konkurrentenes arbeid. Den såkalt uavhengige pressenemnda makter ikke å gjøre noe med problemene.

Hos Nikola Markovic diskuterer vi den sjokkerende nyheten fra Malta om mordet på den modige kvinnelige journalisten, Daphne Caruana Galizia, noen få dager tidligere. Attentatet vekker vonde minner om skjebnen til avisas grunnlegger.

Nikola gir oss et eksemplar av boken han har skrevet – om mafia-mord i Serbia og Montenegro. Han har valgt et farlig liv.

Avisa DAN er tilhører ikke lenger Milosevitsj tilhengere. Den er overtatt av unge, uavhengige journalister og kritiserer både regjering og opposisjon. Etter å ha slitt økonomisk i mange år, er den omsider blitt finansielt levedyktig.

Men det henger et spørsmål i luften: Montenegro har svært mange medier og markedet er bitte lite. Så hvor kommer pengene fra?

Folk spør uten å få svar. Det spekuleres i en rekke forbindelser mellom eiere, stråmenn og myndigheter. Fra EJNs side er vi opptatt av at mediene må bli mer åpne om eierskap, utnevnelse av redaktør, opplag og seertall og økonomi.

Montenegro har fire dagsaviser, tre TV-stasjoner, flere radiostasjoner og 6 digitale nyhetsportaler, i tillegg til magasiner. Den statlige radio- og TV-kanalen RTCG får 0,3 prosent av nasjonalproduktet i offentlig tilskudd og han dobbelt så mye å rutte med som alle andre aktører i mediemarkedet tilsammen. RTCG har over 800 ansatte og sliter med å modernisere virksomheten.

Bare tre av landets mediehus er helt uavhengige av staten. Det er avisa DAN, mediehuset Vijesti, og nyhetsmagasinet Monitor. De andre er avhengige av lisenser og offentlig annonsering, ofte forkledd som betalte promoveringsartikler for myndighetenes prosjekter.

De private, uavhengige mediene deler fem-seks millioner Euro i annonseinntekter. Det er langt fra nok til å finansiere virksomheten. Men Staten betaler gjerne for omtale av sine velgjøringer.

– Vi deler ikke lenger verdiene fra Milsoevitsj-regimet, men det har vært en smertefull prosess å frigjøre seg. Nå har vi 48 prosent av lesermarkedet, og er nummer to på tillitsbarometeret, forteller Nikola.

Han sier at han er motivert for å gjøre et nytt forsøk på å etablere et nytt presseetisk regime i landet. Åpenhet om eiere og finanser er ikke noe problem. Nikola foreslår at det etableres en «teknisk kommisjon» med representasjon fra alle medier, der man uformelt diskuterer konkrete problemstillinger og deler sine erfaringer.

– Kanskje vil det føre til at vi får tillit til hverandre og kan etablere en felles, uavhengig regulering av mediene, sier DAN-redaktøren.

IMG_3036

HOS VIJESTA: Aidan White og undetegnede med sjefen for Vijesta TV, Marijana Bojanic

Så tar vi dette forslaget med oss videre til neste besøk, i det ledende uavhengige mediehuset Vijesta, som utgir både dagsavis, nyhetsportal og har egen TV-stasjon. Her treffer vi TV-kanalens direktør Marijana Bojanic og konsernsjefen Zeljko Ivanovic. Han eier selv 16 prosent av virksomheten, de største eierne er et filantropisk fond og Styria-gruppen i Østerrike.

– Har du arbeidet i VG, spør Zeljko, som er godt orientert om vestlige, europeiske mediehus.

– Vi har samarbeidet med Politikens Hus i Danmark gjennom 20 år, forteller han.

– Vijesta har en meget streng journalistisk kodeks, og et totalt skille mellom redaksjonelle og kommersielle avdelinger, tilføyer Marijana.

I likhet med flere andre mediehus har Vijesta etablert en ordning med uavhengig ombudsmann for behandling av presseetiske klager. Moderatorene har det ikke travelt. Det er få som kjenner til og benytter seg av ordningen.

– Serbisk TV er uansett helt utenfor kontroll her i Montenegro, sier Marijana.

Ledelsen i Vijesta sier seg også villig til å gjøre et nytt forsøk på å få en uavhengig mediekommisjon på beina.

