Solnedgang i Myanmar

 

IMG_3580

I SKUMRINGEN: Media i Myanmar opplever mørkere tider både forretningsmessig og journalistisk. Landet ligger på en 131.plass på World Press Freedom Index.

YANGON – Den gulrøde solnedgangen over hovedstadens forgylte pagoder utstråler varme og skjønnhet. Men snart ligger et skummelt mørke over Yangons gater og offisielle bygninger. Frykten for at demokratiutviklingen vil stanse.

Overgrepene mot Rohingya-folket, etnisk uro og fengslingen av kritiske journalister – en tsunami av negativ oppmerksomhet i internasjonale medier – truer med bråstopp for økonimien i Myanmar. Turismen svikter. En voldsom reduksjon av inntekter demper utviklingsmulighetene for Myanmars nye, frie medier.

Skjønt friheten virker begrenset. Selv om den direkte sensuren ble opphevet for seks år siden, er det fremdeles lovregulering som hemmer utøvelsen av uavhengig og kritisk journalistikk. Fengslingen av to Reuters-journalister som avdekket hærens massakre av ti Rohingyaer skremmer noen pressefolk til taushet. Samtidig sprer sosiale medier hatefulle ytringer som ild i tørt gress.

For tredje gang på tre år landet jeg like før påske i Yangon for å besøke pressekolleger, sammen med min mentor-kollega Rolf Dyrnes Svendsen fra Trondheim. Vi arbeider sammen i et prosjekt for å støtte arbeidet med utviklingen av demokrati og pressefrihet i Myanmar. Prosjektet drives av den internasjonale presseorganisasjonen World Association of Newspapers (WAN-IFRA).

 

 

IMG_3587.jpg

HYGGELIG GJENSYN: Publisher Sonny Swe tar imot utenfor mediehuset Frontier.

I to omganger har vi tidligere besøkt mediehuset Mizzima, som i fjor fikk tildelt en ny TV-konsesjon underlagt det statlige kringkastingsselskapet. Nå skal vi besøke det engelskspråklige nyhetsmagasinet Frontier, som ble startet av mediegründeren Sonny Swe (49) for fem år siden. 

Vi har møtt Sonny tidligere. Han har store journalistiske ambisjoner om å utvikle et magasin av høy kvalitet. Og som henvender seg til et internasjonalt publikum ved siden av en større leserskare i Myanmar med høyere utdanning.

Sonny har en interessant bakgrunn, som redaktør i den engelskspråklige avisa Myanmar Times. Men under generalenes regime ble han arrestert og satt åtte og et halvt år innesperret i forskjellige fengsler. Han er sønn av en tidligere general som falt i unåde under militærregimet og som var fengslet i ti år.

 

IMG_8266.jpg

I REDAKSJONEN: Sjefredaktør Thomas Kean med noen av de 25 redaksjonelle medarbeiderne i Frontier Magazine. 

Sonny Swe vendte tilbake til mediebransjen da han ble løslatt i 2014, først som en av sjefene i Mizzima. Men etter et drøyt år satset han alt på å utvikle magasinet Frontier. Nå er han publisher og har 50 ansatte i eget mediehus. Redaksjonen drives av den unge australske mediemannen Thomas Kean som sjefredaktør. De 25 redaksjonelle medarbeiderne består av av journalister fra Myanmar, Australia, USA og England.

 

I to og et halvt år har Frontier vært et ukemagasin, men siden 1. mars har økonomiske problemer tvunget mediehuset til å redusere utgivelsesfrekvensen til hver 14. dag. Mediehuset publiserer også innhold digitalt gjennom en online-tjeneste på to språk. I løpet av en måned når Frontier på denne måten 250 000 brukere. Redaksjonen produserer også fem videoinnslag og en podcast hver måned. Det meste distribueres via sosiale medier som Facebook og Twitter.

Landet består av 54 millioner innbyggere, fordelt på over 130 ulike folkeslag. Over 30 millioner bruker internett. De fleste av dem tror at Facebook er internett. Mark Zuckerbergs globale selskap har 97 prosent brukerdekning i Myanmar, forteller Sonny Swe.

Vi besøker ham i den lave kontorbygningen på et sentralt gatehjørne i hovedstaden. Her huserer den kommersielle avdelingen andre etasje, mens redaksjonen holder til i tredje. På gateplan er man i ferd med å innrede et TV- og podcast-studio, for bedre produksjon av audiovisuelle innslag som skal distribueres via Facebook. 60 prosent av all trafikk til mediehuset kommer via Facebook, bare 15 prosent av trafikken er direkte til Frontiers nettside.

 

IMG_3693

COVERSTORY: «After Dark» om voldtekter i Myanmar.

– Nettet fører til massiv økning av kriminalitet. Spesielt når det gjelder seksuelle overgrep og voldtekt. Unge jenter lokkes til å møte overgripere via Facebook, får vi vite. Dette temaet er også coverstory på siste utgave av Frontier Magazine. Reportasjen «After Dark» skildrer voldtekten av en 26 år gammel kvinne i en Yangon taxi. Over hele landet rapporteres det om en kraftig økning av tallet på anmeldte voldtekter.

 

Utgaven av Frontier Magazine inneholder også en side om den desperate situasjonen til de 700 000 Rohingya-flyktningene i Bangladesh, statsløse mennesker som er fordrevet av Myanmar-hæren fra sine landsbyer i Rakine-provinsen.

Det eksisterer fortsatt et uavhengig og kritisk søkelys på den etniske rensingen som foregår. Og som mange mener at Facebook må ta en stor del av ansvaret for. I følge FN har Facebook gitt nærmest fritt utløp for muslim-hatet som spres, bl.a. gjennom kjedebrev i Messenger.

De nyvunne tilløp til pressefrihet etter 60 års militærdiktatur kommer igjen under press. En omstridt del av telekommunikasjonslovgivningen gjør det mulig å fremme vidtgående anklager om ærekrenkelse via internett og kringkasting. Det er uklart hva som kan defineres som en ærekrenkelse, så mange redaktører velger å sitte stille i båten. Det eksisterer selvsensur.

Over 80 rettssaker er anlagt med hjemmel i denne loven, 73 av dem er anlagt etter at Aung San Suu Kyi kom til makten, ifølge The Diplomat.

Sonny Swe har dyrkjøpt erfaring fra Myanmars fengsler. Han mener at det fengsles ti ganger flere journalister i landet nå, enn under generalenes regime.

I mange av landets mediehus sitter pressefolkene nokså desillusjonert tilbake, etter håpet om demokratisk utvikling som ble tent av Aung San Suu Kyi.

– Hun bryr seg ikke om medier. Det går historier om at hun ser på journalister som levende djevler. Hun viser seg sjelden offentlig og gir ingen intervjuer, forteller mediefolk.

Det bekymrer mange av landets 4000 journalister at utviklingen nå ser ut til å gå i feil retning. Enkelte redaktører føler på frykten hver gang de hører en bil stanse utenfor boligen i nattemørket. Andre innrømmer åpent at de kjører omveier i hovedstaden for å unngå å bli stoppet i checkpoints, der det kan by seg en anledning for politiet til å plassere et kompromitterende bevis i bilen.

I saken mot de to fengslede Reuters-journalistene blir det hevdet at politiet provoserte fram arrestasjonen gjennom å gi dem hemmeligstemplet materiale. Den rettslige prosessen betraktes av mange som en farse med skiftende anklager og bevisføring.

Men det er også en annen side av frykten som preger Myanmar. Det eksisterer nemlig en ganske utbredt frykt for at landet skal bli et nytt oppmarsjområde for islamittisk terrorisme. At ISIL vil infiltrere ulike etniske miljøer i Myanmar, nå som terrororganisasjonen ser ut til å bli jaget ut av Midt-Østen. Dette er en frykt som også deles av kritiske medier.

Medienes oppslutning om regjeringspartiet NLD (National League for Democracy) er dalende. Aung San Suu Kyi har i følge observatører mistet mye av grepet. I 2020 skal det holdes nye valg i Myanmar. Ingen vet hvem som vil etterfølge henne som lederskikkelse. Hvilken rolle mediene vil spille frem mot valget er også uvisst. Mediehusene sliter med fall i trykt opplag på henimot 60 prosent i løpet av et år og enkelte steder er reduksjonen av annonseinntekter på 40 prosent.

– Vi snakker ikke om depresjon, det er resesjon, sier Sonny Swe. Selv ble han tvunget til å gjennomføre lønnskutt for staben sin.

Vårt beskjedne bidrag i Frontiers kamp for å overleve ble to dager med forelesninger og diskusjon med staben – om digital forretningsutvikling i abonnement og annonsesalg, redaksjonell produktutvikling, presseetikk og forholdet til de sosiale mediegigantene. Basert på europeiske erfaringer advarte vi mediehuset mot å legge hele sin skjebne i hendene til Facebook og Google:

– Du kan nemlig ikke forhandle med en tiger, når du ligger med hodet i tigerens munn.

Winston Churchill sa visstnok dette i verdenskrigens mørkeste stund.

IMG_3583

MENTORING: Rolf Dyrnes Svendsen diskuterer forholdet til Facebook med sjefredaktør Thomas Kean (t.v.) og publisher Sonny Swe.

 

Den mørke flekken på kartet

 

img_8484.jpg

FANDEN PÅ VEGGEN: Visepresident Le Quoc Minh i Vietnam News Agency følger med på min forelesning om behovet for uavhengig og kritisk journalistikk, presseetikk og økt åpenhet fra medienes side.

HANOI – Jeg viser den beksvarte flekken på verdenskartet. Vietnam. En av statene som ligger nederst på pressefrihetslisten til organisasjonen «Reportere Uten Grenser». Nummer 175 på oversikten over pressefrihet og informasjonsfrihet i verdens 180 stater.

