Vaktskifte i Akersgaten

img_2043

FORNØYD: Veteran-redaktør Oskar Hasselknippe smilte bredt da redaktørkuppet i Akergaten var et faktum i november 1993. Her sammen med artikkelforfatteren i forbindelse med redaktørskiftene i VG og Aftenposten.

Jeg hadde sjelden sett gamle «Knippe» i så sprudlende godt humør som den dagen jeg ble utnevnt til ny sjefredaktør i VG. Senere ble jeg fortalt at det var fordi en av avisenes egne medarbeidere hadde gått helt til topps i avisen, ikke en kandidat utenfra eller en som eierne hadde sendt over gaten fra Aftenposten.

Mistenksomheten overfor Aftenposten var rotfestet hos motstandsmannen Oskar Hasselknippe som i 25 år var sjefredaktør i VG. Derfor smilte han fra kinnskjegg til kinnskjegg denne høstdagen i 1993, hvor også to redaktører fra VG overtok ledelsen av Aftenposten.

Datoen var 11. november og ledelsen i Schibsted hadde nettopp gjennomført et historisk og overraskende redaktørskifte i Akersgaten. Einar Hanseid og Per Norvik gikk av som sjefredaktør og politisk redaktør i VG og inntok de samme redaktørstolene i Aftenposten. I VG rykket jeg opp fra stillingen som nyhetsredaktør, samtidig som Olav Versto ble ansatt som ny politisk redaktør.

Det vakte oppsikt hvordan lederskiftene i Schibsted-familien kunne foregå i fred og ro, mens fløyene kjempet som besatt i Dagblad-gården på den andre siden av Akersgaten. Men det var ikke noe nytt. Det samme hadde skjedd sju år tidligere, da Andreas Norland overlot stafettpinnen til sin etterfølger, VGs nyhetsredaktør Einar Hanseid.

Da Gard Steiro (40) i går overtok jobben som VGs nye ansvarlige redaktør var det på samme måte som en hel serie av «fredelige» redaktørskifter i avisen siden 1980-årene. For halvannet år siden ble Steiro hentet til VG som nyhetsredaktør fra jobben som ansvarlig redaktør i Bergens Tidende.

Einar Hanseid ble i 1984 hentet til VG som nyhetsredaktør i gavnet om ikke i navnet, ettersom Kjell Sørhus hadde tittelen ”nyhetsredaktør” helt til han gikk av i 1989. Hanseid hadde sin bakgrunn fra Dagbladet. Høsten 1987 overtok han jobben som VGs nye sjef etter Andreas Norland, som startet den mislykkede Osloavisen. Senere ble Norland sjefredaktør i Aftenposten.

Selv var jeg VGs nyhetsredaktør i sju år under Einar Hanseid, inntil jeg tok fatt på 17 år som avisens ansvarlige redaktør. I disse årene var Torry Pedersen min første nyhetsredaktør i sju år før han overtok lederansvaret for VG Multimedia. Fra 1 mars 2011 ble han min etterfølger.

Hvorfor jeg dveler ved dette i dag. Jo, fordi historien viser hvordan Schibsted de siste 30 årene har sørget for helt udramatiske lederskifter i Norges største nyhetsmedium. Dette har gjort det mulig å tenke i lange linjer og bidratt til gjennomføringen av digital transformasjon.

En av de viktigste oppgavene som tilligger en toppsjef er å sørge for påfyll i ledelsen, slik at eierne har interne kandidater når noen får en takstein i hodet eller det melder seg et naturlig behov for lederskifte. Det må være riktig å si at denne oppgaven har VGs ledelse maktet de siste tiårene.

Som den observante leser vil ha merket seg, har det ikke vært så dumt å ha funksjonen «nyhetsredaktør» på sin CV. Denne rollen gir bred mediefaglig kompetanse og erfaring. Som nyhetsredaktør er man den nærmeste til å treffe den type beslutninger som tilligger sjefredaktøren. Derfor er det også blitt stadig mer vanlig at nyhetsredaktøren fyller rollen som stedfortredende ansvarlig redaktør.

Det er bemerkelsesverdig at mens VG klarte å bygge en kultur for intern rekruttering av redaksjonelle toppledere så maktet Aftenposten ikke dette. Senest, da Espen Egil Hansen gikk fra VG til sjefredaktørjobben i Aftenposten, så rekrutterte han nesten et helt redaktørkollegium utenfra.

