Fakta Faen

IMG_2979.jpg

SKEPTISKE: Politiske kommunikasjonsrådgivere under debatt i Oslo Redaktørforening. F.v. Rune Alstadsæter (H), Camilla Ryste (Ap) og Espen Teigen (Frp).

Det har vært forstemmende å se det norske politikermiljøets negative reaksjon på at medier tar seg bryet med å sjekke sannhetsgehalten i deres utspill og påstander. Minst like urovekkende er det at journalister og redaktører, som er helt avhengige av troverdighet, dømmer faktasjekk-prosjekter nord og ned.

Ja, det er et stort paradoks at demokratiene har fått behov for egne, uavhengige faktakontrollører når hver enkelt journalists fremste oppgave burde være å sjekke faktum før en historie eller påstand publiseres. Er det et tegn på at de tradisjonsrike mediene har sviktet sine idealer?

Dessverre er det mange eksempler på at journalister videreformidler påstander fra norske politikere uten at den faktiske bakgrunn sjekkes nevneverdig. Senest i august behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) en klage mot Moss Avis som slo opp at funksjonshemmede ikke hadde vært utenfor boligen sin på et år. Kilden var en SV-politiker, som igjen hadde en anonym annenhånds kilde.  Påstanden ble ukritisk formidlet uten samtidig imøtegåelse fra kommunens side.

Eksempelet er ikke enestående. Mange journalister mener åpenbart at det er unødvendig å sjekke faktum når politikere kommer med sine utspill. Og slik svekkes gradvis medienes troverdighet.

Det er nettopp de tradisjonelle medienes dalende troverdighet som fremkaller behovet for uavhengig faktasjekk. Det er blitt et viktig virkemiddel i forsvaret av våre demokratier, ikke minst på grunn av alle usannheter som flommer gjennom nye sosiale medier.

Her i Norge var Bergens Tidende tidlig ute med sitt faktasjekk-initiativ. Senere kjenner vi fenomenet fra bl.a. Aftenpostens spalter. NRK opprettet sitt faktasjekk-program Detektor. Og nå i forbindelse med valgkampen ble nettstedet faktisk.no etablert av VG, Dagbladet, NRK og TV2. Prosjektet har mottatt støtte fra bl.a. stiftelsen Fritt Ord, stiftelsen Dagbladet og fra stiftelsen Tinius, som er Schibsted-konsernets største eier.

Faktisk.no er opprettet som et non-profit foretak, og har som formål å drive uavhengig faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskifte i Norge. I forrige uke ble det kjent at faktisk.no er tatt opp i det gode selskap av internasjonale faktasjekkere, IFCN, som administreres av anerkjente Poynter Intitute i USA. Nettverket rommer bl.a. PolitiFact, The Washington Post, Fact Checker, FullFact og svenske Viralgranskaren.

Faktisk.no skal drives i samsvar med de presseetiske prinsippene i Vær Varsom-plakaten og den internasjonale faktasjekk-plakaten til IFCN. De viktigste prinsippene her er meningsnøytralitet, rettferdighet og åpenhet når det gjelder kilder og metode.

Det uavhengige norske faktasjekk-initiativet fikk en blandet mottagelse etter lanseringen i begynnelsen av juli. Allerede første publiseringsdag kom det kritiske merknader fra Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske og statsminister Erna Solbergs høyre hånd Sigbjørn Aanes. De likte ikke måten faktisk.no kikket politikerne i kortene på. Europarådets generalsekretær Torbjørn Jagland fulgte to dager senere opp med en bredside fra sin egen Facebook-side der han hevdet at faktasjekk kunne skape frykt blant norske politikere for å uttale seg offentlig. Senere har han fulgt opp med diverse konspirasjonsteorier som gir media skylden for Aps valgnederlag. Og partiets fremste spinn-doktor, Hans Kristian Amundsen, pusset advokat på NRK-journalister for å stanse innslag om Jonas Gahr Støre, før han i verste Stalin- eller Putin-stil innkalte faktasjekkernes redaktører «på teppet» midt i valgkampen.

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum har svart på utfordringen fra faktasjekkerne på mer fornøyelig vis:

«Det er min politiske vurdering, og den er umulig å faktasjekke», sa han til NTB. Kanskje kan vi av dette slutte at Vedums politikk ikke er bygget på en faktisk analyse av samfunnsutviklingen?

Sp-lederen ga i alle fall uttrykk for at faktasjekk «forflater det politiske ordskiftet» og «svarer på et problem som ikke er stort i Norge». Vedum legger tydeligvis samme fortolkning som Donald Trump til grunn for begrepet «fake news», nemlig det forhold at medier presenterer faktum ut fra sine bestemte synsvinkler.

Han overser dermed flommen av falsk informasjon og propaganda som sprer seg ut over all verdens landskaper i sosiale medier, bl.a. russisk finansierte Facebook-angrep på demokratiske institusjoner i USA. Også britenes skjebnesvangre «Brexit» tilskrives i stor grad desinformasjon, mens faktasjekk-nettverkene i Frankrike og Tyskland i stor grad ser ut til å ha lykkes i å demme opp for falske nyheter i valgkampen.

Mange av forsøkene på å spre falsk informasjon er knyttet til debatten om innvandring, terror og religion. Særdeles giftig brennstoff til økt polarisering og miljøer som vil bryte ned våre levende demokratier.

Jeg synes det er trist at norske politiske partier uttrykker så mye negativitet til ærlige forsøk på å rydde opp i denne jungelen. Blant kritikerne til faktisk.no stiller gjerne korpset av politiker-rådgivere opp i fremste rekke. Det er jo disse som først og fremst har bryet med å svare på faktasjekkernes kritiske spørsmål.

Under et møte i Oslo Redaktørforening nylig kom skepsisen unisont til uttrykk fra et knippe politiske kommunikasjonsrådgivere, Camilla Ryste (Ap), Rune Alstadsæter (Høyre) og Espen Teigen (Frp). Her er noen utsagn fra trioen:

  • «Trist at noen av landets flinkeste journalister bruker tiden på dette, i stedet for å avdekke kritiske samfunnsforhold».
  • «Faktasjekk er et samfunnsoppdrag som uansett ligger til mediene».
  • «Det er ikke alltid absolutte sannheter som sjekkes, og det er heller ikke alltid åpenbart hva sannheten er».
  •  «Jeg er skeptisk til å lage en slags sannhetskommisjon for landet».
  • «Sosiale medier er et slags faktasjekk-apparat for folk flest allerede».
  • «Faktasjekkere gir seg til å tolke på vegne av folk flest hva en politiker egentlig har ment».
  • «Faktasjekk brukes bare til å få bekreftet egne oppfatninger».

De kritiske innfallsvinklene er altså mange. De positive rådene færre. Det er viktig å være klar over at faktasjekk-initiativet fortsatt befinner seg i en krevende startfase, hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede. Hvis prosjektet skal bli vellykket bør det bl.a. skilles enda tydeligere mellom faktapåstander og verdiutsagn som utgangspunkt for sjekkingen.

De verdibaserte politiske utsagn er ikke like egnet for faktasjekk. Norske politikere har imidlertid en lei tendens til å lage et sammensurium av faktum og verdier når de uttaler seg. