Friheten vi tar for gitt

IMG_2514.JPG

EKSKLUSIV MINNESTUND: Et tredvetall mediefolk markerte Verdens Pressefrihetsdag 3. mai ved minnesmerket over de som ga sitt liv for den illegale presse i okkupasjonsårene 1940- 45. Pressenestor Per Edgar Kokkvold talte om friheten som vi må verne om.

Et tredvetalls mennesker samler seg under vårsolen ved minnesmerket for Den illegale presse 1940-45. En håndfull pensjonister. En og annen redaktør. Sekretariatene i medieorganisasjonene. En professor og en stortingsrepresentant. Blomster og ord for dagen.

Pressefrihetens dag.

På oversikten over pressefriheten i verdens stater troner Norge i 2017 øverst som nummer én. Nederst finner vi Nord-Korea som nummer 180. Det er en frihet som vi her i landet nesten tar for gitt.

«Frihet og demokrati er uløselig knyttet til en fri presse. La oss verne om det frie ord», lyder inskripsjonen i bronseskulpturen som er laget av Skule Waksvik. Kunstverket står plassert i Hydroparken i Oslo vis a vis Nasjonalbiblioteket. I 1985 ble skulpturen avduket av kong Olav, og den ble reist til minne om de 212 nordmenn som mistet livet i forbindelse med utgivelsen av illegale aviser under nazi-okkupasjonen av Norge. 62 av dem ble henrettet av nazistene.

Hver dag på vei til mitt redaktørkontor i Verdens Gang passerte jeg en kopi av minnesmerket, sentralt plassert i VG-huset. Verdens Gang ble etablert fredsvåren 1945 av krefter innen motstandsbevegelsen. Minnesmerket er en daglig påminnelse om hvorfor pressen eksisterer.

For pressefriheten er et demokratisk fundament som må vernes om – hver eneste dag. En fri og uavhengig presse møter daglig nye trusler, hinder eller forsøk på undertrykking av ytringsfriheten.

Press Freedom map 2017

FRIHETSKARTET: 21 svarte land på pressefrihetsindeksen. De nordiske landene er hvite og troner øverst på listen til Reportere Uten Grenser.

Derfor markeres pressefrihetsdagen hvert år den 3. mai, over hele verden. Nesten. Kartet fra organisasjonen Reportere Uten Grenser markerer flere svarte land på verdens pressefrihetsindeks. 21 land har i år fått den svarte fargen på verdenskartet. I følge CPJ (Committee to Protect Journalists) satt 259 journalister fengslet for sin yrkesutøvelse i 2016. Dette er det høyeste tall som noensinne er målt av organisasjonen. Fortsatt mister mange journalister livet på jobb. De siste seks ukene har det vært fem journalistmord i Mexico.

Jeg hadde den litt tvilsomme æren av å være panelmedlem i utarbeidelsen av årets pressefrihetsindeks. I den forbindelse måtte jeg besvare et omfattende spørreskjema for å beskrive arbeidsvilkårene  i Norge for journalister. Jeg følte at jeg ikke var nådig i utdelingen av karakterer for åpenhet i forvaltningen og når det gjelder finansieringen av uavhengig journalistikk. Den økende publisering av reklame i journalistisk drakt måtte da gi et fall for norsk pressefrihet, tenkte jeg.

Men det viste seg å være en dråpe i havet. Verdens lykkeligste befolkning har verdens frieste presse, i følge panelet til Reportere Uten Grenser.

IMG_2525.JPG

LA NED BLOMSTER: Generalsekretær Elin Floberghagen  i Norsk Presseforbund og Per Edgar Kokkvold ved minnesmerket over de falne fra den illegale presse.

Under markeringen av Pressefrihetsdagen i Oslo talte pressenestoren Per Edgar Kokkvold ved skulpturen i Hydroparken. Han minnet oss om at vi ikke må ta pressefriheten for gitt. I mange land nær oss trues mediene av mennesker med makt. I Russland har president Putin bare forakt til overs for den frie presse. President Erdogans regime i Tyrkia fortsetter å fengsle journalister og stenge kritiske redaksjoner. På det europeiske kontinent kommer det stadig nyheter om statlig inngripen gjennom lover og forordninger som skal regulere mediene på tvilsomt vis, f. eks. i Polen og Ungarn. Vi har fått en amerikansk president som sier at journalister er folkets verste fiende. Hadde Labour for to år siden vunnet valget i Storbritannia, ville landet ha fått sine første presselover på 400 år.

Lovendringer som utfordrer pressefriheten står fortsatt på britenes politiske agenda. Kanskje ikke så rart at landet dumpet ned på 40.plass på listen over pressefrihet i verdens nasjoner.

Apropos Putin, kommer jeg på en selvopplevd historie fra selveste Kreml i 2006: Her skulle åpningsforestillingen til World Association of Newspapers (WAN) skje i nærvær av Putin i den russiske nasjonalforsamlingens store sal. Putin satt midt i salen under velkomsttalen til WANs irske president Gavin O’Reilly, som benyttet anledningen til å hudflette ham for undertrykkelse av pressefriheten. Putin grep ordet og adresserte konstant forsamlingen av redaktører fra alle verdens hjørner:

«Nå har dere nettopp vært vitne til et eksempel på ytringsfrihet i dagens Russland…»

Organisasjonen Reportere Uten Grenser beskriver i sin rapport for 2017 hvordan presset mot frie medier og ytringsfrihet forsterkes, selv i etablerte og tradisjonelle demokratier. Fremveksten av såkalte «sterke menn» som ledere er merkbar. Vi opplever en samfunnsutvikling hvor de etablerte sannheter er på vikende front.

Digitalisering og sosiale medier underbygger en stigende polarisering. Tilliten til de tradisjonelle mediene synker. En fersk undersøkelse  viser at bare 27 prosent av nordmennene nå har brukbar tillit til sine lokale medier.

De nordiske landene topper listen over verdens nasjoner med pressefrihet. I Sverige har man hatt store problemer med trusler om voldsutøvelse mot journalister og liberale kulturpersonligheter. Situasjonen er blitt noe bedre etter at domstolene er begynt å slå ned på disse forholdene.

Her i Norge er det maktens hemmelighold av informasjon, trenering av medienes arbeid og motstand mot åpenhet i forvaltningen som skaper problemer for pressens frie samfunnsrolle. Det siste året har vi igjen sett eksempler på hvordan politikere og byråkrater forsøker å hindre demokratiske prosesser gjennom å begrense medienes innsyn. Motstanden aktualiserer behovet for straffereaksjoner ved brudd på Offentleglovas bestemmelser.

Også privatpersoner med mye makt og ny rikdom anstrenger seg for at mediene ikke skal kikke dem i kortene. Kjell Inge Røkke markerte pressefrihetens dag med å nekte å la seg avfotografere av  Aftenposten  til et intervju. Han hadde egen fotograf som han «stolte på».

Nedbemanning i redaksjonene gir PR-operatørene økt spillerom. Også dette svekker rollen til den frie og uavhengige pressen.

Samtidig skaper digitaliseringen fremvekst av nye kommersielle inntektskilder i mediene, som truer med å viske ut det klare skillet mellom reklame og journalistikk. Også dette setter medienes frie og uavhengige rolle under press.

Good Morning Vietnam

 

IMG_1388.JPG

MENTORER PÅ TUR: Med Rolf Dyrnes Svendsen på utflukt til Hanois gamle kvarter, hvor det myldrer av folk på dag og kveldstid.

HANOI – Mediene i Vietnam må ha lisens fra myndighetene for å formidle sin journalistikk. Dette fører til utstrakt selvsensur. Journalister og redaktører vet at de ikke kan formidle fri kritikk av myndighetene. Her i landet er content marketing-journalistikken satt i system på vegne av regjeringen.

