Syndebukk for mannfolk

KLAGER: Politimester Sissel Hammer ved Nordre Buskerud politidistrikt. Her foran Utøya. Foto: KYRRE LIEN/VG

16 måneder etter 22. juli 2011 er Pressens Faglige Utvalg (PFU) fortsatt ikke ferdig med klagebunken over medienes dekning. Nå skal mannfolkbladet Vi Menn stå til rette for å ha hengt ut den kvinnelige politioverbetjenten i Nordre Buskerud som alene bemannet operasjonssentralen de første fatale minuttene etter angrepet på Utøya. 

«Hun kan bli politiets syndebukk», skrev bladet på sin førsteside 13. mars i år, bare et par dager før politiets interne evalueringsrapport (Sønderland-utvalget) ble overlevert politidirektøren. Bladet publiserte samtidig fullt navn og bilde på politioverbetjenten. Bladet offentliggjorde en hemmeligholdt konklusjon om at politiet kunne ha spart 16 minutter på å velge et annet oppmøtested enn Storøybrua og at politioverbetjenten kunne få skylden for dette tidstapet. Hun hadde såkalt «negativ kontroll» over situasjonen, ble det hevdet. 

Under terrorangrepet på Utøya ble det drept en ungdom i minuttet.. 

Politimester Sissel Hammer står bak klagen til PFU. Hun mener at oppslaget er en utilbørlig uthengning av en enkeltperson. Bildet av politioverbetjenten er sterkt stigmatiserende og det er en stor belastning både for henne og for hennes familie. Bildet er dessuten tatt i en annen sammenheng og det er ikke gitt tillatelse til bruk av bildet i denne forbindelse, hevder politimesteren, som selv har fått tåle massiv kritikk for politiets fatale opptreden 22. juli. 

Hammer mener at publiseringen er et brudd på Vær Varsom-plakatens bestemmelser om identifisering og billedbruk. 

Denne saken forener to gamle journalistkolleger, ansvarlig redaktør Alexander Øystå og frilansjournalist Kjetil Stormark. Jeg kjenner dem begge som to av journaliststandens mer insisterende i sitt forhold til sannheten. Øystå er dessuten varamedlem til PFU. Stormark har utgitt et par bøker om 22.juli og arbeidet mye med saken for TV2. 

Klagesaken reiser viktige spørsmål om når det er riktig å identifisere myndighetspersoner som beskyldes for klanderverdig opptreden i forbindelse med alvorlige hendelser i samfunnet. Det kan dreie seg om politi i uniform, leger i hvitt (eller grønt) og offiserer i uniform. 

I sitt tilsvar til klagen viser redaktør Øystå til at 22. juli var en sak som utløser et berettiget informasjonsbehov hos publikum, og at hendelsens alvor overskygger belastningen hun blir utsatt for gjennom eksponeringen i bladet. Vi Menn hevder at ansvaret og fullmaktene som en operasjonsleder i politiet har, tilfredsstiller PFU`s definisjon av «personer i betrodde stillinger», og som må tåle et sterkere offentlig søkelys enn andre. Dessuten foreligger det en forvekslingsfare, mener redaktøren. 

Journalist Stormark har derimot ved to anledninger beklaget billedbruken på bladets førsteside, ifølge politimester Hammer. 

– Hei, jeg vil du skal vite at d ikke var min ide å kjøre bilde av deg på forsiden av Vi Menn. Jeg er ikke så happy med d utfallet, skrev han i en tekstmelding til politioverbetjenten. 

Bildet er imidlertid tatt av Stormark selv, uvisst ved hvilken anledning, og må være stilt til bladets disposisjon av ham. 

Redaktør Øystå viser til en tidligere sak om Nordlandssykehuset i Bodø hvor to utenlandske kirurger ble identifisert etter uautoriserte operasjoner med skadelig utfall for pasienter. I denne saken ble Avisa Nordland, VG og NRK frikjent i PFU. Kirurgene var gjenstand for klagebehandling i Helsetilsynet og dessuten forelå det faktisk forvekslingsfare. 

Et bedre sammenligningsgrunnlag er kanskje saken om politimannen i Trøndelag som ble identifisert i forbindelse med utilbørlig opptreden overfor den ghanesiske vaskehjelpen Sophia Baidoo i 2001. Politimannen var tiltalt, og senere frikjent av retten, men NTB og Dagbladet ble felt av PFU for identifiseringen. 

Også mediedekningen av Vassdalen-ulykken i 1986, hvor 16 soldater omkom i et snøskred, reiser en interessant parallell til 22.juli-saken. «Hvem ga ordren», spurte Dagbladet over hele førstesiden. Avisen ble felt for identifiseringen av en kaptein i Forsvaret og senere dømt i Høyesterett for injurier. 

I 22.juli-kommisjonens rapport heter det at Nordre Buskerud politidistrikt ikke evnet å styre og lede aksjonen i tråd med politiets beredskapssystem, verken på operativt eller taktisk nivå. En vesentlig årsak til dette var den åpenbare underbemanning på operasjonssentralen. 

