Hemmelige ansettelser

KONGENS MANN: Allerede I 1997 ble Arne Fliflet slått til kommandør av St. Olavs orden. Nå forlater han stillingen som sivilombudsmann etter 23 år. Foto: NTB Scanpix

Da jeg i november 1993 fikk jobben som VGs ansvarlige redaktør skjedde det gjennom en hemmelig ansettelsesprosess. Det fantes ingen offentlig søkerliste. Bare et lite knippe mennesker visste at en palassrevolusjon var forestående i Akersgaten.

I løpet av en og samme ettermiddag gikk VGs to øverste redaksjonelle toppledere over gaten og overtok roret i Aftenposten. To nye koster rykket opp og fikk overta deres funksjoner i Norges største avis – VG.

Skiftet foregikk greit og uten innvendinger av noe slag. Styrene og de tillitsvalgte var selvsagt involvert som seg hør og bør etter selskapenes vedtekter, arbeidsmiljølov og hovedavtaler. Slik kan topplederansettelser foregå i den privateide delen av arbeidslivet.

Men i offentlig sektor er det annerledes. Her gjelder offentlighet i forvaltningen, og det skal være åpent innsyn i ansettelsesprosedyrene for embetsmenn og ledere, herunder innsyn i søkerlistene.  Hvis journalister ikke gis innsyn på vegne av allmennheten kan de i siste instans klage avslaget inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen – Sivilombudsmannen.

Nå opplever vi et stort paradoks når media nektes innsyn i prosessen som fører til utnevnelse av vårt demokratis fremste vaktbikkje. Neida, offentligheten skal heller ikke kjenne til hvilke kvalifiserte kandidater Stortinget har å velge mellom. Dermed opphører allmennhetens mulighet for å kontrollere utnevnelsen.

– Dette er et verv, ikke en ansettelse i en stilling, bedyret Stortingets direktør.

Det er ikke mulig å få vite hva Sivilombudsmann Arne Fliflet mener om den saken. Den godmodige juristen gir seg etter 23 år som klageinstans for offentlig forvaltning. I forbindelse med fratredelsen trekker Fliflet fram spørsmål om offentlighet og innsyn som noe av det mest spennende han har arbeidet med.

Det er et stort demokratisk problem at vi ikke skal ha åpenhet omkring hvem som er aktuelle til vervet som innsynsrettens fremste vokter her i landet. Ikke minst fordi det dreier seg om et av samfunnets fremste tillitsverv burde vi få vite hvem kandidatene er. Vi må kunne forvente at de som føler seg kallet til et slikt verv åpent erklærer sitt kandidatur.

Men mange vil ikke tilkjennegi at de søker nye jobbutfordringer, av frykt for å undergrave sin eksisterende lederposisjon med tilhørende fremtidsmuligheter. Hvem vil satse videre på en som åpent erklærer at man gjerne kan tenke seg en fremtid et helt annet sted? Kandidater lar seg dermed lett lede inn i lukkede kartleggingsprosesser. Offentlige søkerlister forblir kuriøse inntil et styre trekker kaninen opp av hatten. Vi har fått et alvorlig kulturproblem i offentlig arbeidsliv.

Selvsagt kan det også være problematisk at ledervalgene i privat næringsliv foregår i lukkede rom. Men det er ikke et demokratisk problem, på samme måte som når en kringkastingssjef, en sentralbanksjef, en helsedirektør, en politidirektør, hovedstadens politimester, en departementsråd velges fra det skjulte.

Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, karakteriserte NRK-styrets ansettelsesprosess for ny kringkastingssjef som «toppen av frekkhet» sist vinter.  Når landets fremste og statseide mediebedrift driver med slikt, ja, da kan ikke vi i mediene akkurat forlange åpenhet av andre, skrev han.

Stanghelle skulle komme til å møte seg selv i døren bare noen måneder senere.  Som medlem av styret i Norsk Presseforbund skulle han ansette ny generalsekretær. Selv om det fantes kvalifiserte søkere på den offentliggjorte listen, vedtok styret å utvide fristen. Da tidligere Aftenposten-redaktør Kjersti Løken Stavrum overraskende satte sitt navn på listen var hun så godt som garantert jobben. En uryddig prosess, mente noen kritikere.

