Drapssiktet i gapestokk

MINNES SIGRID – Blomster og lys ble lagt ned ved skogen hvor Sigrid Giskegjerde Schjertne (16) ble funnet. Foto: KRISTIAN HELGESEN. VG

Han var selv aktiv i cyberspace. Bare timer etter siktelsen for forsettelig drap på Sigrid (16) var han satt i gapestokk – til spott og spe for alle som gadd bruke ti minutter på internett. Fanget i sitt eget nett, mens alle «ansvarlige» medier nølte. Hvem er det som kommer til å avgjøre spørsmålet om identifikasjon av gjerningsmenn i alvorlige kriminalsaker? I hvert fall ikke Vær Varsom-plakaten

– Det blir en mørk kveld på internett, konstaterte Johan Hallesby på Twitter samme kveld som liket av Sigrid ble identifisert. 

Han fikk rett. Skjellsordene haglet over 37-åringen og hans 64-årige kamerat på strenger og i kommentarfelt. «Jævla sjuke svin». «Måtte du brenne i helvete». En blogger lovet sine lesere at de skulle få vite alt om gjerningsmennenes identitet. Samme kveld lå bilder av dem ute – 64-åringen fremstilt som Chuck Norris; «I killed a 16 yro girl in Oslo».. 

Redaktørene i Akersgata, Postgirobygget, Havnelageret og på Marienlyst hadde ikke engang rukket å ta fatt på det kompliserte identifiseringsspørsmålet. 

Tar du en jobb som ansvarlig redaktør i media, så går det ikke mange dagene før du står overfor ditt første identifiseringsvalg. Dette er et av de mest hverdagslige presseetiske spørsmål i enhver nyhetsredaksjon. 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet ved kjøkkenbordet en sen kveldstime og vurdert for eller imot identifisering i kriminalsaker. Det er som regel en avgjørelse som den ansvarlige redaktøren er helt alene om. Det handler om å veie pro opp mot kontra – og om allmennhetens interesser. 

-Identifisering  må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov, heter det i Vær Varsom-plakaten. Det handler altså om hva allmennheten har en klar interesse av å vite om. 

– Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke, lyder plakaten. 

Men pressens hovedregel er at det utøves stor varsomhet med identifisering i kriminalsaker.

De aller mest alvorlige kriminalsakene hører til unntakene: Drap på tilfeldig offer. Svik mot fellesskapet. 

Rent juridisk har mediene full ryggdekning for identifikasjon. Pressen har rett til å referere innholdet av siktelser som blir utferdiget i vår åpne rettsstat.  Presseetiske motforestillinger er ofte knyttet til graden av bevisførsel og hensynet til pårørende. Dessuten inneholder pressens etiske regelverk en klar oppfordring om å ta særlig hensyn overfor unge lovbrytere. 

Men også hendelsens karakter kan gi grunnlag for identifisering, i følge en prinsipputtalelse om retts- og kriminaljournalistikken fra Pressens Faglige Utvalg. Strafferammen er et uttrykk for hvor alvorlig samfunnet betrakter det som er skjedd. At gjerningen vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter som taler for identifisering. 

Her i VG la vi for mer enn 20 år siden til et annet viktig kriterium: Det kan være lurt å avvente forhørsrettens vurdering av hvorvidt det foreligger skjellig grunn til mistanke – samsynlighetsovervekt for at siktede virkelig står bak ugjerningen. I forbindelse med rettens vurdering av fengslingsgrunnlaget kan det også komme fram nye opplysninger om skyld- og bevisspørsmål. Faktorer som tilståelse og DNA-spor gjør redaktørens vurdering lettere. 

Først og fremst handler altså avveiningen om allmennhetens behov for å vite hvem personen er. Den store forskjellen i allmenn interesse går mellom drap på tilfeldig offer og relasjonsmotiverte drap. 

Det er altså ikke gapestokken – ønsket om å straffe gjennom offentlig hån – som motiverer identifisering i ansvarlige medier. Det kan imidlertid se ut som dette er en viktig driver bak identifisering i sosiale medier. 

I Sigrid-saken ser det foreløpig ut til å være så mange uavklarte forhold at mediene venter med å identifisere de siktede. Spørsmålet er likevel om mediene ivaretar rettssikkerheten best ved å late som om ingenting har skjedd, bare noen få tastetrykk unna. Det er kanskje på høy tid at Norsk Presseforbund og Pressens Faglige Utvalg ser nærmere på denne problemstillingen.

 

Norge ble dømt

Menneskerettsdomstolen i Strasbourg ga i 2009 en nordmann fullt medhold i kravet om oppreisning etter at han i forbindelse med drapsetterforskningen i Baneheia urettmessig ble uthengt som mistenkt for ugjerningen. Europa-dommen er en viktig rettskilde i identifiseringsspørsmålet. 

Mannen hadde status som vitne i drapsetterforskningen og medier som TV2 og Fædrelandsvennen gikk svært langt i å identifisere ham. TV2 ble dømt for injurier i Agder Lagmannsrett, men mannen vant ikke fram i søksmålet mot Fædrelandsvennen, som hadde identifisert mannens bosted og arbeidsplass. Dommen fra Norges Høyesterett ble imidlertid satt til side av Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. 

