Look to Norway! And Trondheim!

 

IMG_2744.jpg

PÅ VERDENS-SCENEN: Aftenpostens publisher Espen Egil Hansen drøfter Facebook og journalistikk med Maria A. Ressa fra Filippinene og direktør for Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum, under World News Media Congress i Durban.

DURBAN/TRONDHEIM – Jeg legger bak meg to hektiske uker i Durban, Sør-Afrika og Trondheim, Norge. Begge steder har medieledere satt fokus på bransjens store utfordring: Den digitale revolusjonen og de sosiale medienes innvirkning på journalistikk og rammevilkår.

Nå er ikke verdens øyne bare rettet mot utvikling i The New York Times og The Washington Post. Mange ser at norske mediehus er i ferd med å ta en lederrolle i jakten på nye tiltak som kan skape ny optimisme i mediebransjen.

Dette skyldes selvsagt at Norge er et rikt land med høy grad av digitalisering og utbredelse av smart-telefoner. Men også utviklingsarbeidet som foregår i norske mediehus når det gjelder journalistikk og teknologi.

Scenen under WAN-IFRAs «World News Media Congress» i Durban var dominert av skandinaviske aktører som presenterte sitt arbeid med digital utvikling. Da kongressen diskuterte forholdet til Facebook satt både Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen og direktøren for Stiftelsen Tinius, Kjersti Løken Stavrum på scenen. Torry Pedersen presenterte Schibsteds arbeid med en plattform for personalisering i direkte dialog med leserne, som nå testes ut i VG. Også Amedias suksess med brukerbetaling for lokale medier fikk oppmerksomhet.

Nøkkelordene er redaksjonell kvalitet, brukerbetaling, personalisering og samarbeid. Det siste er nødvendig for å møte konkurransen med globale giganter som Facebook og Google.

Under Medielederkonferansen i Trondheim denne uka var oppmerksomheten rettet mot de samme nøkkelordene. Men det er ikke så lett å få til samarbeid mellom aktører som samtidig skal konkurrere med hverandre.

Et forsøk på å samle bransjen på en felles plattform for programmatisk annonsering har nettopp strandet, og det er tegn som peker i retning av en todeling av norsk mediebransje der én del allierer seg med Google og Facebook, mens en annen del vil t a opp kampen mot gigantene. Det handler om utnyttelsen av store mengder brukerdata på forskjellige måter.

IMG_2809.JPG

FRA DEBATTEN: Norske medieledere og politikere diskuterer sosiale mediers innvirkning på journalistikk under medielederkonferansen i Trondheim denne uka.

Debatten om falske nyheter og tillit står nå helt sentralt i medieorganisasjonene. Redaktørforeningens leder, Harald Stanghelle, stiller spørsmål ved om det virkelig eksisterer en tillitskrise mellom de redaktørstyrte mediene og publikum? Vi ser jo ofte at folk har god tiltro til medier som de faktisk er brukere av. Kampen om fakta er likevel blitt en kamp om verdier som mediene står midt oppe i, og hvor anklager om falske nyheter er blitt en ny hersketeknikk.

Et viktig spørsmål er likevel om medias vinklingsregime har fått en skyggeside, hvor offerets makt står sentralt. En dødvinkel. En blindsone. Hvor media glemmer å stille nødvendige, kritiske spørsmål. TV2s nyhetsredaktør, Jan Ove Årsæther, viste i debatten om dette til Lommedalssaken. – Vi må bli flinkere til å snu kamera og se en annen vei, sa han.

Det er liten tvil om at en slik blindsone har vært dekningen av problemene med å integrere innvandrere til landet vårt.  Det tok svært lang tid før mediene skjønte noe av Fremskrittspartiets bekymring på dette område. Harald Stanghelle karakteriserte det som norsk presses største unnlatelsessynd at man i 1980 og -90 årene unnlot å ta opp de problematiske sidene av kulturer som kolliderer i det norske samfunnet.

Statens Medietilsyn har nå fått i oppdrag å se nærmere på hvilken betydning falske nyheter har i norsk samfunnsliv. Statssekretær i Kulturdepartementet, Bård Folke Fredriksen, sa til medielederne at det vil være svært korttenkt av politikerne å så tvil om medienes tillit.

– Mediene representerer et uhyre viktig forsvarsverk mot maktmisbruk. Politikerne kommer selv til å bli taperne hvis vi ikke makter å konsolidere medienes stilling, sa han.

Jeg er enig og forventer at mediene vil avsløre forsøk på å ta i bruk falske teknikker under høstens norske valgkamp.