Dette hadde politimester Sissel Hammer ansvaret for, det var ikke politioverbetjentens ansvar.

*****

Regler for identifisering

Vær Varsom-plakatens pkt. 4,7: «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.» 

Pkt. 4,10: «Vær varsom med bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige.» 

Vi Menn risikerer å bi felt for brudd på og presseskikk etter den første bestemmelsen, men neppe etter den andre.

Et hår i suppen

EKS-ADVOKAT: Sigurd Klomsæt er den eneste som fratas levebrødet som konsekvens av sin befatning med 22.juli-saken. Foto: SCANPIX

– Det må være et tankekors at den eneste som blir straffet etter 22. juli, ved siden av gjerningsmannen, er advokat Sigurd Klomsæt. Det er litt rart at ingen fra pressen står mer på barrikadene for ham… 

Ordene og observasjonen tilhører Svenska Dagbladets korrespondent i Oslo gjennom 30 år, Björn Lindahl. De falt på et evalueringsmøte etter 22.julidekningen i Oslo Redaktørforening tidligere i høst. 

Tilsynsråd og Advokatbevillingsnemnd, støttet av tingrett og lagmannsrett, har fratatt Klomsæt levebrødet som advokat siden 10. september i år. Fordi han angivelig lekket opplysninger fra etterforskingen mot Anders Behring Breivik til mediene. 

Politiet la en felle, hvor de la ulike digitale spormerker i taushetsbelagt etterforskingsmateriale som ble omdelt til bistandsadvokatene. Sporet, som senere ledet politiet til Klomsæts advokatkontor, lå gjemt i et bilde av Anders Behring Breivik der han satt i jern i den hvite hovedbygningen på Utøya, rett etter pågripelsen. Et historisk bilde. Avsløringen førte til at Klomsæt ble kastet ut av saken som bistandsadvokat, mot sin egen klients ønske. 

Sigurd Klomsæt har hele tiden nektet for at han er kilde til lekkasjen.  Saken er fortsatt under etterforsking ved Asker og Bærum politidistrikt, og Høyesterett skal ta endelig stilling til spørsmålet om advokatbevillingen, etter at lagmannsretten avviste Klomsæts anke.  Retten fant det ikke tilrådelig at Klomsæt kunne fortsette som advokat inntil saken var endelig behandlet i rettsapparatet. Til tross for at 28 saker med Klomsæt som forsvarer allerede var berammet denne høsten. 

– Hensynet til sakens alvor og hensynet til å bevare allmennhetens tillit til advokatprofesjonen er av retten tillagt stor vekt. De forhold som tilbakekallsvedtaket er begrunnet i, er svært alvorlige og er i høy grad egnet til å svekke allmennhetens tillit til advokater generelt, sier Oslo Tingrett. 

Dataeksperten Gisle Hannemyr har plukket fra hverandre bitene i politiets bevis og dokumenterer at det digitale sporet i Breivik-bildet kan manipuleres. Politiet benyttet seg av en gratis demoversjon av et photoshop-program for å merke bildet. Hadde man brukt en femtilapp på den autoriserte versjonen av programmet, så hadde beviset vært sikkert. 

Advokater og journalister er demokratiets vedlikeholdsarbeidere, som ivaretar interessene til utsatte grupper og leverer premisser for samfunnsdebatten. 22. juli har vist oss dette. Lekkasjer til pressen har hatt stor betydning for sakens opplysning og konsekvenser i ettertid. Likevel er det få redaktører som tar til orde for at 22.juli er en så spesiell sak at man bør la nåde gå for rett i Klomsæt-saken. 

– Hadde ikke noen lekket psykiatrirapporten til pressen, så kunne saken fått et annet utfall, sa tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund på TV. 

Hvis det er slik at det var regelbrudd fra mediene som skulle til for at retten kom til riktig konklusjon, så må man nesten spørre om det er loven det er noe galt med. 

Jeg vet ikke om Sigurd Klomsæt lekket opplysninger og bilder til pressen om 22. juli-etterforskningen. Jeg registrerer at tilsynsråd og bevillingsnemnd også legger vekt på at han de siste årene har hatt fem disiplinærsaker i Advokatforeningen. Flere av dem handler om lekkasjer til mediene. 

Som regel er det svikefull adferd overfor klienter eller økonomiske misligheter som fører til tap av advokatbevilling. Det skal mye til. I Norge kan du fortsette å praktisere som advokat selv om du er dømt for heleri eller grovt skattesvik. Dette anses ikke som skadelig nok for standens anseelse. 

Sigurd Klomsæt har lenge vært et hår i suppen for det finere selskap i Advokatforeningen. Hvis man skulle silt hele suppen på jakt etter mulige kilder for advokatlekkasjer er jeg redd vi ville bli sittende igjen med et helt pelsverk. 