IMG_3038

I STUDIO: Aidan White hilser på radiosjefen Darko Sukovic, som også leder Montenegros Press Council.

Men det neste besøket hos radiostasjonen Antena M, som også opererer en egen nyhetsportal, tar oss effektivt ned på jorden igjen. Her er lederen i Montenegros Press Council, Darko Sukovic, både sjef og eier.

Stasjonen holder hus i en leilighet noen hundre meter fra den serbisk-ortodokse katedralen i Podgorica. På veggen over sjefens skrivebord henger portrettet av en fordums konge av Montenegro, sammen med diplomer og utmerkelser fra ulike radio-organisasjoner. Darko Sukovic er en mediepersonlighet, med eget talkshow i en av TV-kanalene. Her samler han hver uke redaktører og journalister til åpen debatt om samfunnsutviklingen.

Så, de kan altså snakke sammen, observerer vi.

Men Darko er bitter på det internasjonale engasjementet i Montenegro, som består av hyklere, mener han.

– Alt som de hater i sine hjemland, støtter de her i Montenegro, sier han, med dårlig skult adresse til EU og USA.

– Så hva vil du anbefale oss å gjøre, spør vi forsiktig.

– To give up, sier sjefen for Antena M.

Men etter en ny bråttsjø om hvor elendig det står til med Montenegros medier, tilkjennegir også Darko Sukovic vilje til å gjøre et nytt forsøk.

– Hvorfor ikke? Jeg setter pris på anstrengelsen som dere legger for dagen, sier han

IMG_3042

I TV-STUDIO. Aidan White på besøk i den kommersielle TV-kanalen PRVA, hos kanalsjef Sonja Drobac og producer Radovan Bogojevic, med tolken Aleksander.

Det samme gjentar seg når vi beesøker den kommersielle TV-kanalen PRVA, som ledes av Sonja Drobac. Vi møter henne og den unge produceren Radovan Bogojevic i et TV-studio der et intervju med Montenegros tidligere statsminister nettopp er avsluttet.

– Montenegro er et lite marked. Spesielle næringsinteresser og fremmede land pumper penger inn i mediemarkedet for å kompensere for et manglende annonsemarked, sier Sonja.

Slik blir næringsinteresser også viktigere enn journalistiske standarder, fortsetter hun. Tv-kanalen eies av et gresk medieselskap, Antenna Group, som er vennlig innstilt overfor Montenegros regjering og regjeringene i alle andre land på Balkan hvor selskapet opererer.

– Dette er vi helt åpne om, men PRVA opplever ikke noe press om å lage spesielle historier, vi er uansett mest en underholdningskanal og leker ikke med ilden, sier Sonja.

Hun mener at mediebildet er preget av personkonflikter, politiske motsetninger og konkurransehensyn, som må legges til side hvis det skal gjøres et nytt forsøk på å etablere et felles reguleringssystem.

IMG_3043

HOS KRINGKASTINGSSJEFEN: På besøk hos public service-selskapet i Montenegro. TV-journalist Svezana Mirkovic, redaktør Aleksandar Mirkovic og toppsjef Vladan Micunovic (i midten).

Også sjefen for det statlige radio- og TV-selskapet RTCG, Vladen Micunovic, er positiv til å møte konkurrentene i en uformell «teknisk kommisjon». RTCG truet nylig med å melde seg ut av Montenegros Press Council, som ikke har villet ta stilling til kringkasterens «krig» med den serbiske TV-kanalen PINK. Vladen meddeler oss at truselen om utmelding ikke vil bli effektuert, og sier seg villig til å bli med på forsøket med en «teknisk kommisjon».

– Mediene har ikke noe annet valg, hvis de vil overleve. Kvalitet og tillit må gjenreises, sier kringkastingssjefen. Han foreslår at alle medier stiller med sine mest anerkjente og respekterte medarbeidere i et nytt forsøk på å få til ny dialog om landets store presseetiske utfordringer.

IMG_3050

REDAKTØR-VETERAN: Sjefredaktør Drasko Duranovic i Podjeda har vært med på å skrive journalist-koden i Montenegro. Her viser han fram et beklagelse på trykk i avisen, signert av journalisten – ikke redaktøren.

