Bøllen & Blondinen II

FRA RETTEN: Mona Høiness versus Trygve Hegnar i Oslo Tingrett før jul ifjor. Hegnar vant, men ankesaken kommer for lagmannsretten i september. Foto: TERJE BENDIKSBY, Scanpix

En god og underholdende drama-såpe kjennetegnes gjerne ved at det lages en oppfølger. Nå er det duket for en ny sesong i det dramatiske oppgjøret mellom Trygve Hegnar og advokat Mona Høiness. I morgen står «Bøllen & Blondinen» atter en gang på menyen til Pressens Faglige Utvalg (PFU) som samles til årets siste møte med julebord. 

«Eldreraner» var tittelen på Trygve Hegnars lederartikkel i bladet Kapital om Mona Høiness og det rettslige oppgjøret om arven av verdier for 100 millioner kroner etter et velstående, barnløst ektepar. Oppslaget førte til at Høiness leverte nok en klage på Hegnar til PFU. 

Den nesten evigvarende kampen mellom Hegnar og Høiness føres i spaltene til Kapital, Hegnar Online og Finansavisen – i rettssalene og i PFU.  Til jul i fjor tapte Høiness for Hegnar i Oslo Tingrett etter at hun hadde blitt utsatt for grov sex-sjikane i diskusjonsforumet til Hegnar Online. Ankesaken kommer opp for Borgarting Lagmannsrett til høsten, på dagen etter stortingsvalget. 

Jeg skrev om saken i denne spalten for et år siden under tittelen «Bøllen & Blondinen». Da jeg traff Hegnar i Tinghuset var han fornærmet og sa at han ikke ville finne seg i å bli kalt for «en bølle». 

Kollega Anders Giæver kommenterte dette lakonisk: – Hegnar burde ha investert mer i kulturell kapital. Da ville han skjønt at det ikke er så ille å bli sammenlignet med Bruce Willis.. (som spilte kjekkasrollen i den Golden Globe-premierte amerikanske TV-filmen «Bøllen & Blondinen»). 

Nå er situasjonen snudd på hodet: Hegnar må selv forsvare tittelen som kan oppfattes som en rammende karakteristikk av Mona Høiness, slik lederartikkelen er utstyrt med bilde av henne. 

Under tittelen «Eldreraner», skriver Hegnar: 

– Om og om igjen, i og utenfor retten, har hun påstått at vi her i Kapital har beskyldt advokat Mona Høiness for å være en «eldreraner». Men det er usant. Kapital har aldri skrevet dette. Derimot er det Mona Høiness som her i Kapital, i et forsøk på å være morsom kanskje, har uttalt at «jeg er ingen eldreraner». At hun finner på en slik formulering er ikke det samme som at vi har skrevet det.. 

Så finurlig kan det altså fremstilles, og det er ikke åpenbart at Hegnars leder vil bli felt av PFU. Det skal mye til for å felle ytringer fremsatt på lederplass i et medium. Derimot kan det tenkes at presentasjon og layout fremstår som usaklig og krenkende. Vær Varsom-plakaten inneholder et eget punkt om dette. Tidligere i høst ble Dagbladet felt for brudd på dette punktet fordi avisen trykket et bilde av stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde i en kronikk under tittelen «Søppelmennesker». 

Mona Høiness mener at hun er utsatt for ren mobbing i flere Hegnar-publikasjoner, og at han oppfører seg som en part i arvesaken. Trygve Hegnar mener at hans journalister bare driver god gammeldags gravejournalistikk. 

Hegnar er ikke kjent for å spandere mye papir på sine tilsvar til PFU, eller «Supperådet» som han kaller det når han taper. I denne saken er tilsvaret til klagen på bare tre linjer. Men dette er ikke den eneste bataljen mellom Høiness og Hegnar på morgendagens julebord i PFU. En annen klage er rettet mot Hegnar Online, hvor Høiness også er hengt ut som «eldreraner» i en leserkommentar. Denne klagen er besvart av nettstedets redaktør, ikke eieren. 

For førti år siden var Trygve Hegnar en viktig fødselshjelper til den kritiske finansjournalistikken i Norge. I dag kan det være vanskelig å se hva som driver hans journalistikk – personlige antipatier eller en profesjonell innstilling. Trolig er det litt av begge deler, og det er etter hvert en del som mener seg utsatt for hans personlige agg. 