Verken handlingslammede politi-sjefer, topp-byråkrater eller politikere har fått livstidsstraffer etter 22.juli-granskingen. Enkelte er blitt skyflet på til godt betalte rådgiverstillinger i det offentlige. Bare en mann har fått yrkesforbud. Kan det være rettferdig?

 

Det gode selskap

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet mener at Sigurd Klomsæt har hatt et uakseptabelt stort antall disiplinære reaksjoner fra Advokatforeningens disiplinærnemnd over kort tid.  Siden 2006 dreier det seg om fem saker.  Den siste av dem gjaldt utlevering av dokumenter fra Baneheia-saken til en journalist, og resulterte i forslag om å tilbakekalle advokatbevillingen. 

Adgangen til å tilbakekalle advokatbevilling skjer med hjemmel i domstolloven, når advokater «gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket». 

Tilsynsrådets styre fremmer forslag om dette overfor Advokatbevillingsnemnda, som består av advokat Erling O. Lyngtveit, dommer Trine Standahl (leder) og Nina Walthinsen. I saken mot Klomsæt erklærte Lyngtveit seg inhabil og ble erstattet av advokat Johnny Veum. Nemnda sluttet seg til Tilsynsrådets vurdering i saken.

Et stjålent øyeblikk

PSYKIATRI-TREFF I RETTEN: Torgeir Husby (t.v.), Synne Sørheim og Tarjei Rygnestad i Oslo Tinghus under rettssaken mot Anders Behring Breivik. Foto: HELGE MIKALSEN

Du har garantert hatt den følelsen av et stjålent øyeblikk: Å overhøre en interessevekkende samtale ved nabobordet, en telefonsamtale på bussen eller praten mellom to medpassasjerer i et fly. Du vet at det er ufint å lytte, men du kan ikke motstå fristelsen. Det kunne heller ikke NRK. 

Reporter Annemarte Moland må ha spisset ørene da hun 20. desember i fjor ringte lederen for Den Rettsmedisinske Kommisjon, Tarjei Rygnestad, og gjennom hans mobiltelefon kunne avlytte drøftelsene i kommisjonen om Anders Behring Breiviks psykiatrirapport. Avlyttingen ga kildegrunnlag for Dagsrevyens avsløring av angivelig faglig uenighet i spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet. 

Gjengivelsen av sitater og utsagn skapte psykiater-paranoia blant kommisjonens medlemmer som mente seg utsatt for ulovlig romavlytting fra NRK`s side. Kommisjonen klaget dermed NRK`s handlemåte inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på god presseskikk på en rekke punkter. I morgen kan du følge PFU`s behandling av saken gjennom åpen, direkte overføring på www.journalisten.no

«Sniklyttingen», som kommisjonen kaller det, skjedde to dager før man overleverte sin enstemmige klarering av sakkyndig-rapporten til psykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby. Kommisjonen er lovpålagt å synliggjøre eventuell faglig uenighet om sin vurdering. Innslaget i Dagsrevyen, fremsto derfor som litt av et scoop og som gravet fram gjennom iherdig journalistisk kildearbeid hvor de anonyme kildene måtte beskyttes. 

Lederen for psykiatrisk gruppe, Karl Henrik Melle, ble bl.a. sitert på at han i møtet skal ha uttrykt: – Hvis det blir dissens, ja da har vi kaos.. 

Kommisjonen gikk til politiet med sine avlyttingsmistanker og etterforskningen viste at det hadde vært åpen linje fra kommisjonsleder Rygnestads mobil til NRK i 53 minutter. Da dette kom frem i forbindelse med rettssaken mot Anders Behring Breivik i juni innrømmet nyhetsredaktør Stein Bjøntegård at nyhetsledelsen hele tiden hadde kjent til hvordan kildematerialet var kommet i stand. 

Overfor Dagens Næringsliv avviste imidlertid programdirektør Per Arne Kalbakk i februar alle påstander om avlytting og opptak fra møtet. «Avsløringene er basert på normalt, journalistisk kildearbeid, som gjorde at vi fikk tilgang til informasjon om hva som ble sagt i kommisjonens møte», sa Kalbakk. I beste fall villedende. 

Nei, det ble ikke gjort opptak, men tatt notater fra avlyttingen. 

Kommisjonen mener at NRK i denne saken har brutt Vær Varsom-plakaten på en rekke punkter. Det gjelder bruk av skjult mikrofon, manglende kildekritikk og faktakontroll, fravær av kildehenvisning, brudd på bestemmelsene om rett til samtidig imøtegåelse for den som utsettes for sterke beskyldninger og endelig manglende rettelse og beklagelse fra NRK`s side.

Kommisjonen har påpekt at NRK bare fikk med seg bruddstykker av drøftelsene, som pågikk i mer enn fem timer før man altså konkluderte enstemmig. Det er ikke uvanlig at det i en slik prosess kommer fram ulike synspunkter. Kommisjonen mener derfor at det ble tegnet et feilaktig bilde, som attpåtil innebærer en påstand om at man ikke fulgte spillereglene. Man fikk heller ikke en reell sjanse til å korrigere dette bildet, hevder kommisjonen. 

