Med påholden penn

SOMMEREN 1981: Uventet illustrasjon til mitt første store intervju med statsminister Gro Harlem Brundtland. Foto: IVAR AASERUD

Gro Harlem Brundtland var i en periode alle norske journalisters store skrekk. Hun satte foten ned og forlangte full sitatsjekk for alle avgitte uttalelser i intervjuer med pressen. Ikke nok med det: Hun brukte rød blyant i manuskriptet. 

Jeg har flere traumatiske journalistminner fra mine første møter med statsminister Gro på 80-tallet. Hun hadde så mange innskutte bisetninger i et resonnement at det var komplett umulig å sitere henne i overensstemmelse med det uttalte. Man måtte ta seg enkelte journalistiske friheter. Så kom manusskriptet tilbake, rettet med rødt som i en dårlig skolestil. 

Men hun gjorde som regel rettelsene selv. I dag er det gjerne en hær av kommunikasjonsrådgivere som retter og fikser på uttalelsene fra maktpersoner i samfunnet.  Grensen kan være hårfin til manipulasjon av mediene. 

I USA skal det nå bli en slutt på dette. I forrige uke la ledelsen i The New York Times ned forbud mot at reportere tilbyr sine intervjuobjekter sitatsjekk. Nyhetsbyrået Reuters har langt på vei gjort det samme. Beslutningen har sin bakgrunn i den amerikanske presidentvalgkampen hvor det pusses og files på alle uttalelser som avgis av Barack Obama, Mitt Romney og deres sentrale rådgivere. Skandaler og kontroverser skal til enhver pris unngås. 

– Kan vi stole på nyhetsmedier som tillater at avgitte uttalelser endres, spurte journalistikonet Dan Rather i et innlegg i debatten. 

I amerikansk politisk journalistikk utviklet det seg over mange år en praksis hvor regjeringskilder lettet på sløret og ga nyhetsopplysninger og vurderinger til journalister mot løfte om anonymitet. Til slutt ble hele nyhetsbildet preget av navnløse kilder. Den omfattende praksisen med sitatsjekk ble innført som et virkemiddel for at flere kilder skulle godta å bli identifisert. 

– Men det er gått for langt, fastslår redaktørene i The New York Times. Praksisen med sitatsjekk kan etterlate et inntrykk hos leserne av at vi har oppgitt kontrollen over avisens nyhetsinnhold og overlater redigeringen til medierådgiverne. 

En av de første som fikk erfare den nye trenden var den britiske forfatterdronningen J.K. Rowling. Magasinet The New Yorker og avisen USA Today nektet å gi henne sitatsjekk i lanseringsintervjuer ved utgivelsen av hennes nyeste bok. Journalistene ble presentert kontraktsutkast hvor hele presentasjonen skulle avtalefestes ned til den minste detalj. Også her i Norge har vi sett spredte forsøk på det samme ved lanseringer. Det er uhyre viktig at mediene står imot dette presset, som ser ut til å true pressens integritet og uavhengige rolle. 

I Skandinavia finnes det medievirksomheter som vil gå motsatt vei. I sommer foreslo den danske storavisen Politiken at tilbud om sitatsjekk burde bakes inn i det presseetiske regelverket. Forslaget vakte en viss oppmerksomhet også her i Norge, hvor mediene har svært ulik praksis på dette området. 

Men på den tiden Gro var statsminister i Norge hadde politikere og andre samfunnstopper «eiendomsrett» til egne uttalelser helt til de var publisert. Dette ble strammet inn i 1994 da vi fikk et nytt punkt i Vær Varsom-plakaten som begrenset maktutøvernes rett til å trekke tilbake eller endre på avgitte uttalelser, med mindre det var for å korrigere faktafeil. 

Det finnes gode grunner for å holde en ganske lav terskel for sitatsjekk. Journalister behandler ofte kompliserte saker med risiko for feil, noen saker kan være børssensitive, ofre for overgrep bør innrømmes en større rett til å kontrollere opplysninger som kommer ut. Men noen yrkesgrupper lider bare av fremskreden journalistfrykt, som f. eks. leger og forskere. Maktutøvere og slike ser jeg liten grunn til å innrømme kontrollerende privilegier. Flere redaksjoner burde i stedet utforme tydelige policyregler på dette område, regler som gjør premissene for journalistisk virksomhet klare. 

Men alt bygger på en viktig forutsetning: Journalistenes evne til å oppfatte og nedtegne korrekt det som sies.  I norsk journalistikk er det en utbredt og tvilsom praksis å gjengi meningsinnholdet i uttalelser som et sitat. Gjerne med en talestrek foran i stedet for sitattegn. Og noen journalister har en uavlatelig trang til å bruke alt som uttales. En artikkel som stort sett bare består av uttalelser er ingen god historiefortelling. Vi bør ha så stor respekt for sitatet at vi bare bruker det som dokumentasjon, beskrivende illustrasjon eller som bekreftelse på at fremstillingen er korrekt.

 

Hva med å innføre faktasjekk i stedet for sitatsjekk?

*****

Pressens regler

Pressens Vær Varsom-plakat inneholder flere bestemmelser om forholdet til kildene. Hovedregelen er at alle kilder skal identifiseres. Journalister skal også ha kritisk distanse til kildene og gjøre premissene klare i forbindelse med alle intervjusituasjoner. 

Kildene til fortrolige opplysninger skal beskyttes, og upublisert kildemateriale skal også være vernet. 

Pressen har en klar plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av et intervjuobjekts uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist. Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.

