Barn i nyhetene

IMG_1963.JPG

TO SIDER AV SAMME SAK: Lokalavisen Budstikka og boken «Angelica – en varslet tragedie» beskriver to høyst ulike versjoner av bakgrunnen for det tragiske dødsfallet i Valdres hvor en 13-åring ble funnet død nyttårsaften. En mobbehistorie med små barn i sentrum for oppmerksomheten.

Et av de vanskeligste presseetiske spørsmål er omtalen av barn som på en eller annen måte er berørt av konflikter i samfunnet. Ofte kan det dreie seg om familiekonflikter, men det kan også dreie seg om svikt i offentlig omsorg eller straffesaker.

Eller som i den tragiske historien om 13-åringen fra Lommedalen i Bærum som ble funnet død i en hytte i Valdres etter å ha slitt med spisevegring. Moren skal møte i retten 24. april tiltalt for grov omsorgssvikt. I sitt forsvar har hun gjennom media kastet beskyldninger om mobbing av datteren mot barn ved flere skoler i kommunen.

Sist onsdag lanserte Jon Gangdal sin bok «Angelica – en varslet tragedie», hvor morens beskyldninger mot en gruppe småjenter ved Gullhaug barneskole gjentas i rikt monn. I følge forfatteren skal det dreie seg om såkalt «usynlig mobbing» fra seks- til niårsalderen og som senere ble en forklarende faktor for jentas sykdom og død.

Gullhaug-jentenes foreldre skal ha reagert sterkt på beskyldningene og skal ha forsøkt å få Aschehoug til å stanse bokutgivelsen. Forlaget trakk seg i alle fall fra utgivelsen og boken publiseres nå av et mindre forlag, Prego Mobile.

Debatten om mulige årsaksforhold skal ha gått høyt i det vesle lokalmiljøet siden dødsfallet nyttårsaften 2015. Morens påstander ble først publisert i TV2, NRK og VG, men også i Lokalavisen Budstikka.

18. november ble saken gjenstand for et ti siders dokument i Budstikka, som forteller «Den andre historien». Her imøtegås morens forklaringer om mobbing av både Bærum kommune, skolene og av anonyme kilder, som man formoder er Gullhaug-jentenes foreldre.

kjersti-s

KRITISK: Ansvarlig redaktør Kjersti Sortland retter søkelyset mot medias dekning av mobbesaken fra Lommedalen og må selv svare på klage til Pressens Faglige Utvalg. Foto: PRIVAT

Dokumentet ble ledsaget av en tosiders  kommentarartikkel av ansvarlig redaktør Kjersti Sortland som gir sine pressekolleger i TV2 og NRK det glatte lag for å kaste skyld mot småjentene fra Gullhaug.

Budstikkas engasjement har utløst heftig debatt, og avisen ble i forrige uke klaget inn for sin omtale av 13-åringens mor og hennes avdøde datter.  Skriftlig samtykke i klagen må i tilfelle innhentes fra moren. Dermed havner trolig denne interessante presseetiske saken på bordet til Pressens Faglige Utvalg (PFU), allerede før straffesaken mot moren blir innledet i Gjøvik Tingrett 24. april.

I motsetning til presseomtale blir bøkers innhold ikke gjenstand for etiske vurderinger i noe klageorgan. Et forslag om å innføre en slags Vær Varsom-plakat for bokutgivelser ble lagt trygt ned i forlagenes nederste skuff for et par år siden, da spørsmålet  ble aktualisert gjennom boken om moren til Anders Behring Breivik.

I Norsk Presseforbunds Vær Varsom-plakat er det inntatt flere retningslinjer for omtalen av barn som skal være retningsgivende for redaksjonenes arbeid. De viktigste fremgår av den såkalte «barneparagrafen», pkt. 4.8, som lyder slik:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

Første setning i bestemmelsen kommer til å stå helt sentralt i enhver bedømmelse av journalistikken i denne tragiske saken. Mediene plikter å ta hensyn til konsekvensene som omtalen kan ha for barna.

Klagen mot Budstikkas dokument gjelder påståtte brudd mot tre av punktene i Vær Varsom-plakaten: Pkt. 3.2 ,4.5 og 4.8.