Da Schibsteds konsernsjef Rolv Erik Ryssdal kom til konsernet som ung trainee i 1991 fikk han som oppgave å se på mulige samarbeidsområder for VG og Aftenposten. Han gjøv løs på oppgaven med krum nakke, men fant ingen synergier som kunne effektueres. De to mediehusene var konkurrenter og voktet på hverandre med mistenksomme blikk. Da VG og Aftenposten flyttet inn i Akersgaten 55 i 1994 måte det bygges separate heiser. Felles kantine var helt utenkelig.

Nå er situasjonen blitt helt annerledes. Gjennom de siste ti årene er det bygget en ganske sterk kultur for samarbeid på tvers mellom virksomhetene i Schibsted-konsernet. Her har nok etableringen av først Media Norge (regionavisene i Schibsted) og senere Schibsted Norge (regionavisene + VG + Finn) banet vei for mye av samarbeidet.

Samtidig har presset mot medieøkonomien skapt behov for å samle kreftene innenfor områder som teknologi, trykk, distribusjon, annonsesalg, avissalg, økonomi, kundestøtte og organisasjonsutvikling. Redaktørene er blitt lokale eneledere og produkteiere. I løpet av dette året vil alle mediene også publisere på samme teknologiske plattform.

Nå får også alle de norske mediehusene til Schibsted en felles publisistisk leder. Torry Pedersen skal dessuten være styreleder i alle de fem mediehusene. Vi kan nok forvente at VG vil bli trukket nærmere inn i Schibsteds samvirkelag av mediehus, hvor rollefordeling og innholdsamarbeid blir et stadig viktigere tema.

Det er to eksterne forhold som gjør dette nødvendig. Først og fremst konkurransen fra globale giganter som Facebook og Google. Men også Statens oppbygging av sterkere nasjonal og regional konkurranse fra NRK, samtidig som TV2 trolig tilføres et årlig bidrag på 135 millioner kroner for å sende nyheter fra Bergen.

Ingen politiker åpnet kjeften da VG i fjor besluttet å legge ned sine kontorer i Tromsø, Trondheim og Bergen. Selv om VG nå er blitt hele landets viktigste kilde for oppdaterte nyheter.

Det er altså et stort ansvar Gard Steiro nå påtar seg som sjef for landets største nettavis, et medium som publiserer nyheter 24 timer i døgnet – sju dager i uka – 365 dager i året. Og jeg blir ikke overrasket dersom det i løpet av dette året dukker opp nye samarbeidsmønstre i Schibsted-familien.

I Schibsted Sverige har man allerede sett eksempler på dette. I fjor samarbeidet Aftonbladet og Svenska Dagbladet om en stor redningsoperasjon for migranter på det farlige Middelhavet. I disse dager publiserer de to avisene et felles arbeid for å avsløre pedofile nettverk etter mønster av VGs graveprosjekt «Nedlasterne». Også i Norge kan vi komme til å se slike felles satsinger i Schibsted-familien, og sammen med andre medier.

Med ansettelsen av Gard Steiro som ny eneleder i VG var det duket for nok en mann på listen over norske medietopper. Schibsted har ikke vært like heldig med å rekruttere kvinnelige toppledere, som man har vært med redaktørskifter i Akersgaten.

I likhet med de fleste andre mediekonsern er andelen kvinner i konsernledelsen svært lav, bare to kvinner og åtte menn. På listen over toppsjefer i Norges ti største medier er det i følge Dagsavisen bare en kvinne. Bare fem av landets femti største aviser har kvinnelig leder.

– Pinlig lavt, konstaterer stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt. Hun mener den lave kvinnerepresentasjonen skyldes «systematisk forskjellsbehandling».

I Sverige er kjønnsfordelingen ganske annerledes. Her styres både Sveriges Radio, Sveriges Television, Aftonbladet, Sydsvenskan og Göteborgs-Posten av kvinner.

I Danmark er ligner situasjonen mer på den norske. En intervjuserie i et dansk fagblad søkte forklaringer i bl.a. det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret.

1forside_mediumUndersøkelser har vist at mange kvinner søker mot smalere karriereutvikling enn menn, samtidig som bred erfaringsbakgrunn foretrekkes ved rekruttering av toppledere innen media. Den sviktende rekruttering av kvinner kan også skyldes tradisjonell skjevfordeling når det gjelder oppgaver i hjem og familie.

Uansett må det være konsernsjefenes og styrenes ansvar å gjøre noe med disse skjevhetene.