Problematikken rundt falskt innhold og manipulasjon i sosiale medier er imidlertid så omfattende at det er utilstrekkelig å stole bare på kunnskapsrike journalister som faktasjekkere. Det må utvikles teknologi som leter fram falske innslag automatisk, og som kan drepe spredningseffekten. Her eksisterer det gode muligheter for et samarbeid med digitale utviklingsmiljøer bl.a. ved NTNU i Trondheim.

Medlemmene av Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening arrangerte sine medielederdager i byen for å delta i feiringen av Adresseavisens 250 års jubileum. Jeg hadde selv gleden av å jobbe fem av disse årene i Midt-Norges regionavis. I feiringen ble det lagt vekt på at Adresseavisen for en måned siden mottok Mediebedriftenes innovasjonspris for 2016. Ikke dårlig av en 250 år gammel trønder, som har sett 70 ulike medieforetak komme og dø i sin levetid.

Vi må kunne forvente at Adresseavisen vil utvikle seg videre og ligge i front av nyskapningen som skjer i norsk presse. Trondheim har et rikt teknologimiljø, hvor spennende nye ideer utvikles hele tiden i institusjoner eller av spennende startups. I foreningen av nye ideer og medier bør det ligge gode muligheter for vekst.

Under feiringen av Adresseavisens 250 års jubileum ble også Den Store Journalistprisen for 2016 delt ut, en triumf for kollegene Thomas Ergo, Hans Petter Aass og Rune Vandvik i Stavanger Aftenblad. En anerkjennelse for deres store arbeid med «Glassjenta», en grensesprengende reportasje om en 15-årings kamp mot barnevernet. Journalistikken har utløst bred debatt og ført til forbedringer i omsorgen. Stavanger Aftenblad fyller 125 år neste år. Det er sannelig liv i norsk presses gamle tanter.

Det er i det hele tatt mye optimisme å spore i norsk mediebransje om dagen. Drevet av produktforbedringer, kvalitetsjournalistikk, økt brukerbetaling og noe bedre marked for digital annonsering. Optimismen er betinget av at bransjen fort kan få oppleve nye rystelser.

DSC_7499.JPG

MEDIE-NORGES NYE HELT: En sann glede å dele ut Nors Presseforbunds åpenhetspris – Flavisus-prisen – til riksrevisor Per Kristian Foss. Foto: GARL L. MICHAELSEN, Medier24

Et dystert kapittel for norsk presse er fremdeles offentlighet i forvaltningen. Riksrevisjonen har nettopp levert en skremmende rapport om mangel på innsyn i departementenes arbeid. Unødvendig hemmelighold, trenering og mangelfull arkivering. Rapporten bekrefter mange av de forhold som Norsk Presseforbunds Offentlighetsutvalg har påpekt tidligere.

Riksrevisjonen har imidlertid hatt anledning til å gå inn i saker som pressen ikke har hatt kjennskap til. Det kan dermed se ut til at forholdene faktisk er verre enn vi tidligere har fått beskrevet.

Riksrevisor Per Kristian Foss er medienes nye helt i arbeidet for offentlighet og innsyn. Det var derfor en stor glede å dele ut Flavius-prisen til ham under Adresseavisens jubileumsfeiring. Juryen har bestått av Anine Kierulf i den nye statlige institusjon for menneskerettigheter, Hanne Wien i Kommunal Rapport og undertegnede.

Foss legger ingenting i mellom selv om kritikken rammer gamle kolleger og venner hardt. Det eksisterer en redselskultur for åpenhet i forvaltningen.

– Det er ikke mindre alvorlig å bryte arkivloven enn å bryte straffeloven, sa Foss ved fremleggelsen av sin rapport.

I sin takketale til mediefolkene lovet Foss at Riksrevisjonen skal fortsette sitt arbeid for å påse at offentlighetsprinsippet følges av forvaltningen og at departementene skjerper seg. Riksrevisjonen kommer ikke til å gi seg før forholdene er bedret.

Han benyttet samtidig anledningen til å tildele kulturminister Linda Hofstad Helleland, som var tilstede på Adressa-festen, et verbalt spark på skinnleggen:

– Husk, du er ansvarlig for arkivloven, sa Foss.

Medie-Norge gir ham velfortjent applaus.

Fakebook i motbakke

Facebook-Files-Guardian-Front-Page-and-inside-story-22-May-2017.jpg

FACEBOOK FILES: Avisa The Guardian avslører Facebooks interne regelverk.

Verken 7000 moderatorer i Facebook eller sju faktasjekkere i Norge kan hindre at sju verdenshav fylt med informasjon blir forurenset av falske nyheter, propaganda, hevnporno, hatefulle ytringer og fordekt reklame. De blir til dråper i havet.