Til slutt besøker vi sjefredaktør Drasko Duranovic i Monenegros eldste avis Podjeda og Vesna Safranac i den nyere avleggeren Dnevne Novine. Podjeda betyr «Seiere» får vi vite. I likhet med VG ble avisen etablert i forbindelse med frigjøringen fra tyskernes okkupasjon. De to avisene eies av en greker som også har store interesser i eiendomsutvikling og turistnæringen i landet.

IMG_3054

VIL DELTA: Vesna Safranac vil også gi dialogen en ny sjanse blant pressefolk i Montenegro.

Grekeren kjøpte mediehusene som et våpen i forsvaret av sin business i Monenegro, men i følge Drasko har avisen Podjeda krevd å få fremstå 100 prosent uavhengig både økonomisk og redaksjonelt.

Begge de to sjefredaktørene sier at de gjerne vil delta i et nytt forsøk på å  få til samtaler om den pressefaglige situasjonen i Montenegro.

So far so good. Vi bør gi dem en ny sjanse!

Alternative medier og alternative fakta

img_2053

NY RAPPORT: «Ethics in the News» fra Ethical Journalism Network.

CNN er blitt den nye kveldsunderholdningen i heimen. Intriger og løgner i «Farmen», «Anno» og andre reality-tv-show lar seg absolutt erstatte av siste nytt fra Det Hvite Hus i Washington.

Krigen mellom Donald Trump og de store amerikanske mediehusene er fascinerende – og farlig. Amerikanske medier har alltid hatt stor påvirkning på utviklingen av journalistikk i andre vestlige demokratier. Nå er vi vitne til turbulente tider: Alternative medier gir oss alternative fakta.

Demokratiets orden ble bygget på medier som holder politikere ansvarlig for samfunnsutviklingen, og på et publikum som holder mediene ansvarlig for uavhengig og sannferdig informasjon. Nå er denne orden truet. Av løgnaktige politikere og sosiale medier uten etisk forankring.

I USA er det bare 20 prosent av befolkningen som uttrykker en stor grad av tillit til tradisjonelle mediehus. Om det kan være en trøst for journalistene, så er tilliten til politikere enda lavere. Men også her i Norge er tilliten til mediene meget lav. Bare 27 prosent svarer at de har en høy grad av tillit til sine lokale medier.

Kanskje står vi overfor en demokratisk krise på flere nivåer. I mange vestlige land snakkes det om usannhetenes tidsalder – «The Post-truth Era». Det handler ikke bare om plantede løgner, rykter, propaganda og meninger som blandes med fakta i sosiale medier. Det handler også om hatefulle ytringer, dårlig journalistisk håndverk og brudd på god etikk i tradisjonelle medier.

Dette er den store utfordringen som mediene møter i 2017. Et oppgjør om medienes troverdighet. En kvalitet som bygges gjennom nøyaktighet, upartiskhet og ærlighet.

– Etisk journalistikk har sjelden kommet under så kraftig press som det vi opplever nå, både fra politiske og kommersielle krefter, fastslår Ethical Journalism Network (EJN) i sin siste rapport «Ethics in the News» som ble utgitt for to uken siden.

Rapporten beskriver hvordan verdien av kunnskap og meninger sideordnes i gjør-det-selv-publiseringens uredigerte tidsalder. I USA og Europa. Hvordan uavhengig journalistikk er bannlyst i Tyrkia. Hvordan hat og aggressivitet preger asiatiske medier. Og regionale konflikter ødelegger journalistikk i Afrika.

Den britiske stiftelsen EJN arbeider med å gjenreise tillit og troverdighet i mediene gjennom å styrke journalistfaglige og presseetiske standarder over hele verden. Jeg bruker tid som «trustee» og styremedlem i stiftelsen, og i vår tid kjennes det som et ganske meningsfylt arbeid.

Donald J. Trump brukte sin presidentinnsettelse på å snakke om journalister som «verdens mest uærlige mennesker». Han brukte enkle og helt enkeltstående håndverksfeil fra journalister som bevis på dette. Amerikanske medier har bestemt seg for å møte denne utfordringen med å satse enda mer på maktkritisk og undersøkende journalistikk for å avkle presidentens «løgner». Jeg tror det trengs kraftigere lut: Rapporteringen fra politikk og samfunnsliv må bli mer presis og upartisk.