DN 8. desember 2012

– Du må handle nu før din tid renner ut, skrev Kristian Siem i et oppsiktsvekkende debattinnlegg om Hegnar i Dagens Næringsliv for en drøy uke siden. Siem ga Hegnar en siste sjanse til å rette opp sitt ettermæle når det gjelder å behandle mennesker i sine spalter. Innlegget ble paradoksalt besvart av Hegnars redaktørsamboer, Vibeke Holth, et par dager senere. 

Til VG HELG bedyret Hegnar for noen uker siden at han sjelden bryr seg om hva andre sier om ham. Vi får se.

****

Invaderer privatliv

Trygve Hegnars Finansavisen gikk tidligere i høst på et smertefullt nederlag i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Få norske medier er så nærgående mot private forhold som Finansavisen. 

«Milliardær ble vrak. Kona tok kontroll over formuen og lever luksuslivet. Les den sjokkerende historien fra side 34 til 39», løs oppslaget på første side. Ingen britisk tabloid kunne gjort det bedre – eller verre. 

I en serie artikler beskrev Finansavisen det tragiske livet til eiendomsmilliardæren Dag S. Stiansen, som var forlatt syk og ensom i en fjellhytte, mens ektefellen «trolig» hadde tatt opp lån i hundremillionersklassen, solgt eiendeler i stor stil og brukt titalls millioner på hester. 

Finansavisen viste til at det er pressens oppgave å beskytte enkeltpersoner mot overgrep eller forsømmelser. PFU mente imidlertid at avisen hadde invadert klagerens og ektefellens privatliv, med sterke påstander som ikke var tilstrekkelig dokumentert.

De vanskelige valgene

TRAKK SEG: Roger Ingebrigtsen var APs fremste ambassadør i nord. Foto: TOR FARSTAD/iTromsø

Den siste uka er redaktører blitt satt på alvorlige prøver om hva det sømmer seg for en avis å publisere: Navn og bilde på en ung seksualdrapsmann. Navn og bilde på en ung kvinne som offer for seksuelt motiverte tillitsbrudd. Navn og bilde på en 58-årig mann i det han blir truffet og drept av T-banetoget i New Yorks undergrunn. 

Redaktørene er tvunget til å engasjere seg i disse sakene, rett og slett fordi de har et objektivt ansvar for alt som publiseres. Men nå vil flertallet i et offentlig utvalg fjerne dette ansvaret fra straffeloven. Resultatet kan bli at våre tradisjonelle medier vil arte seg som sosiale medier: Enhver kan publisere hva man vil om navngitte personer. Hvis du ikke publiserer bildet av en pupp da. Det er åpenbart det eneste som provoserer de ansvarlige bak Facebook. 

Det står i en viss kontrast til forholdene i Storbritannia, hvor en offentlig kommisjon anbefaler Regjeringen å utarbeide forslag til nye medielover som skal forby presseetiske overtramp, og straffe redaksjoner som ikke oppfører seg etter lovboka. I Storbritannia har man hatt en fri presse siden 1600-tallet, en presse som bygger på prinsippet om etisk selvjustis. Når det nærmest eneveldige regimet i Ungarn i fjor prøvde seg på noe lignende, reagerte resten av Europa med avsky. 

Det er interessant at Arbeiderpartiet før helgen leverte inn klager til Pressens Faglige Utvalg (PFU) mot to av mediene som identifiserte Troms-kvinnen som ble utsatt for utilbørlig sex-press fra Roger Ingebrigtsen. Jeg kan vanskelig se at PFU har noe annet valg enn å dømme gubbene i Nettavisen og iTromsø – Gunnar Stavrum og Jørn Christian Skoglund – nord og ned. Jeg blir heller ikke overrasket om de på et senere tidspunkt får følge av Trygve Hegnar i Finansavisen. 

Essensen i denne saken er nemlig at Roger Ingebrigtsen har erkjent de seksuelt motiverte tillitsbruddene han som ledende AP-politiker begikk overfor AUF-kvinnen. Det spiller ingen rolle at hun varslet om den kritikkverdige oppførselen bare to dager før nominasjonsmøtet i Troms Ap. Hun er et offer. 

Norsk presse har solide tradisjoner for å beskytte ofre for seksualisert utøvelse av makt, selv om Vær Varsom-plakaten ikke inneholder noen krystallklare formuleringer om dette. I en prinsipputtalelse fra 1992 heter det likevel at pressen har et spesielt ansvar for å ivareta offerets integritet, også når private eller personlige forhold skulle ha en viss allmenn interesse i sammenhengen. Når PFU uttaler seg om identifikasjon av personer i offentlige stillinger eller verv er det myntet på personer som opptrer klanderverdig eller begår overgrep. Hovedregelen er å utvise saklighet og omtanke i omtalen av offeret. Å ta menneskelige hensyn. 