Facebook har nesten to milliarder brukere fordelt over hele verden. Av disse er en milliard aktive hver eneste dag, med poster, likes og kommentarer. Innslaget av uønskede elementer blir dermed uendelig stort. Et like stort problem som forsøplingen av plast i havet.

Introduksjonen av plast i menneskers liv skapte store forandringer av våre samfunn, på sitt vis i like stor grad som de sosiale mediene. Bildet av store mengder plastsøppel i hvalens buk vekker berettiget global harme. Nå er det på tide at mengden «plast» som skal fylle menneskenes hoder gjør det samme.

Det siste året er Facebook drevet fra skanse til skanse. Mark Zuckerbergs lett naive forestilling av en verdensomspennende plattform for fri og uavhengig kommunikasjon har fått stygge riper i den glansede lakken: LIVE selvmordsforsøk på nett. Direktesendt vold og voldtekt. Sex-misbruk av små barn. Halshugging. Terror, hat og ekstremisme. Forsøk på manipulasjon av demokratiske valg.

Alt dette tvinger fram reguleringer. Fra Facebook selv. Og fra verdenssamfunnet. Giganten må ta større ansvar og beveger seg fra å være et teknologiselskap til å anerkjenne egen rolle som publisist.

espenegil2.jpg

BEST IN SHOW: Espen Egil Hansen mottar den gjeveste INMA-prisen fra organisasjonens president Mark Challinor under verdenskongressen i New York. Foto: ROBERT DOWNS.

I forrige uke kunne sjefredaktør Espen Egil Hansen på vegne av Aftenposten hente hjem den gjeveste prisen på verdenskongressen til International News Media Association (INMA) i New York. Vi var nok mange som syntes hans førstesidebrev til «Dear Mark» var i overkant selvhøytidelig. Men på sitt vis markerte dette usedvanlige søkelyset på Facebooks lukkede publiseringsregime et viktig vendepunkt: All verdens medier vil nå påtvinge Facebook redaktøransvar.

De siste ukene har den britiske avisa The Guardian avslørt detaljer fra gigantens indre liv, bl. a. de interne og hemmeligholdte regelsettene som Facebooks  4000 moderatorer trenes til å håndheve. Her er det mye merkelig å lese: At abort-videoer tillates såfremt det ikke vises nakenhet, at voldelig død kan vises når det bidrar til oppmerksomhet omkring psykisk sykdom, at forsøk på selvskading er ok fordi man ikke vil sensurere folk som er oppskaket, at dyremishandling kan deles, at ikke-voldeldig misbruk og mobbing av barn bare slettes hvis den kan oppfattes som sadistisk…

I farten glemte jeg at håndmalt sex er ok, men ikke i digital fremstilling.

Alt dette merkelige skal bare merkes som «Disturbing». Altså som urovekkende innhold.

Urovekkende innhold som Facebook kan fortsette å tjene penger på med god samvittighet.

Mye av det som fremkommer i The Guardians reportasjer viser likevel at Facebook tvinges til å ta et større ansvar for innholdet som formidles. Selskapet svarer bl.a. med å ansette 3000 nye moderatorer.  Tilsammen blir det likevel ikke mer enn én moderator for 250 000 brukere.

Innholdsregimet baserer seg derfor i høy grad på varsling fra brukerne. Det er opplyst at Facebook hver uke mottar 6,5 millioner klager fra brukerne over upassende innhold. Mye av det publiseres via falske kontoer.

Det er ikke profesjonelle journalister som engasjeres for å behandle klager eller overvåke publiseringen. The Guardian har avslørt at det dreier seg om billig arbeidskraft, ofte folk med innvandrerbakgrunn, som hyres inn til 120 kroner timen etter å ha gjennomgått to ukers opplæring. De har kanskje bare ti sekunder til rådighet på hvert innslag. Inntrykkene fra 1000 ulovlige bilder pr. dag kan bli en stor psykologisk belastning.

Facebook forsøker å navigere i et verdensomspennende minefelt. Det er ikke enkelt. På den ene side presset fra krefter som vil ha fjernet hatefullt og voldelig innhold. På den annen side presset fra ytringsfrihetsaktivister som vil forhindre at Facebook blir verdens mektigste sensurinstans.

Monika Bickert, som bærer den tyngende tittel «Global Policy Chief», innrømmer overfor The Guardian at Facebook nå vil ta ansvar for brukernes opplevelse av innholdet:

– Det er absolutt vårt ansvar å være på tå hev. Det er selskapets forpliktelse, sier hun.

Facebook gjennomfører nå også flere tiltak for å begrense spredningen av falske nyheter. Algoritmen endres for en rekke språk, slik at saker med luretitler av typen «Du vil ikke tro hva..» skyves langt ned i nyhetsfeeden. Slik håper man også å kvele falske nyheter. Endringen gjelder imidlertid ikke Norge.