Den amerikanske journalistikk-professoren Jay Rosen sier at det er ikke nok bare å lytte mer til folk og rapportere bedre. Journalister må bevise at de forstår publikums problemer bedre enn politikere.

Da jeg startet som journalist lærte jeg meg å forvalte ord som «løgn», «falsk» og «svindel» på en forsiktig måte. Det var injurierende uttrykk som utløste særlige krav til dokumentasjon av en bevisst uærlig hensikt. Nå til dags hagler det med slike ord i amerikansk presse. Selv CNN og The New York Times, som er kjent for høy journalistisk standard, bruker slike ord om landets nye president. Konflikten mellom Trump, hans tilhengere, og tradisjonelle medier eskalerer.

Trumpismen ser ut til å smitte til flere vestlige demokratier, til Storbritannia, til Tyskland, Frankrike og Nederland. Til Sverige , Norge og Danmark. En britisk undersøkelse viste nylig at bare en knapp tredjedel av de spurte trodde nyheter rapporteres med nøyaktighet og på en upartisk måte. Bare to prosent har tillit til politiske nyheter, nesten like lav score som for kjendisnyheter.

16178672_10154166821178639_7372618170661550523_o

HOLDER FOREDRAG: I Trønder-Avisa om «Journalistikk i 2020». Å bygge tillit og troverdighet blir helt avgjørende. Foto: ARVE LØBERG

Dette lover ikke bra for dekningen av valgkampen i mange europeiske land. Derfor er det så viktig at mediene jobber utrettelig for å heve kvalitet og etisk standard på sitt arbeide. Et hovedpoeng også for meg da jeg for en ukes tid siden holdt foredrag hos Trønder-Avisa i Steinkjer om «Journalistikk i 2020».

– Den neste store falske nyheten kan like gjerne bli produsert i Snåsa, som i Maryland i USA, sa jeg til forsamlingen.

Den franske storavisen Le Monde har publisert en oversikt over 600 nettsteder, de fleste av dem franske, som man mener sprer falske nyheter. Ethical Journalism Networks siste rapport inneholder en liste med tips til hvordan journalister kan avsløre falske nyheter, og effektivt forhindre at redaksjonene formidler dem videre. Rapporten inneholder også et kapitel om kritisk vurdering av kilder.

Her i Norge slår vi oss ofte på brystet og sier at vi har en av verdens høyeste presseetiske standarder, og den mest effektive og rettferdige selvdømmeordning. Norsk presse har ingen grunn til å hvile seg på spaden med selvskryt. Daglig er vi vitne til at medier begår små og store feil.

dsc_1105-1000x599

HISTORISK HEDER: Sammen med kollega Torry Pedersen fikk jeg blomster for at VG bare har brutt pkt 4,14 i Vær Varsom-plakaten tre ganger siden år 2000 da Norsk Presseforbund og fungerende generalsekretær Nils E. Øy presenterte PFUs årsrapport i januar. Foto: GARD MICHAELSEN, Medier24.

For tre uker siden presenterte Norsk Presseforbund «Medieåret 2016» med et slags resultatregnskap over offentlighet i forvaltningen og pressens etikk. Det er nedslående å se hvordan politikere og byråkrater bevisst stikker kjepper i hjulene for framdriften av en opplyst samfunnsdebatt. Men fortsatt er også medienes eget synderegister temmelig omfattende.

Pressens Faglige Utvalg behandlet i fjor 351 klager på overtramp fra medienes side, og avga 65 fellende kjennelser for brudd på god presseskikk eller kritikk mot medienes arbeid. Det ble konstatert flest brudd på punkt 3,2 i Vær Varsom-plakaten, som lyder slik:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.»

Tja, «kontroller at opplysninger som gis er korrekte»…

I følge utvalgets leder, Alf Bjarne Johnsen, henger bruddene på denne bestemmelsen ofte sammen med at mediene svikter på et annet punkt, nemlig retten til samtidig imøtegåelse for den som utsettes for alvorlig kritikk. Det er ganske enkelt: Hvis du ikke konfronterer noen med beskyldninger, mottar du heller ingen korreksjoner.

IMG_2045.JPG

I SKAMMEKROKEN: Aftenpostens etikk-redaktør Arild Kveldstad i samtale med saksbehandler Ingrid Nergården Jortveit i Pressens Faglige Utvalg.