Visepresident Le Quoc Minh og 25 av hans medieledere i Vietnam News Agency følger interessert med, men kommenterer ikke verdensbildet som jeg bretter ut over veggen i møterommet.

I tre stive klokketimer foreleser jeg om pressefrihet, informasjonsfrihet, presseetikk og selvregulering av media – som grunnleggende elementer i et demokrati og en viktig forutsetning for publikums tillit til journalistikk.

Det blir også tid til en orientering om offentlig innsyn i forvaltningen, datastøttet journalistikk og kritisk, undersøkende journalistikk. Men det er nok ikke dette forsamlingen er kommet for å høre. Den er mer opptatt av forretningsmodeller og inntektsstrømmer.

Vietnam er på mange områder den siste Sovjet-staten, men samtidig ekstremt opptatt av kapitalistiske problemstillinger. Det vakre landet rommer mange paradoks: Gapet mellom de rike og vanlige mennesker vokser. Et veldig fokus på luksusgjenstander og statussymboler. Økonomien vokser med 6,5 prosent i året, samtidig som kommunistpartiet styrer befolkningen med jernhånd.

På samme måte regulerer Partiet de journalistiske medienes handlingsrom. I en av verdens tettest befolkede nasjoner hva angår brukere av Facebook. Det eksisterer 64 millioner Facebook-kontoer i Vietnam, hvor folk kan ytre seg om det meste med høy risiko for å bli arrestert.

Observatører i Hanoi forventer at myndighetene vil ta nye regulatoriske grep overfor sosiale medier i løpet av 2018.  Regjeringen ønsker samarbeid med internasjonale giganter som Facebook og Google, om å kontrollere innholdet.

For tredje år på rad er vi tilbake i den livlige, vietnamesiske hovedstaden. Sammen med Rolf Dyrnes Svendsen fra Trondheim er jeg mentor for ledergruppene i to av landets store digitale medier, Vietnam Plus og VNExpress. Vi jobber frivillig for et prosjekt i regi av World Association of Newspapers, WAN-IFRA, som er støttet av det norske utenriksdepartementet.

Hensikten er å arbeide for pressefrihet gjennom fokus på kvalitetsjournalistikk og bransjefaglige utfordringer i den digitale transformasjonen. Det handler om utvikling av mobilen som publiseringsverktøy, videoproduksjon og digitale inntektsstrømmer fra annonsører og brukere. Heldigvis har gavmilde ledere i norske mediehus som VG, Polaris og Amedia utstyrt oss rikt med gode presentasjoner. De to vietnamesiske mediene begynner å bli familiære med norsk medieutvikling etter hvert.

img_8312.jpg

MR. BERNT: Foreleser i VNExpress med sjefredaktør Thang Duc Thang (t.v.) som tilhører.

I Vietnam går vi under navnene «Mr. Rolf & Mr. Bernt», to reisende i evangelister i digital produktutvikling og fri, uavhengig journalistikk. Det er inspirerende å se at noen av frøene som vi sådde i fjor later til å gro opp gjennom asfalten:

I fjor brukte vi mye tid på å snakke om behovet for brukerbetaling når det gjelder journalistisk innhold. Dette er et vanskelig tema i Vietnam, som verken har sterke tradisjoner for abonnement eller noen lovgivning som beskytter opphavsrett. Temaet står nå høyt oppe på agendaen både i Vietnam Plus og hos VNExpress. Førstnevnte skal om kort tid introdusere en betalingsløsning i markedet for deler av innholdet.

Begge de to mediehusene opplever et sterkt press på økonomien. Facebook har spist store deler av de digitale annonseinntektene som et lett frokostmåltid, her som ellers i verden. Ledelsen skjønner at journalistikken også trenger finansiering direkte fra brukerne. Og så er de på jakt etter nye inntektsstrømmer. Vietnam Plus finansieres delvis av Staten, men er likevel avhengig av inntekter fra markedet for å finansiere virksomheten. VNExpress er privat eid og drives på rene markedsmessige betingelser.

IMG_3609.jpg

MR. ROLF: Med staben i Ho Chi Minh City via video link.

«Mr. Rolf» foreleser om innloggingssystemer, digitale abonnementsmodeller, programmatisk annonsering, branded content og native advertising – innholdsmarkedsføring eller annonsørinnhold som det heter på norsk. På mitt språk «annonser i journalistisk forkledning». Om teknologisk utvikling. Roboter som skriver, kunstig intelligens og stemmestyrte medier.

IMG_8487.jpg

DISKUTERER: Le Quoc Minh og jeg er begge opptatt av å bekjempe falske nyheter i sosiale medier. 

Jeg snakker mer om hvordan bruken av sosiale medier påvirker tilliten til journalistikk. Om hvordan spredningen falske nyheter kan true demokratiske prosesser. Dette er tema som engasjerer også vietnamesiske medieledere. Den farlige sammenblandingen av rykter, meninger, propaganda, sladder og falske nyheter, med fakta og profesjonell journalistikk. En grobunn for fragmentering og polarisering.

Mitt svar på disse utfordringene er økte investeringer i uavhengig og kritisk kvalitetsjournalistikk, presseetikk og åpenhet om journalistisk metode. Tydelige skiller mellom journalistikk og reklame. Mellom meninger og nyhetsrapportering.

img_8332.jpg

LUNSJ: Content Marketing-jentene i VNExpress hadde ikke nevneverdig tro på merking av innholdsannonser.

Kravet til merking av annonsørinnhold møtes med lett hoderysting i forsamlingen. Dette er ikke vanlig praksis i Vietnam.

– Si meg, ønsker dere å advare leserne mot å lese innholdet i denne artikkelen, spør en av sjefene i VNExpress?

– Nei, vi ønsker å gjenopprette den profesjonelle journalistikkens troverdighet, svarer jeg.

Min presentasjon av content marketing-løsningen for filmen «Kongens Nei» fra VGs Partnerstudio imponerer likevel forsamlingen.

I timen om undersøkende, kritisk journalistikk forteller jeg om den store avsløringen til den unge reporteren Kristoffer Örstadius i svenske Dagens Nyheter. Skandalen omkring outsourcing av IT-tjenester fra den svenske Transportstyrelsen – en skandale som har kostet flere regjeringsmedlemmer jobben.

– Hvis jeg hadde forsøkt meg på noe lignende, så hadde jeg nok heller fjernet meg selv, sier en av redaktørene i VNExpress spøkefullt.

Jeg viser dem også en presentasjon av fjorårets SKUP-vinner, avsløringen av ulovlige tvangsmidler og bruk av sengebelter i psykiatrien. Mulighetene for offentlig innsyn og analyse av store datasett fascinerer. Størst interesse vekker likevel VGs prosjekt omkring sikkerheten på de nesten 17000 broene som avisen undersøkte i fjor.

– Er det virkelig ingen begrensninger for norske journalisters innsyn i forvaltning og offentlige registrere, spør en av redaktørene i Vietnam News Agency når vi er på tomannshånd.

– Jo, blant annet når det gjelder nasjonens sikkerhet og personvern, svarer jeg overfladisk.

Det er tydelig at jeg har vekket noen journalistiske instinkter i tilhørerskaren.

Så gir det noen mening å snakke om mediebransjens utfordringer, digital produktutvikling og journalistikk i en av verdens mørkeste avkroker når det kommer til pressefrihet og demokrati?

Vårt håp er i alle fall at faglig kontakt og dialog, sammen med deling av kunnskap om mediebransjens teknologiske, markedsmessige og journalistiske utfordringer, vil gi et bidrag til positiv utvikling. Kanskje i beskjeden grad, men likevel..

IMG_3654.jpg

HYGGELIG LAG: Visepresident Le Quoc Minh inviterte oss på middag sammen med ledelsen i Vietnam Plus i den nyåpnede restauranten Luk Lak 

Vår vert, Le Quoc Minh, er usedvanlig godt orientert om medieutviklingen i vestlige demokratier, men ledergruppene hans får ikke ofte tilgang til slike presentasjoner. Minh var tidligere sjefredaktør i nettavisen Vietnam Plus, et underbruk av det nasjonale nyhetsbyrået, som presenterer innholdet sitt på tre språk; vietnamesisk, engelsk og fransk.

Siden sist er Minh forfremmet til stillingen som en av byråets tre visepresidenter, med ansvar

For Vietnam Plus og flere andre nettsteder og publikasjoner. Dermed står han bare et trappetrinn fra landets definitive maktsentrum – partiets sentralkomite hvor alle medlemmer har status som ministre. Her er nemlig presidenten i Vietnam News Agency sikret automatisk medlemskap.

Minh er stolt når han viser oss sitt nye kontor i 2. etasje av det nasjonale nyhetsbyråets bygning sentralt i Hanoi, like ved Hilton Hotel og det flotte operabygget. Etter opprykket har han fått seg tildelt svart limousin og privatsjåfør, som han vennlig deler med oss under besøket.

Paradoksalt nok ledes Vietnam av en tidligere journalist, Nguyen Phu Trong, som er partiets generalsekretær. Men den journalisten som sist våget å kritisere en av hans taler fikk umiddelbart sparken – for brudd på avisens etiske retningslinjer.

I Vietnam er alle landets 17 000 lisensierte journalister forpliktet til å oppgi alle sine kilder. Et internett med mer enn 350 ulike sosiale nettverk overvåkes strengt. Den eneste uavhengige mediekilden, bloggere og cyber-dissidenter, risikerer lange fengselsstraffer. Kritiske journalister ekskluderes fra fagforeningen og partiet.