Samtidig endres brukervilkårene for å bekjempe spredningen av falske videoer, som er blitt et stort problem.

Facebooks produktsjef, Chris Cox, lovet nylig at selskapet vil forfølge de økonomiske profittørene bak falske nyheter på samme måte som man går etter spammere og hackere.

Men forsikringene møtes med skepsis fra en rekke mediefolk. Tiltakene mot falske nyheter virker bare begrenset. I noen tilfeller møtes også faktasjekkere med motaksjsoner. Folk oppfordres til å dele Facebooks advarsler mot deling. Dermed får initiativet motsatt effekt. Dette skjedde f. eks. med en artikkel som hevdet at hundretusener av mennesker i sin tid ble fraktet fra Irland til USA som slaver.

Samarbeidet med faktasjekkere i Associated Press, PolitiFact og ABC om å utstede advarsler fungerer heller ikke effektivt. I mange tilfeller forblir falsk innhold på Facebook umerket eller merkingen kommer alt for sent.

Selv om store mediehus legger ned betydelig arbeidskraft på å bekjempe falske nyheter, har innsatsen få konsekvenser. En stor amerikansk kanal som ABC News har klart å merke 12 historier med advarselstegn, men halvparten av dem kan fortsatt leses på Facebook. Det gjelder bl.a. saker om Obamas påståtte plan for et statskupp og historien om at han nå har fått bygget en stor statue av seg selv utenfor Det Hvite Hus.

Facebook er særdeles lite villig til å dele informasjon om effekten av disse tiltakene.

IMG_2463.jpg

SNART KLARE: Tre av medarbeiderne i Faktisk.no presenterte planene for norsk faktasjekk under et møte på Høyskolen i Oslo og Akershus tidligere i vår. F.v. Jari Bakken, Tore Bergsaker og Silje Skiphamn.

Her i Norge er faktasjekkerne i Faktisk.no, som eies av VG, Dagbladet, NRK og TV2 i fellesskap, i ferd med å etablere seg. Nettstedet som skal avsløre falske nyheter og tvilsomme påstander i norsk samfunnsdebatt, skal være i drift fra juli måned. Dette er et godt tiltak, som sikkert vil øke bevisstheten rundt behovet for kvalitetssikret innhold i de sosiale mediene. Men arbeidet med å sjekke ihjel saker er svært tidkrevende. Også i Norge blir dette dermed en dråpe i havet.

Ansvaret må først og fremst legges på Facebook. Et selskap som verdsettes til over 3000 milliarder kroner kan ikke forvente at en hardt prøvet mediebransje skal gjøre ryddejobben for dem. Vi må kreve at Facebook legger en slags medieetikk til grunn for sitt publisistiske arbeid. Og vi må kreve en langt større åpenhet omkring selskapets indre liv og virksomhet.

For de tradisjonelle mediehusene er Facebook både en nødvendig venn og en fiende.  Vennskapet forsterkes gjennom at Facebook legger til rette for publisering av kvalitetsjournalistikk og tekniske løsninger som styrker forretningsmodeller. Fiendskapet oppstår som en konsekvens av at Facebook svekker medienes troverdighet og demokratiske samfunnsrolle.

I USA og Europa jobber Facebook nå i motbakke etter press fra både politikere og regulatoriske myndigheter. Selskapet fikk nylig en milliardbot i Frankrike for overtredelse av lovgivningen som gjelder beskyttelse av data, og det pågår lignende etterforskning i flere land. Facebook ble også ilagt en milliardbot av EU for å ha gitt villedende informasjon til myndighetene om oppkjøpet av WhatsApp i 2014. Overfor sine annonsekunder har Facebook også vært nødt til å innrømme «tellefeil» i besøkstallene.

Her i Norge er det merkelig stille. Verken fra politikere, medietilsyn eller andre myndigheter hører vi særlig mye om innvirkningen som Facebook har på norsk samfunnsliv. Også Facebook selv er temmelig usynlig i landskapet. Selskapet later til å være representert ved annonseselgere her i landet. Er det ikke snart på tide at Facebook gir oss et fjes som samfunnet kan forholde seg til?

For denne uka fikk vi nye tall som dokumenterer Facebooks enestående posisjon i Norges befolkning: Facebook har 3 443 000 aktive brukere i Norge. 83 prosent av disse bruker tjenesten daglig. Dette innebærer at 7 av 10 nordmenn over 18 år er daglige brukere. 3 av 5 med profil følger et eller flere redaksjonelle medier via Facebook.

Også våre politikere er på Facebook, men det er bemerkelsesverdig hvor lite interessert de er i å utmeisle politikk på dette området.

