2017 – Sannhetens øyeblikk?

img_2033

ALLTID OPPDATERT: Nyheter via apper og sosiale medier kommer fortløpende til deg på armen. 

Hvis et nettsted i Midtøsten i dag hadde servert nyheten om Jesu jomfrufødsel, – ville deskene i Akersgaten ha trodd på den og formidlet nyheten videre?

Forhåpentlig ikke, men i dagens mediesamfunn kan vi ikke lenger være helt sikre. For få uker siden publiserte selveste Norsk Telegrambyrå (NTB) nyheten om at et nytt russisk reality-TV-konsept ville tillate både drap og voldtekt. Det var selvsagt en falsk nyhet, men den ble formidlet videre helt ukritisk av flere norske redaksjoner.

2016 var året hvor falske nyheter for alvor slo gjennom i sosiale medier. Det skal ha påvirket utfallet av den amerikanske valgkampen, leser vi. Den mest kjente episoden kalles «Pizzagate», nyheten om hvordan Bill og Hillary Clinton sto bak en pedofiliring i kjelleren til en av Washingtons mest kjente pizza-restauranter. Spredningen av «nyheten» førte til at en galning gikk løs på restauranten med våpen i hånd..

Mange steder i verden brukes falske nyhetsnettsteder til å tjene penger på programmatisk annonsering. Annonsørene risikerer å bli diskreditert.

Tradisjonelle kvalitetsmedier og journalister generelt, har lenge slitt med et troverdighetsproblem. Med framveksten av falske nyheter raser mediehusenes vegger og tak raskere sammen.

Mange tror derfor at 2017 blir et hardt arbeidsår for å gjenreise tilliten til tradisjonelle merkevarer for nyheter. At det nye året blir et «sannhetens øyeblikk». Men dette ofte misbrukte ordtaket uttrykker egentlig øyeblikket hvor sverdet skyves ned mellom tyrens skuldre i et drepende støt mot hjertet..

2017 blir uansett et år hvor mediene må streve videre med å finne løsninger på alle utfordringer som de sosiale mediene, med Facebook i spissen, skaper i hverdagen. Globale aktører som Facebook vil bare i begrenset grad ta ansvaret for all desinformasjon som man bidrar til å spre over klodens innbyggere.

I det kommende året må Facebook gjøre noe mer aktivt med dette problemet. Foreløpig ser det bare ut til at man vil innføre verktøy for merking av mulig useriøst innhold. Dette er langt ifra nok. Det er på høy tid at distribusjonsplattformene også ansetter folk med publisistisk tyngde og erfaring, ikke bare algoritme-utviklere, ingeniører og selgere. Når man suger et par milliarder skattefrie kroner ut av et marked har man råd til å ansette folk med publisistisk kompetanse.

Sosiale medier vil forbli en viktigere distribusjonskanal for kvalitetsjournalistikk. Mange mediehus ansetter derfor redaktører for publisering i sosiale medier. Redaktører som skal sørge for økt engasjement fra brukernes side. I kampen for å beholde mediehusenes troverdighet er det like viktig at disse funksjonene fylles av mennesker med redaksjonell tyngde og erfaring, ikke bare av digitale evangelister.

Ved årsskiftet har jeg lest mange spennende spådommer fra sistnevnte kategori, men det er også viktig å huske på at vi har noen journalistiske grunnverdier som skal loses gjennom den digitale transformasjonen.

I USA bruker snart halvparten av befolkningen sosiale medier for å oppdatere seg på nyheter. I følge Pew Reseach Center mener 88 prosent av voksne amerikanere at falske nyheter kan skape forvirring når der gjelder folks forståelse av viktige hendelser. Nesten hver fjerde amerikaner svarer at de har delt falske nyheter i sosiale medier, mange av dem vel vitende om at det er nettopp dette de gjør. At så mange bevisst velger å bidra til økt forvirring er et stort samfunnsmessig problem.

