Fakta Faen

IMG_2979.jpg

SKEPTISKE: Politiske kommunikasjonsrådgivere under debatt i Oslo Redaktørforening. F.v. Rune Alstadsæter (H), Camilla Ryste (Ap) og Espen Teigen (Frp).

Det har vært forstemmende å se det norske politikermiljøets negative reaksjon på at medier tar seg bryet med å sjekke sannhetsgehalten i deres utspill og påstander. Minst like urovekkende er det at journalister og redaktører, som er helt avhengige av troverdighet, dømmer faktasjekk-prosjekter nord og ned.

Ja, det er et stort paradoks at demokratiene har fått behov for egne, uavhengige faktakontrollører når hver enkelt journalists fremste oppgave burde være å sjekke faktum før en historie eller påstand publiseres. Er det et tegn på at de tradisjonsrike mediene har sviktet sine idealer?

Dessverre er det mange eksempler på at journalister videreformidler påstander fra norske politikere uten at den faktiske bakgrunn sjekkes nevneverdig. Senest i august behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) en klage mot Moss Avis som slo opp at funksjonshemmede ikke hadde vært utenfor boligen sin på et år. Kilden var en SV-politiker, som igjen hadde en anonym annenhånds kilde.  Påstanden ble ukritisk formidlet uten samtidig imøtegåelse fra kommunens side.

Eksempelet er ikke enestående. Mange journalister mener åpenbart at det er unødvendig å sjekke faktum når politikere kommer med sine utspill. Og slik svekkes gradvis medienes troverdighet.

Det er nettopp de tradisjonelle medienes dalende troverdighet som fremkaller behovet for uavhengig faktasjekk. Det er blitt et viktig virkemiddel i forsvaret av våre demokratier, ikke minst på grunn av alle usannheter som flommer gjennom nye sosiale medier.

Her i Norge var Bergens Tidende tidlig ute med sitt faktasjekk-initiativ. Senere kjenner vi fenomenet fra bl.a. Aftenpostens spalter. NRK opprettet sitt faktasjekk-program Detektor. Og nå i forbindelse med valgkampen ble nettstedet faktisk.no etablert av VG, Dagbladet, NRK og TV2. Prosjektet har mottatt støtte fra bl.a. stiftelsen Fritt Ord, stiftelsen Dagbladet og fra stiftelsen Tinius, som er Schibsted-konsernets største eier.

Faktisk.no er opprettet som et non-profit foretak, og har som formål å drive uavhengig faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskifte i Norge. I forrige uke ble det kjent at faktisk.no er tatt opp i det gode selskap av internasjonale faktasjekkere, IFCN, som administreres av anerkjente Poynter Intitute i USA. Nettverket rommer bl.a. PolitiFact, The Washington Post, Fact Checker, FullFact og svenske Viralgranskaren.

Faktisk.no skal drives i samsvar med de presseetiske prinsippene i Vær Varsom-plakaten og den internasjonale faktasjekk-plakaten til IFCN. De viktigste prinsippene her er meningsnøytralitet, rettferdighet og åpenhet når det gjelder kilder og metode.

Det uavhengige norske faktasjekk-initiativet fikk en blandet mottagelse etter lanseringen i begynnelsen av juli. Allerede første publiseringsdag kom det kritiske merknader fra Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske og statsminister Erna Solbergs høyre hånd Sigbjørn Aanes. De likte ikke måten faktisk.no kikket politikerne i kortene på. Europarådets generalsekretær Torbjørn Jagland fulgte to dager senere opp med en bredside fra sin egen Facebook-side der han hevdet at faktasjekk kunne skape frykt blant norske politikere for å uttale seg offentlig. Senere har han fulgt opp med diverse konspirasjonsteorier som gir media skylden for Aps valgnederlag. Og partiets fremste spinn-doktor, Hans Kristian Amundsen, pusset advokat på NRK-journalister for å stanse innslag om Jonas Gahr Støre, før han i verste Stalin- eller Putin-stil innkalte faktasjekkernes redaktører «på teppet» midt i valgkampen.