Kampen mot Googliat

methode-times-prod-web-bin-ba80f1fc-0b2d-11e7-987c-1cdd90db3bb5

AVSLØRER: Britiske The Times har avdekket hvordan programmatisk annonsesalg brukes til å finansiere terror og spredningen av hatefulle ytringer.

Mange steder i Europa øker presset mot de digitale kjempene Google og Facebook, som står for en stor del av spredningen av hatefulle ytringer og falske nyheter. Det handler om å bekjempe rasisme, anti-semittisme, homohat og falsk informasjon som tar sikte på å utmanøvrere demokratiet.

Midt i kampen står både EU og nasjonale myndigheter med skjerpede krav til gigantene. Også de tradisjonelle mediebedriftene samler seg bak en formidabel oppgave: Å drepe de samfunnsnedbrytende kreftene på nettet.

Men her handler det ikke om å hogge hodet av kjempen. Både Google og Facebook har gitt oss digitale verktøy av stor betydning for verdiskapning, god kommunikasjon og forståelse mellom mennesker. Kjempene må likevel kunne levere tjenester som harmonerer bedre med de verdier som våre samfunn er bygget på.

Programmatisk annonsesalg via Google må ikke føre til finansiering av terrorister og rasister.

Sosiale medier som Facebook og Twitter må ha effektive systemer for kontroll med hatefulle og ulovlige ytringer. Men også journalister og mediehus må gjøre mer for å avsløre falske premissleverandører for samfunnsdebatten.

Alt dette er fortsatt mangelvare i vår digitale hverdag.

Før helgen leverte britiske The Times et stykke glimrende undersøkende journalistikk. I en serie artikler avslørte avisen hvordan Googles programmatiske annonsesalg bidrar til å finansiere terrorbevegelser som ISIL og amerikanske høyreekstremister som er bannlyst i Europa. Noen av disse har forherliget angrepet på en nattklubb for homofile i Orlando hvor 49 mennesker ble myrdet. Lignende miljøer står også bak hatefulle videoproduksjoner rettet mot jødiske miljøer.

Avsløringene sjokkerte noen av Europas største annonsører som ikke vil ha sine budskap lagt ut på toppen av slikt innhold. De trekker nå sine annonser i hopetall fra Googles nettverk. Det gjelder både videoreklame på Google-eide YouTube og Google Display Network.

Storbritannia er Googles viktigste annonsemarked i Europa, med en omsetning på over 60 milliarder kroner i året. I følge Bloomberg utgjør dette 8,6 prosent av Googles totale annonseomsetning.

I følge The Times har et av verdens største annonseformidlingsbyråer, Havas, varslet at man trekker tilbake all annonsering på vegne av 240 store kunder med øyeblikkelig virkning. Boikotten gjelder så lenge man risikerer at reklame for noen av verdens største merkevarer vises i sammenheng med ekstremistisk innhold.

Aksjonen er foreløpig begrenset til Storbritannia, hvor også store offentlige annonsører som Londons transportselskap og Royal Mail trekker tilbake sine annonser. Det store mediehuset The Guardian trekker også tilbake sine annonser fra Googles nettverk. Det samme gjelder den store britiske supermarkedkjeden Sainsbury´s.

I følge Google-sjefen Ronan Harris jobber selskapet nå på spreng for å bygge systemer som hindrer slik sammenblanding. I fjor fjernet Google to milliarder annonser med uønsket innhold. 100 000 nettsteder ble samtidig svartelistet.  Nå skal nye tiltak være på plass i løpet av få uker, lover Harris. Om de blir effektive gjenstår å se.

Over hele Europa fremmes det nå  krav om at giganter som Facebook og Google selv bidrar til opprydning i jungelen av innhold som skader demokratiene. Det nytter ikke lenger å gjemme seg bak påstander om at de kun er teknologiselskaper.

I Tyskland rettes oppmerksomheten særlig mot Facebook og Twitter, som i følge en fersk undersøkelse ikke klarer å fjerne 70 prosent av sitt hatefulle og ulovlige innhold i løpet av 24 timer etter varsling. Googles YouTube klarte å fjerne 90 prosent inenfor samme tidsfrist.

Tyskland framstår mer og mer som et foregangsland når det gjelder myndighetenes kontroll med internett. Justis- og forbrukerminister, Heiko Maas, varslet i forrige uke et lovforslag som innebærer skyhøye bøter for internettselskaper som ikke reagerer umiddelbart på klager over spredning av ulovlig innhold.

Innhold som er åpenbart kriminelt skal slettes i løpet av 24 timer. For innhold som i mindre grad er åpenbart kriminelt, men som likevel kan sies å være uønsket, skal det gjelde en frist på sju dager. Bøtene kan gå opp mot 50 millioner Euro.