I fjor ble 20 såkalte borger-journalister arrestert, deportert eller dømt til strenge fengselsstraff på mellom 9 og 14 år, for å ha spredt uavhengig informasjon til publikum. Rettssakene varer aldri mer enn fire timer. Familiene deres rapporterer om tvangsarbeid og manglende helsetilsyn. I følge myndighetene har de «misbrukt sine demokratiske rettigheter». Å ta til orde for flerpartisystem eller ideologisk mangfold anses som kriminelt.

Alle profesjonelle medier i landet må ha lisens for å kunne operere. Informasjonsministeriet og partiets byrå for utdanning og kommunikasjon utøver streng kontroll med landets 185 papiraviser og 195 nettaviser. Medieloven fastslår at alle journalister må ha universitetsutdanning og er forpliktet til å forsvare alle kommunistpartiets synspunkter og aktiviteter.

Sjefredaktørene utnevnes etter godkjenning fra myndighetene, og må møte til ukentlige briefinger hos partiets sentrale kommisjon for utdanning og kommunikasjon. Det samme gjelder sjefredaktørenes stedfortredere.

Regjeringens utenrikspolitikk, religiøse spørsmål og menneskerettigheter står på forbudslisten over saker som mediene ikke kan dekke fritt. Det samme gjelder kommunistpartiets rolle i samfunnet – og ikke minst privatlivet til regjeringsmedlemmer og partitopper.

Kontrolltiltakene overfor vietnamesiske medier er så omfattende at Europa-parlamentet foreløpig nekter å ratifisere en lukrativ frihandelsavtale som regjeringen har fremforhandlet med EU. Organisasjonen «Reportere uten grenser» presser på for å få Frankrike til å ta en lederrolle i kampen for mer pressefrihet i Vietnam.

Det gjenstår å se om lysten på langsiktig økonomisk vekst demper behovet for å hindre utøvelsen av fri journalistikk.

IMG_3644.jpg

CRUISE: Palmesøndag ble brukt til en liten pause i mentor-programmet med et døgns besøk i Ha Long. Den særegne øygruppen som står på listen over verdens sju underverker.

 

Hjemme hos «Fake News»

IMG_3175

STØRST: Statuen av Aleksander Den STore rager åtte etasjer over bakken i sentrum av Skopje.

SKOPJE – Rett før grålysningen våkner jeg til bønneropene fra den gamle moskeen. Gjennom vinduet ser jeg det turkisblå lysskjæret som omkranser toppen av den 30 meter høye minareten. Fra høyden på den andre siden av byen lyser et 66 meter høyt kors, Millennium-korset, som er reist som minnesmerke over 2000 år med kristendom.

Kontrastene er iøynefallende i den makedonske hovedstaden, hvor blind overbevisning om fortreffeligheten til kommunistisk ideologi synes å være erstattet av religiøs tro og nasjonalistiske følelser.

Skopje er kalt en hovedstad av kitch. Her er Aleksander Den Store virkelig svær, der han sitter høyt til hest på en statue som rager 22 meter over bakken. De omkringliggende bygningene har fasader i romersk stil. Prangende broer og en triumfbue. Regjeringsbygningen er, i følge tolken, ikledd en falsk fasade av plast. Som kulisser i Hollywood. Langs gatene kjører røde to-etasjers London-busser.

Det er kanskje ikke så rart at Makedonia også rommer verdens hovedstad for «fake news», småbyen Veles, som ligger tre-fire mil utenfor Skopje. Her har unge makedonere forsøkt å gjøre seg rike på bekostning av vestlige demokratier gjennom spredningen av falsk informasjon for å tjene penger på annonser.

img_5647.jpg

EU-MØTE: Sammen med Danica Ilic fra Ethical Journalism Network forklarer jeg om det norske presseetiske systemet foran makedonske mediefolk  i EUs Info-Center.

Jeg er i Makedonia på et oppdrag fra EU og UNESCO for å bidra til at mediene får en sterkere og mer uavhengig stilling i samfunnet. Som representant for den britiske stiftelsen Ethical Journalism Network (EJN). Vi arbeider for tillitsskapende journalistikk og selvregulering av profesjonelle standarder innen media i Europas sørøstlige hjørne – Balkan.

I Skopje møter vi representanter for de ulike typer av medier, aviser, radio- og TV, online nyhetsportaler. Og selvsagt folk fra medieorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner. Sammen med den serbiskfødte journalisten, Danica Ilic fra EJN, besøker jeg dem separat i redaksjonene og ved en større konferanse i regi av EUs Info-Center i Skopje. Her er det min oppgave å fortelle om det norske, presseetiske systemet og om norske medier som åpner opp for publikums innsyn gjennom årlige, redaksjonelle regnskap.

En velfungerende klageordning og etiske regler som stort sett respekteres, er fremmede begreper for medier i Makedonia. Her er medieøkonomien elendig, det politiske presset mot mediene sterkt og ingen respekterer uttalelser fra The Press Council – Makedonias svar på Pressens Faglige Utvalg.

FullSizeRender (2)

BRETTER UT: Sjefredaktør Lirim Dullovi viser hvordan offentlige kunngjøringer preger avissidene til konkurrenten.

– Her hersker det kaos og anarki, fastslår den albanske redaktøren i dagsavisen «KOHA», Lirim Dullovi.

Han er også en av avisas eiere, og står sentralt i arbeidet for å etablere en ny utgiverorganisasjon for trykte medier i Makedonia. Avisa har et opplag på bare 7000 eksemplarer, men er likevel et av de toneangivende medier i landet, sammen med tre andre dagsaviser. 25 prosent av befolkningen i Makedonia er albansk.

Avisene er ikke særlig moderne, men har sine respektive online portaler. Disse er stort sett bemannet med 2-3 medarbeidere, som publiserer innhold fra papiravisens medarbeidere. De økonomiske ressursene er begrenset, og Lirim Dulovi retter søkelyset mot urettferdigheter i annonsemarkedet, hvor statlige annonser står for en stor andel. Regjeringsvennlige medier prioriteres i plasseringen av statsannonser og offentlige kunngjøringer.

Knapt noe sted utgjør spredningen av falske nyheter et større problem enn i Makedonia selv. Lokalvalgene for tre uker siden skjedde i en atmosfære sterkt preget av nettsteder som forsøker å manipulere ved hjelp av falske nyheter. Makedonia har ca. 300 online nyhetsnettsteder, mindre en 20 av dem kan kalles seriøse. Resten er det ingen som vet hvem eier eller redigerer.

– Lovregulering av online-markedet, bør være vår prioritet nummer én, sier Aleksandar Damovski, sjefredaktør og grunnlegger av nettavisen MKD.

Nummer to er behovet for bedre opphavsrettslig vern av journalistisk materiale. I dag kan alt stjeles og vris på i nettbaserte tjenester uten kjent eier eller redaktør. Først når disse elementære tingene er på plass kan man begynne å snakke om effektiv selvregulering av media, mener Damovski.

Hans MKD er en ren nettavis med 11 medarbeidere og 50 000 daglige brukere. Aleksandar Damovski peker også på problemet med at mange medier er finansiert gjennom gaver fra fond og institusjoner, som krever politiske motytelser eller representerer utenlandske interesser.

Selv om den politiske makten skiftet hender i Makedonia for to år siden, fortsetter det politiske presset mot mediene. Medier som støttet det tidligere regimet har snudd kappen etter vinden og lar seg utnytte av nye makthavere, snarere enn å gå i opposisjon.

Det uavhengige, presseetiske utvalget, oppfattes også av mange som «ukjent» eller uten gjennomslagskraft. Utvalget ble etablert ved hjelp av UNESCO for bare tre år siden, og lederen sier at arbeidet fortsatt er i støpeskjeen.

IMG_3119.jpg

GÅR ONLINE: Sjefredaktør Aleksandar Dimkovski forklarer avisens nettutgave.

IMG_3113.jpg

PÅ HISTORISK GRUNN: Akkurat som VG ble HOBA Makedonia født under frigjøringen fra okkupasjonen. 

 

– Uttalelsene derfra er barerådgivende og det er ingen pålegg om å foreta korreksjoner, sier sjefredaktør Aleksandar Dimkovski i Makedonias eldste avis «HOBA Makedonia». Avisen kom med frigjøringen av Jugoslavia i 1944, og var i mange år et talerør for president Tito, som har sin gullforgylte statue i sentrum av Skopje.

I likhet med mange andre redaktører i byen er også Aleksandar Dimkovski en varm tilhenger av en ny og mer detaljert lovregulering av mediene. Reguleringen bør omfatte TV, som tar mye av reklamemarkedet. Dimkovski og hans kolleger i privateide medier er sterkt kritiske til at public service-kanalen får inntekter i pose og sekk – i form av både statlig finansiering og fra reklame.

IMG_3111.jpg

KAFFEPRAT: Danica Ilic i samtale med nyhetsredaktør Biljana Georgijevski i TV 21.

– Det er fullstendig mangel på åpenhet om hvordan TV-kanalene finansieres, sier nyhetsredaktør Biljana Georgijevska i den private TV 21.

Makedonia har sju nasjonale TV-kanaler, som er organisert i en egen organisasjon. I følge Biljana mangler bransjen både solidaritet og fellesskap når det gjelder å skape nytt grunnlag for reguleringen av media. Derfor får også kaoset rundt useriøse online-aktører fortsette, mener hun.

Makedonsk TV spiller likevel en stadig sterkere rolle i politikk, ettersom flere av kanalene har egne debattprogrammer. Enkelte kjente programledere er nært knyttet opp til partiene eller regjeringen. Foran valget var det partier som nektet å stille opp med sine kandidater i debattprogrammene.

IMG_5648.jpg

KRITISK: Nyhetsredaktør Seznana Lupevska i TV Telma.

– Dagens lovgivning tillater at ledere av politiske partier i realiteten eier de to mest populære TV-kanalene, sier nyhetsredaktør Snezana Lupevska i det private TV Telma. Hun beskriver også politisk press som den største utfordringen for uavhengig og kritisk journalistikk.