Generalsekretæren i Presseforbundet er også en av samfunnets fremste voktere av offentlighet og innsyn. Det kan derfor låte litt programmert når hun nå slår alarm ved valget av ny sivilombudsmann:

– Vi klarer ikke å se sammenhengen med en hemmelig ansettelsesprosess av denne personen og det arbeidet denne personen skal gjøre, sier hun til DN lille julaften.

Tiltredes.

En historisk julehilsen

SELFIE: Besøkende tar bilde av seg selv utenfor St. Paul katedralen I London I forbindelse med julemesse I desember. Foto: AFP

Denne julen står vi midt i Revolusjonen. På terskelen til en helt annen tidsalder, der mobiltelefonen overtar rollen som vårt viktigste digitale redskap for kommunikasjon og informasjon. Fra 2014 vil trolig mobilen passere desktop når det gjelder databruk.

Tenk, at det faktisk er gått 21 år siden verdens første tekstmelding ble sendt over mobiltelefon. Det var i følge ABC News den kanadiske ingeniøren Neil Papworth som lykkes å sende en tekstmelding til direktør Richard Jarvis i teleselskapet Vodaphone.

Datoen var 3. desember 1992 og meldingen ble mottatt på en portabel Orbitel-telefon:

«Merry Christmas»

Skjønt «portabel». Telefonen lignet mest på min første mobiltelefon, som veide 12 kilo og egentlig var en biltelefon. Ikke veldig mobil telefon, selv om ryggsekk fulgte med som tilleggsutstyr.

Siden har vi vært vitne til en revolusjonerende utvikling. I forrige uke satt jeg i et møte med en kar på et hotell i Trondheim. Han unnskyldte seg og sa at han måtte legge mer penger på parkometeret. Så tok han fram mobilen, trykket på en app og betalte. Så kunne møtet fortsette. Slik hadde de hatt det lenge der i byen.

For stadig flere blir mobilen det foretrukne medium for nyhetsoppdatering. Det moderne menneske sjekker mobilen sin for oppdatering av nyheter og meldinger med seks og et halvt minutts mellomrom, ifølge Nokia Research. 150 ganger i løpet av en 16 timers dag. Eller når alarmen går og vi har fått en ny melding. Vi sender eller mottar meldinger 23 ganger pr. dag, og sjekker klokken på mobilen 18 ganger daglig. Unge mennesker bærer ikke armbåndsur.

Disse adventsdagene har vi handlet julegaver på nettet som aldri før. I Storbritannia regner man med at minst en fjerdedel av julehandelen online skjer via mobilen. Kjeder og kjøpesentre utvikler egne apper med tilbudsreklame, gjerne med såkalt geo-targeting via GPS eller egne trådløse nettverk som knytter til seg kundene.

Også denne julen ligger det mange smarte telefoner og lesebrett under juletreet i tusener av hjem. Ikke under vårt juletre. Det har vært jul umulig å oppdrive en iPhone 5 til et familiemedlem. Løsningen ble å sette seg på venteliste i databutikken. Vi er nummer fem eller seks på listen. Ingen kan si når telefonen kommer, men den kommer til å koste meg dyrt. Her er det nemlig det motsatte av kontantrabatt som gjelder. Telefonen blir billigere jo mer du er villig å ta på avbetaling eller i abonnementspakker som ingen skjønner noe av.

Mobilen er for lengst blitt mitt viktigste redskap for oppdatering i nyhetsbildet. I likhet med stadig flere liker jeg å føle meg delaktig i nyhetsbildet. Å få vite om ting umiddelbart eller mens det skjer. Høstens VM i sjakk ble en slik opplevelse på VG Mobil. I likhet med hundretusener av nordmenn fulgte jeg hver trekk i innspurten av Magnus Carlsens spennende partier.

På et av SAS stappfulle fly av forretningsreisende fra Stavanger til Oslo satt alle med lysende sjakkbrett på mobilen. Flyvertinnen måtte gå fra sete til sete for å få dresskledde herrer til å slå av mobilen. På flytoget inn til Oslo S ble Magnus Carlsen verdensmester.