– Vi må øke presset mot de sosiale nettverkene, sier justisminister Maas.

I Tyskland er det lovforbud mot promovering av nazistisk ideologi og Holocaust-fornektelse. Myndighetene ønsker nå at nettselskapene etablerer en bindende standard for håndteringen av klager mot innhold. I forhold til ytringsfrihetens vern gir man seg her likevel ut på en krevende balansegang.

Det framstår som stadig mer tydelig at kampen mot hatefulle ytringer på internett handler om sterkere samarbeid mellom alle seriøse aktører, både på teknologi- og innholdssiden.

For teknologiselskapene handler det om å dele informasjon og teknologi som kan demme opp for flommen av terrorist-propaganda og hat.

For de tradisjonelle innholdsleverandørene handler det om samhandling i avsløringen av falskneri og propaganda. Spredningen av såkalte falske nyheter er blitt en reell trussel mot demokratiet. Derfor seg vi nå at journalister og mediehus over hele Europa samler sine krefter bak slike innsatser.

Lengst i dette arbeidet er man kanskje kommet i Frankrike og Storbritannia. Det er ikke mange måneder siden den franske avisen LeMonde lanserte sin faktasjekk-tjeneste Les Décodeurs. Nå har 37 europeiske medieselskaper, de fleste av den franske og britiske, gått sammen om å etablere Cross Check – en koalisjon for faktasjekk. Tjenesten ble lansert for tre uker siden og omfatter bl.a. BBC, Channel4, BuzzFeed, Liberation og det franske nyhetsbyrået AFP. Konkurransen mellom mediehus skal få vike for samarbeid om å avsløre og diskreditere falske nyheter samtidig på tvers av alle publisistiske plattformer. I spissen for samarbeidet står nonprofit-selskapet First Draft News.

I Cross Check-koalisjonen samarbeider det nå 60 journalister, som kommuniserer med hverandre via samhandlingstjenesten Slack. Journalistene benytter seg også av et felles system for innholdsbehandling, hvor historier av tvilsom opprinnelse flagges. First Draft News håer at koalisjonen snart skal utvides til om omfatte 150 journalister.

Tjenesten ble lansert i god til før første omgang av det franske presidentvalget, som man frykter skal bli forstyrret av falske nyheter. Hittil er 20 historier satt under lupen og fått stempel som «sant» eller «usant». Noen historier blir også utstyrt med et «advarsel»-ikon, som betyr at en historie er villedende selv om den inneholder enkelte fakta-elementer. First Draft News arbeider nå med å etablere en fjerde kategori, som signaliserer at en påstand er «til observasjon» fordi den ikke gir det hele og fulle bilde av et saksforhold.

Rapportene fra koalisjonens undersøkende journalister skal formidles på tvers av alle publiseringsplattformene som deltar i samarbeidet. Hittil er fem historier avslørt som falske nyheter, ifølge Digiday.

Lesere kan innrapportere saker som de mistenker er falske nyheter, eller de kan stille spørsmål til et utvalg av redaktører. For eksempel: «Er det virkelig sant, som Marine Le Pen hevder, at Euroen taper 25 prosent av sin verdi?».

Facebook skal ha lovet å gi ekstra boost til rapporteringen fra nettverket som avslører falske nyheter. Planen er også at man snart utvider nettverket til Tyskland, og at det til slutt blir et verdensomfattende samarbeid som fungerer sømløst.

Også her i Skandinavia vil det snart bli tatt initiativ for å avsløre samfunnsskadelig innhold på nettet. Store kjemper som Google og Facebook bør aktivt gå inn og støtte dette arbeidet.

Grenseløs arroganse

LYDHØRT: 65 medieledere fra de nordiske land var invitert til Facebook for å høre siste nytt og Instant Articles og andre sosiale medieplattformer. Giganten er blitt så sterk at mediehusene må la seg innlosjere. Foto: OLA STENBERG, VG

LYDHØRT: 65 medieledere fra de nordiske land var invitert til Facebook for å høre siste nytt og Instant Articles og andre sosiale medieplattformer. Giganten er blitt så sterk at mediehusene må la seg innlosjere. Foto: OLA STENBERG, VG

Den siste ukens reise gjennom medielandskapet ga oss en opplevelse av grenseløs, ja nærmest sømløs arroganse. Google og Facebook leverte en forestilling som levner liten tvil: Her i gården gjør vi som vi vil. Enter blir dere med oss, eller så vil fortapelsen sluke dere.

Mediehusene står i sjakk.