Mens myndighetene fører strengt oppsyn med hva som skrives i de profesjonelle mediene, er det fritt fram for vietnameserne å si sin hjertens mening på Facebook og andre sosiale medier, som ikke er underlagt lisens eller kontroll.

Sammen med kollega Rolf Dyrnes Svendsen har jeg tilbragt en uke blant redaktører og journalister i den vietnamesiske hovedstaden. Landet, med over 90 millioner innbyggere, skal være et av verdens dårligst stilte når det kommer til pressefrihet, i følge organisasjonen Reportere Uten Grenser. Nummer 175 på rankingen av 180 stater.

Vi er sendt hit av den internasjonale utgiverorganisasjonen WAN-IFRA for å være mentorer for ledelsen i tre av Hanois mediehus. To av dem eid av statlige Vietnam News Agency, et privat mediehus, som eies av et stort telekommunikasjons- og IT-selskap.

Det må føles frustrerende for redaktørene å se at mer eller mindre velfunderte ytringer florerer ganske fritt i sosiale medier, mens et stort antall lover og reguleringer pålegger dem høy grad av selvsensur. Det er ingen forhåndsgodkjenning av innholdet i informasjonsministeriet, men det er ingen tvil om at lisensordningen legger en klam hånd på alle tilbøyeligheter til å fremme kritikk.

I følge Reportere Uten Grenser er bloggere og borger-journalister utsatt for konstant forfølgelse fra myndighetene. Bruk av internett skal være begrenset til «personlige opplysninger», og misbruk i retning av systemkritikk forfølges strafferettslig. De siste ti årene er det gjort flere forsøk på å etablere frie og uavhengige nettsteder, men flere av initiativtagerne er fengslet.

IMG_1391.JPG

ØL MED GUTTA: To av de få mannlige redaktørene i VietnamPlus inviterte på øl i en av sjappene i Hanois gamle bydel.

Redaktører og journalister som vi møter i de etablerte mediehusene snakker ikke om disse, men de beskriver gjerne lisensreguleringene som de må ta hensyn til i sin journalistikk. Vårt oppdrag er imidlertid å drøfte de store utfordringene som mediehusene møter i den digitale transformasjonen. På mange områder et gjensyn med kjente problemstillinger fra det norske medielandskapet ti år tilbake i tid.

VietnamPlus er en forholdsvis ny avlegger av nyhetsbyrået Vietnam News Agency, som vil være et selvstendig tilbud til vietnamesere med høyere utdanning. Nettavisen ble startet i 2008, og sjefredaktøren har investert private penger i prosjektet. Publiserer daglig 2 -300 artikler på fem språk (vietnamesisk, engelsk, fransk, spansk og kinesisk). 56 ansatte, hvorav 48 i redaksjonen. 60 prosent av journalistene er kvinner. Vil gjerne henvende seg til vietnamesere i hele verden. Satser forholdsvis tung på sin mobilutgave, og forsøker å nå ungdommer med nyheter presentert av rap-stjerner. Skjønt, nyheter; det tar fire dager å produsere en rap-utgave…

IMG_1429.JPG

KVINNER I LEDELSE: Ledergruppen i Vietnam News består bare av kvinner – og så sportsredaktøren, da, selvsagt.

Vietnam News er en blytung, papirorientert organisasjon som utgir en 28 siders engelskspråklig tabloidavis sju dager i uka. Redaksjonen lager også en nettutgave som oppdateres tre – fire ganger i døgnet. Målgruppen er utlendinger. 120 medarbeidere, 70 prosent kvinner i redaksjonen. I 2015 er annonseinntektene redusert med nesten 30 prosent. Mange journalister slutter. Det er vanskelig å organisere på en måte som gjør at man mestrer den digitale transformasjonen.

VnExpress har seks millioner daglige brukere og publiserer over 500 artikler i døgnet på vietnamesisk og engelsk. Avisen henvender seg til hele folket og har 14 prosent av trafikken på nettutgaven fra utlandet. Den moderne sentralredaksjonen i Hanoi huser 140 medarbeidere og er designet etter mønster fra noen av Europas mest digitaliserte mediehus. 60 redaksjonelle medarbeidere holder til i Ho Chi Minh-byen (tidligere Saigon I Sør-Vietnam). VnExpress får 15 000 kommentarer fra Facebook i døgnet og publiserer nesten 70 prosent av disse. Nå vil ledelsen lage eget nettsted for rubrikkannonser på nett. legger ikke skjul på at oppgaven er fremstille Vietnams utvikling i et best mulig lys for omverdenen. Nyhetsjournalistene lager både redaksjonelt innhold og artikler på oppdrag fra annonsørene.

Problemstillingene som vi drøfter med ledelsen i disse selskapene, er den mobile revolusjonen i nyhetsformidling, hvordan organisere redaksjonen slik at man makter alle oppgavene, kompetanseutvikling, bruken av video, hvordan forløse nyskapning, utarbeide ny publiseringsstrategi, data & analyse, personalisering av tjenester. Hele pakka gjennom en tolvtimers arbeidsdag.

Mr. Bernt og Mr. Rolf, som vi kalles, har selvsagt ikke alle svarene på deres utfordringer. Men vi kan fortelle hvordan norske medier arbeider med disse spørsmålene. Som et innspill til deres diskusjoner.

I bagasjen har jeg også et lite foredrag om ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven, Loven om Redaksjonell Fridom, Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Demokratienes system for selvregulering av uavhengige medier. Ingen tar budskapet ille opp. Det lyttes med oppriktig interesse. Men foredraget avstedkommer liten diskusjon. Lisensen overskygger alt.

Vårt poeng er likevel at faglig kontakt, profesjonelle diskusjoner, er av betydning for utviklingen av Vietnam. Med små skritt i riktig retning bør det være mulig for dette landet å klatre på indeks-listen over pressefrihet.

Good Morning Vietnam, står det på de røde T-skjortene med gul stjerne som selges til turister og backpackere i Hanoi. Som i filmen av samme navn, etter åpningsreplikken i en radiostasjon for amerikanske soldater i krigens Saigon. Også den utsatt for sensur og rigget for propaganda. Filmens hovedperson var en DJ som nektet å bøye seg for sensur og reguleringer og som til slutt ble sendt hjem.

IMG_1436.JPG

KRIGENS SPOR: Finansjournalist Nguyen Hoang Son viste oss krigsmuseet i Hanoi sentrum

41 år etter at det siste amerikanske helikopteret forlot ambassadetaket i Saigon, har kommunistpartiet fortsatt kontroll på overflaten i Vietnam. Og kontroll over mediene. Resten av samfunnet utvikler seg i superkapitalistisk retning. Lysten på vestlig luksus synes umettelig og gapet mellom lavinntektsgrupper og de superrike øker og øker.

I løpet av mai kommer USAs president Barack Obama på offisielt besøk til Vietnam. Få vet nøyaktig når det vil skje, men den amerikanske ambassadøren har allerede tatt i bruk Facebook til å spre engasjement rundt besøket. Han ba vietnameserne selv komme med forslag til hvilke steder Obama burde besøke. I løpet av en dag i forrige uke fikk han 46 000 likes på sin invitasjon, skriver VnExpress.

Det blir spennende å følge med på hvordan den eksplosive bruken av Facebook vil påvirke medias rolle i Vietnam.

På pressefrihetens dag

IMG_1342

TRØNDERE PÅ TUR: Artikkelforfatteren og redaktør Rold Dyrnes Svendsen i Adresseavisen på besøkj hos onlineredaktør Theingi Tun, Teknisk redaktør Kyaw Naing og sjefredaktør Myo Thant i mediehuset  Mizzima i Myanmar – nr. 143 på listen over verdens land når det gjelder pressefrihet.

YANGON – På pressefrihetens dag 3. mai skal vi lande i Hanoi, Vietnam – et land hvor myndighetene har stålkontroll på innholdet i media. Vi skal møte ledelsen i tre av landets sentrale mediehus for faglige diskusjoner.