Det er et alvorlig varsel når en kvalitetsavis som Aftenposten topper den årlige statistikken over brudd på pressens etiske regelverk, med i alt fem fellende uttalelser. Flere av dem for brudd på nevnte regler.

Under fremleggelsen av PFUs årsrapport ble en av avisens redaktører, Arild Kveldstad, plassert i skammekroken. De presseetiske bruddene oppstår selv om alle redaksjonelle medarbeiderne i 2016 gjennomgikk et opplæringsprogram i presseetikk. Redaktøren gjorde et poeng av at mange kilder beskytter seg med rådgivere og stenger seg inne for kritiske spørsmål fra journalister.

– Det er likevel Aftenpostens ansvar at vi ender opp med ikke å ha alle fakta på bordet når vi publiserer. Vi må møte mer lukkethet med mer åpenhet og dele mer av vårt materiale. Gi dem bedre tid, sa Kveldstad i et selvkritisk øyeblikk.

Et svekket tillitsforhold mellom presse og publikum, fører også til at politikere og maktpersoner velger andre mediekanaler for sine oppfatninger og svar på kritiske spørsmål. De meddeler seg direkte til folk via sosiale medier, samtidig som de uttrykker mistillit til mediene.

Dette så vi da tidligere justisminister Anders Anundsen produserte sin egen skrytevideo som ble distribuert via internett. Lignende utspill er også kommet fra politikere som representerer andre partier enn Fremskrittspartiet.

Noen medier har tydeligvis også utpekt innvandringsminister Sylvi Listhaug som sin hovedmotstander.  Jeg har aldri stemt på Fremskrittspartiet, men synes likevel det er bemerkelsesverdig hvor mye forutinntatt kritikk norske mediehus er i stand til å mobilisere når det gjelder Listhaug. Det gjelder ikke minst NRK.

Akkurat som Donald Trump er hun opptatt av hvordan mediene vrir og vrenger på alt hun uttaler. Jeg er ikke overbevist om at dette er en linje fra medienes side som vil stå seg i det lange løp. Ekstreme meninger lar seg best imøtegås gjennom argumenter basert på solide fakta.

Derfor bør norske mediehus holde seg til det presseetiske regelverket. Det er ikke vanskeligere enn de første læresetninger som vi fikk med oss fra barnehagen: Vi deler alt, fair play gjelder, vi slår ikke andre, vi legger ting tilbake der vi fant dem, vi rydder opp sølet etter oss, og vi tar ikke ting med som ikke tilhører oss. Ja, og så sier vi unnskyld når vi påfører noen smerte.

Det er ikke verre enn det.

Sjarlataner i journalistikk

BLØFF-REISEN: Reportasjen «6 DAYS TO TERROR» i skandaleavisen The Sun vakte stor oppsikt, men viste seg å bygge på en oppdiktet historie

BLØFF-REISEN: Reportasjen «6 DAYS TO TERROR» i skandaleavisen The Sun vakte stor oppsikt, men viste seg å bygge på en oppdiktet historie

LONDON – Flyktninger og terror gir rekord- oppslutning for Europas innvandrings-kritikere, leser vi i avisen. Det gir grunn til å minne om at media forvalter et stort ansvar for at innbyggerne får korrekt og nyansert informasjon. Presseetikk og kildekritikk må få en mer sentral plass i redaksjonenes nyhetsarbeid med disse spørsmål.

At det finnes sjarlataner i journalistikk er ingen nyhet. Den siste uken er det rullet opp en avsløring som igjen setter britisk sensasjonspresse i et uheldig lys. Avisen The Sun leverte en rystende historie om hvor lett det var å ta seg ubemerket gjennom Europas grenser fra Tyrkia til terrormålene i Paris i løpet av seks dager. Hele reportasjen viste seg å være en gigantisk bløff.

Men først vakte historien så stor oppsikt at parlamentarikere rykket ut med bekymrede spørsmål om sikkerheten i Europa. Opplysningene og kommentarene ble også videreformidlet av en rekke medier.

Etter to dagers storm måtte redaktøren i The Sun krype til korset og beklage reportasjen. Avisen hevdet at den var ført bak lyset av en frilansjournalist.

