Med påholden penn

SOMMEREN 1981: Uventet illustrasjon til mitt første store intervju med statsminister Gro Harlem Brundtland. Foto: IVAR AASERUD

Gro Harlem Brundtland var i en periode alle norske journalisters store skrekk. Hun satte foten ned og forlangte full sitatsjekk for alle avgitte uttalelser i intervjuer med pressen. Ikke nok med det: Hun brukte rød blyant i manuskriptet. 

Jeg har flere traumatiske journalistminner fra mine første møter med statsminister Gro på 80-tallet. Hun hadde så mange innskutte bisetninger i et resonnement at det var komplett umulig å sitere henne i overensstemmelse med det uttalte. Man måtte ta seg enkelte journalistiske friheter. Så kom manusskriptet tilbake, rettet med rødt som i en dårlig skolestil. 

Men hun gjorde som regel rettelsene selv. I dag er det gjerne en hær av kommunikasjonsrådgivere som retter og fikser på uttalelsene fra maktpersoner i samfunnet.  Grensen kan være hårfin til manipulasjon av mediene. 

I USA skal det nå bli en slutt på dette. I forrige uke la ledelsen i The New York Times ned forbud mot at reportere tilbyr sine intervjuobjekter sitatsjekk. Nyhetsbyrået Reuters har langt på vei gjort det samme. Beslutningen har sin bakgrunn i den amerikanske presidentvalgkampen hvor det pusses og files på alle uttalelser som avgis av Barack Obama, Mitt Romney og deres sentrale rådgivere. Skandaler og kontroverser skal til enhver pris unngås. 

– Kan vi stole på nyhetsmedier som tillater at avgitte uttalelser endres, spurte journalistikonet Dan Rather i et innlegg i debatten. 

I amerikansk politisk journalistikk utviklet det seg over mange år en praksis hvor regjeringskilder lettet på sløret og ga nyhetsopplysninger og vurderinger til journalister mot løfte om anonymitet. Til slutt ble hele nyhetsbildet preget av navnløse kilder. Den omfattende praksisen med sitatsjekk ble innført som et virkemiddel for at flere kilder skulle godta å bli identifisert. 

– Men det er gått for langt, fastslår redaktørene i The New York Times. Praksisen med sitatsjekk kan etterlate et inntrykk hos leserne av at vi har oppgitt kontrollen over avisens nyhetsinnhold og overlater redigeringen til medierådgiverne. 

En av de første som fikk erfare den nye trenden var den britiske forfatterdronningen J.K. Rowling. Magasinet The New Yorker og avisen USA Today nektet å gi henne sitatsjekk i lanseringsintervjuer ved utgivelsen av hennes nyeste bok. Journalistene ble presentert kontraktsutkast hvor hele presentasjonen skulle avtalefestes ned til den minste detalj. Også her i Norge har vi sett spredte forsøk på det samme ved lanseringer. Det er uhyre viktig at mediene står imot dette presset, som ser ut til å true pressens integritet og uavhengige rolle. 

I Skandinavia finnes det medievirksomheter som vil gå motsatt vei. I sommer foreslo den danske storavisen Politiken at tilbud om sitatsjekk burde bakes inn i det presseetiske regelverket. Forslaget vakte en viss oppmerksomhet også her i Norge, hvor mediene har svært ulik praksis på dette området. 

Men på den tiden Gro var statsminister i Norge hadde politikere og andre samfunnstopper «eiendomsrett» til egne uttalelser helt til de var publisert. Dette ble strammet inn i 1994 da vi fikk et nytt punkt i Vær Varsom-plakaten som begrenset maktutøvernes rett til å trekke tilbake eller endre på avgitte uttalelser, med mindre det var for å korrigere faktafeil. 

Det finnes gode grunner for å holde en ganske lav terskel for sitatsjekk. Journalister behandler ofte kompliserte saker med risiko for feil, noen saker kan være børssensitive, ofre for overgrep bør innrømmes en større rett til å kontrollere opplysninger som kommer ut. Men noen yrkesgrupper lider bare av fremskreden journalistfrykt, som f. eks. leger og forskere. Maktutøvere og slike ser jeg liten grunn til å innrømme kontrollerende privilegier. Flere redaksjoner burde i stedet utforme tydelige policyregler på dette område, regler som gjør premissene for journalistisk virksomhet klare. 

Men alt bygger på en viktig forutsetning: Journalistenes evne til å oppfatte og nedtegne korrekt det som sies.  I norsk journalistikk er det en utbredt og tvilsom praksis å gjengi meningsinnholdet i uttalelser som et sitat. Gjerne med en talestrek foran i stedet for sitattegn. Og noen journalister har en uavlatelig trang til å bruke alt som uttales. En artikkel som stort sett bare består av uttalelser er ingen god historiefortelling. Vi bør ha så stor respekt for sitatet at vi bare bruker det som dokumentasjon, beskrivende illustrasjon eller som bekreftelse på at fremstillingen er korrekt.

 

Hva med å innføre faktasjekk i stedet for sitatsjekk?

*****

Pressens regler

Pressens Vær Varsom-plakat inneholder flere bestemmelser om forholdet til kildene. Hovedregelen er at alle kilder skal identifiseres. Journalister skal også ha kritisk distanse til kildene og gjøre premissene klare i forbindelse med alle intervjusituasjoner. 

Kildene til fortrolige opplysninger skal beskyttes, og upublisert kildemateriale skal også være vernet. 

Pressen har en klar plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av et intervjuobjekts uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist. Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.