Om presseetikk og forlagsetikk

BOKLANSERING: Forlagsdirektør Kari J. Spjeldnæs I Aschehoug Forlag lanserer Marit Christensens bok "Moren". Foto: NTB/Scanpix

BOKLANSERING: Forlagsdirektør Kari J. Spjeldnæs I Aschehoug Forlag lanserer Marit Christensens bok «Moren». Foto: NTB/Scanpix

Av KARI J. SPJELDNÆS, Aschehoug forlag

Marit Christensens bok «Moren» er en tragedie for massemorderens familie, journalisten og forlaget, skrev Bernt Olufsen.

Olufsens ytringer viser en arrogant og nedlatende holdning til forfatterens påpekning av sitt samfunnsoppdrag I forbindelse med utgivelsen av «Moren».

Marit Christensens bok «Moren» har vakt sterke reaksjoner. Noen fremhever Christensens varme skildring av Wenche Behring Breivik. Andre har i sterke ordelag fordømt boken og dens forfatter, slik VG gjorde det på lederplass to dager etter utgivelsen (2/11), etterfulgt av en kommentar fra avisens tidligere sjefredaktør Bernt Olufsen (4/11.)I Dag og Tid fredag (15/11) prøver Bernt Olufsen å forklare hvorfor han mente det var viktig og riktig å stille Marit Christensen i VGs gapestokk.

Bernt Olufsen skriver i Dag og Tid at «når Marit Christensen trampar inn i livet til mor til terroristen, under dekke av det journalistiske samfunnsoppdraget, må ho samstundes finna seg i å bli målt deretter.» Vi i Aschehoug forlag vet godt at Marit Christensen finner seg i saklig kritikk og gode motargumenter til det hun skriver. Men hverken for Marit Christensen eller andre er det riktig å finne seg i usaklige personkarakteristikker, ubehagelig insinuasjoner eller tidligere sjefredaktører som ser seg kallet til å lyse bann over bokbransjens etiske standard.

Bernt Olufsen kan hverken ha lest Christensens bok fra perm til perm eller fått med seg Marit Christensens egen gjenfortelling av arbeidet med boken, som ble behørig kringkastet i forbindelse med utgivelsen. I boken fremgår det tydelig at samarbeidet mellom Wenche Behring Breivik og Marit Christensen kom i stand fordi Wenche Behring Breivik selv henvendte seg til Christensen og ønsket at nettopp hun skulle skrive hennes historie. Samarbeidet pågikk nesten elleve måneder, og Behring Breivik tok selv initiativ til at det skulle gjenopptas etter at hun hadde initiert et brudd.

Wenche Behring Breivik fortsatte å oppsøke og ringe Marit Christensen regelmessig inntil hun ble så syk at hun ble innlagt på sykehus. Der Marit Christensen besøkte henne inntil hun en dag plutselig fikk beskjed om at hun ikke lenger var ønsket. Gjennom det omfattende samarbeidet med Wenche Behring Breivik ble Marit Christensen den som kom tettest på Wenche Behring Breivik og hennes livshistorie. Christensen ble kjent med en kvinne, som var blitt kastet inn i norgeshistoriens største terrorsak i moderne tid, som kjempet med uhelbredelig kreft, som hadde et innstendig ønske om at hennes versjon måtte komme fram, slik at hun kunne ta til motmæle mot alle som hadde ytret seg uetterrettelig om henne uten å kjenne henne.

For Marit Christensen og forlaget har det vært en vesentlig problemstilling hvorvidt det er riktig å utgi en bok der hovedpersonen noen dager før hun går bort, har uttalt at hun ønsker boken stoppet. På den ene siden satt forfatteren og forlaget med inngående kjennskap til Wenche Behring Breiviks gjentatte ønske om at hennes versjon skulle komme fram gjennom en helhetlig beretning. Behring Breivik hadde fått utallige intervjuforespørsler fra inn- og utland siden 22. juli 2011, men takket nei til dem alle gjennom sin advokat. Det var hun som på selvstendig grunnlag valgte Marit Christensen til å fortelle historien om sitt liv. Det var Marit Christensen Wenche Behring Breivik delte sin historie med.

På den andre siden dukket det kort tid før Behring Breivik døde, opp advokater som hevdet at det var de som kjente Wenche Behring Breiviks egentlige ønsker. Hverken forlag eller forfatter har trukket i tvil de omtalte lydopptakene av Wenche Behring Breivik på dødsleiet. Men likevel har vi altså valgt å legge større vekt på Wenche Behring Breiviks handlinger gjennom mange måneder mens hun fremdeles var forholdsvis frisk, enn det hun omgitt av advokater og nær familie ytret fra sin sykeseng på Radiumhospitalet kort tid før hun gikk bort. Marit Christensen kjente Wenche Behring Breivik så godt at hun har grunnlag for å hevde at hennes ønske var at historien hun hadde fortalt til Marit Christensen, skulle bli offentligheten til del.

Gjennom samarbeidet med Wenche Behring Breivik hadde Marit Christensen fått enestående kjennskap til en historie som vil kunne kaste nytt lys over terroristen Anders Behring Breivik og hans bakgrunn. Vi mente – og mener – at det var riktig å utgi Moren. Og vi visste at det ville bli stilt spørsmål til utgivelsen, nettopp fordi vi hadde stilt dem selv.

Bernt Olufsens ytringer, først i VG og senere i Dag og Tid, viser en arrogant og nedlatende holdning til Marit Christensens påpekning av sitt samfunnsoppdrag i forbindelse med utgivelsen av Moren. Det er vanskelig å forstå at Bernt Olufsen og enkelte andre sentrale personer i norske presse, som har fulgt 22. juli-saken tett i måneder og etter hvert år, ikke ser verdien av at nye aktører bringer fram nye fakta, nye historiefortellinger og nye perspektiver som bidrag til forståelsen av det store bildet. For forfatter og forlag har noen av de alvorlige overveielsene forut for utgivelsen av Moren vært knyttet til forholdet mellom ytringsfrihetens betydning og personvernet.

For oss ble ett av flere vesentlige argumenter for utgivelse det faktum at Marit Christensen ikke kunne la være å dele historien hun hadde fått så inngående kjennskap til. Det ble mye riktigere å publisere enn å la være. Hverken forfatter eller forlag anser ytringsfriheten som noe amnesti for å publisere hva som helst, slik sterkt følelsesladde reaksjoner fra noen kommentatorer og kritikere kan tyde på. Det har vært viktig for forfatter og forlag at beretningen ikke utleverer mer enn det som er nødvendig for å gi en beskrivelse av hvem Wenche Behring Brevik var, forhold som formet og preget henne og familien hun skapte for seg og sine barn, med særlig vekt på forholdet til Anders Behring Breivik.

Det vil alltid være mulig på stille spørsmål ved de valg som er gjort før en bok kommer ut. Enhver står fritt til å mene hva de vil om tekst og innhold. Men noen ganger er det nødvendig å minne om at det kan ligge grundig arbeid og solide overveielser bak bøker som likevel får garvede journalister til å se rødt og havne i tåka.

One thought on “Om presseetikk og forlagsetikk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s