Et godt sted å begynne kan være med boken «Redaktør-jakten: En veiledning i rekruttering av kvinnelige ledere». Her har jeg i all beskjedenhet skrevet ett av kapitlene.

Journalistikk fra krinkelkroker

I OMSTILLING. Administrerende direktør Siv Tveitnes og sjefredaktør Øyulf Hjertenes orienterer de ansatte om organisasjonsendringer i Bergens Tidende. Foto: BT

I OMSTILLING. Administrerende direktør Siv Tveitnes og sjefredaktør Øyulf Hjertenes orienterer de ansatte om organisasjonsendringer i Bergens Tidende. Foto: BT

BERGEN – Det er min siste arbeidsdag i Schibsted-konsernet. Styremøter i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende. To stolte og tradisjonsrike regionaviser som sliter i motbakke, midt i den digitale transformasjonen. Det føles uendelig trist at den siste arbeidsdagen går med til å behandle spørsmål om oppsigelse av journalister og sentralisering av kommersiell virksomhet.

Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende har spilt en svært viktig rolle i Medie-Norge, som to journalistiske fyrtårn på vestlandskysten. Et korrektiv til hovedstadspressens tidvis navlebeskuende innhold. Stemmer fra et annerledes utsiktspunkt.

Begge mediehus har representert en drivende kraft i undersøkende og kritisk journalistikk de siste årene. Om halvannet år skal mediehuset med adresse Krinkelkroken i Bergen flytte til det nye Media City Bergen, sammen med NRK, TV2 og Bergensavisen bl.a. Der kan det bli godt om plassen.

Bergens Tidendes redaksjon er redusert med om lag 100 stillinger i løpet av ti år. I en by hvor det knapt finnes grenser for hvilke offentlige skandaler som kan oppstå. Spørsmålet blir nå om det finnes en grense for hva slags ressurser som må til for at media kan sies å ivareta selve samfunnsoppdraget.

I morgen trer heldigvis de digitale nyhetsmedienes nye nullmomsregime i kraft. Det er vel og bra. Politikerne har nå kastet seg over oppgaven med å sikre NRK og TV2 gode rammevilkår som allmennkringkastere. NRK-lisensen skal kanskje avløses av en medieskatt. TV2s virksomhet i Bergen skal sikres.

Det er ganske forstemmende at ingen politikere er opptatt av å effektivisere allmennkringkasterne. De skal åpenbart kunne fortsette å pøse penger ut på kostbare reality-produksjoner og dyre sportsrettigheter.

Ved NRKs lisenskontor i Mo i Rana frykter man at en fremtidig medieskatt vil rasere arbeidsplasser. Jeg fikk for min del kaffen i halsen da jeg i forrige uke leste at det er 101 ansatte ved NRKs kontor for lisensinnkreving. Det er langt flere enn det blir rom for i Bergens Tidendes fremtidige redaksjon..

I forrige uke ble vi også vitne til at journalister og redaktører i Amedia trakk et lettelsens sukk da Sparebankstiftelsen kjøpte ut Telenor, LO og Fritt Ord som eiere. Det skal bli deilig å få en eier uten strenge krav til avkastning, mente nok mange. Jeg er redd pipen snart vil få en annen lyd. Behovene for omstilling og bemanningsreduksjon de neste fem årene vil nok være like tydelige i Amedia som andre steder.

De ansatte i norske private mediehus sitter i samme båt. Utfordret av globale giganter som Google og Facebook, og et politikerbeskyttet NRK.

– Publishing is over, skriver Emily Bell – direktør ved Columbia-universitetets senter for digital journalistikk. Forretningsmodellen med innpakking og distribusjon av innhold er snart død. Store aktører vil eie et sammensatt nett av ledninger for distribusjon av innhold og inntektsstrømmer fra annonsesalg.

Dermed kan vi i fremtiden bli henvist til å drive journalistikk fra krinkelkroker. Bokstavelig talt. Små nisjer med trange kår. Hvis vi ikke gjør noe drastisk.

I dette lys må vi se utspillet fra Schibsteds styreleder, Ole Jacob Sunde, da han i forrige uke tok til orde for en større grad av samordning av norske mediers innsats for sin uavhengighet av globale giganter som verken produserer innhold eller betaler skatt. Mer samarbeid på tvers er nødvendig både når det gjelder distribusjon av redaksjonelt innhold og inntekter fra brukere og annonsører.