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum har svart på utfordringen fra faktasjekkerne på mer fornøyelig vis:

«Det er min politiske vurdering, og den er umulig å faktasjekke», sa han til NTB. Kanskje kan vi av dette slutte at Vedums politikk ikke er bygget på en faktisk analyse av samfunnsutviklingen?

Sp-lederen ga i alle fall uttrykk for at faktasjekk «forflater det politiske ordskiftet» og «svarer på et problem som ikke er stort i Norge». Vedum legger tydeligvis samme fortolkning som Donald Trump til grunn for begrepet «fake news», nemlig det forhold at medier presenterer faktum ut fra sine bestemte synsvinkler.

Han overser dermed flommen av falsk informasjon og propaganda som sprer seg ut over all verdens landskaper i sosiale medier, bl.a. russisk finansierte Facebook-angrep på demokratiske institusjoner i USA. Også britenes skjebnesvangre «Brexit» tilskrives i stor grad desinformasjon, mens faktasjekk-nettverkene i Frankrike og Tyskland i stor grad ser ut til å ha lykkes i å demme opp for falske nyheter i valgkampen.

Mange av forsøkene på å spre falsk informasjon er knyttet til debatten om innvandring, terror og religion. Særdeles giftig brennstoff til økt polarisering og miljøer som vil bryte ned våre levende demokratier.

Jeg synes det er trist at norske politiske partier uttrykker så mye negativitet til ærlige forsøk på å rydde opp i denne jungelen. Blant kritikerne til faktisk.no stiller gjerne korpset av politiker-rådgivere opp i fremste rekke. Det er jo disse som først og fremst har bryet med å svare på faktasjekkernes kritiske spørsmål.

Under et møte i Oslo Redaktørforening nylig kom skepsisen unisont til uttrykk fra et knippe politiske kommunikasjonsrådgivere, Camilla Ryste (Ap), Rune Alstadsæter (Høyre) og Espen Teigen (Frp). Her er noen utsagn fra trioen:

  • «Trist at noen av landets flinkeste journalister bruker tiden på dette, i stedet for å avdekke kritiske samfunnsforhold».
  • «Faktasjekk er et samfunnsoppdrag som uansett ligger til mediene».
  • «Det er ikke alltid absolutte sannheter som sjekkes, og det er heller ikke alltid åpenbart hva sannheten er».
  •  «Jeg er skeptisk til å lage en slags sannhetskommisjon for landet».
  • «Sosiale medier er et slags faktasjekk-apparat for folk flest allerede».
  • «Faktasjekkere gir seg til å tolke på vegne av folk flest hva en politiker egentlig har ment».
  • «Faktasjekk brukes bare til å få bekreftet egne oppfatninger».

De kritiske innfallsvinklene er altså mange. De positive rådene færre. Det er viktig å være klar over at faktasjekk-initiativet fortsatt befinner seg i en krevende startfase, hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede. Hvis prosjektet skal bli vellykket bør det bl.a. skilles enda tydeligere mellom faktapåstander og verdiutsagn som utgangspunkt for sjekkingen.

De verdibaserte politiske utsagn er ikke like egnet for faktasjekk. Norske politikere har imidlertid en lei tendens til å lage et sammensurium av faktum og verdier når de uttaler seg. Dermed gjør de heller ikke oppgaven enkel for faktasjekkerne.

Vi lever imidlertid i en tid hvor makta søker å påvirke befolkningen gjennom å ytre seg i egne kanaler uten de kritiske filtre som uavhengige medier representerer. Dette gjelder i høy grad også de sosiale medier, som ser ut til å spille en stadig viktigere rolle i partienes valgkamp. Dermed blir det også viktigere å faktasjekke påstandene.