Håpet er at vi kan levere et lite bidrag til utviklingen av Vietnams nye medier på internett, som utsendinger fra den globale avisutgiverorganisasjonen WAN-IFRA.

Vi er er to trondhjemmere som har kjent hverandre siden tenårene og har mer enn 40 års yrkeserfaring fra norske medier, de siste 20 årene på den fantastisk spennende reisen fra trykksverte til mobilskjermen. Også kjent som den digitale transformasjonen.

IMG_1337

SJEKKER MOBILEN: Onlineredaktør Theingi Tun I Mizzima.

Helgen har vi tilbragt i Myanmar, det ferskeste og ennå umodne demokratiet i Asia, tidligere kjent som Burma. For et par år siden hadde bare to prosent av de 51 millioner innbyggerne her tilgang til internett. I dag er antallet vokst til omlag 35 prosent, og nye medieforetakene vil ekspandere direkte på mobiltelefonen som distribusjonskanal.

97 prosent av innbyggerne som er knyttet til internett, har en Facebook-konto. Mange av dem tror faktisk at Facebook er internett. Plutselig har femti års militærstyre åpnet for alles mulighet til å ytre seg i sosiale medier. Flommen av hatefulle ytringer er dermed blitt et nytt problem.

Telenor er allerede etablert som den tredje store mobiloperatøren i landet. Overalt i hovedstaden Yangon, langs gatene med utallige mobilsjapper, står det blå Telenor-parasoller på fortauene.

Idet den digitale temperaturmåleren i gatekrysset ved hotellet viser 40 grader, blir vi fraktet i bil til mediehuset Mizzima. Her jobber 100 ansatte med å produsere innhold og selge annonser for digitale nyhetstjenester på to språk, et ukemagasin, TV og via SMS. Mizzima er det tredje største mediehuset målt i rekkevidde, og målet er å bli størst i Myanmar innen 2020.

Nyhetstjenesten ble grunnlagt i 1998 i eksil av en ung, opposisjonell student som kapret et passasjerfly i 1990 og flyktet til India. I mange år ble tjenesten drevet i eksil fra New Dehli og fra Chiangmai nord i Thailand. Mizzima-redaksjonens sjefredaktør Myo Thant jobbet selv flere år fra eksil før han i 2012 vendte hjem til Myanmars hovedstad.

Vi blir usedvanlig godt mottatt:

IMG_1344

HYGGELIG LAG: Sjefredaktør Myo Thant og Rolf Dyrnes Svendsen.

– Vi husker godt alle årene med støtte fra Norge, mens vi jobbet fra eksil, forklarer redaktør Myo.

Mizzima betegner seg som et uavhengig mediehus, som skal levere kritisk kvalitetsjournalistikk til landets innbyggere. Myo Thant erkjenner likevel at mediehuset støtter regjeringen som nylig ble utnevnt etter det første demokratiske valget i fjor høst.

– Den nye regjeringen har bare sittet ved makten i en måned, så vi får se om den holder hva den lover. Regjeringen har lovet at den umiddelbart skal gå i gang med utbyggingen av ny hovedvei mellom Yangon og Mandalay, forteller redaktør Myo

Han lover at man skal gå kritisk til verks for å måle resultatet av Regjeringens arbeid når tingene får satt seg om noen måneder.

Mizzima tok tidlig en beslutning om å bygge ut sitt mediehus uten bidrag fra utenforstående donorer. Slike bindinger kan svekke inntrykket av uavhengighet. Utfordringen er nå å få det hele til å gå rundt, finansiert av brukere og annonsører.

I mediehuset tilbringer vi dagen sammen med to av Mizzimas unge, talentfulle ledere. Kyaw Naing og Theingi Tun. Han er teknisk redaktør og hun er redaktør for online nyheter og distribusjonen via sosiale medier og SMS. Kyaw virker å være husets alt-mulig-redaktør og sentral i strategiarbeidet. Han presenterer Mizzimas ambisiøse strategiplaner og vil ha tilbakemeldinger med kritiske spørsmål fra oss to trøndere som har sett nok strategiplaner til å påpeke behovet for klare, oppnåelige mål, konsekvenser for organisasjonen og effektiv prioritering av oppgavene.

IMG_1325

FORELESER: Rolf Dyrnes Svendsen forklarer medietrender for teknisk redaktør Kyaw Naing i Mizzima.

I en ni timer lang workshop forklarer vi om bakgrunn og arbeidet i mediekonsernene Schibsted og Polaris, felles utfordringer i den digitale transformasjonen, om medietrender, satsingen på mobilen, nye former for annonsering, publisering i sosiale medier. Og om journalistikk, selvsagt. Ytringsfrihet, uavhengighet og medieetikk.

Vi får ikke plukke opp regningen fra den hyggelige middagen i det hete, mørklagte havnekvarteret etterpå. Vi har brukt mye penger på reisen til Myanmar, forklarer sjefredaktør Myo.

Mens vi snakker om Grunnlovens paragraf 100 (den om ytringsfrihet), Redaktør-plakaten (den om redaktørens uavhengige stilling), Loven om Redaksjonell Fridom (som den heter på nynorsk) og Vær Varsom-plakaten (bærebjelken i prinsippet om medias selvregulering), ligger spørsmålet om pressefrihet i bakhodet. Landene i Sørøst-Asia ligger ikke akkurat øverst på pressefrihetsindeksen fra organisasjonen Reportere Uten Grenser.

Her troner land som Finland, Nederland og Norge øverst på listen over land når det gjelder pressefrihet. Myanmar er nummer 143 på listen. Vietnam holder den lite flatterende 175.plassen på listen over i alt 180 nasjoner.

I den nylig offentliggjorte årsrapporten fra Reportere Uten Grenser heter det at myndighetene i Myanmar nå satser mer på forsiktig overvåkning av mediene, fremfor generalenes tidligere sensur. Medier som dekker politikk har fått en friere stilling, mens statlige medier som publiserer på originalspråk er fortsatt preget av selvsensur. Få tør kritisere landets væpnede styrker. Konflikten mellom muslimer og buddhister  er en svært betent tema.

Demokratiseringen av Myanmar går sakte fremover og myndighetenes grep om mediene vil nok sakte bli bedre. En tidligere journalist er utnevnt til informasjonsminister i regjeringen, og han lover å innføre mer pressefrihet, sunn konkurranse mellom mediene og journalister skal ikke lenger forfølges for å ha gjort jobben sin.

Men arbeidet med å reformere grunnloven og medielovene henger etter. Lovene for kringkasting og telekommunikasjon gir fortsatt myndighetene sterk kontroll med mediene og distribusjon av innhold. I følge nettstedet mediapowermonitor.com, som overvåker pressefriheten, står ikke dette temaet spesielt høyt på dagsorden i Aung San Suu Kyi´s parti NLD. Landet derfor bare en plass opp på listen i Press Freedom Index for 2016. Fortsatt kontrollerer de militære en fjerdedel av setene i parlamentet.

Det gjenstår også å se om vårt besøk vil føre til forbedringer. Men vil skal holde kontakten i månedene som kommer.

Pressefrihet mot flyktninger

PRESSE-PROTEST: IFJs assisterende generalsekretær Oliver Money-Kyrle (t.v.) med Sevgi Akarcesme og Selçuk Gültasli fra tyrkiske Zaman legger fram sine synspunkter på EUs forhold til Tyrkia.

BRUSSEL – Muligens var vi vitne til politisk hestehandel av dimensjoner da EU og Tyrkia i forrige uke ble enige om å snu flyktningestrømmen fra de greske øyer og avtalte en kvote for strømmen av asylsøkere nordover i Europa. Spørsmålet er om EU nå vil se mellom fingrene på president Erdogans gjentatte overgrep mot pressefriheten i Tyrkia.