Dette handler ikke om å etablere en front mot aktører som Facebook og Google, som er svært populære tjenester i befolkningen. Våre nasjonale, regionale og ikke minst lokale mediehus må finne fram til en fornuftig sameksistens med delingsmediene.

Ole Jacob Sunde leder også en stiftelse som er Schibsted-konsernets dominerende eier, Stiftelsen Tinius. Denne stiftelsens formål er å sikre medienes redaksjonelle uavhengighet og kvalitetsjournalistikken. Diskusjonen om medienes evne til å løse sitt samfunnsoppdrag hører også hjemme her.

Når jeg i dag legger ned min penn i VGs spalter, vil jeg avslutningsvis poengtere tre viktige hensyn: Folk må ha tiltro til mediehusene som uavhengige kilder til informasjon. Redaksjonene må opprettholde høy presseetisk standard. Evnen til å avsløre kritikkverdige forhold i samfunnet må beholdes.

Takk for oppmerksomheten!

Et år med forandringer

TILHØRER HISTORIEN: - FØR: Slik så det ut på morgentogene. Så godt som alle leste papiravisen på vei til jobb.

TILHØRER HISTORIEN:  Slik så det ut på morgentogene i England. Så godt som alle leste papiravisen på vei til jobb.

NÅ: OMNI er Schibsteds siste mobiltjeneste for nyhetsjunkies i Sverige. 10 redaktører aggregerer nyheter fra alle tenkelige kilder og presenterer nyhetene med skreddersøm til den enkelte bruker.

NÅ: OMNI er Schibsteds siste mobiltjeneste for nyhetsjunkies i Sverige. 10 redaktører aggregerer nyheter fra alle tenkelige kilder og presenterer nyhetene med skreddersøm til den enkelte bruker.

De siste ukene har jeg lagt siste hånd på verket – Schibstedkonsernets redaksjonelle årsrapport for 2013.Vi har lagt bak oss et år med store forandringer i medieverdenen. 2013 ble året da mobilen virkelig tok steget til å bli menneskets viktigste leverandør av nyheter.

Fra arbeidet sitter to bilder på netthinnen: Et historisk sort/hvitt bilde av en togkupé hvor nesten alle passasjerene har papiravisen oppslått. Et bilde av en hånd som holder fram nyhetene på mobilen foran et tog som hastig forlater perrongen. I min tid som VG-redaktør lot jeg meg hvert år avbilde til slike rapporter. Nesten alltid med en utgave av papiravisen i hånden, eller under armen. Årets bilde av VG-sjefen, Torry Pedersen, taler for seg selv der han står og sjekker innholdet på smarttelefonen.

I forrige uke kom nye, oppdaterte tall over utviklingen i mediebildet: PC-bruken stagnerer. På verdensbasis utgjør PC-salget nå en knapp fjerdedel av den totale omsetningen av datamaskiner. Salget av smarte mobiltelefoner har eksplodert, sammen med lesebrett, smart-TV og diverse bærbare duppeditter som armbånd, klokker og briller som kan oppdatere deg med siste nytt.

Likevel fortsetter vi å pusse opp papiravisen. Aftenposten kom i forrige uke i ny drakt på alle sine plattformer, kreert av den anerkjente avisdesigneren Mario Garcia. Han har pusset opp 650 publikasjoner over hele verden i løpet av sin karriere. Mange av dem er blitt til forveksling like. Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen gjorde i fjor det samme. Pusset opp og utbedret fasaden.

Sammen med Adresseavisen startet Schibsteds tre viktige regionaviser i fjor et felles lørdagsmagasin på glanset papir. Annonsesalget og halvparten av innholdet er felles. I Sverige har Stockholms stolte morgenavis, Svenska Dagbladet, gjort mye av det samme. De store, regionale morgenavisene blir tynnere og tynnere.

Avisenes stoff blir presentert på færre rygger (seksjoner). I Bergen vakte det stor oppstandelse da avisen samlet innholdet på en rygg i stedet for to. Pensjonistekteparene kunne ikke lenger dele avisen fysisk til frokost.

De største forandringene henger likevel sammen med den digitale transformasjonen. Schibsted lanserte sin egenutviklede digitale betalingsmodell, SPID, og regionavisene begynte å ta betalt for lesningen av innhold på nettet. Introduksjonen av nye abonnementspakker ser ut til å virke positivt. Etter mange år med nedgang papiropplaget er trenden i ferd med å snu. Bergens Tidende hadde f.eks. i januar 600 flere abonnenter enn et år tidligere.