– Forleden gikk landets nye finansminister kraftig ut og erklærte at landets journalister mangler utdanning og kunnskap for å rapportere og analysere forslaget til statsbudsjett, forteller Snezana. Hun kritiserer også Regjeringens Informasjonsministerium, som har 40 såkalte eksperter ansatt, for å være lite samarbeidsvillig i forhold til mediene.

IMG_5652.jpg

GIGANTISK: Ved kringkastingsbygningen i Skopje som huser 860 medarbeidere.

Men også statens eget radio- og TV-selskap, MRT, står midt i en finansiell krise. Landets nye regjering avviklet ordningen med fjernsynslisens fra 1. september. Selv om lisensen bare var på 2,50 Euro pr. husstand i måneden, er inntektstapet merkbart. Nå pågår forhandlinger om den direkte statlige finansieringen skal være 0,5 eller 1 prosent av nasjonalbudsjettet på 3,44 milliarder Euro.

– Det er uansett ikke tilstrekkelig, sier Martin Pushevski, nyhetsredaktør i MTV. Han forteller at organisasjonen teller 860 ansatte, som mangler moderne kompetanse. MTV holder til i et gigantisk monument av en bygning nær regjeringskvartalene i Skopje. Noen kilder forteller oss at det tidligere arbeidet 2000 medarbeidere her.

img_3177.jpg

«STATSBESØK»: EJN hos nyhetsredaktør Martin Pushevski i statskringkasteren MTV

Sjefen for MTV er utnevnt av et styre som er direkte valgt av parlamentet. Dette gir de regjerende politiske partiet fullstendig kontroll over statlig kringkasting, siden ledelsen kan byttes ut etter hvert valg. Dagens lederskap sitter dermed på oppsigelse, mener ledende mediefolk vi snakket med i Skopje.

Martin Pushevski sitter nok trygt i stolen som nyhetsredaktør og med en lang karriere bak seg som populær ankermann.

– Problemet er at det er for mange medier i Makedonia i forhold til finansieringen fra markedet. Med færre medier og større ressurser ville vi hatt høyere journalistisk kvalitet, sier han.

I likhet med mange andre medieledere som vi møter, påpeker MTVs nyhetsredaktør behovet for opplæring og digital kompetanse i mediebransjen, ikke minst når det gjelder å publisere fra multimedia plattformer.

img_3166.jpg

MED TITO I GULL: Danica Ilic er født i Serbia og ble journalist da Milosevitsj ble bombet ut av presidentpalasset i Beograd.

Under vårt møte med mediefolk og representanter for institusjoner og akademia i EUs Info-Center, blir vi også gjort oppmerksom på at Makedonia mangler en egen organisasjon for redaktører. De fleste mediefolk er i dag organisert i to journalist-organisasjoner, som representerer ulike politiske utgangspunkt. Det kan være behov for en organisasjon som representerer åpen redaktørstyring av mediene, redaktørene som utgjør selve bindeleddet mellom eierne og den utøvende journalistikken.

Mange av mediefolkene som vi traff hadde vært delaktige i tidligere konferanser og ideelle initiativ fra organisasjoner og det internasjonale samfunn for å bedre situasjonen i Makedonias medielandskap. Mye av dette dør dessverre hen uten at det blir tatt konkrete initiativ ute i felten.

Forhåpentlig kan Ethical Journalism Network bidra til å endre på dette. Hvis vi får ressursser til å fortsette arbeidet, og til å bygge opp en målrettet dialog mellom aktører og organisasjoner som vil reepresentere et effektivt våpen mot «fake news» fra Makedonia.

 

Friheten vi tar for gitt

IMG_2514.JPG

EKSKLUSIV MINNESTUND: Et tredvetall mediefolk markerte Verdens Pressefrihetsdag 3. mai ved minnesmerket over de som ga sitt liv for den illegale presse i okkupasjonsårene 1940- 45. Pressenestor Per Edgar Kokkvold talte om friheten som vi må verne om.

Et tredvetalls mennesker samler seg under vårsolen ved minnesmerket for Den illegale presse 1940-45. En håndfull pensjonister. En og annen redaktør. Sekretariatene i medieorganisasjonene. En professor og en stortingsrepresentant. Blomster og ord for dagen.

Pressefrihetens dag.

På oversikten over pressefriheten i verdens stater troner Norge i 2017 øverst som nummer én. Nederst finner vi Nord-Korea som nummer 180. Det er en frihet som vi her i landet nesten tar for gitt.

«Frihet og demokrati er uløselig knyttet til en fri presse. La oss verne om det frie ord», lyder inskripsjonen i bronseskulpturen som er laget av Skule Waksvik. Kunstverket står plassert i Hydroparken i Oslo vis a vis Nasjonalbiblioteket. I 1985 ble skulpturen avduket av kong Olav, og den ble reist til minne om de 212 nordmenn som mistet livet i forbindelse med utgivelsen av illegale aviser under nazi-okkupasjonen av Norge. 62 av dem ble henrettet av nazistene.

Hver dag på vei til mitt redaktørkontor i Verdens Gang passerte jeg en kopi av minnesmerket, sentralt plassert i VG-huset. Verdens Gang ble etablert fredsvåren 1945 av krefter innen motstandsbevegelsen. Minnesmerket er en daglig påminnelse om hvorfor pressen eksisterer.

For pressefriheten er et demokratisk fundament som må vernes om – hver eneste dag. En fri og uavhengig presse møter daglig nye trusler, hinder eller forsøk på undertrykking av ytringsfriheten.

Press Freedom map 2017

FRIHETSKARTET: 21 svarte land på pressefrihetsindeksen. De nordiske landene er hvite og troner øverst på listen til Reportere Uten Grenser.

Derfor markeres pressefrihetsdagen hvert år den 3. mai, over hele verden. Nesten. Kartet fra organisasjonen Reportere Uten Grenser markerer flere svarte land på verdens pressefrihetsindeks. 21 land har i år fått den svarte fargen på verdenskartet. I følge CPJ (Committee to Protect Journalists) satt 259 journalister fengslet for sin yrkesutøvelse i 2016. Dette er det høyeste tall som noensinne er målt av organisasjonen. Fortsatt mister mange journalister livet på jobb. De siste seks ukene har det vært fem journalistmord i Mexico.

Jeg hadde den litt tvilsomme æren av å være panelmedlem i utarbeidelsen av årets pressefrihetsindeks. I den forbindelse måtte jeg besvare et omfattende spørreskjema for å beskrive arbeidsvilkårene  i Norge for journalister. Jeg følte at jeg ikke var nådig i utdelingen av karakterer for åpenhet i forvaltningen og når det gjelder finansieringen av uavhengig journalistikk. Den økende publisering av reklame i journalistisk drakt måtte da gi et fall for norsk pressefrihet, tenkte jeg.

Men det viste seg å være en dråpe i havet. Verdens lykkeligste befolkning har verdens frieste presse, i følge panelet til Reportere Uten Grenser.

IMG_2525.JPG

LA NED BLOMSTER: Generalsekretær Elin Floberghagen  i Norsk Presseforbund og Per Edgar Kokkvold ved minnesmerket over de falne fra den illegale presse.

Under markeringen av Pressefrihetsdagen i Oslo talte pressenestoren Per Edgar Kokkvold ved skulpturen i Hydroparken. Han minnet oss om at vi ikke må ta pressefriheten for gitt. I mange land nær oss trues mediene av mennesker med makt. I Russland har president Putin bare forakt til overs for den frie presse. President Erdogans regime i Tyrkia fortsetter å fengsle journalister og stenge kritiske redaksjoner. På det europeiske kontinent kommer det stadig nyheter om statlig inngripen gjennom lover og forordninger som skal regulere mediene på tvilsomt vis, f. eks. i Polen og Ungarn. Vi har fått en amerikansk president som sier at journalister er folkets verste fiende. Hadde Labour for to år siden vunnet valget i Storbritannia, ville landet ha fått sine første presselover på 400 år.

Lovendringer som utfordrer pressefriheten står fortsatt på britenes politiske agenda. Kanskje ikke så rart at landet dumpet ned på 40.plass på listen over pressefrihet i verdens nasjoner.

Apropos Putin, kommer jeg på en selvopplevd historie fra selveste Kreml i 2006: Her skulle åpningsforestillingen til World Association of Newspapers (WAN) skje i nærvær av Putin i den russiske nasjonalforsamlingens store sal. Putin satt midt i salen under velkomsttalen til WANs irske president Gavin O’Reilly, som benyttet anledningen til å hudflette ham for undertrykkelse av pressefriheten. Putin grep ordet og adresserte konstant forsamlingen av redaktører fra alle verdens hjørner:

«Nå har dere nettopp vært vitne til et eksempel på ytringsfrihet i dagens Russland…»

Organisasjonen Reportere Uten Grenser beskriver i sin rapport for 2017 hvordan presset mot frie medier og ytringsfrihet forsterkes, selv i etablerte og tradisjonelle demokratier. Fremveksten av såkalte «sterke menn» som ledere er merkbar. Vi opplever en samfunnsutvikling hvor de etablerte sannheter er på vikende front.

Digitalisering og sosiale medier underbygger en stigende polarisering. Tilliten til de tradisjonelle mediene synker. En fersk undersøkelse  viser at bare 27 prosent av nordmennene nå har brukbar tillit til sine lokale medier.

De nordiske landene topper listen over verdens nasjoner med pressefrihet. I Sverige har man hatt store problemer med trusler om voldsutøvelse mot journalister og liberale kulturpersonligheter. Situasjonen er blitt noe bedre etter at domstolene er begynt å slå ned på disse forholdene.