BEVISET: Innenriksdepartementet i Kroatia publiserte pass-avtrykket som avslørte frilansjournalisten.

BEVISET: Innenriksdepartementet i Kroatia publiserte pass-avtrykket som avslørte frilansjournalisten.

I reportasjen «6 DAYS TO TERROR» beskrev den tidligere Royal Marine-soldaten Emile Ghessen hvordan han hadde unngått alle kontrollpunkter på reisen fra Tyrkia til Hellas, gjennom Balkan, til Østerrike og Tyskland før reisen endte opp i konsertlokalet Bataclan i Paris. Frilansjournalisten hevdet at han hadde reist med båt og tog ved hjelp av menneskesmuglere, og beskrev inngående hvordan han hadde lurt seg unna identitetskontroller ved å gjemme seg på toaletter o.l.

Påstandene fikk myndighetene i Kroatia til å reagere, og vips kunne innenriksministeriet publisere ikke bare ett, men to avtrykk av Ghessens britiske pass. Det ene var scannet i passkontrollen på en flyplass. Frilansjournalisten hadde fløyet gjennom Europa..

Så mye for sannheten.

Skandalen kom bare et par uker etter at den forrige skandalen rammet skandaleavisen. Hittil er det kommet inn over 3000 klager mot The Suns presentasjon av en undersøkelse som angivelig skulle vise at 20 prosent av britiske muslimer sympatiserer med jihadistene. Klagene behandles av IPSO – et britisk klageorgan for medieoppslag.

Storbritannia har et stort antall borgere med innvandrerbakgrunn, svært mange av dem arbeider også innen media, men landet er skjermet for strømmen av asylsøkere som nå fyller Europa. De har samlet seg i en svær teltleir ved Calais på den andre siden av Kanalen, innenfor grensen mot Schengen.

Flyktningkrisen er årets største story i Europa. Etter all sannsynlighet blir den vår største mediehistorie også neste år. Krisen vil etterlate seg flere politiske jordskjelv i Europa og det er viktig at mediene dekker alt som skjer på en kritisk måte. Ofte skjer det ved hjelp av beretninger om enkeltindividenes dramatiske opplevelser, eller gjennom fokusering på uheldige sider ved menneskestrømmen. Mediene må sørge for at de pressefaglige faner holdes høyt over denne oppgaven.

Dette har vi arbeidet med i det internasjonale Ethical Journalism Network. Under et styremøte i London i forrige uke la vi siste hånd på en stor rapport – «Moving Stories» – om medienes behandling av migrasjon i alle verdensdeler. Det er ikke bare Europa som møter utfordringen av store menneskemengder i bevegelse – det skjer innenfor store nasjoner som Brasil, fra mange afrikanske land til Sør-Afrika, mellom Latin-Amerika og USA, fra land i Asia og Midt-Østen. Til Australia.

Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, har skrevet forordet til rapporten, som skal presenteres under et arrangement på Litteraturhuset i Oslo kommende fredag – på den internasjonale migrantdagen.

ÅRETS NAVN: Angela Merkel – en av fire kvinner som er kåret til «Person of the Year» i Time.

ÅRETS NAVN: Angela Merkel – en av fire kvinner som er kåret til «Person of the Year» i Time.

Temaet blir stadig mer aktuelt, også i USA hvor mediene nå ser ut til å lage en felles front mot Donald Trumps kamp for å bli nominert til republikansk presidentkandidat. Hans siste forslag om innreiseforbud til USA for muslimer har ikke falt i god jord. The Huffington Post har besluttet å flytte dekningen av Trump fra seksjonen for underholdning til seksjonen for politikk, ettersom man anser ham som en fare for nasjonens sikkerhet. Noen amerikanske redaktører tillater sine nyhetsjournalister å bruke svært nedsettende karakteristikker av den høyrepopulistiske milliardæren, som stadig leder kampen om å bli republikanernes kandidat.

Nyhetsmagasinet Time kåret i forrige uke Tysklands Angela Merkel til prestisjetunge «Person of the Year». Merkel ønsker en million flyktninger velkommen til Tyskland. Det står i en viss kontrast til Norge, hvor bl.a. mange lesere av VG ser ut til å ønske seg islamkritikeren Hege Storhaug som «Årets Navn».