Europeiske medie- og menneskerettsorganisasjoner protesterer i samlet flokk mot de tyrkiske myndighetenes forfølgelse og fengsling av journalister og redaktører, forfattere, dommere og påtalejurister som vil etterforske korrupsjon. Over 30 kritiske journalister sitter fengslet. Overgrepene toppet seg da den største opposisjonsavisen Zaman og søsteravisen, engelskspråklige Today`s Zaman ble satt under statlig formynderskap ved tvang. Redaksjonsledelsen ble kastet på dør.

Overtagelsen utløste massive protester i Istanbul, men demonstrantene som samlet seg utenfor redaksjonslokalene i forsvar for demokrati og pressefrihet, ble møtt med tåregass, vannkanoner og gummikuler.

Det er skremmende å observere hva som skjer på terskelen til Europa. Organisasjonen Reportere Uten Grenser har utropt Tyrkia til nummer 149 på sin rangering av pressefriheten i verdens stater. Av 180 mulig land. Det sier noe om hvor ille utviklingen i landet er blitt.

Sist onsdag fikk jeg et hyperaktuelt møte med denne problemstillingen, da jeg oppsøkte den europeiske presseklubben, som ligger et steinkast fra EU-kommisjonens stjerneformede hovedkvarter i Brussel. Her holdt to fremtredende redaksjonsmedlemmer fra Zaman møte med pressen, mens forhandlingene mellom EU og Tyrkia om flyktningene pågikk for fullt.

– Tyrkia er et helvete for journalister, sier Sevgi Akarcesme, sjefredaktør for Today`s Zaman. Hun forteller om at land hvor befolkningen lever i fullstendig mørke. På grunn av tausheten i tyrkiske medier er verden utenfor bedre informert om det som foregår i Tyrkia enn landets egen befolkning. Flertallet i befolkningen er ikke engang klar over undertrykkelsen av media.

Sevgis kollega, Selçuk Gültasli, har vært sjef for Zamans Brussel-kontor siden 2001:

– Jeg er svært skuffet over EU. Tyrkia har aldri stått så langt unna å oppfylle EUs medlemskriterier som nå. Det virker som om EU sier ”Hvis dere beholder flyktningene, så skal vi betale og holde kjeft om overgrepene mot menneskerettighetene”..

De to tyrkiske pressefolkene har ingen redaksjon å sende stoffet sitt til lenger. Arkivmaterialet deres er slettet. Sjefene deres lever i skjul i Tyrkia. Selv våger de ikke reise til hjemlandet, i frykt for å bli arrestert.

Både den internasjonale og den europeiske journalistføderasjonen, IFJ og EFJ, fordømmer på det sterkeste overtagelsen av Zaman og angrepene på pressefriheten. Organisasjonene beskylder EU for å inngå kompromiss om fundamentale menneskerettigheter.

Også de norske presseorganisasjonene har sammen med norsk PEN engasjert seg kraftig i protestene mot den tyrkiske statens undertrykkelse av en fri presse. Organisasjonene vil at Norge skal gå i bresjen for å rette en statsanklage mot Tyrkia overfor Den europeiske menneskerettsdomstol.

Overtagelsen av Zaman, som har 600 000 lesere, fremkaller minner om nazifiseringen av norske aviser under 2. verdenskrig. Fremgangsmåten når det gjelder å sikre seg redaksjonell kontroll med hva avisene rapporterer virker uhyggelig lik. Redaksjonell ledelse erstattes av formynderskap.

Men alle protester ser ut til å prelle av på tyrkiske myndigheter, som henviser til at landet har et velfungerende rettsvesen. Hvordan rettsstaten fungerer i virkeligheten kan vi denne påsken få et nytt eksempel på når ankesaken til redaktøren av Özgür Radio (Frihetsradioen) kommer opp i Ankara førstkommende onsdag. Füsun Erdogan ble i første rettsinstans dømt til dobbel livsvarig fengsel, ettersom myndighetene mener hun står i ledtog med terrorister. Saken hennes er meldt inn til Europarådet.

Vår egen utenriksminister Børge Brende, som for et par måneder siden varslet massiv norsk innsats for verdens pressefrihet, er blant de mange europeiske politikere som uttrykker seg forholdsvis diplomatisk. ”Vi er svært skuffet”, sa han etter at tyrkiske myndigheter gikk til aksjon mot vestlige medier som arbeider i landet. Både Aftenpostens korrespondent, danske Politikens og tyske Der Spiegels medarbeidere ble erklært uønsket i landet.

Så hvordan kom jeg i befatning med disse problemstillingene i Den europeiske presseklubben i Brussel? Jeg skulle delta i et styremøte i Ethical Journalism Network (EJN) som arbeider internasjonalt med pressefrihet og presseetikk. Møtet ble holdt i de samme lokalene som Zaman-journalistene holdt møte med internasjonal presse. Jeg vil engasjere meg i EJN, som lenge har hatt Tyrkia på sin dagsorden.

For tre år siden utga EJN en svært kritisk rapport om pressefriheten i landet. Undertrykkelsen av media er ikke av ny dato, men den er blitt verre under Erdogan-regimet. Kapitalkrefter som engasjerer seg sterkt i finansnæringen, gruvevirksomhet og bygg- og anleggsprosjekter, har overtatt eierskapet til mange store mediekonsern. De gjør hva de kan for å fremme sine interesser vis a vis presidentfamilien og det undertrykkende regimet. Resultatet er korrupsjon og massiv selvsensur i mediene. Dette beskrives bl.a. i EJNs rapport ”Untold stories”.

EJN har også kartlagt hvordan tyrkiske medier dekker flyktningenes situasjon i landet i rapporten ”Moving stories”. Problemene med flyktningstrømmen og frykten for terror brukes som effektive argumenter for at statens kontroll med media.

Mitt møte med de to journalistene i eksil ble en levende påminnelse om at slike hensyn ikke må få anledning til å undertrykke fundamentale demokratiske prinsipper som ytringsfrihet og pressefrihet. Da har Europa tapt.

PiS for our time

PROTESTERER:  Nye medielover utløser demonstrasjoner i Warzawa. Den nasjonalistkonservative regjeringen vil kaste ut alle maktkritiske og venstrevridde journalister fra de statlige medier.  Foto: WOJTEK RADWANSKI, AFP

PROTESTERER: Nye medielover utløser demonstrasjoner i Warzawa. Den nasjonalistkonservative regjeringen vil kaste ut alle maktkritiske og venstrevridde journalister fra de statlige medier. Foto: WOJTEK RADWANSKI, AFP

Se for deg at finansminister Siv Jensen tropper opp på Marienlyst og gir kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og resten av NRK-sjefene avskjed på grått papir. Før hun henter Knut Haavik hjem fra Syden for å rydde opp, og feie alle de venstrevridde journalistene ut av landets statlige radio og tv.

Et drømmescenario fra Carl I. Hagens glansdager.

Men i Polen kan dette oppgjøret med «ARK» bli til virkelighet, etter at det nasjonalkonservative Lov- og Rettferdighetspartiet (PiS) kom til makten ved valg 25. oktober i fjor. I romjulen sjokkerte den nye polske flertallsregjeringen med å fremme forslag til nye lover som skal regulere statens medier og høyesterett – den tredje og fjerde statsmakt.

Den nye medieloven gir landets finansminister en direkte rett til å ansette og avsette sjefene for polsk statlig tv og radio, samt det statlige nyhetsbyrået PAP. Lovforslaget, som nå er signert av landets president, utløste et vell av protester og flere radio- og TV-sjefer forlot umiddelbart sine stillinger.

EU er sjokkert over dette angrepet på pressefriheten i et av unionens største medlemsland. EU-parlamentets leder sammenlignet det nærmest med et statskupp. I forrige uke vedtok Kommisjonen å innlede undersøkelser. Riset bak speilet er å frata Polen stemmerett i EUs beslutningsorganer, dersom man kommer til at de nye regulatoriske tiltak bryter med den fundamentale rettstilstand i Europa.