Pkt. 3.2 pålegger mediene å være kritiske i valg av kilder og kontrollere at alle opplysninger er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Spesiell aktsomhet skal utvises ved behandling av informasjon fra anonyme kilder.

Umiddelbart kan det se ut som om Budstikkas journalister har utført et usedvanlig grundig stykke arbeid, på grunnlag av et bredt utvalg av åpne kilder. Kommunen har åpenbart sett seg lei på alle beskyldninger som moren har fremsatt mot skole-, helsevesen og barnevern. Representanter for skolevesen er fristilt fra sin taushetsplikt og redegjør detaljert for sine vurderinger av jentas skolesituasjon, tiltak og anklagene mot venninner.

I tillegg refereres mye dokumentasjon, bl.a. fra Fylkesmannens gransking av saken, hvor det ikke er påvist langvarig mobbing/utestengelse ved Gullhaug skole og hvor de fleste etaters oppfølging av jentas situasjon får godkjent-stempel. Anonyme kilder er stort sett benyttet for å verne om de påståtte mobbernes identitet.

Moren har ikke benyttet seg av sin rett til å kommentere saken slik den fremstilles i Budstikkas dokument.

Et sentralt spørsmål i den presseetiske vurderingen blir likevel om 13-åringens mor forhåndsdømmes i den samlede fremstilling som dokumentet gir av alle hennes handlinger og holdninger i sakens anledning. Det er ikke tvil om at fremstillingen tegner et bilde av moren som mange foreldre vil finne underlig.

Pkt. 4.5 i Vær Varsom-plakaten slår fast at medier skal unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Videre skal man gjøre det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, siktet eller tiltalt person først er avgjort ved rettskraftig dom.

Spørsmålet kan nå bli hvorvidt Budstikkas samlede fremstilling kan oppfattes som forhåndsdømmende, selv om  de enkelte elementene i dokumentet tar forbehold, bygger på formelle dokumenter og er grundig sjekket av journalistene. Jeg har vært bort i saker tidligere hvor PFU har nærmet seg en slik vurdering.

Jeg har derimot større problemer med å se hvordan «barneparagrafen» pkt. 4.8 skal komme til anvendelse for PFUs vurdering av Budstikkas dokument.

Vær Varsom-plakaten inneholder også et annet interessant element som Budstikka her forsøker å leve opp til. Plakatens pkt. 1.4 slår fast at det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Samtidig er det pressens plikt å rette et kritisk søkelys mot hvordan andre medier fyller sin samfunnsrolle.

Her er Budstikkas ansvarlige redaktør inne på et riktig spor når hun avdekker hvordan særlig TV2 og NRK uten forbehold peker på noen lett identifiserbare småjenter ved Gullhaug barneskole som mobbere. Jeg er forundret over at journalister i riksdekkende medier ikke lærer seg å formulere seg med forbehold i slike saker.

«TV2 vet at jenta ble utsatt for mobbing, og at mobbinga førte til spiseforstyrrelser», meldte kanalens reporter, ifølge Budstikka.

Med enda større vantro leser jeg kommentarene til TV2s nye nyhetsredaktør og reportasjeleder på saken:

– Noen ganger er enkeltsakers konsekvenser viktigere å ta hensyn til enn tredjepart, mener nyhetsredaktør Karianne Solbrække.

«Vi hadde informasjon om at det dreide seg om blikk, kommentarer og episoder som andre kanskje ikke vil oppfatte som mobbing, men som hun og andre oppfattet som mobbing», sier TV2s redaksjonssjef Hanne Taalesen i Budstikkas dokument.

I følge Taalesen bygget TV2 på kilder som man med sikkerhet kunne stole på og som aldri hadde hatt noen rolle i saken.

Kildene var anonyme. Hittil har granskningen gitt et mer nyansert bilde av saken. Jeg blir matt. Det er bra at Budstikka gir leserne et nytt perspektiv på historien. Virkeligheten har som regel minst to sider.