Nye, skremmende begreper tas i bruk for å beskrive utviklingen. Amerikanerne snakker om «The Post Truth Era». Her i Norge innleder to SINTEF-forskere året med å skrive om «postfaktasamfunnet» i en kronikk i Aftenposten:

– Pressen bør i større grad synliggjøre for publikum hvordan Vær varsom-plakaten fungerer og hvordan den legger føringer for pressens vinklinger og publisering av enkeltsaker, skriver forskerne Peter Bae Brandtzæg og Asbjørn Følstad.

Jeg er hjertens enig. Nyhetsmedier kan på en langt mer tilgjengelig og oversiktlig måte enn i dag vise leserne hvordan de arbeider, hvordan de velger kilder, og hvordan innhold verifiseres.

Presset mot medieøkonomien har ført til svakere kontrollmekanismer i redaksjonene. Samtidig som lettvint innholdsproduksjon distribueres via sosiale medier i et forsøk på å øke trafikken. På nettstedet The MediaBriefing beskrives Facebook-trafikken som heroinistens overgang til metadon – en billig rus som deles ut av personer i hvit frakk fra en luke i peksiglasset..

Facebook beholder de mest verdifulle brukerdataene for seg selv, og etterlater publisisten med klikk snarere enn et kundeforhold.

Nyhetsmediene bør heller etterlate seg et inntrykk av å tilby merverdi. Dette handler igjen om hvilket uttrykk man skaper. Ny design kan bidra til å skille kvalitetsjournalistikk fra useriøse aktører på nettet. Presentasjonen av reklame er ofte en faktor som bidrar til inntrykket av lav kvalitet. Mediehusene bør distansere seg fra måten som de useriøse aktørene presenterer sitt innhold på. På engelsk uttrykkes det nye mantra slik: «Clean design makes content shine».

Spredningen av desinformasjon og falske nyheter truer med å destabilisere europeiske demokratier, som skal gjennomføre viktige valg i løpet av 2017. Falske nyhetsartikler om innvandring og migranter ser ut til å være det hyppigst brukte virkemidlet. Etter den amerikanske presidentvalgkampen beskyldes russiske myndigheter for å ha en finger med i dette spillet. I år skal det holdes valg i Frankrike, Tyskland og Tsjekkia, hvor man forventer at falske nyheter kan komme til å spille en rolle.

Fra flere hold i Europa trues giganter som Facebook med reguleringstiltak hvis man ikke får bukt med spredningen av falske nyheter. Regjeringspartiene i Tyskland står bak et lovforslag som vil straffe Facebook med million-bøter hver gang selskapet ikke gjør nok for å fjerne en falsk nyhet eller hatefullt innhold i løpet av 24 timer.

I Praha oppretter innenriksministeriet fra 1. Januar en spesialenhet med 20 skarpskodde spesialister som skal hindre digitale forstyrrelser av valgprosessen. Myndighetene er i følge The Guardian overbevist om at Kreml står bak 40 tsjekkisk-språklige nyhetsnettsteder som formidler rasistiske holdninger, konspirasjonsteorier og uriktige reportasjer. Men beskyttelsestiltakene kan også ha en negativ side: Beskyldninger om sensur, spionasje og undertrykkelse av ytringsfrihet.

Her i Norge skal vi også holde stortingsvalg i løpet av 2017, men vi løper trolig en mindre risiko når det gjelder spredningen av falske nyheter. Norge er et betydelig mindre og mer gjennomsiktig språksamfunn, hvor det er lettere å motvirke effekten av falske nyheter. Men det krever en innsats fra kvalitetsmedienes side.

– Publikum må vaksineres med ekte journalistikk, skriver en av bidragsyterne til Nieman Labs årlige oversikt med spådommer om medieutviklingen kommende år. Et vidt spekter av trender beskrives av 141 digitale evangelister: Podcasts. LIVE video. Roboter. Droner. Chatbots og alt hva det nå enn heter.

Journalister vil bli møtt med enda tøffere krav til kompetanse: Ny grammatikk som funker på små skjermer, forståelse av innholdets reise gjennom digitale økosystemer, faktasjekking, datafangst og personalisering. Brukerne skal betjenes en etter en. Et nytt uhyrlig begrep blir skapt: «Selfie-journalistikk».