Jeg fryser på ryggen av retorikken til det nye polske regjeringspartiet, PiS. Den nye loven skal omdanne landets statlige medier til såkalte «nasjonale kulturinstitusjoner» som skal styrke publikums «patriotiske holdninger».

– Den kultur som bekostes av Staten skal være patriotisk og fortelle verden om polske helter, sier landets nye statsminister.

Partinavnet PiS gir meg assosiasjoner til den britiske statsminister Neville Chamberlain som i 1938 viftet med Adolf Hitlers fredspakt og sa at det var «Peace for our time». Et år senere invaderte tyske styrker Polen.

PiS er kommet til makten etter et knallhardt oppgjør med venstreliberale tilhengere av kulturelt mangfold og miljøvern – som de siste årene har styrt Polen.

Den svenske avisen Dagens Nyheter rykket ut og intervjuet Polens nye kulturminister, visestatsminister Piotr Glinski, som er professor i sosiologi:

– Det vrimler av venstrevridde i statlige medier, samtidig som det finnes ytterst få journalister på høyresiden. En løsning kan bli å si opp samtlige journalister og starte om igjen fra null, sier han.

En ønskedrøm for politikere fra skandinaviske populistpartier som Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og kanskje en og annen fra Fremskrittspartiet.

En av kulturministerens første handlinger var å gripe inn overfor premieren på et teaterstykke, «Døden og piken», skrevet at Nobelprisvinneren Elfride Jelinek. Glinski beskyldes også for å ha sørget for suspendering av en kjent TV-journalist som avbrøt ham 29 ganger i et intervju. Det er ventet at regjeringen vil fremme en ny og enda mer detaljert medielov i løpet av få uker. Mange frykter at neste steg er sterkere statlig kontroll med private, kommersielle mediehus.

Europeiske medieorganisasjoner, Den Europeiske Kringkastingsunionen EBU, og Reportere Uten Grenser fordømmer utviklingen som man nå er vitne til, men det nevnes foreløpig ikke andre mottiltak enn å utestenge Polen fra Melodi Grand Prix. Ellers er det «dialog».

Polen er et nærstående land til både Norge, Sverige og Danmark. Verdens første pressefrihetslovgivning feirer i år 250 års jubileum i Sverige. I dag inviterer utenriksminister Børge Brende til storlansering av en ny «strategi for fremme av ytringsfrihet og uavhengige medier i Norges utenriks- og utviklingspolitikk». Brende har tenkt å gjøre kampen for pressefrihet til et prestisjeprosjekt for Norge. Lanseringen finner sted i Fritt Ords lokaler i Oslo, og skal bivånes av FNs spesialrapportør for ytringsfrihet og OSSEs representant for mediefrihet.

De nordiske land troner høyt på listen over land med pressefrihet. Vi har et særlig ansvar for å stå opp mot de strømninger som vi ser i store europeiske nasjoner som Polen og Ungarn. Mediebildet blir stadig mer internasjonalt. Uten deres pressefrihet vil det også bli vanskeligere å opprettholde våre egne mediers uavhengighet.

I pressefrihetens navn

PROTESTERER: En journalist benytter anledningen til å ytre seg under åpningen av verdenskongressen til International Press Institute (IPI) i Myanmar tidligere i år. Protesten skjedde midt under informasjonsministerens hilsningstale til flere hundre redaktører. Foto: Scott Mc Kiernan, ZUMA PRESS

PROTESTERER: En journalist benytter anledningen til å ytre seg under åpningen av verdenskongressen til International Press Institute (IPI) i Myanmar tidligere i år. Protesten skjedde midt under informasjonsministerens hilsningstale til flere hundre redaktører. Foto: Scott Mc Kiernan, ZUMA PRESS

I går – på pressefrihetens dag – gikk mine tanker til vår mangeårige medarbeider Eirik Mosveen, som fant Høyrelandsmøtets viktigste politiske avsløring dypt nede i statsministerens utringning. Hun gjemmer mobilen med alle statshemmelighetene i BH’en.

Erna svarte på avsløringen med bitende ironi: «Så glad for at VG har fått hjem igjen Eirik Mosveen for å lage dyptpløyende politisk journalistikk », skrev hun på Twitter.

Det går en dyp kløft mellom presse og stat, og i de fleste land måles pressefrihet etter myndighetenes trang til å regulere media, gjennom lovgivning, sensur eller forfølgelse av journalister.

Ikke sjelden oppstår det konflikt mellom statens ledere eller statsoverhoder og den frie, uavhengige presse. Som da den danske dronning Margrethe ville ha seg frabedt å være dus med en ung journalist på pressekonferansen i anledning hennes 75-årsdag.

President Obama nyter det privilegium at han en gang i året gis anledning til å gå til motangrep på media. Det skjer under den årlige middagen i korrespondentklubben i Washington. For en drøy uke siden leverte presidenten et fyrverkeri av mer eller mindre ondsinnede vitser mot pressen og enkelte politikerkolleger. Verst gikk det ut over Hillary Clinton og CNN, som han mener er en parodi på seg selv.

Også Russlands president Putin benytter seg av ironi i motangrepene på pressen. Dette ble jeg vitne til en gang i Kreml – i den svære salen som en gang huset Det Øverste Sovjet – Sovjetunionens parlament og nasjonalforsamling. Episoden fant sted i 2006, under åpningen av den internasjonale avisutgiverorganisasjonen WANs verdenskongress.

Det var omstridt å arrangere en slik verdenskongress i Moskva og i den medieundertrykkende bjørnens hule. WANs tøffe president, iren Gavin O’Reilly, benyttet derfor sin introduksjon av Putin til å hudflette den russiske presidenten for hans undertrykkelse av den frie presse. Putin besvarte ydmykelsen på en særdeles elegant måte:

– Kjære gjester, dere har nå vært vitne til et stykke russisk ytringsfrihet, sa han i sin åpningstale til WAN-delegatene.

WAN-IFRA er organisasjonen som står bak markeringen av 3. mai som Pressefrihetens Dag. Dagen ble innstiftet av FN i 1993 og er vårt internasjonale svar på 1. mai. I Norge er vi så makelig anlagt at vi markerer dagen i dag, mandag 4. mai. På Litteraturhuset i Oslo skal det holdes seminar om «Blasfemi, ytringsfrihet og pressefrihet – Fritt fram så lenge ingen blir krenket?».

Mange steder i verden er spørsmålet om pressefrihet stadig blodig alvor. Hittil i år er 45 journalister drept under tjeneste, åtte av dem i terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. I løpet av 2014 ble til sammen 135 journalister drept under utførelsen av sitt arbeid.

Idet jeg skriver disse linjene tikker meldingen inn om at ytterligere to tunisiske journalister er funnet drept i Libya med strupen skåret over. Den islamske staten IS står bak drapene. Blodet slutter aldri å flyte i den arabiske verden.

Storbritannia kan se tilbake på mer enn 300 års pressefrihet, men de siste årenes medieskandaler truer med å endre dette bildet. Hvis Labour og Ed Miliband vinner parlamentsvalget neste uke, skal mediene tvinges til å akseptere strengere reguleringstiltak. Det liberale partiet ønsker derimot å grunnlovfeste pressefriheten, mens de konservative med statsminister David Cameron i spissen, vil fryse lisensfinansieringen av BBC og innføre skattelettelser for lokalaviser.

Samtidig er rettsprosessene etter avsløringen av medienes pengeutbetalinger til høytstående polititjenestemenn i ferd med å utvikle seg til litt av en skandale. 34 journalister er de siste fire årene arrestert, mistenkt for ulovligheter. Nesten alle er nå frifunnet eller har fått tiltalen frafalt. En generasjon britiske journalister er mistenkeliggjort, og pressens kildevern er varig svekket.