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein har vært opptatt av det samme perspektivet, og har foreslått at Norsk Presseforbund bør oppnevne en egen granskning av Lommedalen-saken. Jeg synes ikke denne saken har format til en egen granskning, men det hadde vært interessant å høre PFUs vurderinger av sakens to sider. Gullhaug-foreldrene var på et tidspunkt i kontakt med PFUs sekretariat, men henvendelsen har hittil ikke resultert i noen konkret klage mot TV-kanalene. Hvis klagen kommer nå, etter at saken har fått fornyet oppmerksomhet, burde man kanskje overveie å gjøre et unntak fra PFUs normale foreldelsesfrist på seks måneder slik vedtektene åpner for. Alternativt kan også generalsekretæren i Norsk Presseforbund be utvalget vurdere de prinsipielle spørsmål som omtalen av de påståtte mobberne reiser.

Moren har gjort et poeng av å sammenligne sin situasjon med VGs prisbelønte fortelling om Odins tragiske skjebne. Mobbeofferet tok sitt eget liv etter at skolen unnlot å lytte til morens bønn om hjelp. Denne saken har imidlertid flere ulikheter med Lommedalen-historien.

Det er likevel interessant å lese VGs redegjørelse for de presseetiske vurderingene som ble gjort i forbindelse med reportasjen om Odin. Av avisens metoderapport til stiftelsen SKUP fremgår det bl.a.:

«De som mobbet Odin var bare barn, og mobbingen hadde skjedd relativt nært i tid. Vi var derfor opptatt av å omtale mobbingen på en mest mulig skånsom måte. Vi var bestemte på at saken ikke skulle handle om barna som mobbet og at vi ikke skulle fordele skyld.

Vi la oss derfor på en linje der vi ikke skrev hvor mange elever som var involvert i mobbingen, hvilken klasse de gikk eller hvorvidt det var noen som mobbet Odin mer enn andre. I den grad vi brukte eksempler på hvordan mobbingen hadde utartet seg, forsøkte vi å bruke en dempet og passiv uttrykksform.

Disse føringene førte til at vi lot være å sitere flere av foreldrenes e-poster.»

I Lommedalen handlet det om barn som ikke en gang ante at de hadde deltatt i noe som kunne oppfattes som mobbing.

PFU har også tidligere behandlet saker om mobbing. Helgelands Blad ble i 2011 «frifunnet» i en klagesak som gjald omtalen av de som sto bak mobbingen av en gutt. Utvalget la vekt på at mobberne var tilfredsstillende anonymisert og at det dreide seg om ungdommer i videregående skole. Men det er interessant at PFU mener bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.8 skal stå sterkere jo yngre det omtalte barnet er.

Både i Budstikkas dokument og Jon Gangdals bok er man omhyggelige med å presisere at straffeskyld ikke er konstatert for moren i Lommedalen-saken, og at dette er noe retten skal ta endelig stilling til.

Gangdal er opptatt av å sette 13-åringens oppfatning av eget liv i sentrum for oppmerksomheten. For å kunne gjøre dette bygger han på moren og hennes nærmeste familie som hovedkilder. Boken inneholder en rekke sitater fra morens notater og dagbøker. Selv om forfatteren sier at bare voksne har ansvar for 13-åringens triste skjebne, veltes skyld over på jentene som gikk sammen med henne på barneskolen.

Det dreier seg om tilforlatelige ord, blikk og handlinger som de færreste vil oppfatte som mobbing. Det avgjørende er hvordan jenta og hennes mor tolker hendelser i hverdagen. Det forfatteren kaller «usynlig mobbing», og som er basert på helt subjektive oppfatninger.

Boken inneholder også mye systemkritikk, fremfor alt rettet mot Bærum kommunes praksis når det gjelder å løse jentekonflikter på «lavest mulig nivå» i skolevesenet. Også skolenes manglende evne til å iverksette enkeltvedtak i mobbesaker, blir påpekt. Jon Gangdal er opptatt av Djupedal-utvalgets forslag om å legge barns subjektive oppfatning til grunn for mobbesaker, noe Regjeringen ikke har fulgt opp senere.

Boken fremstår som spekulerende i årsakssammenhenger og motiver. Fordi det er vanskelig å konstatere noe som helst, fremstilles 13-åringens skjebnehistorie gjennom hundrevis av spørsmål, hvor man kun kan ane forfatterens svar slik de blir hengende i løse lufta.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s