Mission Impossible?

MORGENMØTE: Delegasjonen fra Ethical Journalism Network diskuterer pressefrihet over avisbunkene på Groppi Cafè i hjertet av Kairo. Den internasjonale presseorganisasjonen og norsk UD støtter arbeidet til den nye egyptiske redaktørforeningen og Egyptian Media Development Program. Foto: SADIK ADIL, EMDP

MORGENMØTE: Delegasjonen fra Ethical Journalism Network diskuterer pressefrihet over avisbunkene på Groppi Cafè i hjertet av Kairo. Den internasjonale presseorganisasjonen og norsk UD støtter arbeidet til den nye egyptiske redaktørforeningen og Egyptian Media Development Program. Foto: SADIK ADIL, EMDP

KAIRO (VG) – Idet utenriksminister Børge Brende gjør sine hoser grønne hos Egypts nyvalgte president Sisi, sitter jeg på Groppi Cafè i hjertet av Kairo og diskuterer pressefrihet med et knippe egyptiske journalister og redaktører.

Vi er sju nordmenn og to briter som er sendt hit av internasjonale presseorganisasjoner for å støtte arbeidet med å etablere frie og uavhengige medier. Det føles nesten som en «Mission Impossible».

For i Egypt er motsetningene harde og til dels brutale. Etter to revolusjoner på tre år står krigen mot terror og hensynet til samfunnets sikkerhet steilt mot ytringsfrihet. Folket mot Det muslimske brorskap. Hat mot dialog.

På bordet foran oss ligger dagens bunke med aviser. Alle skriver om at presidenten har gjort ditt og datt, et velkjent trekk fra totalitære stater. Avisene sier Sisi hele veien. Også til en toppnyhet om at det arbeides med nye sikkerhetslover som kan begrense informasjonsfriheten. Alt skjer i demokratiets navn. Børge Brende får et hovedoppslag over seks spalter og halve førstesiden i «The Egyptian Gazette». Oppslaget fremhever håpet om flere norske investeringer i regionen. Få vet at Børge Brende også finansierer vårt besøk i Egypt.

Men i aviser, radio og fjernsynsprogrammet er det en stemme som mangler. Stemmen til det forhatte, ekstreme brorskapet. Spørsmålet vårt er om ikke det å stenge dem ute, snarere vil føre til økt radikalisering og større usikkerhet.

– Akkurat nå er Staten viktigere enn friheten, konstaterer den svært anerkjente kommentatoren Abdulla Sanaby fra den privatfinansierte avisa «Sharouk». Han poengterer at Egypt nå befinner seg i en svært vanskelig overgangsfase hvor mangfold og balanse i mediene settes til side av hensyn til behovet for sikkerhet.

Dette er et synspunkt som antagelig har bred folkelig støtte. Egypt er omgitt av ekstreme terrorister i både øst og vest. Den 1600 kilometer lange grensen til Libya, som kan bli et nytt oppmarsjområde for IS, er vanskelig å kontrollere.

– Vi er muslimer, men vi vil ha et moderne liv. Vi ønsker ikke en ekstrem, religiøs stat, sier Sanaby. Den optimale presse- og ytringsfrihet er satt på vent, men en ny konstitusjonell forfatning er under utskriving. Så skal det velges et nytt parlament som skal utforme nye, demokratiske lover i hundretall.

Langs Nilens bredd ligger maktens fyrtårn på rekke og rad. Utenriksdepartementet og det statlige TV-huset med sine 43 000 ansatte. Her står også revolusjonære monumenter som det nedlagte informasjonsministeriet og den utbrente ruinen av innenriksdepartementet. Like i nærheten ligger Journalist-Syndikatet, hvor alle pressefolk må være registrert og den regimevennlige storavisa Al Ahram.

Vår delegasjon besøkte også flere av de private mediene – aviser og TV-stasjoner – som preges av selvsensur. Håpet om pressefrihet må kanskje bygges nedenfra. Fra nye multimedia-entreprenører og hyperlokale aviser som vil satse profesjonelt.

Inntil videre er det altså anarki, vold og ropet på en sterk stat som råder. Populær fascisme. Og nåde den journalist som faller ut av folden, og slipper til det forhatte brorskapets meninger i media. Hundrevis av journalister er brakt til taushet. Fortsatt sitter minst 15 journalister fengslet for «fornærmelser» mot Staten eller det militære. Tre av de mest berømte er Al Jazeera-korrespondentene som ble fengslet like før nyttår og dømt til sju års fengsel for å ha tatt seg inn i landet som «turister» under den siste revolusjonen.

En hel verden har fordømt fengslingen av reporterne. President Sisi forsøkte å bli kvitt dette problemet gjennom å få dem deportert, men han ble stanset av en domstol som ønsket full rettslig behandling av «forbrytelsen».

Derfor reiste vår delegasjon over broen til Nilens andre bredd hvor det betonggrå monumentet av et utenriksdepartement ligger. Her fikk vi møte statssekretæren som er pressetalsmann:

– Vi er ingen bananrepublikk! Her gjelder prinsippet om at politisk makt må være adskilt fra rettslig behandling, fikk vi vite. Talsmannen for UD var også opptatt av å forklare at Al Jazeera- reporterne var tatt på fersk gjerning i å produsere et forfalsket bilde av demonstrasjoner og blodige opptøyer. TV-kanalen drev sin virksomhet ulovlig fra en hel etasje av Marriott-hotellet som ligger på den fasjonable øya som deler Nilen i to gjennom Kairo.

Vår beskjed var tydelig: Det er utvilsomt riktig at Qatar som kontrollerer Al Jazeera, spiller en svært spesiell rolle i dekningen av konfliktene i Midt-Østen. TV-kanalens støtte til Det muslimske brorskap er også godt dokumentert. Men å fengsle journalister i sju år for dårlig journalistikk er fullstendig uakseptabelt.

Vi talte nok for døve ører, men det kan ikke sies ofte nok.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s