Her i Norge har Arbeidsforskingsinstituttet offentliggjort en undersøkelse som viser at halvparten av alle journalister er utsatt for hets, sjikane eller trakassering, for det meste på nettet. En fjerdedel har opplevd direkte trusler. Tilstanden beskrives som et demokratisk problem.

Men Norge troner fortsatt i toppen av listen over verdens mest pressefrie land. Vi nyter i hvert fall friheten til å henge oss opp i statsministerens puppestell.

Mer katolsk enn Paven

REVET VEKK: Den siste utgaven av Charlie Hebdo er trykket i sju millioner eksemplarer - mer enn 100 ganger det vanlige opplaget. Foto: AFP

REVET VEKK: Den siste utgaven av Charlie Hebdo er trykket i sju millioner eksemplarer – mer enn 100 ganger det vanlige opplaget. Foto: AFP

Som ansvarlig redaktør nektet jeg å sette karikaturen av Paven på trykk i Verdens Gang. Hans spisse og buede hatt var tegnet som en erigert penis. Jeg avslo også å trykke en tegning av Jesus Kristus på korset med opphisset manndom pekende opp under lendekledet. Da jeg unnlot å trykke profeten Muhammed med en bombe i turbanen brøt helvete løs..

Det har alltid forundret meg at noen kolleger mener det skal være forskjellige vurderingskriterier for publisering av tegning og tekst. Hvis en redaktør unnlater å trykke tegninger skrikes det opp om sensur. Gjelder det tekst, kalles det redigering.

Det tok ikke lang tid før den som ikke publiserte Mohammed-karikaturer i 2006 ble karakterisert som feig og svikefull overfor ytringsfriheten. Den gang, som nå, ble redaktørene pepret av testosteronbomber fra forleggere og kulturredaksjoner: Alle måtte for enhver pris publisere Mohammed-karikaturer i solidaritet med danske Jyllandsposten og redaktøren av en marginal nisjeavis for kristne fundamentalister på Vestlandet.

Jeg føler meg ikke overbevist om at avisa Dagen ville ha trykket tegningene av Paven eller Jesus på korset heller.

Likevel var det uhyre viktig å støtte redaktørens rett til å trykke Mohammed-tegningene, og ta kraftig avstand fra drapstruslene fra radikale islamister som ville nedkjempe ytringsfriheten. Dette gjorde også en samlet norsk presse. Nå lyder det fra et knippe kulturredaktører og politiske redaktører, som er godt skjermet fra å forvalte noe publisistisk totalansvar, at vi falt Magazinet-redaktøren i ryggen og at vår unnfallende holdninger kan ha banet veien for den grufulle terroren mot tegneseriebladet Charlie Hebdo.

Heldigvis har Norsk Presseforbunds nestor, Per Edgar Kokkvold, understreket at pressefriheten også innebærer en rett til ikke å publisere tegningene. Kokkvold ble selv på mystisk vis utpekt som et av terroristenes viktigste mål.

Beslutningen om ikke å trykke Mohammed-karikaturene i 2006 ble tatt etter en såkalt «helhetsvurdering»: Tegningene var ganske dårlige, men likevel sterkt krenkende overfor en stor gruppe av lesere. Vilkårlig krenkelse av tusenvis fredelige muslimer som provokasjon eller demonstrasjon for ytringsfrihet ble ansett som et publisistisk feilgrep. Det eksisterte en reell fare for at publisering av karikaturene i store nasjonale massemedier som NRK og VG ville virke som bensin på bålet og forsterke konflikter i samfunnet. Til slutt var det et spørsmål om redaksjonens sikkerhet.

En del kulturpolitiske meningsbærere har bare forakt til overs for dette siste hensynet. Men det er interessant å merke seg at heller ikke Jyllandsposten har publisert de siste Mohammed-karikaturene fra Charlie Hebdo. Ti år innestengt i en godt bevoktet bunker har kostet redaksjonen mye frihet.

Det er altså gått nesten ti år siden den forrige karikatur-striden. I løpet av samme tiår har mediene gjennomgått en kolossal forandring. Hastigheten og rekkevidden i formidlingen av budskap er mangedoblet. Nå gikk det bare sekunder fra nyheten om angrepet på Charlie Hebdo til publiseringen av bladets Muhammed-karikaturer.

Vi ble vitne til et fullbyrdet og dødelig angrep på ytringsfriheten, hvor 12 uskyldige ofre lå igjen i en blodpøl. For de fleste norske medier ble det nærmest en selvfølge å følge opp med visningen av karikaturene som relevant bakgrunn for nyhetshendelsen. Selv om nesten alle norske medier nå har publisert tegningene, høres det fortsatt stemmer som mener at tegningene må publiseres som en demonstrasjon av solidaritet.

I andre land velges det en mer forsiktig linje. I USA er det nesten ingen medier som viser tegningene. Muligens er terskelen for religionsatire høyere i det amerikanske samfunnet. Sjefredaktøren i The New York Times, Dean Baquet, har fått kritikk – også fra egne rekker – for ikke å ville publisere Muhammed-tegninger fra Charlie Hebdo. Tatt i betraktning den rolle avisen spiller i internasjonal nyhetsformidling, finner jeg det ikke så vanskelig å forstå avgjørelsen.

I Sverige har redaktøren i Aftonbladet, Jan Helin, fått unngjelde for en mer forsiktig tilnærming til publiseringsspørsmålet enn sin kollega i Expressen, Thomas Mattsson. Expressen valgte en håndtegnet førsteside med Charlie Hebdos siste karikaturtegning før angrepet. Men tegningen var ikke av profeten Muhammed – den var av lederen for IS – og dermed ingen fornærmelse av uskyldige, troende muslimer.

Men Paven, da, hva mener han? I en tale til troende katolikker på Sri Lanka sa pave Frans at religionsfrihet og ytringsfrihet er fundamentale menneskerettigheter. Men det går en grense. Man kan ikke provosere eller fornærme mennesker for deres religion. Man skal ikke spøke med troen. Ei heller drepe noen i Guds navn, sa han.

Paven er altså mann for sin hatt.

I skyggen av terror

YTRING: En stille protest mot angrepet på ytringsfrihet og pressefrihet. Foto: REUTERS

YTRING: En stille protest mot angrepet på ytringsfrihet og pressefrihet. Foto: REUTERS

Mens blodtørstige terrorister gikk til dødelig angrep på journalister og tegnere i Charlie Hebdo, satt jeg og funderte på et betimelig spørsmål: Hvilken pris skal demokratiet betale for å få slutt på all terror?

Jeg hadde bestemt meg for å skrive om et av demokratiets aller viktigste verdispørsmål – pressefriheten – etter forslagene om utvidet adgang til å kontrollere og overvåke kommunikasjon mellom menneskene i vårt samfunn. Mange frykter at utvidet adgang til overvåkning av våre mobiltelefoner skal ramme pressens kildevern, og derved svekke både ytringsfrihet og pressefrihet.

Alt i terrorbekjempelsens navn. Det er et merkelig paradoks.

Adgangen til risikofritt å kunne varsle journalister om urett og maktmisbruk i samfunnet er grunnleggende for vårt demokrati. Derfor har de høyeste rettsinstanser i Norge og Europa stadfestet pressens kildevern som tilnærmet absolutt. Enhver journalist eller redaktør ville gått i fengsel for å forsvare prinsippene om pressefrihet.

Men hva skjer med pressens kildevern når 99 prosent av kommunikasjonen mellom mennesker digitaliseres og mobildata lagres? Hvis våre myndigheter skal ha lettvint tilgang til denne informasjonen – tør noen tipse mediene da?

