Kamp i Store Studio

STINN BRAKKE: Rolf Kirkvaag leder radioshowet «Hva da?» fra Store Studio i 1957 – et historisk symbol på NRKs mediemakt. Nå skal den vingeklippes. Foto: NTB/Scanpix

STINN BRAKKE: Rolf Kirkvaag leder radioshowet «Hva da?» fra Store Studio i 1957 – et historisk symbol på NRKs mediemakt. Nå skal den vingeklippes.
Foto: NTB/Scanpix

Statsråd Thorhild Widvey og hennes kulturpolitiske håndlanger Knut Olav Åmås er ikke villig til å frede noen del av NRK når departementet nå tar fatt på stortingsmeldingen om de fremtidige rammene for elefanten i det norske medielandsskapet.

Kulturdepartementet vil ikke ha en utvikling av NRK som skaper problemer for andre frie, kommersielle aktører.  Nå er arbeidet med å definere NRKs grenseflater startet for alvor. Det kommer ikke til å skje i stillhet og uten sverdslag.

Sist torsdag var kamparenaen NRKs historiske Store Studio på Marienlyst – selve symbolet på fordums mediemakt i Norge. Herfra samlet radiolegenden Rolf Kirkvaag hele nasjonens oppmerksomhet på 1950 og 60-tallet med sine show. Nå er mediebildet fragmentert til det ugjenkjennelige i en lapskaus av digitale arenaer for tekst, lyd og bilde.

Motpolene i oppgjøret om mediebransjens rammevilkår var samlet til dyst i «Digitalforum»: Kalle Lisberg fra MTG og P4, Gunnar Stavrum fra Nettavisen, mediekommentator Sven Egil Omdal og hans noe mer pengeorienterte åndsfrende, Mentor-sjef Helge Simonnes (Vårt Land & Dagsavisen), som forsvarer den direkte pressestøtten.

Tonen var satt allerede dagen i forveien, da den liberale tenketanken Civita presenterte et notat om «Liberal mediepolitikk i et endret mediemarked» – det Omdal lett foraktelig karakteriserer som en «kladd» til Thorhild Widveys stortingsmelding.

– NRKs ledelse kan trygt starte morgenmøtene med å synge «Til ungdommen». NRK er kringsatt av fiender, sier Omdal.

Han viser til at klagekoret, som ellers består av konkurrenter eller folk som ikke ønsker offentlige aktører, det siste halvåret har fått en ny stemme: Thorhild Widvey. Det meste av det hun sier, tolkes som et angrep på NRK.

– Vi trenger lavere skuldre i denne debatten. Hver gang noen nevner et eksempel, så blir det leven, sier Knut Olav Åmås. Eksemplene har vært NRKs engasjement i yr.no, trafikkportalen dit.no, ytring.no, OL-rettigheter, nettavisen nrk.no, nye radiokanaler og som eventmaker.

Eksemplene er mange. De siste ti åene har politikerne latt NRKs virksomhet ese som en gjærbolledeig i drivhustemperatur. Civita-rapporten påpeker at NRKs økonomi har økt med godt over 50 prosent til over fem milliarder kroner i 2013. Lisensen er økt med 34 prosent, mens det er blitt 11 prosent flere lisensbetalere. Alt for å kunne leve opp til tittelen på den forrige stortingsmeldingen fra 2008 – «Noe for alle. Alltid».

Blant de spørsmål som nå skal vurderes er andre finansieringsformer enn lisensen.

– Vi bør kanskje gå over til en husstandsfinansiering, i stedet for lisens på apparat, sier Aps mediepolitiske talsmann, Arild Grande. Åmås nevner i tillegg en universell skjermavgift som en mulighet. Fremskrittspartiet har programfestet full privatisering av NRK, men dette får ikke flertall.  Både Åmås og Grande er opptatt av at det bør skapes bred enighet om langsiktige og forutsigbare rammer for medievirksomheten i Norge.

– Dersom NRK ikke fantes, ville Staten i dag tatt på seg oppgaven med å bygge en institusjon for fem milliarder kroner, lyder Kalle Lisbergs retoriske spørsmål.  Nei, like lite som Staten ville starte en bok-klubb med tvungent medlemskap eller statlig papiravis basert på tvangsabonnement.

Kalle Lisberg fremsetter åpenbart en klage på vegne av sin syke mor i P4, men sier at han ikke vil vingeklippe sin tidligere arbeidsgiver. NRK må bare fly en annen vei og ikke «plyndre vårt reir».  Slik det er nå, blokkerer NRK for private aktører og blir dermed et hinder for mediemangfold.

Sven Egil Omdal mener derimot at offentlig finansiert journalistikk er en god idé. Når det kommersielle markedet for nyhetsjournalistikk svekkes av Google og Facebook får de offentlige kringkastingsselskapene en viktigere rolle å spille for å sikre kvalitet.

Kvalitet og mangfold søkes også sikret gjennom den direkte og indirekte pressestøtten. Gunnar Stavrum har regnet ut at den samlede mediestøtten på åtte milliarder kroner nå utgjør 1, 2 millioner pr. journalist. Til sammenligning subsidieres landbruket i Norge med 13 milliarder, eller 400 000 pr. bonde. Og bøndene kan vise til seks ganger økt produksjon…

Da passer det kanskje å avrunde med en refleksjon fra hans bedre halvdel, generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund, som ønsket velkommen til «Digitalforum» med følgende frase: «Mengden journalistikk er også en kritisk masse for et demokrati».

Men det blir stadig færre av oss – både journalister og bønder.