NRK avviser påstanden om skjult bruk av mikrofon, og viser til at det dreide seg om en helt normal kildeoppringning. Det er ikke uvanlig at aktører tar med NRK inn i møtet på denne måten, blir det hevdet. Vel, i mine 25 år som sjef i en hardtslående tabloid har jeg ikke hørt nevneverdig mye om dette. 

NRK hevder dessuten at saken hadde vesentlig samfunnsmessig betydning, siden den bidro til at det ble oppnevnt et alternativt par sakkyndige i rettssaken. Jeg vil vel tro at det først og fremst var offentliggjøringen av den første psykiatri-rapporten som førte til dette. 

NRK hevder videre at man kontaktet seks av de tilstedeværende med spørsmål om kommentarer og ble avvist med «Ingen kommentar». Man unnlot imidlertid å fortelle hvordan opplysningene var kommet til journalistens kunnskap. NRK-ledelsen har i ettertid erkjent at man burde ha opplyst om dette. 

Jeg vil ikke klandre journalisten for å ha blitt ved sin lest – telefonen – ogdermed overhøre hva som ble sagt i møtet. Journalistikk er ikke noe fint eller snobbete yrke. Gode journalister publiserer nyheter som de kommer over, selv om det skulle koste dem litt skitt under neglene. 

Derimot var det ganske uprofesjonelt å holde tilbake opplysninger om kildegrunnlaget – selve premisset – for oppslaget om meningsbrytning i kommisjonen, både overfor intervjuobjekter og seerne. 

Hvorfor tiet NRK om de 53 minuttene. Kanskje fordi man skammet seg litt?

 

NRK felt for avlytting

NRK er også tidligere felt for avlytting i Pressens Faglige Utvalg. I 2006 behandlet utvalget en klage mot NRK Brennpunkt, som publisere opptak av en samtale mellom lederen i Fagforbundet, Jan Davidsen, og statsråd og SP-leder Åslaug Haga. 

Samtalen dreide seg om samrøre og pengebidrag fra LO til Senterpartiet, og NRK kunne sikre seg opptak fordi Haga svinset rundt i korridorene med en ikke avslått mikrofon på hodet. 

PFU kom til at NRK hadde brutt tillitsforholdet til et intervjuobjekt, og unnlat å gjøre premissene for intervju og kildeforhold klare overfor intervjuobjekter og seere.

Arkivirrvar om åpenhet

RIKSARKIVET: Her begraves Jens Stoltenbergs utsagn om mer åpenhet i fjellets dyp. Foto:SCANPIX

I dypet av et fjell ved Sognsvann i Oslo begraves nå Regjeringens postulat om å møte terror med «mer åpenhet og mer demokrati». Riksantikvar – unnskyld, riksarkivar – Ivar Fonnes har besluttet at forklaringene som en rekke topp-politikere og topp-byråkrater  ga til 22.juli-kommisjonen skal holdes hemmelig for folk flest 

Vi som er borgere av Norge skal ikke få vite hva folk som tidligere justisminister Knut Storberget og tidligere politidirektør Ingelin Killengren i detalj har forklart kommisjonen om den fatale beredskapssvikten. Det er intet mindre enn skandaløst. 

Jeg beklager begrepsforvirringen i innledningen, men den skyldes kanskje at Ivar Fonnes` begrunnelse for avslaget om å gi medier innsyn i forklaringene lyder som et antikvarisk opptak fra en arkivskuff i fjellets aller dypeste magasin.

Etter hans vurdering har 22. juli-kommisjonen hatt tilgang til alt relevant materiale og avgitt en fullstendig «ærlig og usminket» rapport om hva som gikk galt i regjeringskvartalet og på Utøya i fjor sommer. Meroffentlighet er altså unødvendig. 

Det lyder som en «Catch 22». Eller en melding til massene fra den kinesiske folkekongressen. En sjanse til å etterprøve kommisjonens vurderinger skulle være helt uaktuell, ettersom kommisjonen allerede har gitt folket et fullstendig bilde.. 

Avslaget om innsyn, som bl.a. både Aftenposten og VG har mottatt, henviser likelydende til at referatene dessuten er ufullstendige og ikke egnet for offentliggjøring. Vi skal altså tro at det dreier seg om rene skriblerier, men faktum er at referatene både er gjennomlest og godkjent av vitnene på forhånd. 

Riksarkivaren viser også til hensynet overfor senere granskingskommisjoner: «Aktuelle personer og organer vil i fremtiden kunne vegre seg for å snakke åpent og ærlig og dele viktig informasjon dersom de legger til grunn at deres forklaringer for kommisjonen vil bli lagt åpent frem for offentligheten». 

Denne henvisningen er ganske oppsiktsvekkende. Riksantikvaren legger altså til grunn at ansvarlige politikere og toppembetsmenn ikke vil forklare seg sannferdig hvis de vet at referatet senere kan bli offentliggjort! 