I terrorismens kjølvann har mange stater de siste 15 årene innført nye lover og regler for kommunikasjonskontroll. I land som USA, Storbritannia og Norge vekker dette sterk debatt. Overvåkningen skjer ved bruk av falske basestasjoner for mobiltrafikk, slike som Aftenposten glimrende har avslørt står utplassert i Oslo sentrum. Nedlastningen av mobildata tar bare noen sekunder og kan gjøres fra fly, biler på bakken eller mer stasjonært utstyr.

Felles for mange vestlige land som trues av terror er at man lemper på kravet om rettslig kjennelse for myndigheters overvåkning av mobiltrafikk. Man tillater i stigende grad også kommunikasjonskontroll som ledd i forebyggende arbeid, og politisjefer gis fullmakter til å iverksette hastetiltak på egen hånd.

I Storbritannia har mediefolk organisert kampanjen «Save our sources» i et opprør mot Regjeringens forslag til nye retningslinjer for telefonovervåkning av journalister (RIPA – Regulation of Investgatory Powers Act). Forslagene er ute på høring og skal behandles denne vinteren. I følge medietidsskriftet The Press Gazette vil forslagene gi myndighetene adgang til å gå inn i journalisters telefonlogger på grunnlag av beslutning fra høytstående polititjenestemenn. Man frykter at slike fullmakter skal bringe mange av pressens kilder og varslere til taushet.

Frykten er ikke ubegrunnet. De siste årene har britisk politi iverksatt mer enn 400 offisielle etterforskinger i jakten på pressens kilder. Mange av dem er iverksatt for å avsløre lekkasjekilder internt i politiet. Metropolitan Police gikk nylig inn i telefonloggene til nyhetsdesken og den politiske redaktøren i The Sun for å avsløre og straffe tre politikilder. Det er et sykdomstegn for demokratiet, hevder pressefolk.

Langt fra alle sakene handler om mediers innbrudd i kjendisers mobiltelefoner eller betaling av politikilder. Sakene mot The Sun og enkelte regionaviser handler om å finne kilder til samfunnskritiske avsløringer.

I Danmark har Høyesterett nylig avsagt dom i den såkalte Se og Hør-saken, som i utgangspunktet handler om å finne kilden til bladets omtale av kjendisers kredittkortkjøp. Dommen gir politiet rett til å granske journalisters mobiltelefoner og PC’er som allerede er beslaglagt. Medier kan nå bli tvunget til å oppbevare kildeopplysninger på steder hvor de ikke kan nås av myndighetene.

Her i Norge har advokat Jon Wessel Aas i en delrapport til Fritt Ord om ytringsfrihetens kår, påpekt uheldige konsekvenser for pressefriheten av den lovmessige utglidning av myndighetenes rett til å overvåke kommunikasjonen i vårt samfunn. – Kildevernet er blitt en illusjon, hevder Aas.

Han peker særlig på at såkalt «hastekompetanse» kan benyttes av PST-sjefen eller sikkerhetspolitiets nestkommanderende også i rent forebyggende øyemed. Altså når det ikke er snakk om konkret terror-mistanke. Ved rettslig begjæring om innsyn er det heller ingen som representerer pressen eller offentligheten i slike spørsmål. I tillegg representerer sikkerhetstjenestenes utveksling av data mellom ulike land en mulig krenkelse av menneskers integritet. Det er stor risiko for at alt dette vil ha en nedkjølende effekt på kildenes lyst til å gi opplysninger om kritikkverdige forhold i samfunnet.

De fleste mennesker aksepterer en viss grad av kommunikasjonskontroll for å hindre terror. Spørsmålet er om vi skal godta stadige forslag om utvidelser på dette område, slik Justisdepartementet nå har sendt ut på høring. Kanskje burde justisminister Anders Anundsen se til Sverige, hvor det lovforbud og straffebud for å forfølge pressens kilder. Det vil i det minste kunne veie opp for noe av den nedkjølende effekt som økt kommunikasjonskontroll har overfor de som varsler om urett i vårt samfunn.

Mission Impossible?

MORGENMØTE: Delegasjonen fra Ethical Journalism Network diskuterer pressefrihet over avisbunkene på Groppi Cafè i hjertet av Kairo. Den internasjonale presseorganisasjonen og norsk UD støtter arbeidet til den nye egyptiske redaktørforeningen og Egyptian Media Development Program. Foto: SADIK ADIL, EMDP

MORGENMØTE: Delegasjonen fra Ethical Journalism Network diskuterer pressefrihet over avisbunkene på Groppi Cafè i hjertet av Kairo. Den internasjonale presseorganisasjonen og norsk UD støtter arbeidet til den nye egyptiske redaktørforeningen og Egyptian Media Development Program. Foto: SADIK ADIL, EMDP

KAIRO (VG) – Idet utenriksminister Børge Brende gjør sine hoser grønne hos Egypts nyvalgte president Sisi, sitter jeg på Groppi Cafè i hjertet av Kairo og diskuterer pressefrihet med et knippe egyptiske journalister og redaktører.

Vi er sju nordmenn og to briter som er sendt hit av internasjonale presseorganisasjoner for å støtte arbeidet med å etablere frie og uavhengige medier. Det føles nesten som en «Mission Impossible».

For i Egypt er motsetningene harde og til dels brutale. Etter to revolusjoner på tre år står krigen mot terror og hensynet til samfunnets sikkerhet steilt mot ytringsfrihet. Folket mot Det muslimske brorskap. Hat mot dialog.

På bordet foran oss ligger dagens bunke med aviser. Alle skriver om at presidenten har gjort ditt og datt, et velkjent trekk fra totalitære stater. Avisene sier Sisi hele veien. Også til en toppnyhet om at det arbeides med nye sikkerhetslover som kan begrense informasjonsfriheten. Alt skjer i demokratiets navn. Børge Brende får et hovedoppslag over seks spalter og halve førstesiden i «The Egyptian Gazette». Oppslaget fremhever håpet om flere norske investeringer i regionen. Få vet at Børge Brende også finansierer vårt besøk i Egypt.

Men i aviser, radio og fjernsynsprogrammet er det en stemme som mangler. Stemmen til det forhatte, ekstreme brorskapet. Spørsmålet vårt er om ikke det å stenge dem ute, snarere vil føre til økt radikalisering og større usikkerhet.

– Akkurat nå er Staten viktigere enn friheten, konstaterer den svært anerkjente kommentatoren Abdulla Sanaby fra den privatfinansierte avisa «Sharouk». Han poengterer at Egypt nå befinner seg i en svært vanskelig overgangsfase hvor mangfold og balanse i mediene settes til side av hensyn til behovet for sikkerhet.

Dette er et synspunkt som antagelig har bred folkelig støtte. Egypt er omgitt av ekstreme terrorister i både øst og vest. Den 1600 kilometer lange grensen til Libya, som kan bli et nytt oppmarsjområde for IS, er vanskelig å kontrollere.

– Vi er muslimer, men vi vil ha et moderne liv. Vi ønsker ikke en ekstrem, religiøs stat, sier Sanaby. Den optimale presse- og ytringsfrihet er satt på vent, men en ny konstitusjonell forfatning er under utskriving. Så skal det velges et nytt parlament som skal utforme nye, demokratiske lover i hundretall.

Langs Nilens bredd ligger maktens fyrtårn på rekke og rad. Utenriksdepartementet og det statlige TV-huset med sine 43 000 ansatte. Her står også revolusjonære monumenter som det nedlagte informasjonsministeriet og den utbrente ruinen av innenriksdepartementet. Like i nærheten ligger Journalist-Syndikatet, hvor alle pressefolk må være registrert og den regimevennlige storavisa Al Ahram.

Vår delegasjon besøkte også flere av de private mediene – aviser og TV-stasjoner – som preges av selvsensur. Håpet om pressefrihet må kanskje bygges nedenfra. Fra nye multimedia-entreprenører og hyperlokale aviser som vil satse profesjonelt.