Redaktører og synsere som nå spiller drittpakke-kortet kan ikke ha forstått dette. Enkelte menn synes å ha en nærmest genetisk nedarvet forståelse av at slik må det være. I debatten hos Erik Wold i NRK sist torsdag fikk disse holdningene fritt spillerom. 

Like lite forståelsesfull var Roger Ingebrigtsen da han etterlot døra på gløtt til sin Facebook-side etter at han publiserte beslutningen om å tre av. Det var ingen galant handling, det heller.  Prisen for å varsle om uakseptabel adferd i norsk politikk kan bli så høy at stemmer forstummer. 

Bruk av navn og bilde voldte også adskillig hodebry da dommen falt i den bestialske seksualdrapssaken i Bergen Tingrett i forrige uke. En 19 år gammel gutt ble dømt til 19 års fengsel for drapet på 92-årige Hilda Feste. Retten fastslo dessuten at gutten hadde mangelfulle intellektuelle evner. Vær Varsom-plakaten maner mediene til den største tilbakeholdenhet med å identifisere særlig unge lovovertredere. Mange medier, anført av Bergensavisen (BA), valgte likevel å gjøre dette. Også VG var en av disse. 

Når er en kriminell gammel nok til å bli navngitt? Som redaktør møtte jeg ofte argumentet at en 18-åring er voksen nok til å stemme i valg, voksen nok til å drepe i krig. Så hvorfor skulle ikke en 19-åring stå offentlig til ansvar for sine grufulle gjerninger? 

Jeg synes ikke det. 

Redaktør Anders Nyland i BA begrunnet publiseringen med at allmennheten hadde et berettiget krav på å få vite navnet på Hilda Festes morder. Argumentasjonen var ikke spesielt overbevisende. For meg er en 19-åring en avgangselev, en lærling, et meget ungt menneske.

*****

Unikt nyhetsbilde

OMDISKUTERT: New York Posts førsteside om døden i undergrunnen.

Bildet av den dødsdømte 58-åringen på førstesiden av New York Post vekker debatt overalt i medieverdenen. Det unike nyhetsbildet er tatt av en frilansfotograf på en av byens undergrunnsstasjoner brøkdelen av et sekund før mannen blir drept av toget. 

Kan det forsvares å publisere et slikt bilde? I norsk presseskikk ville det neppe vært mulig, av hensyn til mannens pårørende. Men vi publiserte bildene av unge menn som kastet seg i døden fra tvillingtårnene i New York 11. september 2001. Det var viktig dokumentasjon fra en historisk hendelse. 

New York Post er kjent for sine historisk kontroversielle førstesider. Redaktøren bak det berømte oppslaget «Headless Body in Topless Bar» døde nylig, og ble minnet for sin oppsiktsvekkende avistittel. 

I Norge vekker siste ukes førsteside i New York Post minner om et kontroversielt Dagblad-oppslag fra 1994. Avisen rykket ut på grunnlag av tips og fotograferte ungdommer som surfet på taket av en T-banevogn ved Munkelia stasjon i Oslo. En 14-årig gutt omkom i kollisjon med en bru. Dagbladet inngikk flere år senere forlik med guttens foreldre.

Dopet journalistikk

FILMSKAPER: Regissøren Arto Halonen står bak dokumentaren som nagler tidligere finske langrennsløpere til doping. En anonym kilde i filmen «When heroes lie» anklager også tidligere norske langrennsløpere for å ha dopet seg. Foto: Helge Mikalsen

Det virket nesten som Hans-Tore Bjerkaas hadde tatt seg en støyt EPO da han kom til studio for å begrunne hvorfor NRK ville kringkaste nye finske dopingbeskyldninger mot de norske skiheltene fra 1990-årene. Hoderystende og såre reaksjoner fra ski-miljøet lot da heller ikke vente på seg. 

Kringkastingssjefen leverte en begrunnelse i tre punkter på hvorfor han ville sende den finske TV-dokumentaren «When heroes lie«, som NRK har vært med på å finansiere: 

– For at vi skal kunne publisere disse påstandene som har vært hevdet før, har vi gjort en sjekk på tre punkter. Finnes det en kilde? Svaret er ja. Er det en kilde som kan ha relevant kunnskap? Svaret er ja. Er kilden sitert korrekt? Svaret på det er også ja. Da publiserer vi dokumentaren, forklarte Bjerkaas. 