Om det er trist at faktasjekk møtes med skepsis blant politikere, er det kanskje enda tristere at enkelte pressefolk dømmer faktisk.no nord og ned. En som gjør det –  bokstavelig talt – er den poltitiske redaktøren i avisa Nordlys, Skjalg Fjellheim:

«..et prosjekt som ser ut til å underbygge et narrativ om norsk presse som grunnleggende upålitelig, et lurvete miljø der usannheter florerer».

Ikke mye nordnorsk over uttrykket «narrativ», nei. Fjellheims beskrivelse av «det ytterst pompøse fakta-politiet i Oslo som har utstyrt seg med et selvoppnevnt mandat til å veie, måle og dømme alt av utsagn i hele kongeriket, smått som stort» er kanskje mer begripelig. Han beskriver faktasjekk-prosjektet som en «selvskadeordning for norsk journalistikk».

Fjellheim plasserer seg selv i selskap med Erling Borgen som mener at faktasjekk er nok et eksempel på skummel import fra det imperialistiske USA.

For min egen del vil jeg påpeke: En større selvskadeinnretning enn den avisa Nordlys fabrikkerte da mediehuset lanserte nettstedet buzzit.no, skal man lete lenge etter..

Etter alt kritisk oppgulp mot et initiativ som ikke har annet enn ideelle målsettinger, er jeg nærmest fristet til å låne Ari Behns «Trist som faen» som tittel på denne ytringen. Men utfordringen for journalistene i faktisk.no må være å arbeide for ubestridt og høy kvalitet på sin faktasjekk. Så vil jeg råde dem til å sjekke et bredt utvalg av kilder i samfunnsdebatten, ikke minst påstander i sosiale medier og fra mer ansvarlige medier, gjerne også sine egne eiere.

Nettstedet må nemlig overbevise i kampen for sin eksistensberettigelse. Det skal være «Fakta Faen», som det heter i den ungdommelige frasen fra 80-tallet. Den ble gjerne brukt om alt som var 100 prosent sant.

* Artikkelforfatteren er medlem av Rådet for faktisk.no og slik sett en del av det Oslo-baserte fakta-politi, dog av trøndersk herkomst slik politifolk gjerne er.

Fakebook i motbakke

Facebook-Files-Guardian-Front-Page-and-inside-story-22-May-2017.jpg

FACEBOOK FILES: Avisa The Guardian avslører Facebooks interne regelverk.

Verken 7000 moderatorer i Facebook eller sju faktasjekkere i Norge kan hindre at sju verdenshav fylt med informasjon blir forurenset av falske nyheter, propaganda, hevnporno, hatefulle ytringer og fordekt reklame. De blir til dråper i havet.

Facebook har nesten to milliarder brukere fordelt over hele verden. Av disse er en milliard aktive hver eneste dag, med poster, likes og kommentarer. Innslaget av uønskede elementer blir dermed uendelig stort. Et like stort problem som forsøplingen av plast i havet.

Introduksjonen av plast i menneskers liv skapte store forandringer av våre samfunn, på sitt vis i like stor grad som de sosiale mediene. Bildet av store mengder plastsøppel i hvalens buk vekker berettiget global harme. Nå er det på tide at mengden «plast» som skal fylle menneskenes hoder gjør det samme.

Det siste året er Facebook drevet fra skanse til skanse. Mark Zuckerbergs lett naive forestilling av en verdensomspennende plattform for fri og uavhengig kommunikasjon har fått stygge riper i den glansede lakken: LIVE selvmordsforsøk på nett. Direktesendt vold og voldtekt. Sex-misbruk av små barn. Halshugging. Terror, hat og ekstremisme. Forsøk på manipulasjon av demokratiske valg.

Alt dette tvinger fram reguleringer. Fra Facebook selv. Og fra verdenssamfunnet. Giganten må ta større ansvar og beveger seg fra å være et teknologiselskap til å anerkjenne egen rolle som publisist.

espenegil2.jpg

BEST IN SHOW: Espen Egil Hansen mottar den gjeveste INMA-prisen fra organisasjonens president Mark Challinor under verdenskongressen i New York. Foto: ROBERT DOWNS.