Mediebransjen forventer en eksplosjon av økt satsing på video i året som kommer, særlig innen LIVE formidling via sosiale medier som Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. 360 graders opptak i sirkel skal bli det nye vertikale formatet tilpasset mobilen. Allerede skal det være 500 millioner brukere på Kloden som hver dag ser 8 milliarder videoklipp på Facebook. Snapchats brukere ser ti milliarder videoklipp daglig.

Veksten i videovisninger (og reklame)  vil gi meg og mange andre nye problemer med å holde oversikt i feeden. Vi kommer til å få nye verktøy for å navigere.  Og det vil tvinge fram økt etterspørsel etter mer personlig tilpasset nyhetsformidling. Mediene må i større grad oppsøke sine lesere.

Størst blir utfordringen kanskje for «public service»-medier som NRK og TV2. For hvordan skal man produsere «public service»? Når det ikke lenger finnes noen «public» å betjene?

Svaret på alle disse utfordringene må ligge i å bygge merkevare og kvalitet. Og i kampens hete må vi kanskje akseptere at noen medier dør, samtidig som nye blir født.

– Bare en ting er sikkert. Uansett produksjonsmetode og leveringsmåte vil verdens gang trenge fakta, inntrykk, argumenter, refleksjoner og den nakne sannhet. Denne verden trenger journalistikk, skriver The Guardians tidligere redaktør Peter Preston blant andre  i en ny bok som utgis 23. Januar.

Bokas titel?

«LAST WORDS? – How can Journalism Survive the Decline of Print?»

Jeg ser fram til å lese nettopp den.

Nytt på norsk

ÅSTEDET: Funnet av en død far og hans sønn på denne gården i Levanger var tragisk, men drap og selvdrap skal ikke dysses ned av politi og medier som en «familietragedie». Foto: TERJE NÆSS, NTB/Scanpix

ÅSTEDET: Funnet av en død far og hans sønn på denne gården i Levanger var tragisk, men drap og selvdrap skal ikke dysses ned av politi og medier som en «familietragedie».
Foto: TERJE NÆSS, NTB/Scanpix

Jeg sitter her og gremmes over språklig forfall i mediene og at jeg ikke forstår ungdommens språk i sosiale medier. «Likene som flyter i sjøen». Drap og selvdrap i Nord-Trøndelag var «en familietragedie». What the fuck?

wtf på nytt norsk. Forkortelsen er nummer ti på listen over de mest populære uttrykk som unge bruker i sosiale medier.

Da jeg vokste opp var «familiedrama» en vanlig betegnelse på et romjulsselskap. En «familietragedie» ble brukt om tragiske drap i familiesammenheng, og som regel ikke omtalt i avisen større enn en notis. For ca. 15 år siden sluttet mediene å bruke dette ordet. Drap var drap og skulle ikke ufarliggjøres ved bruk av slike uttrykk. Slike alvorlige hendelser skulle heller ikke gjemmes bort i spaltene.

Derfor er det uforståelig at ordet ble hentet fram av både politi og journalister i rapporteringen fra gården i Nord-Trøndelag hvor en far og sønn ble funnet døde i romjulen.

Noen ganger presenteres nyheter av personer som det er vanskelig å forestille seg at noensinne har vært i nærheten av et åsted aller et ulykkessted. De døde omtales ufølsomt og respektløst som «likene». Men de døde kroppene som ble hentet opp av Javasjøen var ikke hentet fra en kriminalnovelle. De var fra det savnede Air Asia-flyet, og hundrevis av pårørende satt fortsatt og ventet i uvisse på flyplassen.

Hva er galt med ordet «omkommet»? Media har, med noen hederlige unntak, snart sluttet å rapportere om antall «omkomne». Man teller i stedet «lik» som på slagmarken.

For nesten tretti år siden møtte jeg for første gang en «writing coach» – en språklig veileder – i den amerikanske avisen Dallas Morning News. Hennes oppgave var å arbeide kontinuerlig med språkrøkt og utvikling av journalistene. Møtet inspirerte meg til å be sjefen i VG om å opprette en tilsvarende funksjon.