Det gikk et støkk i meg som alltid har trodd at det norske langrennsunderet skyldes beinhard trening i et monster av en motbakke dypt inne i Romeriksskogene. Samtidig slo det meg at hvis jeg hadde fulgt kringkastingssjefens publisistiske sjekkliste gjennom mine 17 år som ansvarlig redaktør av VG, så hadde jeg fått tilbringe lengre tid bak murene enn utenfor. 

Den siste som prøvde seg på noe lignende var TV2`s Gerhard Helskog i 2002. Etter dopingpåstander i programmet «Rikets Tilstand» måtte kanalen sende et helt privatfly med beklagende redaktører og informasjonsfolk til finske Lahti hvor norske ski-topper og utøvere befant seg. Helskog ble etterpå sendt på et tre år langt restitusjonsopphold i USA som korrespondent. 

I film- og TV-bransjen later det til å gjelde helt særegne presseetiske regler for dokumentarsjangeren. En filmdokumentar er ikke et objektivt verk, den er subjektiv og skal vekke debatt. Dette kom også tydelig fram for et drøyt år siden da Pressens Faglige Utvalg behandlet en klage mot Brennpunkt-dokumentaren om krigen i Bosnia. Programmet ble felt av PFU, men holdningen i NRK lot til å være at for sjangeren «dokumentar» er det et lave re krav til dokumentasjon enn i nyhetsjournalistikkens verden. 

Problemet med den finske TV-produksjonen er at den heller ikke inneholder noen dokumentasjon når det gjelder de norske skiheltene. Derfor blir det også vanskelig å vurdere hvor troverdige påstandene fra «kilden» er. 

Men historien har lært oss at selv de største stjernene kan falle til jorden.  Som Carl Lewis og Lance Armstrong. De tidkrevende avsløringene har avdekket et behov for mer åpenhet og større aksept for at journalister stiller kritiske spørsmål. 

Når norske utøvere vinner alle øvelser i World Cup-åpningen på ski, og Aksel Lund Svindahl slår alle konkurrenter med nesten et sekund i utforløypene, bør det være tillatt å spørre hvordan det kunne skje. Men dette krever en svært stø hånd fra journalistens side. 

Dagbladet har den siste uken gjort et forbilledlig stykke arbeid i et forferdelig grumsete farvann med Vucicevic-saken. Det kan ikke ha vært noen lett redaksjonell beslutning å gå tungt inn i den opprivende feiden mellom tidligere ektefeller for å avsløre mulig lefling med doping. Pressekonferansen hvor barna gikk offentlig ut mot moren i forsvaret av faren var heller ikke noe vakkert syn. Dagbladets dekning illustrerer likevel hvordan slike saker ofte må avdekkes stein for stein. 

Det var også tilfelle med avsløringen av Lance Armstrong. Bit for bit kom sannheten fram. Men det var ingen sportsjournalister som sørget for dette. Helten var for stor og mektig. Verdiene som mediene risikerte å sette i spill, var betydelige. Derfor var det heller ingen som for alvor våget å spørre hvordan det kunne ha seg at Steffen Kjærgaard var den eneste rytteren i US Postal-laget som ikke var innblandet i dopingskandalen. 

Lance Armstrong ble avslørt av amatør-journalister i sosiale medier og i små blogger, som NYVelocity – et lite nettsted for amatørsyklister i New York. Den anerkjente mediekommentatoren David Carr i The New York Times påpeker at NYVelocity hadde kunnskap om sykkelsporten og realitetsorientering nok til å forstå hva som skjedde. Bloggen hadde ikke et avhengighetsforhold til sponsorer eller annonsører og makten. De vek ikke tilbake for å publisere sannheten. 

Kan vi vente at TV2-sporten vil gjøre det samme under Tour de France? Eller at NRK Brennpunkt går videre med utgangspunkt i «kildens» påstander? Det er på tide at også sportsredaksjonen nedsetter en gravegruppe.

****

Siste fra nattklubben

– Er Carl Lewis dopet, spurte VG under friidretts-VM i Helsingfors i 1983. Fra nattklubben i hotellet til de internasjonale friidrettstoppene rapporterte avisen at selveste VM-kongen skulle ha avlagt en positiv dopingprøve. 

VGs sportsredaktører Jan Hedenstad og Arvid Eriksen rakk deadline til avisens førsteutgave klokken 0700 med historien som skapte internasjonale bruduljer. Oppslaget førte til at VG ble lagt for hat av det mektige apparatet rundt den amerikanske friidrettsstjernen. 

Senere innrømmet Carl Lewis at han ble tatt for doping i tre tester forut for OL i 1988. Han skulle vært utestengt, men slapp unna fordi det amerikanske forbundet trodde på hans ord om uvitenhet i forbindelse med «kosttilskudd».