Schibsted eier faktisk også 12 små lokalaviser, og de fleste av disse tok i fjor lange skritt inn i en digital fremtid. Lokalavisene, som er lokalisert til Vestlandet og Sørlandet, installerte standard nettløsninger fra Schibsted. Digitaliserte utgaver av papiraviser (eAvis) ser ut til å selge godt fra de fleste mediehus, men dette blir nok et forbigående fenomen.

I de større mediehusene utvikles det også en jevn strøm av applikasjoner for mobiltelefoner og lesebrett, som ser ut til å slå bra an. Aftonbladet i Sverige passerte i fjor litt av en milepæl – over tre millioner lesere hver dag. VG har nesten 2,4 millioner brukere på daglig basis. De to mediehusene fremstår nå som lysende fyrtårn på verdenskartet når det gjelder digital transformasjon.

Spesielt spennende er de to mediehusenes satsinger på webTV. VGTV blir dette året et samlingspunkt for all produksjon av levende bilder i Schibsteds norske virksomheter.

Den redaksjonelle årsrapporten tar spesielt for seg arbeidet med kilder, journalistisk metode og presseetikk. Det er gledelig å kunne konstatere at på disse områdene er kvaliteten svært høy. Antall fellende kjennelser fra de presseetiske selvdømmeorganene i Norge og Sverige er lavere enn noensinne. Det er en generell problemstilling at mediene har et for stort underskudd på kvinnelige kilder.

Som vanlig forsyner Schibsteds mediehus seg godt av nasjonale og internasjonale bransjepriser. Men det er en tendens til færre nominasjoner for undersøkende journalistikk. Den digitale transformasjonen har muligens sin pris når det gjelder fokus og ressurser til gravende prosjekter. Mye settes inn på å vinne nyhetskampen i realtid.

Hensikten med Schibsteds redaksjonelle årsrapport er å åpne opp for bedre innsyn i redaksjonenes virksomhet. Flere av mediehusene publiserer også egne redaksjonelle regnskap på sine nettsider. De beste av disse ligger på vg.no, aftenposten.no og aftenbladet.no. Flere mediehus har også opprettet egne blogger hvor brukere kan kritisere og diskutere. Slike tiltak er med på å styrke medienes troverdighet.

Kvalitetsjournalistikk i en digital verden

VINNERGLEDE: VG`s redaksjon kunne feire kåringen av Årets Nettsted og Årets Featuresak under mediedagene i Bergen nylig. Foto: HALLGEIR VÅGENES

VINNERGLEDE: VG`s redaksjon kunne feire kåringen av Årets Nettsted og Årets Featuresak under mediedagene i Bergen nylig. Foto: HALLGEIR VÅGENES

Det pågår en ganske intens debatt om mediepolitikk i Norge, midt i overgangen fra tradisjonelle til digitale måter å formidle innhold på. Mye av diskusjonen handler om viktigheten av å ta vare på kvalitetsjournalistikk. Et flott ord, men hva betyr det egentlig? 

Spør du VG`s 2,2 millioner lesere tror jeg du vil få høyst forskjellige svar. Noen vil lese om dramatiske hendelser. Noen om sport eller kjendiser. Noen mener at stoff om politikk er kvalitetsjournalistikk, eller kultur- og debattstoffet. Og selvsagt graveprosjekter. 

Kulturministeren mener at undersøkende journalistikk er så viktig at hun vil ha en statlig finansieringsordning for graveprosjekter. Mye tyder imidlertid på at en samlet mediebransje vil takke nei til forslaget. Bransjen vil heller ha fornuftige rammevilkår som sikrer fortsatt evne til prioritering av kvalitetsjournalistikk i redaksjonene. Mediebransjen i Norge bruker årlig milliarder på å drive journalistikk. Et titall statsmillioner til gravestipendier blir en dråpe i havet. 

Noen redaksjoner lar også sine medarbeidere søke om gravepakker for å drive med undersøkende journalistikk. Jeg er kritisk til slik øremerking av kvalitetsjournalistikk. Graveprosjekter bør være en prioritert del av redaksjonens virksomhet innenfor helt ordinære budsjettrammer. Undersøkelser er noe av det viktigste som norske medier skal drive med. 

Begrepet kvalitetsjournalistikk handler mer om journalistisk metode enn om valg av tema. Det handler om presseetikk, kildekritikk og faktasjekk, men også om presentasjonsform. Det handler om å være vaktbikkje på vegne av demokratiet. Det handler om å bli opplevd som relevant av leserne. 