I 1970-årene brukte VG «trykkleifene» i sin markedsføring, men man bygget raskt opp en sterk korrekturavdeling med både forhåndskorrektur og tekstkontroll i redigeringsprosessen. Dette var senere de første funksjonene som ble ofret i omstillingsprosessene. I en digitalisert verden med retteprogram og direkterapportering er det ikke behov for korrektur.

Valget av ord kan det likevel gjøres noe med, gjennom evaluering og utviklingstiltak. Jeg har en mistanke om at dette ikke er et område som prioriteres spesielt høyt i redaksjonene.

En som definitivt ikke er spesielt heldig med valg av ord er den vaklende svenske statsminister Stefan Löfven. Like før jul proklamerte han svenskenes nye styringsforlik som «decemberöverenskommelsen» – avisredigerernes nye skrekk. Det er ikke mulig å presentere nyheter i ord som teller 24 anslag. Dette ordet skal de få slite med på avisdeskene i åtte år fremover.

Nyttår er tid for kåring av årets beste nye ord. Det svenske regjeringsforliket kommer definitivt ikke på den listen. Det gjør derimot ordet «klickfiske» og «mobilzombie». På den tilsvarende listen fra Norsk Språkråd står ord som «fremmedkriger», «viral» og «emoji» på seierspallen. De to siste er hentet fra sosiale medier og står for innhold som sprer seg raskt på nettet og beskriver symbolet som f. eks. smilefjes i tekstmeldinger.

De fem samarbeidende regionaviser (Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen) har i romjulen servert oss en serie gode artikler om utviklingen av vårt språk. Blant annet har vi fått undervisning i ungdommens bruk av internasjonale forkortelser i sosiale medier. De tre mest brukte er LOL (laughing out loud), yolo (you olny live once) og swag (secretly we are gay – i overført betydning: ha sin egen stil). Det er bare å pugge dette. Ordene er kommet for å bli. Det nytter ikke å chill’en, det er døds-serr!

Dessverre øker også bruken av hatord mellom unge mennesker. Mange av dem brukes i tilknytning til vårt moderlige opphav som f.eks. «morraknuller». Bruken av ord som «hore» og «homse» er også ustrakt, og forekommer i vårt flerkulturelle samfunn både på somalisk, vietnamesisk, urdu og punjabi.

I avisverdenen har uttrykket «horunge» fått fornyet oppmerksomhet. I mange tiår var dette den typografiske betegnelsen på en løsrevet del av setning eller et enslig ord som sto øverst på en annen side eller en annen spalte enn resten av teksten. I Sverige er det startet en kampanje for å bli kvitt dette nedlatende faguttrykket. Men kan det være så farlig? Nå som vi snart er kvitt alle typografene?

Vi kødder da ikke med språket.

Knockout fra sosiale medier

PÅ FØRSTESIDEN: Jill Abramson via Instagram til New York Posts førsteside. Hun fikk sparken fra redaktørkrakken i avisen som kalles «Den grå Damen» - The New York Times.

PÅ FØRSTESIDEN: Jill Abramson via Instagram til New York Posts førsteside. Hun fikk sparken fra redaktørkrakken i avisen som kalles «Den grå Damen» – The New York Times.

The New York Times digitale vekst med 800 000 nye abonnenter viste seg å være en suksesshistorie med modifikasjoner. Sjefredaktør Jill Abramson ble for et par uker siden slått knockout av trusselen fra sosiale medier. Hun fikk sparken og måtte gå på dagen.

Dagen etter ble en 96 sider lang internrapport om behovene for innovasjon lekket fra avishuset på Manhattan. Rapporten påpeker en katastrofal mangel på evne til å ta utfordringen fra sosiale medier som Facebook, LinkedIN og Twitter på alvor.

Med i gruppen som har skrevet rapporten var sønnen til mediehusets mektige eier Arthur Sulzberger jr.