I følge Aftenposten ble alle sjefene som forklarte seg for kommisjonen gjort oppmerksom på at referatene senere kunne bli offentliggjort. Hvis vi legger riksarkivarens vurdering til grunn er det dermed liten grunn til å tro at de tegnet et riktig bilde? 

er det kommet stadig flere signaler som tyder på at det kan være grunn til å gå kommisjonsrapporten etter i sømmene.  Sentrale aktører kommer med motforestillinger og peker på enkelte misforståelser. Noen kommisjonsmedlemmer innrømmer at man på enkelte områder hadde svært liten tid til disposisjon for å foreta vurderinger. Derfor er det uhørt at offentligheten ikke skal få tilgang til grunnlagsmaterialet.

Mediene har bedt om tilgang til referater av forklaringene til en rekke nåværende og tidligere statsråder, departementsråder, politisjefer og etatssjefer som har ansvar for samfunnets sikkerhet og beredskap. Noe av innholdet i forklaringene vil kunne være gradert materiale, men det aller meste er informasjon og vurderinger som burde drøftes i offentligheten. 

Man kan undres over hva slags kompetanse som skulle tilligge riksarkivaren når det gjelder en slik vesentlig forutsetning for norsk samfunnsdebatt. Riksarkivaren har vurdert begjæringen om innsyn i lys av unntaksbestemmelsene i Offentlighetsloven. 

Aftenposten og VG har klaget på avslaget overfor Kulturdepartementet, som er første ankeinstans i slike saker. De to avisene påpeker at riksarkivarens vurderinger ligger helt på utsiden av de rammer som loven trekker opp. En av Norges fremste eksperter på forvaltningsrett, professor Jan Fridthjoj Bernt, mener også at det er galt å bruke unntaksbestemmelser som er ment å sikre forsvarlig intern saksbehandling, som begrunnelse for avslaget om innsyn. 

Og folk flest støtter kravet om offentlig innsyn. I en undersøkelse som Infact har gjort for Oslo Redaktørforening, var 60 prosent av de spurte for offentliggjøring av forklaringene. Blant de som hadde tatt stilling til spørsmålet, støttet to tredjedeler dette kravet. 

Kulturminister Anniken Huitfeldt rykket raskt ut og sa at det var naturlig å innvilge innsyn i topp-politikernes forklaringer. Når det gjelder forklaringer fra embetsverk og etatssjefer var hun imidlertid mer forbeholden. Nå bør hun sørge for en rask behandling av klagene. Det vil være ytterst pinlig for Regjeringen om Sivilombudsmannen må på banen i denne saken.

 

Åpenhetstinget

Torsdag i neste uke arrangerer Norsk Presseforbund det årlige Åpenhetstinget

 

. Ved årets konferanse vil det bli rettet et kritisk søkelys mot åpenhet i kjølvannet av terrorangrepene 22. juli. 

Det gjelder bl.a. spørsmålet om oppbevaring og tilgang til lydlogger i nødetatene og spørsmålet om åpenhet i forhold til 22. juli-kommisjonens arbeid. Sekretariatsleder Bjørn Otto Sverdrup må svare for kommisjonens vurderinger av offentlighet før, under og etter arbeidet med rapporten. 

Åpenhetstinget vil også evaluere pressens dekning av rettssaken og i hvilken grad media fikk mulighet til å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.

Avishusenes Oscar-natt

Onsdag er det klart for en stormønstring av fremragende journalistikk når Schibsted Journalism Awards går av stabelen i Oslo Konserthus. Over 200 journalister fra Schibsteds avishus i Norge, Sverige, Estland, Latvia, Litauen, Frankrike og Spania er samlet til et stort medieseminar med fokus på det siste årets store begivenheter: Terrorangrepet 22. juli, den arabiske våren, tabloid-skandalen i Storbritannia, den globale økonomiske krisen og situasjonen i Nord-Korea. 

Samtidig skal Schibsteds mest prestisjetunge journalistpriser deles ut for femte år på rad i tre klasser: Beste historiefortelling, den mest nyskapende metode og beste nyhetsscoop. Vinnerne får 200 000 blanke norske kroner. 

Det er ikke smoking og lange kjoler på rød løper, men mange av journalistene bak de 28 nominerte kandidatene er nok spente på resultatet av den uavhengige og internasjonale juryens vurderinger. Journalister er en lett forfengelig yrkesgruppe, som har en uavkortet appetitt på tilbakemeldinger og anerkjennelse. Det er kanskje ikke så rart når man tenker på at arbeidet deres hver eneste dag stilles ut til allmennhetens vurdering og dom. 

Mange av de nominerte arbeidene fra norske mediehus handler om dekningen av 22. juli-angrepene. Her kjemper både Aftenposten, VG og Bergens Tidende om førstepris i scoop-klassen. Alle de tre norske avisene har spilt en helt sentral og nyhetsledende rolle i dekningen av så vel angrepene som den mer systemkritiske debatten i ettertid, og i dekningen av selve rettssaken. 