Her i Norge er det maktens hemmelighold av informasjon, trenering av medienes arbeid og motstand mot åpenhet i forvaltningen som skaper problemer for pressens frie samfunnsrolle. Det siste året har vi igjen sett eksempler på hvordan politikere og byråkrater forsøker å hindre demokratiske prosesser gjennom å begrense medienes innsyn. Motstanden aktualiserer behovet for straffereaksjoner ved brudd på Offentleglovas bestemmelser.

Også privatpersoner med mye makt og ny rikdom anstrenger seg for at mediene ikke skal kikke dem i kortene. Kjell Inge Røkke markerte pressefrihetens dag med å nekte å la seg avfotografere av  Aftenposten  til et intervju. Han hadde egen fotograf som han «stolte på».

Nedbemanning i redaksjonene gir PR-operatørene økt spillerom. Også dette svekker rollen til den frie og uavhengige pressen.

Samtidig skaper digitaliseringen fremvekst av nye kommersielle inntektskilder i mediene, som truer med å viske ut det klare skillet mellom reklame og journalistikk. Også dette setter medienes frie og uavhengige rolle under press.

Good Morning Vietnam

 

IMG_1388.JPG

MENTORER PÅ TUR: Med Rolf Dyrnes Svendsen på utflukt til Hanois gamle kvarter, hvor det myldrer av folk på dag og kveldstid.

HANOI – Mediene i Vietnam må ha lisens fra myndighetene for å formidle sin journalistikk. Dette fører til utstrakt selvsensur. Journalister og redaktører vet at de ikke kan formidle fri kritikk av myndighetene. Her i landet er content marketing-journalistikken satt i system på vegne av regjeringen.

Mens myndighetene fører strengt oppsyn med hva som skrives i de profesjonelle mediene, er det fritt fram for vietnameserne å si sin hjertens mening på Facebook og andre sosiale medier, som ikke er underlagt lisens eller kontroll.

Sammen med kollega Rolf Dyrnes Svendsen har jeg tilbragt en uke blant redaktører og journalister i den vietnamesiske hovedstaden. Landet, med over 90 millioner innbyggere, skal være et av verdens dårligst stilte når det kommer til pressefrihet, i følge organisasjonen Reportere Uten Grenser. Nummer 175 på rankingen av 180 stater.

Vi er sendt hit av den internasjonale utgiverorganisasjonen WAN-IFRA for å være mentorer for ledelsen i tre av Hanois mediehus. To av dem eid av statlige Vietnam News Agency, et privat mediehus, som eies av et stort telekommunikasjons- og IT-selskap.

Det må føles frustrerende for redaktørene å se at mer eller mindre velfunderte ytringer florerer ganske fritt i sosiale medier, mens et stort antall lover og reguleringer pålegger dem høy grad av selvsensur. Det er ingen forhåndsgodkjenning av innholdet i informasjonsministeriet, men det er ingen tvil om at lisensordningen legger en klam hånd på alle tilbøyeligheter til å fremme kritikk.

I følge Reportere Uten Grenser er bloggere og borger-journalister utsatt for konstant forfølgelse fra myndighetene. Bruk av internett skal være begrenset til «personlige opplysninger», og misbruk i retning av systemkritikk forfølges strafferettslig. De siste ti årene er det gjort flere forsøk på å etablere frie og uavhengige nettsteder, men flere av initiativtagerne er fengslet.

IMG_1391.JPG

ØL MED GUTTA: To av de få mannlige redaktørene i VietnamPlus inviterte på øl i en av sjappene i Hanois gamle bydel.

Redaktører og journalister som vi møter i de etablerte mediehusene snakker ikke om disse, men de beskriver gjerne lisensreguleringene som de må ta hensyn til i sin journalistikk. Vårt oppdrag er imidlertid å drøfte de store utfordringene som mediehusene møter i den digitale transformasjonen. På mange områder et gjensyn med kjente problemstillinger fra det norske medielandskapet ti år tilbake i tid.

VietnamPlus er en forholdsvis ny avlegger av nyhetsbyrået Vietnam News Agency, som vil være et selvstendig tilbud til vietnamesere med høyere utdanning. Nettavisen ble startet i 2008, og sjefredaktøren har investert private penger i prosjektet. Publiserer daglig 2 -300 artikler på fem språk (vietnamesisk, engelsk, fransk, spansk og kinesisk). 56 ansatte, hvorav 48 i redaksjonen. 60 prosent av journalistene er kvinner. Vil gjerne henvende seg til vietnamesere i hele verden. Satser forholdsvis tung på sin mobilutgave, og forsøker å nå ungdommer med nyheter presentert av rap-stjerner. Skjønt, nyheter; det tar fire dager å produsere en rap-utgave…

IMG_1429.JPG

KVINNER I LEDELSE: Ledergruppen i Vietnam News består bare av kvinner – og så sportsredaktøren, da, selvsagt.

Vietnam News er en blytung, papirorientert organisasjon som utgir en 28 siders engelskspråklig tabloidavis sju dager i uka. Redaksjonen lager også en nettutgave som oppdateres tre – fire ganger i døgnet. Målgruppen er utlendinger. 120 medarbeidere, 70 prosent kvinner i redaksjonen. I 2015 er annonseinntektene redusert med nesten 30 prosent. Mange journalister slutter. Det er vanskelig å organisere på en måte som gjør at man mestrer den digitale transformasjonen.

VnExpress har seks millioner daglige brukere og publiserer over 500 artikler i døgnet på vietnamesisk og engelsk. Avisen henvender seg til hele folket og har 14 prosent av trafikken på nettutgaven fra utlandet. Den moderne sentralredaksjonen i Hanoi huser 140 medarbeidere og er designet etter mønster fra noen av Europas mest digitaliserte mediehus. 60 redaksjonelle medarbeidere holder til i Ho Chi Minh-byen (tidligere Saigon I Sør-Vietnam). VnExpress får 15 000 kommentarer fra Facebook i døgnet og publiserer nesten 70 prosent av disse. Nå vil ledelsen lage eget nettsted for rubrikkannonser på nett. legger ikke skjul på at oppgaven er fremstille Vietnams utvikling i et best mulig lys for omverdenen. Nyhetsjournalistene lager både redaksjonelt innhold og artikler på oppdrag fra annonsørene.

Problemstillingene som vi drøfter med ledelsen i disse selskapene, er den mobile revolusjonen i nyhetsformidling, hvordan organisere redaksjonen slik at man makter alle oppgavene, kompetanseutvikling, bruken av video, hvordan forløse nyskapning, utarbeide ny publiseringsstrategi, data & analyse, personalisering av tjenester. Hele pakka gjennom en tolvtimers arbeidsdag.

Mr. Bernt og Mr. Rolf, som vi kalles, har selvsagt ikke alle svarene på deres utfordringer. Men vi kan fortelle hvordan norske medier arbeider med disse spørsmålene. Som et innspill til deres diskusjoner.

I bagasjen har jeg også et lite foredrag om ytringsfrihetsparagrafen i Grunnloven, Loven om Redaksjonell Fridom, Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Demokratienes system for selvregulering av uavhengige medier. Ingen tar budskapet ille opp. Det lyttes med oppriktig interesse. Men foredraget avstedkommer liten diskusjon. Lisensen overskygger alt.

Vårt poeng er likevel at faglig kontakt, profesjonelle diskusjoner, er av betydning for utviklingen av Vietnam. Med små skritt i riktig retning bør det være mulig for dette landet å klatre på indeks-listen over pressefrihet.

Good Morning Vietnam, står det på de røde T-skjortene med gul stjerne som selges til turister og backpackere i Hanoi. Som i filmen av samme navn, etter åpningsreplikken i en radiostasjon for amerikanske soldater i krigens Saigon. Også den utsatt for sensur og rigget for propaganda. Filmens hovedperson var en DJ som nektet å bøye seg for sensur og reguleringer og som til slutt ble sendt hjem.

IMG_1436.JPG

KRIGENS SPOR: Finansjournalist Nguyen Hoang Son viste oss krigsmuseet i Hanoi sentrum

41 år etter at det siste amerikanske helikopteret forlot ambassadetaket i Saigon, har kommunistpartiet fortsatt kontroll på overflaten i Vietnam. Og kontroll over mediene. Resten av samfunnet utvikler seg i superkapitalistisk retning. Lysten på vestlig luksus synes umettelig og gapet mellom lavinntektsgrupper og de superrike øker og øker.

I løpet av mai kommer USAs president Barack Obama på offisielt besøk til Vietnam. Få vet nøyaktig når det vil skje, men den amerikanske ambassadøren har allerede tatt i bruk Facebook til å spre engasjement rundt besøket. Han ba vietnameserne selv komme med forslag til hvilke steder Obama burde besøke. I løpet av en dag i forrige uke fikk han 46 000 likes på sin invitasjon, skriver VnExpress.

Det blir spennende å følge med på hvordan den eksplosive bruken av Facebook vil påvirke medias rolle i Vietnam.

På pressefrihetens dag

IMG_1342

TRØNDERE PÅ TUR: Artikkelforfatteren og redaktør Rold Dyrnes Svendsen i Adresseavisen på besøkj hos onlineredaktør Theingi Tun, Teknisk redaktør Kyaw Naing og sjefredaktør Myo Thant i mediehuset  Mizzima i Myanmar – nr. 143 på listen over verdens land når det gjelder pressefrihet.

YANGON – På pressefrihetens dag 3. mai skal vi lande i Hanoi, Vietnam – et land hvor myndighetene har stålkontroll på innholdet i media. Vi skal møte ledelsen i tre av landets sentrale mediehus for faglige diskusjoner.

Håpet er at vi kan levere et lite bidrag til utviklingen av Vietnams nye medier på internett, som utsendinger fra den globale avisutgiverorganisasjonen WAN-IFRA.

