Tilfellet Thomas Quick

PÅ FJELL: Thomas Quick blir geleidet av politi og pleiere under befaringen på Fjell i Drammen i 1996. Foto: SVEN ERIK RØED, DT & BB

«Seriemorderen» Thomas Quick viste seg å være en syk skrønemaker. Han ble dømt for åtte drap i Sverige og Norge. Denne uka kommer boken om den største rettsskandalen i Skandinavia i moderne tid. 

Men det er ikke rettsstatens profesjonelle aktører som avslører justismord. I sak etter sak er det journalister som må stille de kritiske spørsmålene som avdekker rettssystemets mest åpenbare svakheter: 

  • TV-journalisten Hannes Råstam dokumenterte at Sture Bergwall – alias Thomas Quick – hadde avgitt tilståelser på løpende bånd i dyp medikamentrus. Han «tilstod» å ha drept mer enn 30 personer og ble bl.a. dømt for drapet på 9-årige Therese Johannessen i Drammen, 17-årige Trine Jensen og 23-årige Gry Storvik i Oslo-området i 1980-årene.
  • Den tidligere TV-journalisten Tore Sandberg står bak opprullingen av justismordene på Per Liland i Fredrikstad og Fritz Moen i Trondheim. 

På hver sin måte er dette noen av de mest dystre kapitler i den norske påtalemaktens moderne historie. Det handler om uoppklarte mord – utgått på dato. Om langdryge prosesser til pinsel og smerte for de etterlatte. Uten svar. 

Journalisten Hannes Råstam brukte de siste årene av sitt liv – han døde sist vinter – til å samle dokumentasjon om Thomas Quicks tilståelser og behandlingen han fikk på den rettspsykiatriske institusjonen Säter i Sverige. For hver tilståelse han kom med, ble han «premiert» med nye doser narkotika. 

Tilståelsene resulterte i åtte dommer for drap begått i tidsrommet far 1976 til 1988. Felles for sakene er at han ble dømt uten fellende tekniske bevis eller vitnesbyrd. Nå er han frikjent i tre av sakene, en av disse er Therese-saken. Det er innvilget rettslig gjenopptagelse av Trine-saken og Gry-saken, hvor Thomas Quick ble dømt så sent som i år 2000. 

Råstams bok «Tilfellet Thomas Quick – En seriemorder blir skapt» ble ferdigstilt av redaktør Mattias Gøransson, som samarbeidet med den dødssyke TV-journalisten inn i det siste. Den siste uken har boken fått bred oppmerksomhet i svenske medier. Den norske oversettelsen foreligger allerede denne uken på Aschehoug Forlag. 

Hvordan kunne det skje at nesten ingen stilte kritiske spørsmål til etterforskningen og tiltalen? 

Ingen kriminalsaker skaper så stor oppmerksomhet i mediene og så sterkt folkelig engasjement som når unge jenter plutselig forsvinner eller blir funnet drept av ukjent gjerningsmann. Dette ser vi også et tydelig eksempel på i disse dagers Oslo. 

I løpet av mine 37 år som reporter, deskhai og redaktør har jeg hatt befatning med alle disse sakene: Sigrid-drapet, Torunn-drapet, Trine-drapet, Gry-drapet, Marianne-saken, Therese-saken, Trude-drapet, Kristin-drapet, Birgitte-saken. Bruken av ofrenes fornavn bringer dem inn i vår nærhet. Det vokser fram et intenst ønske om oppklaring og pågripelse. 

Noen ganger kan dette ønsket bli så intenst at det blender for motforestillinger hos både etterforskere, advokater, rettspsykiatere og dommere – og selvsagt også journalister. Thomas Quick skal angivelig ha lest om Therese-saken i en knapp notis i VG og i det første avhøret skal han ha beskrevet høyblokkene ved Fjell i Drammen som en liten klynge med småhus. Påtalemyndigheten lot ham senere virre rundt i østlandske skoger i narkorus for å påvise steder hvor han skulle ha gjemt sine ofre. Vi i media lot oss enkelt overbevise av påståtte funn av forkullede beinrester som skulle stamme fra et menneske og ikke et dyr. 

Få saker har vakt et så sterkt folkelig og journalistisk engasjement som Therese-saken. Ved et tilfelle måtte jeg gripe inn og stanse et par reportere som ville starte graving etter henne i et sandtak for egen hånd. Både etterforskning og journalistikk drives fremover av ønsket om oppklaring. Kjølig analytisk distanse er sjeldnere til stede. 

Jeg kjenner journalister som har dekket både etterforskningen og rettssaken mot Per Liland og som dekket de to drapene som Fritz Moen ble dømt for. Flere av dem lot seg ikke, for å si det forsiktig, imponere av Tore Sandbergs avsløring av justismord og dobbelt justismord. 