Denne hendelsen viste oss samtidig hvor viktig det er å utvikle funksjonalitet og design på mobilens nyhetssider. Utviklingen må skje på basis av god forståelse av hvordan folk bruker mobilen. Den må laste raskt og navigasjonen må være intuitiv. Brukerne vil raskt forlate steder som gir dårlige erfaringer. Tid, lokalisering og kontekst er her viktige nøkkelord.

I følge analysebyrået Nielsen leste 60 prosent av smart telefon eiere nyheter på mobilen i 2012, mens 40 prosent av all trafikk i sosiale medier foregikk der. I Norge er VG mobil suverent største innholdsleverandør med over 2,1 millioner ukentlige brukere. Men også NRK, Dagbladet og TV2 har langt over en million brukere. Den største veksten i mobilbruk skjer nå i regionaviser som Adresseavisen, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad.

Også kommersielt venter man en rivende mobil utvikling. Det globale annonsekjøpselskapet Zenith anslår at mobilen skal stå for en tredjepart av alle nye annonseinntekter (totalt 90 milliarder dollar) frem mot 2016.  Zenith tror heller ikke at denne veksten vil komme på bekostning av etablerte medier.

Allerede nå er vi 3,2 milliarder verdensborgere som kan sende hverandre en SMS til jul.

God jul!

PR-stunt mot PFU

Tidligere journalist og PR-rådgiver Anders Cappelen har levert tidenes mest omfattende klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Den 1800 sider lange klagen med 4000 påståtte brudd på Vær Varsom-plakaten lar seg ikke behandle uten at pressens selvdømmeordning blir delvis lammet i måneder fremover.

«Monsterklagen», som den kalles av fagbladet Journalisten, retter seg mot TV2`s omtale av nevrokirurg Per Kristian Eide og et forskningsprosjekt med demente pasienter ved Rikshospitalet. Prosjektet omfattet 112 pasienter og to av pasientene fikk senere skader etter å ha blitt rammet av hjerneblødning.

TV2 og en rekke andre medier rapporterte for et år siden at Oslo Universitetssykehus stanset forskningsprosjektet etter at Helsetilsynet var alarmert. I løpet av et par måneder hadde TV2 40 fjernsyns- og nettreportasjer om saken. Sentralt i striden står en påstand om at forskningsprosjektet «førte til hjerneskader».

I tillegg er Aftenposten, Dagbladet, Bergens Tidende og NTB også innklaget, delvis fordi disse mediene har videreformidlet påstander i TV2`s reportasjer. Dagbladet skal ha kommet til en minnelig løsning med klageren, mens de øvrige klagene er klare til behandling i PFU. Sekretariatet i PFU vurderer nå om de skal behandles separat eller må vente på klagen mot TV2.

De fleste klagepunktene dreier seg om brudd på Vær Varsom-plakatens bestemmelser om faktakontroll, kildekritikk, kravet til saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, skillet mellom faktaopplysninger og kommentar, faktisk dekning for titler og introduksjoner, og pressens arvesynd: Samtidig rett til imøtegåelse av kritikk. Det burde være mulig å snevre saken inn til noen få konkrete eksempler på alt dette.

PFU har bare tre saksbehandlere til sin rådighet, i tillegg til generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum. Hun er nok livredd for at Cappelens 1800 sider nå skal skremme vanlige mennesker fra å klage på pressen, og få folk til å tro at man må engasjere PR-rådgiver eller advokat for å formulere klagen. Presseforbundet har tvert imot gjort det lettere å fremme en klage på elektronisk klageskjema. Det er ingen ting som tyder på at profesjonelle klager har lettere for å få medhold i utvalget.

Det ligger an til ny rekord i antall klager til PFU i 2013. Hittil er det kommet inn ca. 350 klager mot mediene. For å unngå at disse ikke blir skadelidende som følge av Cappelens «monsterklage» bør PFU`s sekretariat nå lete etter en formell begrunnelse for å avgrense eller forenkle klagegrunnlaget. Det er her et poeng at PFU har innrømmet klageren svært romslig innleveringsfrist, som man burde kunne knytte visse betingelser til.