En annen viktig rettskilde er Høyesteretts dom i Landås-saken fra Bergen som ga TV2 rett til å identifisere en siktet hjelpepleier.

2 thoughts on “Drapssiktet i gapestokk

  1. I framtiden vil alle identifiseres gjennom ‘sosiale’ medier, og redaktørene kan enten være med på leken eller gjøre seg mindre relevante når ‘folk’ skal finne ut hva som skjer rundt dem.

    Noe annet er mistroen til at ‘folk må ikke vite, da gjør de gale ting’. Hvorfor er det uproblematisk at en redaksjon vet hvem vedkommende er, men dersom ‘folk’ får vite det er det et problem?

    Mange medier er for dårlige til å kommunisere usikkerhet. Det blir gjerne overkskrifter med ‘drapsmann’, ‘morder’ eller denslags i krigstyper. I beste fall et lite ‘muligens’ eller ‘kanskje’ i mini-skrift. Det er som om det er et iboende ønske om å kile folks hatske tanker, men samtidig ha sitt juridisk på det tørre. Selvfølgelig ispedd en forbrukersak av hensyn til opplaget.

    Lik

  2. Henrik Helmer har selvsagt et poeng i sin kommentar når han påpeker at sosiale medier er fora der personsensitive opplysninger lett flyter fritt.

    Jeg er imidlertid ikke enig i at redaktørene gjør seg selv mindre relevante ved å unnlate å gjøre en semi-offentlig sladderstafett omnioffentlig. Jeg har fulgt den grufulle Sigrid-saken i mediene. Men jeg er rett og slett ikke spesiellt interessert i verken ryktebørser eller sladderfora. Jeg har heller ikke behov for å være del av en online lynsjemobb. Når mediene har avstått fra å publisere de siktedes identitet, så betyr det noe mer enn bare å la være å offentligjøre noe som er «tilgjengelig likevel». Medienes ‘taushet’ sender et klart signal om at det fortsatt er såpass mye uklarheter rundt siktelsene at det er riktig å være forsiktig med å trekke for bastante slutninger. Denne, etter min oppfatning, gode presseskikk, gir både en viss beskyttelse for den mistenkte/siktede i en sak, men den kan også dempe frekvensen av hatefulle ytringer og bidrar til å holde en slags nøktern fokus i en sak som ellers fort kan få frem uheldige utslag av flokkmentalitet basert på affekt og et slags kikker-behov.

    Jeg aner ikke hva de siktede heter i Sigridsaken og det er jeg slett ikke alene om, selv om ivrige facebookere og andre tror at ‘alle’ gjør det. I denne saken er jeg imidlertid ganske sikker på at navnene vil bli offentliggjort i media til sist.

    Men man kan tenke seg andre saker der sladder og ryktespredning kan ramme uskyldige mennesker som har vært på feil sted til feil tid. Da er det engang slik at identifiserende opplysninger i sosiale media er mye vanskeligere å hente frem etter litt tid, enn opplysninger som publiseres i åpne media. En injurierende utalelse i et kommentarfelt på youtube eller facebook kommer ikke opp som første treff i et google-søk – det vil derimot opplysninger som legges ut på nettaviser og blogger. Men her har eier/redaktør/blogger har juridisk ansvar for det som publiseres – i tillegg har pressen sitt selvpålagte regelverk å forholde seg til.

    Dersom H. Helmer skulle bli feilaktig beskyldt for voldtekt og noen startet en hat-gruppe på facebook fordi de ryktene de hadde hørt slett ikke overbeviste dem om at han var uskyldig, kunne det jo tenkes at Helmer syntes det ville være bra at redaktørene ønsket å være relevante og offentliggjorde alle opplysninger i saken. Men det er ikke sikker at alle i samme situasjon ville ønske seg ‘relevante’ redaktører. Det er ille nok hvis et par tusen deltar i å bygge virtuell gapestokk, men spørsmålet er om ikke det ville være hvis to-tre millioner avislesende mennesker skulle «få gjøre seg opp sin egen mening». Uansett hvordan mediene ville omtale en slik sak, så ville «ingen-røyk-uten-ild»-mobben raskt bestå av temmelig mange flere enn sekten på facebook

    Retten til være beskyttet mot offentliggjøring av personsensitive opplysninger, mot mangfoldiggjøring av injurierende rykter og beskyldninger eksisterer ikke fordi «folk ikke må vite, for da gjør de gale ting». Denne beskyttelsen er til for enkeltindividets rett til å ha en privat sfære – en beskyttelse mot offentlig gapestokk. Og den er dypt forankret i folk flests oppfattelse av rett og galt. En slik oppfattelse utfordres av og til av vår kikker-trang, vår nysgjerrighet etter pikante detaljer om andres liv – men det er ikke et argument for gi mediene grønt kort til å rope ut alt på torget som det hviskes om i bakgatene.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s