Flere observatører har registrert den høye kvalitet og presseetiske standard som har preget norsk presse i dekningen av denne krevende hendelsen. Det har vært relativt få alvorlige klager til Pressens Faglige Utvalg (PFU) og ingen av de tre nevnte avisene er felt for brudd på god presseskikk. 

Før rettssaken var det mange aktører i saken som fryktet kaotiske presse-tilstander, men hittil har PFU mottatt til sammen NULL klager på medienes opptreden eller innhold. Dette til tross for at saken fremtvinger ekstremt kompliserte avveininger i svært høyt publiseringstempo. 

De norske medienes standard vekker også internasjonal oppmerksomhet. For et par uker siden var TV2`s dekning utgangspunkt for diskusjonene i Global Editors Network i Paris under tittelen «Ethichs in The Fast Lane». Kanalens Oslo-baserte nyhetsredaktør, Niklas Lysvåg (som startet sin karriere som redaksjonsassistent i VG), gjorde et sterkt inntrykk på tilhørere fra mange verdenshjørner. 

Til Schibsted Journalism Awards har Aftenposten nominert 22.juli-arbeider i både klassen for historiefortelling (reportasje) og nyhetsscoop. Avisen gjør krav på å ha satt agendaen for debatten om vårt nasjonale sikkerhetssystem gjennom avsløringer av helikopterberedskap, responstid og kommunikasjonssammenbrudd. Aftenposten er også nominert i reportasje-klassen for sin skildring av dramaet i «Skolestua» på Utøya, basert på intervjuer med 30 av de 47 som forsøkte å gjemme seg her. 

VG har nominasjoner fra 22. juli-arbeider i alle de tre klassene, og viser bl.a. til sine ti beste scoop fra dekningen: Rekonstruksjonen av drapene på Utøya med eksklusive bilder av Anders Behring Breivik, innholdet i politiavhørene med massemorderen og publiseringen av den første psykiatrirapporten i sin helhet. VG gjør også krav på å ha avslørt svikten i vår nasjonale beredskap. I reportasje-klassen er VG`s «24 timer som forandret Norge“, en fremstilling av terror-døgnet basert på fortellinger fra 1000 berørte nordmenn. 

Bergens Tidende er en avis som satser sterkt på å støvsuge markedet for pressepriser. I fjor ble avisen kåret til Årets Regionavis i Europa. Tidligere i år fikk avisens journalister SKUP-diplom for bl.a. sin avsløring av Politiets Sikkerhets Tjeneste (PST) og anti terror-prosjektet «Global Shield», som rapporterte Anders Behring Breiviks innkjøp av bombe-materiale. Samme arbeid er nå nominert til Årets beste scoop i Schibsted Journalism Awards. 

Men også de to svenske Schibsted-avisene, Svenska Dagbladet og Aftonbladet, har utmerket seg med sin 22. juli-dekning. Svenska Dagbladet fikk prisen for beste nyhetsdesign av The Society of News Design. Aftonbladets tilknyttede fotograf fikk andrepremie i den prestisjetunge World Press Photo med bilder fra Utøya, som avisen fant for sterke til at de kunne publiseres. En fotograf tilknyttet Stavanger Aftenblad tok Årets Bilde i Norge av statsminister Jens Stoltenbergs møte med Utøya-ofre og pårørende på Sundvollen. 

Vi har sett mye fremragende journalistikk i kjølvannet av 22. juli-angrepen, til tross for de dystre spådommene fra mange involverte. Nå venter også reporterne på juryens dom.

Djevelens advokat

Anders Behring Breiviks forsvarer, Geir Lippestad, er blant innlederne på medieseminaret i tilknytning til Schibsted Journalism Awards på onsdag. Han stiller opp for å svare på spørsmål fra de over 200 journalistene som kommer til seminaret fra åtte ulike land. «Defending the Evil», er tittelen på Lippestads programsekvens. 

Seminaret innledes av den britiske journalisten Martin Hickman, som er forfatter av boken «Dial M for Murdoch». Boken handler om tabloidavis-skandalen i Storbritannia og forfølgelsen av det britiske parlamentsmedlemmet Tom Watson. 

Al Jazeeras prisbelønte krigsreporter Hoda Abdel-Hamid kommer til seminaret for å fortelle om sine dramatiske opplevelser under den arabiske våren, spesielt i Libya. Hvordan fortelle sannheten om en revolusjon i vår medietid? 

Regissøren av den oppsiktsvekkende dokumentarfilmen «Kimjongilia», Nancy Heikin, kommer for å belyse situasjonen i Nord-Korea. 

Den globale økonomiske krisen står også på seminarets dagsorden. Hvordan får vi vanlige mennesker til å forstå, spør den svenske økonomijournalisten Andreas Cervenka.

 

Ekspertsamveldet

Det er ikkebare Anders Behring Breivik som har fått seg en talerstol i Oslo Tinghus. Norske medier har hyret inn en hær av såkalte eksperter som observerer, analyserer og kommenterer den ekstreme terroristens opptreden fra dag til dag.