Jill Abramsom var som sunket i jorden, men dukket senere opp på førstesiden til The New York Post. Avbildet i et boksestudio hvor hun slo løs på svart sandsekk. Paradoksalt nok var bildet delt med offentligheten av hennes egen datter – på Instagram.

Senere i uken talte hun til studentene på sitt gamle universitet om hvordan det er å bli dumpet som kvinne: Du må slå tilbake, og vise dem hva du er laget av, var budskapet.

New York Times meritterte mediekommentator David Carr kalte det hastig sammenkalte møtet i redaksjonen, hvor aviseieren annonserte Abramsons avgang, for «surrealistisk». Han har vært vitne til flere dramatiske oppgjør i avishuset, men ingenting kunne måle seg med dette.

Det ble spekulert i at Jill Abramson var underbetalt (525 000 dollar) i forhold til sine mannlige forgjengere, og at eieren mislikte hennes direkte stil. De senere år har flere av verdens ledende aviser fått kvinnelige toppsjefer, men de har gått av i tur og orden. Franske Le Mondes redaktør, Natalie Nougayrède, gikk av for noen uker siden etter en tøff maktkamp i avishuset. Hennes forgjenger, Sylvie Kauffman, holdt ut bare et år i stillingen. I australske Sydney Morning Herald, ga avisens første kvinnelige sjefredaktør, Amanda Wilson, opp etter 18 måneder i jobben.

Kvinnen som innførte den vellykkede betalingsmuren i New York Times, CEO Janet Robinson, måtte forlate sin stilling i fjor. Hun gikk under kallenavnet «barnepiken»…

Det er urimelig å si at jobben med å lede en nyhetsorganisasjon 24 timer i døgnet, syv dager i uka, krever sin mann. Det er likevel et godt spørsmål om aviseierne legger forholdene godt nok til rette for at kvinner skal lykkes i jobben.

Også i Skandinavia har det vært «kvinnefall» fra redaktørkrakkene. For noen få år siden hadde både Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Dagsavisen og Svenska Dagbladet kvinnelige sjefer. Nå er de alle borte. Beror dette på en tilfeldighet?

Når det gjelder Jill Abramson heller de fleste observatører nå til at avgangen skyldes manglende evne til innovasjon og nytenkning. Avisen stoler fortsatt på at den klassiske førstesiden – i print eller digitalt – skal tiltrekke seg lesernes oppmerksomhet. Men førstesiden er snart død. Kvalitetsjournalistikk og innhold med underholdningsverdi deles i stadig høyere tempo gjennom sosiale medier. De klassiske avishusene har ingen tradisjon for dette.

Et godt eksempel er BuzzFeed, som har vokst til 135 millioner brukere over hele verden siden 2006. Nettstedet er kjent for sine lister med dyrehistorier og underholdende quizzer. Hittil har nettstedet publisert 22 500 historier om katter og 11 700 artikler om politikk. Sistnevnte kategori i løpet av de siste par årene.

For et par uker siden hørte jeg selskapets internasjonale visepresident Scott Lamb i San Francisco: – Vi er «The bored at work network», sa Lamb. Nettstedet publiserer redaksjonelle og kommersielle artikler som underholder og engasjerer. Hele 75 prosent av trafikken kommer fra sosiale medier.

Fenomenet BuzzFeed preger stadig mediekonferanser verden over. For en uke siden var Mark Schoofs gjest på Schibsted Journalism Awards i Oslo. Han leder nettstedets avdeling for undersøkende og avslørende journalistikk som er under oppbygning. Schoofs har rekruttert et knippe på 6 prisbelønte journalister og 3 dataeksperter som vil slippe sitt første store scoop om tre uker.

Mark Scoofs er en Pulitzer-vinner av den gamle skolen. Klassisk journalistikk vil overleve bare den er så god at folk vil dele den, sier han. Snart vil kanskje også annonseinntektene følge med de beste sakene. Mediehusene må snarest ta nye grep om de sosiale mediene – redaksjonelt og kommersielt.