Anders Cappelen har gjort det til et levebrød å fremme klager på vegne av andre overfor PFU. Denne gangen gjør han etter eget utsagn jobben gratis. Han mener at TV2 er ansvarlig for et av de groveste pressejustismord i nyere tid. Klagens omfang har sammenheng med digitaliseringen av alt innhold i fjernsyn og aviser. Pressens overtramp gis dermed evig liv.

Her ligger nok også noe av bakgrunnen for den omseggripende konflikt mellom pressefolk og legestand. Den norske Legeforening engasjerer seg nå stadig oftere på vegne av sine medlemmer både mot pressen og i domstolene. Legene ønsker å opptre som et navnløst fellesskap i møtet med kritikk om feilbehandling. Det er «systemet» som har ansvaret. I diskusjonen er omtanken for de som er ofre for skader, nærmest fraværende. Jeg synes dette harmonerer svært dårlig med de forpliktelser som ligger til legenes samfunnsrolle.

Anders Cappelen har tidligere uttalt at omtalen av to kirurger ved Nordlandssykehuset er det «styggeste pressejustismordet i nyere tid». Da Avisa Nordland og VG gikk fri av kritikk i PFU kalte han utvalget for «overgripernes domstol». Nå har også Hålogaland lagmannsrett vurdert denne saken. Avisa Nordland ble blankt frifunnet i søksmålet fra kirurgen Ratislav Kunda. Han må også ut med over 1,4 millioner kroner i saksomkostninger.

I dommen slås det fast at Avisa Nordland hadde tilstrekkelig belegg for å bringe historien om en pasient som de to kirurgene opererte. Videre at det ikke var ærekrenkende å identifisere kirurgen med navn og bilde sammen med reportasjen.

Søksmålet var sponset av Legeforeningen, som nå trolig må plukke opp regningen. Dommen må være nedslående lesning for både Legeforeningen og Anders Cappelen. Det «styggeste pressejustismordet i nyere tid» er nå frifunnet både i PFU og lagmannsretten – «overgripernes domstoler». Venter nå Høyesterett? Jeg tviler på det. Lagmannsrettens dom føyer seg inn i en serie pressefrifinnelser gjennom det siste tiåret.

Reportere uten grenser

DIREKTE FRA KRIGEN: Åsne Seierstad rapporterte fra krigsherjede Bagdad for NRK før, under og etter angrepet fra de amerikanske og britiske styrkene I perioden januar – april 2003. Foto: JAN JOHANNESSEN

De er reportere uten grenser i mer enn en forstand. En hær av frilansjournalister og –fotografer som tiltrekkes av kriger, konflikter og katastrofer. I sin jakt på sannheten går de ofte noen skritt lengere enn sine fast ansatte kolleger. De tar stor personlig risiko.

For all verdens avis- og TV-redaktører representerer de et stort etisk dilemma: Når vi ikke selv vil ta ansvaret for å sende fast ansatte medarbeidere inn i livsfarlige konfliktområder, kan vi da bare fortsette å kjøpe materialet fra mer eller mindre tøylesløse frilansere?

Det borgerkrigsherjede Syria er nå verdens farligste sted å oppholde seg for journalister. I følge organisasjonen Reportere uten grenser er 26 journalister drept og 37 er fengslet i Syria siden mars 2011. I øyeblikket er 60 journalister savnet eller kidnappet, 18 av dem utlendinger.

Forfatterinnen Åsne Seierstad var en slik reporter uten grenser. Hun rapporterte fra blodige kriger i Kaukasus og Tsjetsjenia, fra Kosovo, Irak , Afghanistan og Nord-Afrika. Som frilanser for bl.a. Arbeiderbladet, Dagbladet, Aftenposten og NRK.

Nå har hun nettopp gitt ut boken «En av oss», en litterær sammenfatning av Anders Behring Breiviks terrorhandlinger 22. juli 2011. Omslagsfotoet er tatt av den svenske frilansfotografen Niclas Hammarström som nå er savnet i Syria.