Kanskje trakk vi for hastige konklusjoner i Quick-saken, også..

Uoppklarte saker

Alt for mange av draps- og forsvinningsakene med unge jenter involvert er forblitt uoppklarte kriminalsaker. I Norge blir slike saker strafferettslig foreldet etter 25 år. I Sverige vekker Quick-saken ny debatt om praksis på dette området. 

For to år siden ble foreldesesfristen for drap avskaffet i svensk strafferett. Etterforskningen kan nå gjenopptas i alle drapssaker hvor ugjerningen fant sted etter 1. juli 1985 og hvor gjerningsmannen er fylt 21 år på drapstidspunktet. Svensk politi har dessuten gjenopptatt etterforskningen av et drap som Thomas Quick ble frikjent for i 2010. Det er også fremsatt krav om å nedsette en offentlig granskingskommisjon som skal utrede hvordan «Tilfellet Thomas Quick» kunne oppstå i den svenske rettsstaten. 

I Norge utløper foreldelsesfristen i Therese-saken neste sommer.

2 thoughts on “Tilfellet Thomas Quick

  1. Jeg nevnte i en familiesammenheng for en god del år siden, at jeg hadde en dårlig magefølelse på TQ saken. Jeg insinuerte at vi kunne stå ovenfor en tilsvarende sak som de to Sandberg hadde gravd i. Utspillet ble latterliggjort. Slikt skjer ikke i dag. Det var før det. Før, når Politiet ikke hadde skikkelige hjelpemidler og hvor journalistene og mediene ikke hadde så mye peiling. I dag er teknologien annerledes, var parolen. I sannhet ikke mange som tenker tanken at det er mennesker det handler om. Menneskers vilje og uvurderlige evne til å tjene egen sak.

    I en tabloidisert mediehverdag er artikler av dette slaget stadig sjeldnere. Den gravende journalistikkens tid virker å være forbi. Med noen få unntak. Derfor gjør det spesielt godt å lese denne typen selvkritikk, som jeg opplever stammer fra et sunt hjertes ønske om å grave frem og mane til inspirasjon for å finne sannheten, den riktige sannheten. En oppfordring til å ikke tro at en løgn blir mer sannhet, fordi om Politiet, Politikerne, Presten eller 1000 andre forteller den.

    I et land hvor materialismen dominerer koster det å holde tritt med omgivelsenes standard. Begge foreldre må ut i arbeid. Barna må settes til side i institusjoner. Tid til refleksjon forsvinner i en stadig mer travel hverdag der tiden til barna er begrenset til 3-4 timer daglig. Da er det godt å ha tabloide medier som på kort tid kan gi en innføring og konklusjon på alle saker som er av betydning. Så er man oppdatert, liksom.

    Det er samfunnets vilje til å innfinne seg med Brød og Sirkus som skaper til slutt journalistene.
    En ond sirkel, med andre ord.

    Lik

  2. I den grad det er noe godt å si om sakene mot Thomas Quick, Per Liland og Fritz Moen så er det nettopp dette at journalister «får seg en på trynet» hva forhåndsdømming og kritisk journalistikk angår. Jeg skremmes allikevel av i hvor liten grad avsløring av justismord får reelle følger for måten journalister arbeider. Det såkalte Skøyendrapet, der den tiltalte heldigvis ble frifunnet, er et godt eksempel. Jeg fulgte saken i retten, og fikk hver dag små sjokk over hvordan en rekke journalister tillot seg å regelrett lyve om hva som kom fram i retten. NRK presterte etter frifinnelsen å intervjue utelukkende offerets bror (som var overbevist om at tiltalte var skyldig), noe som gav et sterkt inntrykk av at tiltalte er den egentlige gjerningsmannen – retten har bare ikke klart å bevise det. Hadde journalisten vært litt midre opptatt av å fortelle den personlige fortellingen til broren, og heller konsentrert seg om å følge med i rettssalen kunne kan hende den rette gjerningspersonen ha blitt tatt.
    Jeg savner også at journalister, og redaktører som Bernt Olufsen, vet å sette seg skikkelig inn i disse sakene som de tydeligvis føler at de burde ha gjennomskuet, etter at sakene har blitt gjenåpnet. Det er altså ikke slik at Tore Sandberg var den som fikk gjenåpnet Liland-saken. Han var med på arbeidet, absolutt, men han støttet seg utelukkende på materiale fra Sten og Vibeke Ekroth, som hadde jobber med saken fra dommen falt – og frem til gjenåpning. De har aldri fått noen priser for arbeidet sitt. Også her vinner tilsynelatende medias krav om å ha én helt – ikke tre, som jo blir mye mer rotete på papiret – foran hva som faktisk er sant.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s