Første trekk sto Googles Norge-sjef Jan Grønbech for da han entret scenen på Mediemangfold-utvalgets første innspillmøte:

– Den største trusselen mot mediemangfoldet er at det finnes et utvalg som tror det vil ha noen som helst påvirkning på mediemangfoldet, sa Grønbech belærende, og viste til at dagens 16-åringer aldri kommer til å ta i en fjernkontroll, ei heller lese en papiravis. Så forlot han innspillmøtet uten videre deltagelse i diskusjonen. Jeg har knapt noensinne vært vitne til så makeløs arroganse.

Hans kollega i Facebook Norge, Rune Paulseth, ville ikke ofre tid på det regjeringsoppnevnte utvalget i det hele tatt. I følge Dagens Næringsliv fordi man bare var invitert som «observatør». Alle som var til stede kunne imidlertid komme med innspill i møtet.

Neste trekk var også i regi av Facebook. 65 medieledere fra nordiske land måtte reise til London for å høre om SoMe-gigantens nyeste publiseringsplattformer. Her fikk de vite at Facebook Instant Articles vil være tilgjengelig for norske mediehus før sommeren. Aller-gruppen (Dagbladet) har allerede inngått avtale og vil så smått starte publiseringen av artikler i disse dager.

Avtalene fungerer slik at Facebook kan selge annonser på mediehusenes artikler. Mediehusene får overført 70 prosent av inntektene fra salget. Mediehusene beholder 100 prosent av eget salg på disse sidene.

Google og Facebook har allerede tatt en stor jafs av mediehusenes annonseomsetning, og inntektene fra det norske markedet forventes å bli oppunder fire milliarder kroner dette året. Med Instant Articles vil norske mediehus kunne få en andel i veksten, men må samtidig trolig gi fra seg noe av retten til å bestemme hva som skal publiseres. Det er ikke alt Facebook vil se på sine sider. Situasjonen minner meg om en butikkeier på Hedemarken som ikke ville selge VG fordi han mislikte dagens hovedoppslag. Eller avisbudet som nektet å levere Aftenposten med tilsvarende begrunnelse.

Mediehusene har likevel neppe noe annet valg enn å bli med på ferden. Brukerne vil kunne nyte et medium på mobilen som går ti ganger raskere enn nå.

Facebook offentliggjorde før helgen fantastiske resultater for siste del av fjoråret. Inntektene økte med 44 prosent i løpet av 2015 til svimlende 18 milliarder dollar. Resultatet ble på mer enn seks milliarder. Facebook har nå over en milliard daglige brukere. I siste kvartal kom 80 prosent av annonseinntektene via mobil. I dag vil Google offentliggjøre sine tall. De blir neppe dårlige, de heller.

Spillet handler om definisjonsmakt og distribusjonsmakt på internett. Her i Norge er 79 prosent av den voksne befolkningen brukere av Facebook, 2,6 millioner av oss daglige brukere, i følge ferske tall fra Ipsos.

Google og Facebook tjener store penger på innhold i sosiale medier, men de investerer ikke i innhold. Og så betaler de heller ikke nevneverdig i skatt tilbake til samfunnet.

Norske medieledere kunne i forrige uke feire ESAs godkjennelse av null moms på digitale nyhetstjenester. Men champagneglassene var ikke blitt tomme, før det kom et skår i gleden. Fritaket gjelder ikke for nyheter solgt i løs vekt, bare abonnement. Mye av fremtidens nyhetsformidling kommer til å være stykkbasert og distribuert via sosiale medier.

Den neste kampen for mediehusene blir nå å få de globale gigantene inn i samme skatteregime. Optimismen steg i forrige uke da det ble kjent at Google og den britiske regjeringen hadde inngått avtale om betaling av 130 millioner pund i skatt for siste tiår. Men ifølge The Guardian gir det en samlet skatteprosent på bare 2,77 prosent siste tiår. Forliket innebærer at Google slipper unna en samlet skatteregning på 1,6 milliarder pund.

Samtidig pågår det en bred debatt i mange europeiske land om allmennkringkasteroppdraget – «public service». NRK deltok på forrige ukes Facebook-samling i London og vil nok ønske å distribuere sitt innhold via Instant Articles og på andre plattformer. Det vil kunne forsterke en allerede konkurransevridende effekt av statlig finansiering.

«Public service» trenger åpenbart en ny definisjon i fremtidens medielandskap. Eller er det rett og slett bare Facebook og Google?