For som Nils Arne Eggen har sagt: There is hope in a hanging snore…

Nyheter løper raskt

BOSTON MAGAZINE: "We Will Finish The Run". Cover  foto: MITCHELL FEINBERG

BOSTON MAGAZINE: «We Will Finish The Run». Cover foto: MITCHELL FEINBERG

NEW YORK (VG) – Fra mitt hotellrom i 40.etasje kan jeg se rett ned på USAs mest omtalte terrormål: Times Square på Manhattan. Det var hit brødrene bak maraton-massakren hadde planlagt å reise for å sprenge enda flere mennesker i luften. Jeg får nyheten om dette idet jeg kobler inn CNN på hotell-TV´n. 

Bombe-brødrene fra Boston var åpenbart blitt radikalisert gjennom bruk av internett. Det finnes knapt grenser for hva dette globale nettverket kan brukes til. Du kan bli overtalt som radikal, religiøs ekstremist. Du kan lære å lage bomber. Kriminell kommunikasjon. I hotellbygningen ved Times Square sitter 400 medieledere fra hele verden og diskuterer fredelig bruk av internett. 

12 kvartaler lenger oppe på Manhattan legger jeg ut på morgenens joggetur i Central Park. Det er bemerkelsesverdig mange joggere i grønne T-skjorter foran meg i løypa: Run for Boston, står det med gul skrift på ryggen. 

Nyheter kan også løpe raskt. Med hjelp av Facebook og Twitter går det enda raskere.  I kjølvannet av Boston-bombene snublet flere store medieforetak. CNN formidlet nyheter med utgangspunkt i sosiale medier som viste seg ikke å stemme. The New York Post publiserte bilde av en feilaktig mistenkt på sin førsteside. En av de uthengte på sosiale medier tok sitt eget liv, men det er uklart om dette skjedde før eller etter bombeangrepet. 

Norske medier unngikk så vidt tilsvarende skandaler i døgnet etter 22. juli. Opplysninger i sosiale medier ble grundig sjekket før de ble formidlet videre. Så hadde vi heller ingen tilsvarende menneskejakt som i Boston etter terror-angrepet. 

– Jeg reiste inn til sentralredaksjonen klokken fire om natten for å holde en fot på bremsen, sier sjefredaktøren i The New York Times, Jill Abramson

– Levende, direkte rapportering innebærer en risiko for at vi taper av syne kravene til faktasjekk. I forbindelse med Boston-bombingen så vi dessverre noen eksempler på førstesider og TV-innslag som bekrefter dette, sier sjefredaktøren. 

Heller ikke i en slik situasjon er journalistikk basert på én kilde godt nok for The New York Times. Vi skal alltid ha flere kilder, poengterer Abramson. 

Det er to vidt forskjellige kvinner som henvender seg til INMA`s verdenskongress (International News Media Association). Jill Abrahamson og Arianna Huffington. Sistnevnte lever av å aggregere nyheter som andre har skapt. 

Huffington Post fikk 400 000 nye lesere etter Boston-bombingen. Alle slike store nyheter har en akkumulerende effekt på lesertallene, sier hun. 

Terrorangrepet på Boston Maraton vakte et sterkt folkelig engasjement som gjenspeiles i amerikanske medier. Det sterkeste uttrykket for dette er kanskje et fantastisk cover på Boston Magazine; hundrevis av fargerike joggesko som former et hjerte. Midt i hjertet tittelen «We Will Finish The Race». 

Times Square er hjertet i New Yorks teaterdistrikt. Bare 100 meter unna står skuespilleren Tom Hanks på scenen i stykket «Lukcy Guy», som skildrer en hardbarket tabloidjournalists opp- og nedturer gjennom karrieren i aviser som Newsday, Daily News of The New York Post. Det er ingen vakker historie med tanke på medienes troverdighet og kvalitet, men Tom Hanks gjør en fantastisk rolle. 

Går du et par kvartaler ytterligere mot vest på Manhattan kommer du til et annet teater: Talks at The New York Times. Mediespaltisten David Carr har invitert meg til en samtale med Google-sjefen Eric Schmidt og direktøren for Google Ideas, Jared Cohen. Sammen har de nettopp utgitt boken «The New Digital Age». 