Vi er er to trondhjemmere som har kjent hverandre siden tenårene og har mer enn 40 års yrkeserfaring fra norske medier, de siste 20 årene på den fantastisk spennende reisen fra trykksverte til mobilskjermen. Også kjent som den digitale transformasjonen.

IMG_1337

SJEKKER MOBILEN: Onlineredaktør Theingi Tun I Mizzima.

Helgen har vi tilbragt i Myanmar, det ferskeste og ennå umodne demokratiet i Asia, tidligere kjent som Burma. For et par år siden hadde bare to prosent av de 51 millioner innbyggerne her tilgang til internett. I dag er antallet vokst til omlag 35 prosent, og nye medieforetakene vil ekspandere direkte på mobiltelefonen som distribusjonskanal.

97 prosent av innbyggerne som er knyttet til internett, har en Facebook-konto. Mange av dem tror faktisk at Facebook er internett. Plutselig har femti års militærstyre åpnet for alles mulighet til å ytre seg i sosiale medier. Flommen av hatefulle ytringer er dermed blitt et nytt problem.

Telenor er allerede etablert som den tredje store mobiloperatøren i landet. Overalt i hovedstaden Yangon, langs gatene med utallige mobilsjapper, står det blå Telenor-parasoller på fortauene.

Idet den digitale temperaturmåleren i gatekrysset ved hotellet viser 40 grader, blir vi fraktet i bil til mediehuset Mizzima. Her jobber 100 ansatte med å produsere innhold og selge annonser for digitale nyhetstjenester på to språk, et ukemagasin, TV og via SMS. Mizzima er det tredje største mediehuset målt i rekkevidde, og målet er å bli størst i Myanmar innen 2020.

Nyhetstjenesten ble grunnlagt i 1998 i eksil av en ung, opposisjonell student som kapret et passasjerfly i 1990 og flyktet til India. I mange år ble tjenesten drevet i eksil fra New Dehli og fra Chiangmai nord i Thailand. Mizzima-redaksjonens sjefredaktør Myo Thant jobbet selv flere år fra eksil før han i 2012 vendte hjem til Myanmars hovedstad.

Vi blir usedvanlig godt mottatt:

IMG_1344

HYGGELIG LAG: Sjefredaktør Myo Thant og Rolf Dyrnes Svendsen.

– Vi husker godt alle årene med støtte fra Norge, mens vi jobbet fra eksil, forklarer redaktør Myo.

Mizzima betegner seg som et uavhengig mediehus, som skal levere kritisk kvalitetsjournalistikk til landets innbyggere. Myo Thant erkjenner likevel at mediehuset støtter regjeringen som nylig ble utnevnt etter det første demokratiske valget i fjor høst.

– Den nye regjeringen har bare sittet ved makten i en måned, så vi får se om den holder hva den lover. Regjeringen har lovet at den umiddelbart skal gå i gang med utbyggingen av ny hovedvei mellom Yangon og Mandalay, forteller redaktør Myo

Han lover at man skal gå kritisk til verks for å måle resultatet av Regjeringens arbeid når tingene får satt seg om noen måneder.

Mizzima tok tidlig en beslutning om å bygge ut sitt mediehus uten bidrag fra utenforstående donorer. Slike bindinger kan svekke inntrykket av uavhengighet. Utfordringen er nå å få det hele til å gå rundt, finansiert av brukere og annonsører.

I mediehuset tilbringer vi dagen sammen med to av Mizzimas unge, talentfulle ledere. Kyaw Naing og Theingi Tun. Han er teknisk redaktør og hun er redaktør for online nyheter og distribusjonen via sosiale medier og SMS. Kyaw virker å være husets alt-mulig-redaktør og sentral i strategiarbeidet. Han presenterer Mizzimas ambisiøse strategiplaner og vil ha tilbakemeldinger med kritiske spørsmål fra oss to trøndere som har sett nok strategiplaner til å påpeke behovet for klare, oppnåelige mål, konsekvenser for organisasjonen og effektiv prioritering av oppgavene.

IMG_1325

FORELESER: Rolf Dyrnes Svendsen forklarer medietrender for teknisk redaktør Kyaw Naing i Mizzima.

I en ni timer lang workshop forklarer vi om bakgrunn og arbeidet i mediekonsernene Schibsted og Polaris, felles utfordringer i den digitale transformasjonen, om medietrender, satsingen på mobilen, nye former for annonsering, publisering i sosiale medier. Og om journalistikk, selvsagt. Ytringsfrihet, uavhengighet og medieetikk.

Vi får ikke plukke opp regningen fra den hyggelige middagen i det hete, mørklagte havnekvarteret etterpå. Vi har brukt mye penger på reisen til Myanmar, forklarer sjefredaktør Myo.

Mens vi snakker om Grunnlovens paragraf 100 (den om ytringsfrihet), Redaktør-plakaten (den om redaktørens uavhengige stilling), Loven om Redaksjonell Fridom (som den heter på nynorsk) og Vær Varsom-plakaten (bærebjelken i prinsippet om medias selvregulering), ligger spørsmålet om pressefrihet i bakhodet. Landene i Sørøst-Asia ligger ikke akkurat øverst på pressefrihetsindeksen fra organisasjonen Reportere Uten Grenser.

Her troner land som Finland, Nederland og Norge øverst på listen over land når det gjelder pressefrihet. Myanmar er nummer 143 på listen. Vietnam holder den lite flatterende 175.plassen på listen over i alt 180 nasjoner.

I den nylig offentliggjorte årsrapporten fra Reportere Uten Grenser heter det at myndighetene i Myanmar nå satser mer på forsiktig overvåkning av mediene, fremfor generalenes tidligere sensur. Medier som dekker politikk har fått en friere stilling, mens statlige medier som publiserer på originalspråk er fortsatt preget av selvsensur. Få tør kritisere landets væpnede styrker. Konflikten mellom muslimer og buddhister  er en svært betent tema.

Demokratiseringen av Myanmar går sakte fremover og myndighetenes grep om mediene vil nok sakte bli bedre. En tidligere journalist er utnevnt til informasjonsminister i regjeringen, og han lover å innføre mer pressefrihet, sunn konkurranse mellom mediene og journalister skal ikke lenger forfølges for å ha gjort jobben sin.

Men arbeidet med å reformere grunnloven og medielovene henger etter. Lovene for kringkasting og telekommunikasjon gir fortsatt myndighetene sterk kontroll med mediene og distribusjon av innhold. I følge nettstedet mediapowermonitor.com, som overvåker pressefriheten, står ikke dette temaet spesielt høyt på dagsorden i Aung San Suu Kyi´s parti NLD. Landet derfor bare en plass opp på listen i Press Freedom Index for 2016. Fortsatt kontrollerer de militære en fjerdedel av setene i parlamentet.

Det gjenstår også å se om vårt besøk vil føre til forbedringer. Men vil skal holde kontakten i månedene som kommer.

Pressefrihet mot flyktninger

PRESSE-PROTEST: IFJs assisterende generalsekretær Oliver Money-Kyrle (t.v.) med Sevgi Akarcesme og Selçuk Gültasli fra tyrkiske Zaman legger fram sine synspunkter på EUs forhold til Tyrkia.

BRUSSEL – Muligens var vi vitne til politisk hestehandel av dimensjoner da EU og Tyrkia i forrige uke ble enige om å snu flyktningestrømmen fra de greske øyer og avtalte en kvote for strømmen av asylsøkere nordover i Europa. Spørsmålet er om EU nå vil se mellom fingrene på president Erdogans gjentatte overgrep mot pressefriheten i Tyrkia.

Europeiske medie- og menneskerettsorganisasjoner protesterer i samlet flokk mot de tyrkiske myndighetenes forfølgelse og fengsling av journalister og redaktører, forfattere, dommere og påtalejurister som vil etterforske korrupsjon. Over 30 kritiske journalister sitter fengslet. Overgrepene toppet seg da den største opposisjonsavisen Zaman og søsteravisen, engelskspråklige Today`s Zaman ble satt under statlig formynderskap ved tvang. Redaksjonsledelsen ble kastet på dør.

Overtagelsen utløste massive protester i Istanbul, men demonstrantene som samlet seg utenfor redaksjonslokalene i forsvar for demokrati og pressefrihet, ble møtt med tåregass, vannkanoner og gummikuler.

Det er skremmende å observere hva som skjer på terskelen til Europa. Organisasjonen Reportere Uten Grenser har utropt Tyrkia til nummer 149 på sin rangering av pressefriheten i verdens stater. Av 180 mulig land. Det sier noe om hvor ille utviklingen i landet er blitt.

Sist onsdag fikk jeg et hyperaktuelt møte med denne problemstillingen, da jeg oppsøkte den europeiske presseklubben, som ligger et steinkast fra EU-kommisjonens stjerneformede hovedkvarter i Brussel. Her holdt to fremtredende redaksjonsmedlemmer fra Zaman møte med pressen, mens forhandlingene mellom EU og Tyrkia om flyktningene pågikk for fullt.

– Tyrkia er et helvete for journalister, sier Sevgi Akarcesme, sjefredaktør for Today`s Zaman. Hun forteller om at land hvor befolkningen lever i fullstendig mørke. På grunn av tausheten i tyrkiske medier er verden utenfor bedre informert om det som foregår i Tyrkia enn landets egen befolkning. Flertallet i befolkningen er ikke engang klar over undertrykkelsen av media.

Sevgis kollega, Selçuk Gültasli, har vært sjef for Zamans Brussel-kontor siden 2001:

– Jeg er svært skuffet over EU. Tyrkia har aldri stått så langt unna å oppfylle EUs medlemskriterier som nå. Det virker som om EU sier ”Hvis dere beholder flyktningene, så skal vi betale og holde kjeft om overgrepene mot menneskerettighetene”..