I forrige uke kunne sjefredaktør Espen Egil Hansen på vegne av Aftenposten hente hjem den gjeveste prisen på verdenskongressen til International News Media Association (INMA) i New York. Vi var nok mange som syntes hans førstesidebrev til «Dear Mark» var i overkant selvhøytidelig. Men på sitt vis markerte dette usedvanlige søkelyset på Facebooks lukkede publiseringsregime et viktig vendepunkt: All verdens medier vil nå påtvinge Facebook redaktøransvar.

De siste ukene har den britiske avisa The Guardian avslørt detaljer fra gigantens indre liv, bl. a. de interne og hemmeligholdte regelsettene som Facebooks  4000 moderatorer trenes til å håndheve. Her er det mye merkelig å lese: At abort-videoer tillates såfremt det ikke vises nakenhet, at voldelig død kan vises når det bidrar til oppmerksomhet omkring psykisk sykdom, at forsøk på selvskading er ok fordi man ikke vil sensurere folk som er oppskaket, at dyremishandling kan deles, at ikke-voldeldig misbruk og mobbing av barn bare slettes hvis den kan oppfattes som sadistisk…

I farten glemte jeg at håndmalt sex er ok, men ikke i digital fremstilling.

Alt dette merkelige skal bare merkes som «Disturbing». Altså som urovekkende innhold.

Urovekkende innhold som Facebook kan fortsette å tjene penger på med god samvittighet.

Mye av det som fremkommer i The Guardians reportasjer viser likevel at Facebook tvinges til å ta et større ansvar for innholdet som formidles. Selskapet svarer bl.a. med å ansette 3000 nye moderatorer.  Tilsammen blir det likevel ikke mer enn én moderator for 250 000 brukere.

Innholdsregimet baserer seg derfor i høy grad på varsling fra brukerne. Det er opplyst at Facebook hver uke mottar 6,5 millioner klager fra brukerne over upassende innhold. Mye av det publiseres via falske kontoer.

Det er ikke profesjonelle journalister som engasjeres for å behandle klager eller overvåke publiseringen. The Guardian har avslørt at det dreier seg om billig arbeidskraft, ofte folk med innvandrerbakgrunn, som hyres inn til 120 kroner timen etter å ha gjennomgått to ukers opplæring. De har kanskje bare ti sekunder til rådighet på hvert innslag. Inntrykkene fra 1000 ulovlige bilder pr. dag kan bli en stor psykologisk belastning.

Facebook forsøker å navigere i et verdensomspennende minefelt. Det er ikke enkelt. På den ene side presset fra krefter som vil ha fjernet hatefullt og voldelig innhold. På den annen side presset fra ytringsfrihetsaktivister som vil forhindre at Facebook blir verdens mektigste sensurinstans.

Monika Bickert, som bærer den tyngende tittel «Global Policy Chief», innrømmer overfor The Guardian at Facebook nå vil ta ansvar for brukernes opplevelse av innholdet:

– Det er absolutt vårt ansvar å være på tå hev. Det er selskapets forpliktelse, sier hun.

Facebook gjennomfører nå også flere tiltak for å begrense spredningen av falske nyheter. Algoritmen endres for en rekke språk, slik at saker med luretitler av typen «Du vil ikke tro hva..» skyves langt ned i nyhetsfeeden. Slik håper man også å kvele falske nyheter. Endringen gjelder imidlertid ikke Norge.

Samtidig endres brukervilkårene for å bekjempe spredningen av falske videoer, som er blitt et stort problem.

Facebooks produktsjef, Chris Cox, lovet nylig at selskapet vil forfølge de økonomiske profittørene bak falske nyheter på samme måte som man går etter spammere og hackere.

Men forsikringene møtes med skepsis fra en rekke mediefolk. Tiltakene mot falske nyheter virker bare begrenset. I noen tilfeller møtes også faktasjekkere med motaksjsoner. Folk oppfordres til å dele Facebooks advarsler mot deling. Dermed får initiativet motsatt effekt. Dette skjedde f. eks. med en artikkel som hevdet at hundretusener av mennesker i sin tid ble fraktet fra Irland til USA som slaver.