I boken beskriver de to den mørkere siden av det digitale fremtidssamfunnet som vi står på terskelen til. Spionasje, terrorisme, overvåking, sensur og virtuelle grenser mellom landene. Digitale våpenarsenaler og stadig mer aggressive cyber-angrep. 

Boston-bombingen er et forvarsel om at internett-medaljen også har en bakside. 

– Fremtidens terrorister vil ikke operere fra huler i Tora Bora. De vil bruke teknologi, sier Eric Schmidt.

****

 TIMES TALKS: David Carr (t.v.) I samtale med Google-sjef Eric Schmidt og direktør Jared Cohen i Google Ideas om boken “The New Digital Age”.  Foto: DAVE KOTINSKI, AFP


TIMES TALKS: David Carr (t.v.) I samtale med Google-sjef Eric Schmidt og direktør Jared Cohen i Google Ideas om boken “The New Digital Age”. Foto: DAVE KOTINSKI, AFP

Mobil & video

 NEW YORK (VG) – Når den internasjonale medieliten holder stevne handler alt om to temaer: Mobil & Video. 

– Spør meg ikke om når video via internett blir større enn TV. Det har allerede skjedd, sier Google-sjefen Eric Schmidt. 

Fremtiden er nå for YouTube, som nettopp har passert en milliard unike brukere i måneden. Amerikanere fra 18 til 34 år bruker nå mer tid på YouTube enn på kabel-TV. 

I dag lever ca. to milliarder mennesker online. Innen 2025 vil det meste av verdens befolkning ha direkte tilgang til all verdens informasjon gjennom håndholdte dingser som en smarttelefon. 

– Fem milliarder brukere kommer til Google i løpet av de nærmeste årene, spår Eric Schmidt. Dette betyr at individenes evne til å treffe egne valg vil øke dramatisk. 

Google-sjefen dro til Tsjad for å studere hvordan mobiltelefonen virker i et underutviklet samfunn. Det var ingen elektrisitet. Ikke vann. Men nesten alle hadde en mobiltelefon. Halvparten av brukerne er kvinner. Digitaliseringen vil medføre store endringer.

Mediestorm på Manhattan

ET LYS I MØRKET? Rå kapitalisme fungerte videre på nødaggragat i hovedkvarteret til storbanken Goldman Sachs. Foto: Eduardo Munoz, REUTERS

Orkanen «Sandy» klarte ikke å innfri den medieskapte forventningen om verdensmetropolens undergang, slik den bl.a. skildres i filmdramaet «The Day After Tomorrow». Likevel ble kulisser og effekter fra Holywood-produksjonen brukt i sanntidsdekningen av stormens herjinger på den amerikanske østkysten. 

Ingen bør være i tvil om værets betydning som nyhetsstoff etter å ha fulgt dekningen av «Sandy». Orkanens virvlende ferd mot Manhattan skapte enorm interesse over hele verden. Her i landet fulgte over en halv million seere TV2 Nyhetskanalen da orkanen traff New York og New Jersey. 

I timer og døgn vasset TV-reportere rundt i vadere og våtdrakt mens vi ventet på flodbølgen. En tsunami av direktesendt TV skapte en av de største nyhetshypene vi har sett i moderne tid, selvsagt hjulpet av at orkanen grep direkte inn i den amerikanske presidentvalgkampen. 

I slike situasjoner er det journalistikk i sanntid som gjelder, og i vår tid spiller de sosiale mediene her en helt spesiell rolle. Vi lever i Twittersfæren eller i Facebookistan, hvor vi kan dele informasjonen fra millioner av øyenvitner – også den som kommer fra bløffmakere. 

Fenomenet er ikke nytt. Da tsunamien traff Thailand med dødbringende kraft i 2004 kunne Aftenposten bringe et oppsiktsvekkende bilde av monsterbølgens innslag på kysten. Etter en stund ble det avslørt at bildet var fra et annet sted og tatt flere år tidligere.  Aftenposten ble lurt av en bløffmaker. 