Hammarström var en av de første som kom til Utøya 22. juli. Fra båt tok han en serie bilder av den grufulle scenen som utspant seg i øyas strandsone. Bildene var for sterke til å bli vist i Norge. Heller ikke hans oppdragsgiver, svenske Aftonbladet, kunne publisere de verste motivene. Senere ble bildene premiert i den internasjonale mønstringen for pressefotografi, World Press Photo. Premieringen av bildene vakte en heftig presseetisk debatt.

For to uker siden ble Hammarström og hans svenske kollega, frilansjournalisten Magnus Falkehed, stanset av væpnede menn og bortført i Syria – ikke langt fra grensen til Libanon. Siden har svenske myndigheter, kolleger og venner jobbet frenetisk med å lokalisere dem. En teori går ut på at det var en kriminell bande som sto bak bortføringen.

Det jobbes i det stille med å få satt de to svenskene fri. I en slik situasjon er det viktig at arbeidet får minst mulig konkret oppmerksomhet i mediene. Det er ikke lenge siden to andre svenske journalister ble satt fri etter langvarig fengselsopphold i Etiopia. De hadde tatt seg inn i Ogaden sammen med opprørere. For et par år siden var et tilsvarende mareritt norsk. Frilansjournalisten Pål Refsdal var Talibans fange i Afghanistan.

De norske mediehusenes redaktører setter klare grenser for hvor langt deres medarbeidere får lov til å gå inn i livsfarlige konfliktområder. Åsne Seierstad er en av de frilansere som har erfart dette. Men hun lot seg ikke alltid styre. Det sies at da Dagbladets redaktør i sin tid forsøkte å sette grenser, brøt hun forbindelsen og fortsatte på egen hånd innover steppene mot frigjøringen av Kabul i Afghanistan – nå som frilanser for Aftenposten.

Av erfaring vet jeg at det er et tungt ansvar å ha utsendte medarbeidere i verdenskonfliktområder. I min tid som journalist har jeg opplevd at tre norske kolleger har mistet livet i Afghanistan. Samtidig må noen reise inn og formidle til verden utenfor hva som egentlig foregår. Spørsmålet vi skandinaver stiller oss, er hvilken forskjell vi egentlig utgjør ved å ta den store risikoen hundrevis av mil hjemmefra. Ja, kan man som journalist egentlig stille seg det spørsmålet?

Den norske frilansjournalisten Anders Sømme Hammer, som har arbeidet i Afghanistan i en årrekke, ser det ikke slik. Han mener at norske mediehus svikter sitt samfunnsoppdrag gjennom å la sine fast ansatte journalister betrakte konflikter på avstand. «Fra hotellrommet», som han skriver, eller gjennom kildestyrte pressereiser.

Jeg vil ikke undervurdere viktigheten av å ha uavhengige og kritiske øyne og ører på bakken i konfliktområdene. Likevel tror jeg at norske lesere, lyttere og seere får servert gode inntrykk av verdens begivenheter gjennom mediene. Av og til kan selv et hotell bli åsted for de mest grufulle handlinger.

P.S. Siden jeg i denne spalten kom med ramsalt kritikk av Marit Christensens bok «Moren» har jeg pliktskyldigst også lest Åsne Seierstads bok «En av oss». Den er faktisk av en helt annen kvalitet, og den behandler med få unntak Anders Behring Breiviks familie med en helt annen distanse. Seierstad gir oss en litterær fremstilling av hele 22.juli sakskomplekset på en god måte. Den er ganske godt skrevet. Overskuddet fra boken skal gå til en stiftelse. D.S.

Møtet med Veggen

BLIR VEGGPRYD: Hilde Haugsgjerd får snart plass i Aftenpostens historiske redaktørgalleri. I løpet av fem år har hun introdusert Aftenposten på nye digitale plattformer, fornyet avisens grafiske uttrykk, lagt ned Aften-utgaven og relansert A-gagasinet. Hun rakk også å innføre en digital betalingsvegg før nettredaktøren, Espen Egil Hansen overtok jobben. Foto: TRYGVE INDRELID, Aftenposten.

Når vår gamle tante tar skrittet over i en digital verden er det kanskje på tide å kvitte seg med bunkene av papiraviser som nærmest truer med å bli til veggpryd i stua. Sist uke introduserte Aftenposten sin betalingsløsning for nett – et lesemeter – og gjorde alt sitt innhold tilgjengelig digitalt. Jeg har logget meg inn.