Denne uka er jeg så heldig at jeg får oppleve en manifestasjon av kvalitetsjournalistikk. 250 journalister fra sju ulike land vil være samlet til det årlige Schibsted Journalism Award i Jakobskirken i Oslo. Det skal deles ut priser i kategoriene Beste Historiefortelling, Beste Journalistiske Innovasjon, og Beste Skup. 35 bidrag er nominert til konkurransen. 

I klassen for Beste Historiefortelling møter vi mange unike prosjekter fra redaksjonene. Svenska Dagbladet har nominert sin storsatsing som beskriver vold og sosial uro i Sveriges tredje største by, Malmø. Fra Aftenposten deltar nok en gang journalisten Kjetil Østli, som to ganger tidligere har mottatt Schibsted Journalism Award. VG har nominert Thor Harald Henriksen og Thomas Nilsson for historien om 7-åringen Even, den modige gutten med de omfattende brannskadene. 

Stavanger Aftenblad har nominert sin store satsing på fortellingen om oljeeventyrets ukjente og navnløse ofre, de som omkom i ulykker under utbyggingen av næringen som gir Norge slik rikdom. Bergens Tidende setter søkelys på barndommen til Cathrine (22), og i magasinreportasjen om hennes vanskelige oppvekst får vi møte 28 personer som kjente henne. Fædrelansvennen har to nominasjoner i denne klassen: Øyvind Holthes tanker fra rettssal 250 i Oslo Tinghus ble til en hel bok. Avisen har også besøkt romfolkets landsbyer i Romania. 

Også Schibsteds gratisaviser i Spania og Frankrike leverer journalistikk av høy kvalitet. 20 Minutos i Madrid deltar med nominasjoner i alle kategorier, med avsløringer av livet i jente-sanatorier fra Franco-tiden, og den problematiske tilværelsen til skjulte homofile innenfor Spanias katolske kirke. 

Klassen for journalistisk innovasjon har dette året flere nominasjoner enn tidligere. Flere mediehus har nominert digitale tjenester som støtter forbrukerne, innenfor områder som bankrenter (Svenska Dagbladet) og fyringskostnader (TV NET i Latvia). VG deltar her med sin plattform for digital direkterapportering i flere kanaler fra store nyhetshendelser. Stavanger med sin store kampanje mot mobbing, som engasjerte ungdommer sterkt i Rogaland. 

Det klassiske skupet er kanskje kvalitetsjournalistikkens tydeligste uttrykk. I denne klassen møter vi bl.a. VG-journalist Alf Bjarne Johnsen, oppdageren av lekkasje-flausen som førte til PST-sjefens avgang. Dessuten Svenska Dagbladets avsløring av svineinfluensa-vaksinens skandaløse bivirkning – barn med narkolepsi. Svenske Aftonbladet har nominert sine avslørende reportasjer om oljeselskapet Lundins aktiviteter i Sør-Sudan. 

Onsdag kveld skal vinnerne kåres etter et dagsseminar om «Kvalitetsjournalistikk i en digital verden». Vinneren i hver kategori har gjort seg fortjent til en pris på 200 000 kroner. Det satses med andre ord fortsatt på kvalitetsjournalistikk.

****

Redaksjonelle årsrapporter

At det er høy kvalitet på norske nyhetsmedier gjenspeiles i de redaksjonelle årsrapportene som publiseres av Schibsted, Amedia, Polaris og Norsk Redaktørforening. I rapportene finnes det oversikt over både redaksjonelle ressurser, premierte arbeider og presseetiske overtramp fra mediehusenes side. 

Årsrapportene er tilgjengelige på de ulike konsernenes hjemmesider. Innholdet forteller om en mediebransje som i høy grad lever opp til sitt samfunnsansvar. Det viser ikke minst oversiktene over redaksjonelle priser og utmerkelser. 

Under årets SKUP-konferanse (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) ble det presentert mange arbeider av høy kvalitet. Dagens Næringsliv tok den gjeveste prisen, og avisens kommentator Kjetil B. Alstadheim ble tildelt Den Store Journalistprisen for et par uker siden. 

For tredje år på rad ble VG kåret til årets nettsted av Mediebedriftenes Landsforening under Mediedagene i Bergen. Norske region- og lokalaviser høster også mange utmerkelser i internasjonale bransjekonkurranser. Blant annet ble lokalavisen Bygdanytt i Hordaland kåret til årets beste lokalavis i Europa 2012.