Da tsunamien traff kysten av Japan i 2011 kunne vi derimot se helikopterbilder på direktesendt TV, hvor mennesker forsøkte å løpe fra bølgen da den slo inn over land. Vi fikk se rystende virkelighet i sann tid. 

Under «Sandy»`s herjinger har falsknerier florert på internett via Twitter, Facebook og på blogger og nettsteder. Et såkalt LIVE-kamera fanget opp hvordan frådende vannmasser nærmest slukte Frihetsstatuen. Bildet var imidlertid hentet fra filmen «The Day After Tomorrow». Gamle og manipulerte arkivbilder utgav seg for å vise hvordan orkanskyene inntok Manhattan. Et annet bilde viste hai som svømte i New Jerseys gater. 

Verre er trolig feeden av falske Breaking News-meldinger, som i mange tilfeller tas på alvor og kan utløse faktiske tiltak eller tilløp til panikk. Under stormnatten i New York sendte den anonyme signaturen @ComfortablySmug ut falsk nyhetsvarsel om at Con Edison (selskapet som forsyner New York med strøm, gass og varme) hadde begynt nedstengingen av all elektrisk kraft på Manhattan. Meldingen ble tatt på største alvor av flere sentrale institusjoner. 

Fordelen med de sosiale mediene er at bløffmakerne avsløres raskt av andre brukere. I dette tilfellet ble det avslørt at den anonyme bløffmakeren var finansanalytikeren Shashank Tripathi, og at han dessuten var knyttet til den republikanske valgkampanjen og Mitt Romney.  Det var mulig å følge alle hans elektroniske spor på nettet, helt tilbake til hans opprinnelige identitet. 

Stormnatten i sosiale medier ble likevel en kraftig påminnelse om behovet for profesjonell journalistisk tilstedeværelse fra redaktørstyrte medier. Og om at mediehusene må opprettholde mannskapsressurser som er rigget for katastrofen.

Senere ble elektrisiteten virkelig koblet ut på nedre del av Manhattan, og Reuters-fotografen  Eduardo Munoz kunne dokumentere storbyens sårbarhet i et bilde som blir historisk i sin symbolske kraft.  Hovedkvarteret til storbanken Goldman Sachs er det eneste som lyser opp på et mørklagt Manhattan.  Mens sykehus må evakuere pasienter på grunn av strømmangel, går den aller råeste kapitalismen videre – på nødaggregat. 

«Sandy» ble også en stor beredskapsøvelse for den digitale infrastrukturen i verdensmetropolen. Det ser ut til at smarte mobiltelefoner og tablets regjerte i bruk. The New York Times åpnet hull i sin digitale betalingsmur for at vesentlig informasjon skulle nå raskt ut til publikum. En god del blogger og nettsteder gikk periodevis i svart, men de store datalagrene til Google, Hotmail, Yahoo, AOL og Microsoft fungerte bra. Dataskyene likeså. 

I dag er folk blitt avhengig av oppdaterte nyheter fra minutt til minutt i slike situasjoner. For nordmenn i New York ble Kjerka på Manhattan nok en gang et samlingspunkt. Ikke så mye for å få frelse og vafler, men for å få ladet mobilen og få oppdatert sin Facebook..

*******

Aviser for historien

Digitale medier bringer viktige nyheter ut til folk mer effektivt enn noensinne. Fra mobiltelefonen er det nå mulig å følge utviklingen av en varslet katastrofe fra minutt til minutt.

Under orkanen «Sandy», ble mediehusenes redaksjonelle ressurser styrt mot digitale plattformer.  Papiravisenes forsider har likevel ikke tapt sin symbolske kraft som historiske minnesteiner. 

New Yorks sagnomsuste tabloid, «The Daily News«, brettet ut ruinene av det nedbrente boligkvartalet  i Queens over hele første og siste side under tittelen «Apocalypse N.Y.» Oppslaget fremkalte minner om Hiroshima. 

Det tabloide grepet med å brette ett bilde rundt første og siste side er imidlertid ikke nytt.

VG gjorde det samme i sin aller første tabloidutgave, 2. januar 1963, med skihopperen Toralf Engan.