Inntil videre er det altså anarki, vold og ropet på en sterk stat som råder. Populær fascisme. Og nåde den journalist som faller ut av folden, og slipper til det forhatte brorskapets meninger i media. Hundrevis av journalister er brakt til taushet. Fortsatt sitter minst 15 journalister fengslet for «fornærmelser» mot Staten eller det militære. Tre av de mest berømte er Al Jazeera-korrespondentene som ble fengslet like før nyttår og dømt til sju års fengsel for å ha tatt seg inn i landet som «turister» under den siste revolusjonen.

En hel verden har fordømt fengslingen av reporterne. President Sisi forsøkte å bli kvitt dette problemet gjennom å få dem deportert, men han ble stanset av en domstol som ønsket full rettslig behandling av «forbrytelsen».

Derfor reiste vår delegasjon over broen til Nilens andre bredd hvor det betonggrå monumentet av et utenriksdepartement ligger. Her fikk vi møte statssekretæren som er pressetalsmann:

– Vi er ingen bananrepublikk! Her gjelder prinsippet om at politisk makt må være adskilt fra rettslig behandling, fikk vi vite. Talsmannen for UD var også opptatt av å forklare at Al Jazeera- reporterne var tatt på fersk gjerning i å produsere et forfalsket bilde av demonstrasjoner og blodige opptøyer. TV-kanalen drev sin virksomhet ulovlig fra en hel etasje av Marriott-hotellet som ligger på den fasjonable øya som deler Nilen i to gjennom Kairo.

Vår beskjed var tydelig: Det er utvilsomt riktig at Qatar som kontrollerer Al Jazeera, spiller en svært spesiell rolle i dekningen av konfliktene i Midt-Østen. TV-kanalens støtte til Det muslimske brorskap er også godt dokumentert. Men å fengsle journalister i sju år for dårlig journalistikk er fullstendig uakseptabelt.

Vi talte nok for døve ører, men det kan ikke sies ofte nok.

Demokratiets pris – tross alt

PRISVINNERE: Alan Rusbridger (t.v.) og Glenn Greenwald har høstet priser og lovord for sine avsløringer basert på Edward Snowdens lekkasjer.  Foto: CHANG W LEE, The New York Times

PRISVINNERE: Alan Rusbridger (t.v.) og Glenn Greenwald har høstet priser og lovord for sine avsløringer basert på Edward Snowdens lekkasjer. Foto: CHANG W LEE, The New York Times

LONDON (VG) – En vandring langs Fleet Street levner få spor etter det som en gang var verdens mest berømte avisgate. I avishusenes blankslipte granittfasader er det fortsatt gapende hull etter avisutstillingsmonter. Bare klokkene øverst på fasaden står igjen som et minne om en tid da Fleet Street var selve symbolet på en fri presse.

Nå er alt snudd på hodet. Etter mer enn 300 år med pressefrihet er verdens oppmerksomhet rettet mot britiske myndigheters iherdige forsøk på å tilrettevise en uavhengig presse gjennom lover, forskrifter og politikerstyrt overvåkning.

Det vakte pinlig oppsikt da den internasjonale utgiverorganisasjonen WAN – IFRA sist vinter sendte en offisiell utredningsgruppe til Storbritannia for å finne ut hva som skjer med britisk pressefrihet. Pressens selvjustis er satt fullstendig ut av spill etter de massive skandaleavsløringene av tabloidenes arbeidsmetoder med telefonavlytting og bestikkelser.

AVISEN SOM DØDE I SKAM: The Sun varsler om verdens endelikt ved begravelsen av søsteravisen News of The World,som gikk inn i 2011 etter utgivelse i 168 år.

AVISEN SOM DØDE I SKAM: The Sun varsler om verdens endelikt ved begravelsen av søsteravisen News of The World,som gikk inn i 2011 etter utgivelse i 168 år.

Avsløringene førte til arrestasjon av over 60 redaktører og journalister. Skandaleavisen The News of The World gikk inn etter 168 års utgivelse. «THE WORLD`s END» – Verdens Ende – lød oppslaget i Storbritannias største dagsavis på den siste utgivelsesdagen i 2011.

Nedleggelsen var ikke nok. Britenes tillit til media og pressens selvjustis var på bristepunktet. Den offentlig oppnevnte Leveson-utredningen kom i 2012 med en rekke forslag til lovendringer og tiltak, som vakte massiv motstand fra medienes side. En lang tautrekking endte med et tverrpolitisk forlik og et såkalt Royal Charter som skulle sikre fortsatt selvregulering av pressen, men under en viss overvåkning fra myndighetenes side. Ordningen skal være frivillig, men de mediene som ikke tilslutter seg systemet risikerer å bli påført store kostnader som følge av klager fra publikum. Spesielt regionavisene har stilt seg kritisk til dette.

Britiske medier har i stedet etablert et nytt Pressens Faglige Utvalg – IPSO – men nekter samtidig å la dette underkaste seg det nye overvåkingsorganet. 90 prosent av britiske mediehus har tilsluttet seg IPSO, som forventer å være i drift fra juni i år. Tre store avishus, The Guardian, The Financial Times og The Independent, har stilt seg avventende til IPSO.

I påsken ble det kjent at The Financial Times har besluttet at man ikke vil tilslutte seg IPSO, og i stedet satse på en egen løsning for klagebehandling. Denne avisen har jo en global leserkrets, selv om redaksjonen er lokalisert til London.

Uavhengige miljøer har også etablert et alternativt organ for pressens selvjustis, IMPRESS, som skal operere under det nye statlige overvåkingspanelet. Problemet er at ingen medier vil slutte seg til IMPRESS. Mediene er også sterkt kritiske til lovforslag som gir parlamentet mulighet til å endre overvåkingssystemet i fremtiden.

Avisen The Guardian og dens redaktør, Alan Rusbridger, står sentralt i debatten. Det var denne avisen som avslørte tabloidenes telefonavlytting og bestikkelser av polititjenestemenn. Det var denne avisen som i fjor sommer publiserte en serie avslørende artikler om overvåkingsmetodene til amerikansk og britisk etterretning basert på lekkasjene fra varsleren Edward Snowden.

The Guardian er fortsatt under politietterforskning, og beskyldes for å løpe i terroristers ærend. Nasjonal sikkerhet skal være satt i fare. Alan Rusbridger ble tvunget til å ødelegge harddiskene hvor Snowdons materiale lå oppbevart, selv om myndighetene utmerket visste at kopier var forvart både i USA og Brasil, slik at det journalistiske arbeidet kunne fortsette.

Alan Rusbridger ble også innkalt til fordømmende og til dels ydmykende utspørringer i parlamentet. Partneren til journalisten Glenn Greenwald ble arrestert og satt i varetekt. Uttalelser fra statsminister David Cameron og parlamentsmedlemmer levner liten tvil om at myndighetene ønsker å ha en hånd på rattet i britisk presse.

Den internasjonale utgiverorganisasjonen WAN – IFRA er i sin rapport sterkt kritisk til britisk medieregulering og til flere av myndighetenes aksjoner både i avlyttingsskandalen og overfor The Guardian. Man frykter internasjonal smittefare, og at presseregulering i et av verdens ledende demokratier skal gi legitimitet til totalitære regimer som ønsker å kneble offentlig debatt. Rapporten påpeker at den britiske konstitusjonen mangler et kapitel om ytringsfrihet.

Det var derfor en stor, positiv nyhet at verdens gjeveste journalistpris, den amerikanske Pulitzer-prisen, i påskeuken ble tildelt The Guardian og The Washington Post for sin avslørende og ansvarsfulle rapportering med utgangspunkt i Edward Snowdens lekkasjer fra sin tid i den amerikanske sikkerhetstjenesten NSA. Journalistikk som har stor betydning for verdensborgernes individuelle rettigheter.

En pris til demokratiet, der en fri og uavhengig presse er en solid bærebjelke. Tross alt.