Samarbeidet med faktasjekkere i Associated Press, PolitiFact og ABC om å utstede advarsler fungerer heller ikke effektivt. I mange tilfeller forblir falsk innhold på Facebook umerket eller merkingen kommer alt for sent.

Selv om store mediehus legger ned betydelig arbeidskraft på å bekjempe falske nyheter, har innsatsen få konsekvenser. En stor amerikansk kanal som ABC News har klart å merke 12 historier med advarselstegn, men halvparten av dem kan fortsatt leses på Facebook. Det gjelder bl.a. saker om Obamas påståtte plan for et statskupp og historien om at han nå har fått bygget en stor statue av seg selv utenfor Det Hvite Hus.

Facebook er særdeles lite villig til å dele informasjon om effekten av disse tiltakene.

IMG_2463.jpg

SNART KLARE: Tre av medarbeiderne i Faktisk.no presenterte planene for norsk faktasjekk under et møte på Høyskolen i Oslo og Akershus tidligere i vår. F.v. Jari Bakken, Tore Bergsaker og Silje Skiphamn.

Her i Norge er faktasjekkerne i Faktisk.no, som eies av VG, Dagbladet, NRK og TV2 i fellesskap, i ferd med å etablere seg. Nettstedet som skal avsløre falske nyheter og tvilsomme påstander i norsk samfunnsdebatt, skal være i drift fra juli måned. Dette er et godt tiltak, som sikkert vil øke bevisstheten rundt behovet for kvalitetssikret innhold i de sosiale mediene. Men arbeidet med å sjekke ihjel saker er svært tidkrevende. Også i Norge blir dette dermed en dråpe i havet.

Ansvaret må først og fremst legges på Facebook. Et selskap som verdsettes til over 3000 milliarder kroner kan ikke forvente at en hardt prøvet mediebransje skal gjøre ryddejobben for dem. Vi må kreve at Facebook legger en slags medieetikk til grunn for sitt publisistiske arbeid. Og vi må kreve en langt større åpenhet omkring selskapets indre liv og virksomhet.

For de tradisjonelle mediehusene er Facebook både en nødvendig venn og en fiende.  Vennskapet forsterkes gjennom at Facebook legger til rette for publisering av kvalitetsjournalistikk og tekniske løsninger som styrker forretningsmodeller. Fiendskapet oppstår som en konsekvens av at Facebook svekker medienes troverdighet og demokratiske samfunnsrolle.

I USA og Europa jobber Facebook nå i motbakke etter press fra både politikere og regulatoriske myndigheter. Selskapet fikk nylig en milliardbot i Frankrike for overtredelse av lovgivningen som gjelder beskyttelse av data, og det pågår lignende etterforskning i flere land. Facebook ble også ilagt en milliardbot av EU for å ha gitt villedende informasjon til myndighetene om oppkjøpet av WhatsApp i 2014. Overfor sine annonsekunder har Facebook også vært nødt til å innrømme «tellefeil» i besøkstallene.

Her i Norge er det merkelig stille. Verken fra politikere, medietilsyn eller andre myndigheter hører vi særlig mye om innvirkningen som Facebook har på norsk samfunnsliv. Også Facebook selv er temmelig usynlig i landskapet. Selskapet later til å være representert ved annonseselgere her i landet. Er det ikke snart på tide at Facebook gir oss et fjes som samfunnet kan forholde seg til?

For denne uka fikk vi nye tall som dokumenterer Facebooks enestående posisjon i Norges befolkning: Facebook har 3 443 000 aktive brukere i Norge. 83 prosent av disse bruker tjenesten daglig. Dette innebærer at 7 av 10 nordmenn over 18 år er daglige brukere. 3 av 5 med profil følger et eller flere redaksjonelle medier via Facebook.

Også våre politikere er på Facebook, men det er bemerkelsesverdig hvor lite interessert de er i å utmeisle politikk på dette området.