De to tyrkiske pressefolkene har ingen redaksjon å sende stoffet sitt til lenger. Arkivmaterialet deres er slettet. Sjefene deres lever i skjul i Tyrkia. Selv våger de ikke reise til hjemlandet, i frykt for å bli arrestert.

Både den internasjonale og den europeiske journalistføderasjonen, IFJ og EFJ, fordømmer på det sterkeste overtagelsen av Zaman og angrepene på pressefriheten. Organisasjonene beskylder EU for å inngå kompromiss om fundamentale menneskerettigheter.

Også de norske presseorganisasjonene har sammen med norsk PEN engasjert seg kraftig i protestene mot den tyrkiske statens undertrykkelse av en fri presse. Organisasjonene vil at Norge skal gå i bresjen for å rette en statsanklage mot Tyrkia overfor Den europeiske menneskerettsdomstol.

Overtagelsen av Zaman, som har 600 000 lesere, fremkaller minner om nazifiseringen av norske aviser under 2. verdenskrig. Fremgangsmåten når det gjelder å sikre seg redaksjonell kontroll med hva avisene rapporterer virker uhyggelig lik. Redaksjonell ledelse erstattes av formynderskap.

Men alle protester ser ut til å prelle av på tyrkiske myndigheter, som henviser til at landet har et velfungerende rettsvesen. Hvordan rettsstaten fungerer i virkeligheten kan vi denne påsken få et nytt eksempel på når ankesaken til redaktøren av Özgür Radio (Frihetsradioen) kommer opp i Ankara førstkommende onsdag. Füsun Erdogan ble i første rettsinstans dømt til dobbel livsvarig fengsel, ettersom myndighetene mener hun står i ledtog med terrorister. Saken hennes er meldt inn til Europarådet.

Vår egen utenriksminister Børge Brende, som for et par måneder siden varslet massiv norsk innsats for verdens pressefrihet, er blant de mange europeiske politikere som uttrykker seg forholdsvis diplomatisk. ”Vi er svært skuffet”, sa han etter at tyrkiske myndigheter gikk til aksjon mot vestlige medier som arbeider i landet. Både Aftenpostens korrespondent, danske Politikens og tyske Der Spiegels medarbeidere ble erklært uønsket i landet.

Så hvordan kom jeg i befatning med disse problemstillingene i Den europeiske presseklubben i Brussel? Jeg skulle delta i et styremøte i Ethical Journalism Network (EJN) som arbeider internasjonalt med pressefrihet og presseetikk. Møtet ble holdt i de samme lokalene som Zaman-journalistene holdt møte med internasjonal presse. Jeg vil engasjere meg i EJN, som lenge har hatt Tyrkia på sin dagsorden.

For tre år siden utga EJN en svært kritisk rapport om pressefriheten i landet. Undertrykkelsen av media er ikke av ny dato, men den er blitt verre under Erdogan-regimet. Kapitalkrefter som engasjerer seg sterkt i finansnæringen, gruvevirksomhet og bygg- og anleggsprosjekter, har overtatt eierskapet til mange store mediekonsern. De gjør hva de kan for å fremme sine interesser vis a vis presidentfamilien og det undertrykkende regimet. Resultatet er korrupsjon og massiv selvsensur i mediene. Dette beskrives bl.a. i EJNs rapport ”Untold stories”.

EJN har også kartlagt hvordan tyrkiske medier dekker flyktningenes situasjon i landet i rapporten ”Moving stories”. Problemene med flyktningstrømmen og frykten for terror brukes som effektive argumenter for at statens kontroll med media.

Mitt møte med de to journalistene i eksil ble en levende påminnelse om at slike hensyn ikke må få anledning til å undertrykke fundamentale demokratiske prinsipper som ytringsfrihet og pressefrihet. Da har Europa tapt.

PiS for our time

PROTESTERER:  Nye medielover utløser demonstrasjoner i Warzawa. Den nasjonalistkonservative regjeringen vil kaste ut alle maktkritiske og venstrevridde journalister fra de statlige medier.  Foto: WOJTEK RADWANSKI, AFP

PROTESTERER: Nye medielover utløser demonstrasjoner i Warzawa. Den nasjonalistkonservative regjeringen vil kaste ut alle maktkritiske og venstrevridde journalister fra de statlige medier. Foto: WOJTEK RADWANSKI, AFP

Se for deg at finansminister Siv Jensen tropper opp på Marienlyst og gir kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og resten av NRK-sjefene avskjed på grått papir. Før hun henter Knut Haavik hjem fra Syden for å rydde opp, og feie alle de venstrevridde journalistene ut av landets statlige radio og tv.

Et drømmescenario fra Carl I. Hagens glansdager.

Men i Polen kan dette oppgjøret med «ARK» bli til virkelighet, etter at det nasjonalkonservative Lov- og Rettferdighetspartiet (PiS) kom til makten ved valg 25. oktober i fjor. I romjulen sjokkerte den nye polske flertallsregjeringen med å fremme forslag til nye lover som skal regulere statens medier og høyesterett – den tredje og fjerde statsmakt.

Den nye medieloven gir landets finansminister en direkte rett til å ansette og avsette sjefene for polsk statlig tv og radio, samt det statlige nyhetsbyrået PAP. Lovforslaget, som nå er signert av landets president, utløste et vell av protester og flere radio- og TV-sjefer forlot umiddelbart sine stillinger.

EU er sjokkert over dette angrepet på pressefriheten i et av unionens største medlemsland. EU-parlamentets leder sammenlignet det nærmest med et statskupp. I forrige uke vedtok Kommisjonen å innlede undersøkelser. Riset bak speilet er å frata Polen stemmerett i EUs beslutningsorganer, dersom man kommer til at de nye regulatoriske tiltak bryter med den fundamentale rettstilstand i Europa.

Jeg fryser på ryggen av retorikken til det nye polske regjeringspartiet, PiS. Den nye loven skal omdanne landets statlige medier til såkalte «nasjonale kulturinstitusjoner» som skal styrke publikums «patriotiske holdninger».

– Den kultur som bekostes av Staten skal være patriotisk og fortelle verden om polske helter, sier landets nye statsminister.

Partinavnet PiS gir meg assosiasjoner til den britiske statsminister Neville Chamberlain som i 1938 viftet med Adolf Hitlers fredspakt og sa at det var «Peace for our time». Et år senere invaderte tyske styrker Polen.

PiS er kommet til makten etter et knallhardt oppgjør med venstreliberale tilhengere av kulturelt mangfold og miljøvern – som de siste årene har styrt Polen.

Den svenske avisen Dagens Nyheter rykket ut og intervjuet Polens nye kulturminister, visestatsminister Piotr Glinski, som er professor i sosiologi:

– Det vrimler av venstrevridde i statlige medier, samtidig som det finnes ytterst få journalister på høyresiden. En løsning kan bli å si opp samtlige journalister og starte om igjen fra null, sier han.

En ønskedrøm for politikere fra skandinaviske populistpartier som Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og kanskje en og annen fra Fremskrittspartiet.

En av kulturministerens første handlinger var å gripe inn overfor premieren på et teaterstykke, «Døden og piken», skrevet at Nobelprisvinneren Elfride Jelinek. Glinski beskyldes også for å ha sørget for suspendering av en kjent TV-journalist som avbrøt ham 29 ganger i et intervju. Det er ventet at regjeringen vil fremme en ny og enda mer detaljert medielov i løpet av få uker. Mange frykter at neste steg er sterkere statlig kontroll med private, kommersielle mediehus.

Europeiske medieorganisasjoner, Den Europeiske Kringkastingsunionen EBU, og Reportere Uten Grenser fordømmer utviklingen som man nå er vitne til, men det nevnes foreløpig ikke andre mottiltak enn å utestenge Polen fra Melodi Grand Prix. Ellers er det «dialog».

Polen er et nærstående land til både Norge, Sverige og Danmark. Verdens første pressefrihetslovgivning feirer i år 250 års jubileum i Sverige. I dag inviterer utenriksminister Børge Brende til storlansering av en ny «strategi for fremme av ytringsfrihet og uavhengige medier i Norges utenriks- og utviklingspolitikk». Brende har tenkt å gjøre kampen for pressefrihet til et prestisjeprosjekt for Norge. Lanseringen finner sted i Fritt Ords lokaler i Oslo, og skal bivånes av FNs spesialrapportør for ytringsfrihet og OSSEs representant for mediefrihet.

De nordiske land troner høyt på listen over land med pressefrihet. Vi har et særlig ansvar for å stå opp mot de strømninger som vi ser i store europeiske nasjoner som Polen og Ungarn. Mediebildet blir stadig mer internasjonalt. Uten deres pressefrihet vil det også bli vanskeligere å opprettholde våre egne mediers uavhengighet.

I pressefrihetens navn

PROTESTERER: En journalist benytter anledningen til å ytre seg under åpningen av verdenskongressen til International Press Institute (IPI) i Myanmar tidligere i år. Protesten skjedde midt under informasjonsministerens hilsningstale til flere hundre redaktører. Foto: Scott Mc Kiernan, ZUMA PRESS

PROTESTERER: En journalist benytter anledningen til å ytre seg under åpningen av verdenskongressen til International Press Institute (IPI) i Myanmar tidligere i år. Protesten skjedde midt under informasjonsministerens hilsningstale til flere hundre redaktører. Foto: Scott Mc Kiernan, ZUMA PRESS

I går – på pressefrihetens dag – gikk mine tanker til vår mangeårige medarbeider Eirik Mosveen, som fant Høyrelandsmøtets viktigste politiske avsløring dypt nede i statsministerens utringning. Hun gjemmer mobilen med alle statshemmelighetene i BH’en.