5 thoughts on “Med påholden penn

  1. Jeg er selvsagt ikke Gro eller Obama, men jeg har noen ganger opplevd å bli intervjuet av journalister om faglige spørsmål. Dette er som regel hyggelige samtaler, og jeg har nok det til felles med Gro og Obama at man ikke trenger putte på mange kronestykkene, så får man en evinnelig tirade av argumenter og assosiasjoner, som kan være nokså vanskelig å holde styr på. Jeg er ikke så god på one-liners, for å si det slik.

    Som regel får jeg også mulighet til sitatsjekk – og det mener jeg er helt nødvendig. Det interessante er at jeg da har to ulike erfaringer: Noen journalister er helt utrolig gode til å syntetisere akkurat det jeg mente og sa, og lage en framstilling som jeg tenker at «dette kunne jeg skrevet selv, bare ikke så kortfattet». Andre, derimot, klarer til tross for alle mine bestrebelser på å presisere mitt budskap, å lage en framstilling der jeg tenker at «dette kan jeg umulig ha uttalt – dette er ikke meg».

    Jeg tenker at jeg bare får akseptere at journalistene gjør sin egen fortolkning av det intervjuobjektet sier. Det er jo ikke et innlegg av meg – men en journalist som har laget en sak.

    Det som oppleves som frustrerende – og noen ganger provoserene – er når journalistene bruker de klassiske sitat-markørene på uttalelser som helt garrrantert ikke kommer fra meg, men som de har konstruert i sitt eget hode – og som altså ikke representerer det jeg har ment. Ikke dreier det seg om «slip of the tongue» heller – og mtp. alle journalistene som faktisk mestrer å sitere meg korrekt, så vil jeg ikke uten videre gå med på at det skyldes manglende kommunikasjonsevne fra min side heller.

    Jeg opplever at – noen – journalister har for slepphendt omgang med «gåseøyne» og -sitattankestrek, og ikke skiller godt nok mellom hva intervjuobjektet faktisk sa, og hva de evt. fortolket at vedkommende sa. Dersom man ønsker et sitat, men er nødt til å forkorte pga. stor taleflom, må man gjøre et valg: Enten lage en fortolkning uten sitat-kjennetegn, eller lage et forkortet sitat. I det siste tilfellet blir det ekstra viktig at den som siteres får anledning til sitatsjekk og korrekturmulighet. Ja, det blir helt uærlig og ufaglig uten dette.

    En annen ting jeg har irritert meg over, er at noen journalister er overivrige etter å konstruere konflikter og motsetninger – også der hvor to parter egentlig er helt eller delvis enige. F.eks. kan jeg forsøke å uttrykke forståelse for motpartens standpunkt, jeg kan markere at jeg er uenig men at dette ikke er et sentralt punkt for meg, jeg kan prøve å få fram at jeg er bekvem med at det er ulike måter å se saken på og at jeg erkjenner at min ikke nødvendigvis ikke er den eneste riktige. Men slike nyanseringer – som bygger ned konflikten og gjør saken mer blass og på det jevne – blir noen ganger presentert motsatt av journalister. De kan sette inn ord og velge formuleringer som øker, snarere enn å redusere, motsetningen. Uttalelser som jeg har prøvd å formulere veikt og nølende, kan presenteres som bastante fastslåinger.

    Feilen, mener jeg, er at journalisten dels prøver å lage en spennende sak ut av noe som kanskje ikke er så hot. Men også at journalisten i for liten grad erkjenner at han/hun faktisk er et talerør, et mikrofonstativ, all den tid det nettopp er dette han/hun er overfor intervjuobjektet. Det å intervjue er dels å referere, dels å beskrive. Og jeg føler at mange journalister har problemer med å skille disse to rollene, som begge kan være viktige elementer i et intervju.

    Så – inntil dette er en integrert del av alle journalisters arbeidsmåte – så vil sitatsjekk være en helt nødvendig del av intervjuet. Hvis ikke vil ingen la seg intervjue. Jeg har ingen interesse av å være et navn og et bilde som illustrasjon til en sak der journalisten får breie seg med sine egne tanker om en sak, og legge de ord i munnen på meg som gir et fancy oppslag.

    Men som sagt – veldig mange ganger er jeg imponert over hvor dyktige journalistene er til nettopp å intervjue. Det er mange forbilder å se opp til i journaliststanden.

    Lik

  2. Tja, Bernt Olufsen, godt formulert dette her, men Gro Harlem Brundtland var redd for hva som måtte komme frem og det gjelder da hun gjemte dokumenter på ett rom i LO- bygget
    som helst ikke ville tåle offentlig lys !! Gro var vettskremt om sakene kom frem !
    Og det samme gjaldt Bondevik og Bondevik Regjeringen også det, som Jonas Gahr Støre og Statsminister Jens Stoltenberg og Torvald Stoltenberg som Carl Ivar Hagen og Nåværende Utenriksminister Bart Eide, skulle nå sannheten kome frem nå ville APE gå fort til Grunne i politisk sammenheng !

    Lik

  3. Omgang med media har lært meg at du kan ikke uttale deg til media uten å få sitatsjekk. Journalister driver med utstrakt tolkning og vil helst ha sensasjonspregede oppslag og skape mest mulig styr. Jeg sier ikke et ord uten å få sitatsjekk. Journalister tillegger deg ting du ikke har sagt og ment og det skaper kun trøbbel.

    Lik

  4. Tilbaketråkk: Sitatsjekk v.s faktasjekk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s