For et par uker siden ble jeg oppringt av en kar fra Dagens Næringsliv, som tilbød DN som e-avis for et årlig tillegg på en drøy hundrelapp. Til gjengjeld skulle jeg få laste ned avisen klokken 22 kvelden før utgivelsesdagen. Jeg slo til.

Siden 1978 har jeg vært abonnent på den svenske avisen Dagens Nyheter, som utgis i Stockholm. Avisen har i alle år hatt morgendistribusjon i Oslo sentrum. Men da jeg kom tilbake fra ferie i august lå det et brev i min posthylle. Heretter ville avisen bli distribuert med post dagen derpå. Men jeg kunne få alle digitale tilganger umiddelbart..

VG+ har jeg abonnert på lenge, så nå øyner jeg et håp om at det skal bli mer orden i stua og at det blir nytt monn i avfallsdunken for papir.

Medievanene er i kraftig endring. Nå leser vi morgendagens avis i dag. I går kveld kunne jeg lese dagens førsteside av Aftenposten via Twitter.  Aller best liker vi å lese om det som skjer NÅ.

Hilde Haugsgjerd forlot i helgen redaktørkrakken i Aftenposten. Hun rakk dermed å digitalisere Aftenposten før nettredaktøren Espen Egil Hansen overtok ledelsen. Alle Schibsteds regionaviser har nå gjort sitt innhold tilgjengelig digitalt gjennom ulike betalingsløsninger. Polaris-eide Adresseavisen ventes å introdusere en betalingsløsning neste år.

Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende har valgt såkalte «freemium»-modeller med forskjellige fordelinger mellom gratis og betalt innhold. Erfaringene er så langt ganske gode. Opplagssvikten var i ferd med å krype oppover mot fem prosent, og er nå redusert til null eller et par prosent. På daglig basis kommer det nå flere nye abonnenter til enn det er stoppordrer. I Stavanger og Bergen er det fortsatt digital vekst, og på mobil er digitalveksten meget sterk.

Aftenposten har valgt en annerledes betalingsmodell, en metermodell, hvor du kan lese åtte artikler gratis i uken. Et digitalt abonnement koster 199 kroner per måned. Noen helfrelste digitale evangelister mener at satsingen er halvhjertet og bare tar sikte på å bevare gamle abonnenter. Man har også påpekt at betalingsløsningen nærmest ligner på en sveitserost, siden den enkelt lar seg omgå og at det dessuten er mulig å dele betalt innhold via sosiale medier.

Aftenposten har valgt å satse på den samme modellen som New York Times har hatt i snart tre år, og som betraktes som litt av en suksesshistorie. Fire av ti amerikanske aviser har valgt å følge New York Times eksempel.

56 prosent av inntektene til NYT kommer nå fra leserne. 727 000 «digital only» abonnenter er kommet til. Den digitale inntektsveksten fra leserne overstiger en milliard kroner årlig. Men suksesshistorien er skjør. Siden i sommer er veksten flatet nesten helt ut og New York Times må starte jakten på nye inntekter.

Over 100 nye produktløsninger skal være testet ut. Det gjelder å finne fram til produkter som folk vil betale for og som ikke spiser av allerede etablerte inntektsstrømmer. Bransjeanalytikere forventer at NYT i løpet av første halvår 2014 vil lansere betalte tjenester innenfor områder som mat & restaurant, faktaopplysning og kommentarstoff. Problemet er at på disse feltene vrimler det av gratis tilbud eller at de allerede inngår i den eksisterende New York Times-tjenesten.

De som kritiserer avisenes betalingsløsninger mener at journalistikken skal være reklamefinansiert i likhet med innhold som vi får tilgang til gjennom Facebook og Google. Men det koster mye å produsere originalt innhold av høy kvalitet. Mediene trenger også inntekter fra brukerne, og jeg tror folk er villig til å betale en slant for det.

Dessuten vil betalingsløsningene gi tilgang til store mengder data om brukerne og deres adferd. Dette vil i sin tur kunne benyttes til å øke annonseinntektene vesentlig.

 

* Artikkelforfatteren har styreverv i Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Polaris Media Group.