VG-INTERVJU: Terrorekspert Magnus Ranstorp er en av mange eksperter som har inntatt Oslo Tinghus. Foto: HELGE MIKALSEN

 

Skulle du være så uheldig å trenge en advokat eller psykiater i Oslo de nærmeste dagene, er jeg neimen ikke sikker på om du får hjelp. Mange av dem har søkt tilflukt i retten. Jeg tror sannelig at NRK har oppnevnt ikke mindre enn tre rettspsykiatrisk sakkyndige, som går fra sending til sending gjennom døgnet. 

Kjente strafferettsadvokater som Frode Sulland, Harald Stabell og Berit Reiss-Andersen vurderer prestasjonene til aktorat og forsvarere i NRK og TV2. 170 av deres kolleger  er allerede engasjert som bistandsadvokater for ofre og pårørende.  Flere av kommentator-advokatene deler kontor med kolleger som er partsrepresentanter i straffesaken. 

Mediehuset VG står ikke tilbake for noen konkurrenter i dette henseende. Jeg bet meg merke i følgende hjertesukk fra en leser på Twitter etter den første dagen i tingretten: 

– VG bruker en ekspert til å tolke ABB sitt kroppsspråk og en til å lese på leppene hva han sier. Nå mangler det bare en tankeleser, skrev Gro Rav Brurarøy (@groravn) på Twitter.

Visstnok var det TV2 som engasjerte leppeleseren. Ingen har hittil falt for fristelsen til å kalle inn Snåsa-mannen, selv om det ser ut til å være et stort behov for både håndspåleggere og klarsynte i denne saken. 

Spørsmålet er hva dette samveldet av ekspertise, som både opptar spalteplass og seteplass i rettssalene, gjør med journalistikken i saken. Ekspertene ikler dekningen et fagspråk av juridisk og diagnostisk karakter som journalister ellers lærer å omsette til forståelig norsk. De er opptatt av taktikker og spill. Ekspertene endrer medienes tradisjonelle formidlingsspråk. I tidligere store rettssaker har det vært journalistens rolle å gjøre forhandlinger og juss forståelig for folk flest. 

I tillegg kommer alt innkjøpt spaltefyll fra ofre, pårørende, forfattere og venner av tiltalte. Det er knapt plass til de forklarende bidrag fra det norske kommentariatet: Dagbladets John Olav Egeland, VGs Anders Giæver, NRKs Knut Magnus Berge og Magnus Takvam – for ikke å glemme Aftenpostens Harald Stanghelle, som den første uken knapt har rukket å skifte skjorte mellom alle TV-sendingene som han deltar i. 

I grunnen hadde det vært interessant å se om NRK kunne klare seg med sine egne vurderinger av denne straffesaken. Ingen andre medier flyr rundt og dekker konkurrentenes vurderinger i samme grad som NRK. 

Den første uken av straffesaken mot Anders Behring Breivik har virkelig synliggjort et paradigmeskifte i journalistikken. Terrorrettssaken er den første virkelig store multimediale dekningen i vår tid. Et gjennombrudd for web-TV og sanntidsrapportering via internett. Selv for en gammel tabloid papirtiger fremstår det nærmest som en umulighet å satse på rettsreferatet til morgendagens avis. 

Det virker som om folk vil ha nyhetene fra retten i realtid, gjerne til PCen på jobben, servert av VG og NRK. Når det gjelder web-TV forstår jeg at VGTV har et rekordartet antall nedlastninger – like mange som NRK og TV2 til sammen. 

Den første uken av terrorrettssaken representerer også et annet tidsskille. Aldri tidligere har vi fått så mye av et rettsoppgjør overført direkte med lyd og bilde. Men altså ikke forsvarstalen og nedplukkingen av Anders Behring Breivik. 

– De som har bestemt å nekte nasjonen dette, påtar seg et enormt ansvar, sa TV2s nyhetsredaktør Jan-Ove Årsæter til bransjenettstedet Kampanje. 

Litt store ord, kanskje, men heller ikke jeg tror at de konservative rettsinstansene som har vurdert dette spørsmålet helt ser rekkevidden av sin beslutning. Tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet  (@kristinclemet) oppsummerte problemstillingen folkelig på Twitter: 

– Å følge ABB-saken er som å se og høre en strøm av fotballkommentatorer om en veldig interessant fotballkamp, som man ikke får se noe av, skrev hun. 

Jeg vil kalle det en dommertabbe!

Maraton i rettssal 250

Mandag 16. aprilkl 0900 er det duket for maraton i rettssal 250 i Oslo Tinghus. I ti uker – 41 virkedager i retten – skal Anders Behring Breivik sitte på tiltalebenken i den verste massedrapssaken Norge har sett siden 2. verdenskrig. 20. juli skal dommen falle: Er han psykisk utilregnelig eller skal han sperres inne i et fengsel? 