IS er ingen stat

PÅ VEI MOT DØDEN: På en nettside fremstår dette bilde av den bevæpnede terroristen som går langs stranden nesten som et vanlig feriemotiv. Med trykksverte forvandles det til et drepende sterkt dokument av terroristen med en hale av skuelystne etter seg. Foto: SKY NEWS, APTN

PÅ VEI MOT DØDEN: På en nettside fremstår dette bilde av den bevæpnede terroristen som går langs stranden nesten som et vanlig feriemotiv. Med trykksverte forvandles det til et drepende sterkt dokument av terroristen med en hale av skuelystne etter seg. Foto: SKY NEWS, APTN

Terroristens dødelige angrep på uskyldige turister i solsengene på stranden i Tunis fremkalte de grufulle minnene fra Anders Behring Breiviks henrettelser i vannkanten på Utøya. Den Islamske Stat (IS) påtok seg ansvaret for drapene på 38 mennesker. Hvorfor tillater vi oss å bruke begrepet «stat» om denne despotiske bevegelsen?

Norske medier og politikere tok med letthet i bruk terrororganisasjonens eget kallenavn som ble forkynt i fjor sommer i forbindelse med opprettelsen av det såkalte kalifatet. Som om det var snakk om hvilken som helst humanitær eller fredsbevarende organisasjon.

Det var riktignok tilløp til en viss diskusjon, men verdens fremste leverandør av nyhetstjenester, BBC, bestemte seg for å bruket organisasjonens eget navn – her som alle andre steder. Bjellesauen ble retningsgivende for resten av verdens medier.

Men bildet av den unge terroristen som slentrer bortover stranden med våpen i hånd og med en hale av skuelystne landsmenn etter seg, har gjort sterkt inntrykk på lesere i mange land. Nå forlanger 120 parlamentsmedlemmer med statsminister David Cameron i spissen at BBC slutter å bruke betegnelsen Den Islamske Stat eller IS. Minst 30 av ofrene i Tunis var britiske turister.

– Bruken av navnet IS er med på å legitimere en terroristgruppe som verken representerer islam eller en stat, skriver parlamentsmedlemmene i det tverrpolitiske oppropet. BBC har lovet å revurdere sin praksis.

I et radiointervju ga statsminister David Cameron sin støtte til oppropet:

– Jeg skulle ønske at BBC ville slutte å bruke betegnelsen IS fordi det er ingen islamsk stat, men et barbarisk regime. En religiøs perversitet med referanse til islam, men muslimer over hele verden reagerer sterkt hver gang BBC bruker begrepet «islamsk stat», sa han.

Cameron anbefalte BBC å bruke betegnelsen ISIL, noe president Obama også ofte bruker. Dette er også betegnelsen som MI5 og vårt hjemlige PST konsekvent benytter i sin omtale av terroristene.

Aftenposten problematiserte bruken av begrepet IS i en artikkel i fjor høst, men konkluderte med at «som regel lar vi organisasjoner og land definere hva vi skal kalle dem». Spørsmålet er om dette blir litt for enkelt.

Flere fremtredende representanter for norske myndigheter og forskere har fortsatt å kalle terroristorganisasjonen for ISIL eller ISIS. Problemet med sistnevnte er at det også inneholder referanse til en stat. ISIL inneholder en referanse til «Levanten», et middelaldersk uttrykk for et område om omfatter deler av bl.a. Syria og Irak.

USAs fremste militære anti-terror-eksperter snakker konsekvent om DAESH, en annenbetegnelse som ikke inkluderer begrepet «islam». Dette navnet benyttes ofte av Frankrike og Australia.

Her nytter det ikke å si at kjært barn har mange navn. Det er kanskje på tide å ta diskusjonen på nytt om også norske medier bør revurdere sin holdning. Bruken av betegnelser som «islam» og «stat» er står nemlig helt sentralt i terroristenes rekrutteringspropaganda.

De siste ukene har både norske og svenske medier vært opptatt av fenomenet med ungdommer som lokkes til Syria som krigere eller terrorist-bruder i profetens navn. Det er en kjent sak at mye av rekrutteringen foregår via medier som Facebook, Twitter, Google og Viber. Svenske Aftonbladet har gjennom tre måneder gransket bruken av sosiale medier til dette formålet.

– Det er på tide at de internasjonale gigantene setter stopp for den massive manipulasjonen, radikaliseringen og rekrutteringen av unge muslimer som foregår i sosiale medier, skriver Eshan Fadakar – Aftonbladets sjef for sosiale medier. Avisen avslørte at en 15-årig svensk jente satte seg på flyet til Istanbul. Ifølge jihad er det kvinnens plikt å bidra gjennom å gifte seg med en kriger.

Muslimske ungdommer bombarderes med venneforespørsler på Facebook, som har 1,4 milliarder brukere. Her knyttes vanlige muslimer til de ekstreme miljøene. Ønsker virkelig Mark Zuckerberg at Facebook skal benyttes til å samordne terrorisme i verden?