Erna svarte på avsløringen med bitende ironi: «Så glad for at VG har fått hjem igjen Eirik Mosveen for å lage dyptpløyende politisk journalistikk », skrev hun på Twitter.

Det går en dyp kløft mellom presse og stat, og i de fleste land måles pressefrihet etter myndighetenes trang til å regulere media, gjennom lovgivning, sensur eller forfølgelse av journalister.

Ikke sjelden oppstår det konflikt mellom statens ledere eller statsoverhoder og den frie, uavhengige presse. Som da den danske dronning Margrethe ville ha seg frabedt å være dus med en ung journalist på pressekonferansen i anledning hennes 75-årsdag.

President Obama nyter det privilegium at han en gang i året gis anledning til å gå til motangrep på media. Det skjer under den årlige middagen i korrespondentklubben i Washington. For en drøy uke siden leverte presidenten et fyrverkeri av mer eller mindre ondsinnede vitser mot pressen og enkelte politikerkolleger. Verst gikk det ut over Hillary Clinton og CNN, som han mener er en parodi på seg selv.

Også Russlands president Putin benytter seg av ironi i motangrepene på pressen. Dette ble jeg vitne til en gang i Kreml – i den svære salen som en gang huset Det Øverste Sovjet – Sovjetunionens parlament og nasjonalforsamling. Episoden fant sted i 2006, under åpningen av den internasjonale avisutgiverorganisasjonen WANs verdenskongress.

Det var omstridt å arrangere en slik verdenskongress i Moskva og i den medieundertrykkende bjørnens hule. WANs tøffe president, iren Gavin O’Reilly, benyttet derfor sin introduksjon av Putin til å hudflette den russiske presidenten for hans undertrykkelse av den frie presse. Putin besvarte ydmykelsen på en særdeles elegant måte:

– Kjære gjester, dere har nå vært vitne til et stykke russisk ytringsfrihet, sa han i sin åpningstale til WAN-delegatene.

WAN-IFRA er organisasjonen som står bak markeringen av 3. mai som Pressefrihetens Dag. Dagen ble innstiftet av FN i 1993 og er vårt internasjonale svar på 1. mai. I Norge er vi så makelig anlagt at vi markerer dagen i dag, mandag 4. mai. På Litteraturhuset i Oslo skal det holdes seminar om «Blasfemi, ytringsfrihet og pressefrihet – Fritt fram så lenge ingen blir krenket?».

Mange steder i verden er spørsmålet om pressefrihet stadig blodig alvor. Hittil i år er 45 journalister drept under tjeneste, åtte av dem i terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. I løpet av 2014 ble til sammen 135 journalister drept under utførelsen av sitt arbeid.

Idet jeg skriver disse linjene tikker meldingen inn om at ytterligere to tunisiske journalister er funnet drept i Libya med strupen skåret over. Den islamske staten IS står bak drapene. Blodet slutter aldri å flyte i den arabiske verden.

Storbritannia kan se tilbake på mer enn 300 års pressefrihet, men de siste årenes medieskandaler truer med å endre dette bildet. Hvis Labour og Ed Miliband vinner parlamentsvalget neste uke, skal mediene tvinges til å akseptere strengere reguleringstiltak. Det liberale partiet ønsker derimot å grunnlovfeste pressefriheten, mens de konservative med statsminister David Cameron i spissen, vil fryse lisensfinansieringen av BBC og innføre skattelettelser for lokalaviser.

Samtidig er rettsprosessene etter avsløringen av medienes pengeutbetalinger til høytstående polititjenestemenn i ferd med å utvikle seg til litt av en skandale. 34 journalister er de siste fire årene arrestert, mistenkt for ulovligheter. Nesten alle er nå frifunnet eller har fått tiltalen frafalt. En generasjon britiske journalister er mistenkeliggjort, og pressens kildevern er varig svekket.

Her i Norge har Arbeidsforskingsinstituttet offentliggjort en undersøkelse som viser at halvparten av alle journalister er utsatt for hets, sjikane eller trakassering, for det meste på nettet. En fjerdedel har opplevd direkte trusler. Tilstanden beskrives som et demokratisk problem.

Men Norge troner fortsatt i toppen av listen over verdens mest pressefrie land. Vi nyter i hvert fall friheten til å henge oss opp i statsministerens puppestell.

Mer katolsk enn Paven

REVET VEKK: Den siste utgaven av Charlie Hebdo er trykket i sju millioner eksemplarer - mer enn 100 ganger det vanlige opplaget. Foto: AFP

REVET VEKK: Den siste utgaven av Charlie Hebdo er trykket i sju millioner eksemplarer – mer enn 100 ganger det vanlige opplaget. Foto: AFP

Som ansvarlig redaktør nektet jeg å sette karikaturen av Paven på trykk i Verdens Gang. Hans spisse og buede hatt var tegnet som en erigert penis. Jeg avslo også å trykke en tegning av Jesus Kristus på korset med opphisset manndom pekende opp under lendekledet. Da jeg unnlot å trykke profeten Muhammed med en bombe i turbanen brøt helvete løs..

Det har alltid forundret meg at noen kolleger mener det skal være forskjellige vurderingskriterier for publisering av tegning og tekst. Hvis en redaktør unnlater å trykke tegninger skrikes det opp om sensur. Gjelder det tekst, kalles det redigering.

Det tok ikke lang tid før den som ikke publiserte Mohammed-karikaturer i 2006 ble karakterisert som feig og svikefull overfor ytringsfriheten. Den gang, som nå, ble redaktørene pepret av testosteronbomber fra forleggere og kulturredaksjoner: Alle måtte for enhver pris publisere Mohammed-karikaturer i solidaritet med danske Jyllandsposten og redaktøren av en marginal nisjeavis for kristne fundamentalister på Vestlandet.

Jeg føler meg ikke overbevist om at avisa Dagen ville ha trykket tegningene av Paven eller Jesus på korset heller.

Likevel var det uhyre viktig å støtte redaktørens rett til å trykke Mohammed-tegningene, og ta kraftig avstand fra drapstruslene fra radikale islamister som ville nedkjempe ytringsfriheten. Dette gjorde også en samlet norsk presse. Nå lyder det fra et knippe kulturredaktører og politiske redaktører, som er godt skjermet fra å forvalte noe publisistisk totalansvar, at vi falt Magazinet-redaktøren i ryggen og at vår unnfallende holdninger kan ha banet veien for den grufulle terroren mot tegneseriebladet Charlie Hebdo.

Heldigvis har Norsk Presseforbunds nestor, Per Edgar Kokkvold, understreket at pressefriheten også innebærer en rett til ikke å publisere tegningene. Kokkvold ble selv på mystisk vis utpekt som et av terroristenes viktigste mål.

Beslutningen om ikke å trykke Mohammed-karikaturene i 2006 ble tatt etter en såkalt «helhetsvurdering»: Tegningene var ganske dårlige, men likevel sterkt krenkende overfor en stor gruppe av lesere. Vilkårlig krenkelse av tusenvis fredelige muslimer som provokasjon eller demonstrasjon for ytringsfrihet ble ansett som et publisistisk feilgrep. Det eksisterte en reell fare for at publisering av karikaturene i store nasjonale massemedier som NRK og VG ville virke som bensin på bålet og forsterke konflikter i samfunnet. Til slutt var det et spørsmål om redaksjonens sikkerhet.

En del kulturpolitiske meningsbærere har bare forakt til overs for dette siste hensynet. Men det er interessant å merke seg at heller ikke Jyllandsposten har publisert de siste Mohammed-karikaturene fra Charlie Hebdo. Ti år innestengt i en godt bevoktet bunker har kostet redaksjonen mye frihet.

Det er altså gått nesten ti år siden den forrige karikatur-striden. I løpet av samme tiår har mediene gjennomgått en kolossal forandring. Hastigheten og rekkevidden i formidlingen av budskap er mangedoblet. Nå gikk det bare sekunder fra nyheten om angrepet på Charlie Hebdo til publiseringen av bladets Muhammed-karikaturer.

Vi ble vitne til et fullbyrdet og dødelig angrep på ytringsfriheten, hvor 12 uskyldige ofre lå igjen i en blodpøl. For de fleste norske medier ble det nærmest en selvfølge å følge opp med visningen av karikaturene som relevant bakgrunn for nyhetshendelsen. Selv om nesten alle norske medier nå har publisert tegningene, høres det fortsatt stemmer som mener at tegningene må publiseres som en demonstrasjon av solidaritet.

I andre land velges det en mer forsiktig linje. I USA er det nesten ingen medier som viser tegningene. Muligens er terskelen for religionsatire høyere i det amerikanske samfunnet. Sjefredaktøren i The New York Times, Dean Baquet, har fått kritikk – også fra egne rekker – for ikke å ville publisere Muhammed-tegninger fra Charlie Hebdo. Tatt i betraktning den rolle avisen spiller i internasjonal nyhetsformidling, finner jeg det ikke så vanskelig å forstå avgjørelsen.

I Sverige har redaktøren i Aftonbladet, Jan Helin, fått unngjelde for en mer forsiktig tilnærming til publiseringsspørsmålet enn sin kollega i Expressen, Thomas Mattsson. Expressen valgte en håndtegnet førsteside med Charlie Hebdos siste karikaturtegning før angrepet. Men tegningen var ikke av profeten Muhammed – den var av lederen for IS – og dermed ingen fornærmelse av uskyldige, troende muslimer.

Men Paven, da, hva mener han? I en tale til troende katolikker på Sri Lanka sa pave Frans at religionsfrihet og ytringsfrihet er fundamentale menneskerettigheter. Men det går en grense. Man kan ikke provosere eller fornærme mennesker for deres religion. Man skal ikke spøke med troen. Ei heller drepe noen i Guds navn, sa han.

Paven er altså mann for sin hatt.