NORGES STØRSTE: Rettssal 250 i Oslo Tinghus ble ferdig til påske. Foto: SCANPIX

Dette blir etter alt å dømme det mest spennende kapitel i den dramatiske terrorrettssaken, som skal dekkes av 800 journalister fra 170 redaksjoner. 

Den nye rapporten fra de ekstra oppnevnte psykiatrisk sakkyndige vil foreligge tidlig denne uken. Og det er knyttet stor spenning til innholdet. Vil den støtte hovedkonklusjonen i den første rapporten om at massemorderen er utilregnelig? Eller har Behring Breivik overbevist de nye sakkyndige om at han er frisk? 

Den første rapporten lekket ut til pressen i løpet av kort tid og ble publisert av VG. Innholdet førte til en opphetet diskusjon som redet grunnen for de nyoppnevnte sakkyndige. Nå håper partene at innholdet vil forbli hemmelig til materialet presenteres i retten. Jeg har mine tvil om de vil få sine ønsker innfridd. 

Det er ikke bare en hær av journalister som er interessert i konklusjonen.  Det er også en sverm av bistandsadvokater – 160 i tallet. Disse representerer 780 fornærmede og etterlatte.  Det er grunn til å anta at Oslo Tinghus vil se ut som en forstyrret bikube de første ukene av rettssaken. 

I bygningens 2. etasje har man i løpet av vinteren bygget Norges største rettssal med plass til 193 tilhørere (90 journalister og 100 etterlatte). I et siderom er det bygget plass til ytterligere 150 journalister og et pressesenter på Hotell Bristol like ved, gir plass til 300 journalister. I VG-bygget er det 100 presseplasser i et eget auditorium. 

Inngangspartiet til Tinghuset vil se ut som sikkerhetskontrollen på Gardermoen. 800 personer skal sjekkes inn og ut av denne hver dag. Den ombygde etasjen på 2000 kvadratmeter inneholder også et stort vrimleområde – et sted som mediefolk elsker å utnytte til uformell prat og kontakt med sakens aktører. 

Dette blir garantert et stort mediesirkus med høyt trøkk og høy puls. Nyhetsjakten kommer til å foregå parallelt eller i forkant av rettsforhandlingene, slik vi har sett det i alle de senere års store rettssaker; Orderud-saken og Nokas-rettssaken. I vårt moderne mediesamfunn er det en illusjon å tenke seg at dommerne også vil administrere informasjonsflyten ut til samfunnet. Her er det så mange aktører og ulike interesser at alt som fremgår i retten vil bli kjent gjennom ulike kanaler. 

Etter min oppfatning ville det derfor være en fordel om nettopp denne historiske rettssaken ble ført så åpent som overhode mulig. Selvsagt må ofre og pårørende skjermes, noen grufulle detaljer og skildringer kan sikkert også offentligheten bli spart for, men de profesjonelle aktørenes bidrag kunne med fordel bli overført direkte eller med forsinket lyd og bilde. 

Åpning, tiltalebeslutning, noe av innledningsforedrag, prosedyre og domsavsigelse vil etter alt å dømme bli overført til allmennheten. I hvilken utstrekning forklaringene til profesjonelle vitner og sakkyndige skal overføres, vil retten ta standpunkt til senere. 

Men to rettsinstanser har satt foten bryskt ned for at vi skal få høre noe av Anders Behring Breiviks ukelange forklaring. Domstolenes avvisning av pressens krav om åpenhet kom etter begjæring fra aktoratet, applaudert av en sverm bistandsadvokater. 

Det er forståelig at overlevende og etterlatte opplever det vanskelig at samfunnet skal gi morderen en mikrofon. På den annen side bygger vår demokratiske rettsstat på prinsippet om at den tiltalte skal ha samme mulighet til å nå fram med sitt forsvar. Jeg synes den forskjellsbehandling som det her legges opp til er ytterst problematisk. 

Hvis samfunnet skal stue vekk Anders Behring Breivik på livstid, må vi nesten tåle å se og høre ham snakke – både om ugjerningene og det forrykte samfunnsperspektiv. Det kan være vondt å høre på, men slik viser vi styrke. 

Norsk presse har forberedt seg godt på den krevende journalistiske oppgaven som det er å dekke denne saken gjennom ti uker.  De siste to månedene har det vært avholt flere seminarer og debattmøter i regi av NTB, Institutt for Journalistikk og ulike presseorganisasjoner. Jeg forventer at mediene vil mestre utfordringen fra de fornærmede og etterlatte på en profesjonell måte. De fleste journalistene som dekker saken vil også ha erfaring i å vurdere hvilke opplysninger det er rimelig å bringe videre i rettsreferater og kommentarer. 

Størst spenning vil det være knyttet til opplysninger og vurderinger fra profesjonelle vitner og sakkyndige. Det er sannsynligvis også disse kildene som vil kunne kaste nytt lys over saken.  Men her kan det oppstå kompliserte presseetiske avgrensninger i forhold til privatlivets fred.