Kampen for tilværelsen

MANNEN MED KOFFERTENE: Arne Strand (t.v.) var statssekretær og veskebærer for statsminister Gro. Her på travel vandring med en annen statssekretær, Ted Hanisch. Foto: AFTENPOSTEN

MANNEN MED KOFFERTENE: Arne Strand (t.v.) var statssekretær og veskebærer for statsminister Gro. Her på travel vandring med en annen statssekretær, Ted Hanisch. Foto: AFTENPOSTEN

For redaktørene i de «meningsbærende avisene» er argumentasjonen mot  reduksjon av pressestøtten det samme som kampen for tilværelsen. Man kan be til Kristelig Folkeparti og deres høyere makter om å unnslippe kuttene i direkte produksjonsstøtte, men man kommer neppe til å bli bønnhørt i årene som kommer.

Selv om kulturministeren også er kirkeminister, så har vi på dette område nærmest med et ateistisk regime å gjøre. Helgens budsjettforlik med uendret støttebeløp på 308 millioner er i realiteten et kutt.

Men selvsagt kan det gjøres mye for å dempe fallet og lette overgangen til en mer effektiv og billigere distribusjon av alternative meninger. Derfor er det også fornuftig av Regjeringen å legge opp til en forsiktig endring av pressens rammevilkår. Det alle pressefolk kan juble over, er at vi nå for første gang på meget lenge har fått en regjering som later til å forstå den fundamentale transformasjonen til digitale medier.

En del av de som hevder seg meningsberettiget vil ikke erkjenne dette. De ønsker å melke papirkua så lenge den kan stå uforstyrret i båsen. Klassekampens sjef, Bjørgulv Braanen, er en av disse, som nekter å kutte i papir for å satse digitalt.  Hans uttalelser om dette til Dagens Næringsliv i forrige uke kunne gi inntrykk av en tro på at internett er et fenomen som går over.

Uttalelsen fikk meg til å minnes et foredrag som for 43 år siden vakte min ungdomspolitiske interesse: AKP-profilen Sæmund Fiskvik stod på talerstolen i Trondhjems Studentersamfund og skulle overbevise alle tilstedeværende denne lørdagskvelden, om Det Store Kinesiske Underet. I Shanghai hadde det vært mulig å bygge skip i 20 000 tonnsklassen fra dokkanlegg som tok bare 5000 tonn. Alt som en følge av den kraften verftsarbeiderne kjente fra Mao Tse Tungs tenkning (Den Lille Røde). Fysikkens lover var opphevet!

Det var mange av oss som ikke lot oss overbevise av denne tankekraften, selv om den gode Sæmund hadde verbal støtte fra en proletarisert verftsarbeider fra Trondheim Mek. Verksted. Den industrielle revolusjon kom aldri så langt. Nå er spørsmålet om Klassekampen vil overleve den digitale revolusjonen.

Dagsavisen, Vårt Land, Nationen, Klassekampen og den dypt kristne avisa Dagen kjemper nå for å bevare den direkte støtten til papirproduksjon. Bøndenes avis, Nationen, erkjenner at traktorene nå har fått trådløst nettverk og er primært kanskje mer interessert i støtte til sin digitale utvikling.

Debatten om pressestøtten har de siste årene ikke vært uten politiske overtoner. Og hevntanker:

– Det skal være meg en sann glede å ta pressestøtten fra han Arne Strand, sa Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Øyvind Korsberg da han i september 2012 deltok i en paneldiskusjon på høstmøtet til Mediebedriftenes Landsforening på Stratos i Oslo.

Uttalelsen skremte ikke vettet av Arne Strand, politisk sjefredaktør i Dagsavisen.  Strand kan snart legge over 40 års karriere som politisk journalist og kommentator på Stortinget bak seg. I utgangspunktet var han en politisk kommissær i Arbeiderbladet, som fant et naturlig ly i NRK og som lot seg forføre til å bli Gros veskebærende statssekretær på Statsministerens kontor. Man skulle tro at alt dette var egnet til å begrave fremtidig journalistisk troverdighet. Men Arne gjenvant sin troverdighet gjennom å etablere en fri kommentatorstemme i Dagsavisen.

Her vant han også respekten til Korsbergs kamphane i FrP, Per Sandberg, som i forbindelse med sin boklansering i forrige uke ga Strand de beste attester. Arne Strand snyter nå Øyvind Korsberg for opplevelsen av å ha knust den uavhengige kommentatorstemmen. Arne gir seg i Dagsavisen når han fyller 70 år i mars, og hengir seg til den evige statsstøtte som pensjonist.

Personlig tror jeg at alternative meninger for fremtiden er best tjent med en finansiering som er uavhengig av Staten. Direkte pressestøtte bør derimot opprettholdes for å sikre driften av levedyktige lokale medier. Regjeringens erkjennelse av at det er nødvendig å likestille momsregimet for digitale og papirbaserte medier er langt viktigere enn den direkte pressestøtten. Mange medieforetak er nå likevel opptatt av at det etableres fornuftige overgangsordninger, hvor nullsatsen for papir opprettholdes inntil transformasjonen er kommet så langt at mediene sikres tilstrekkelig digital finansiering.

Erna Solbergs regjering har nok ikke gitt opp ambisjonen om å kutte pressestøtten. Selv Gud kan ikke hindre at hun får flertall for en reell nedgang de nærmeste årene. På dette området går hun motsatt vei av sine svenske regjeringskolleger, som trolig kommer til å øke den direkte støtten til avisene i en overgangsperiode.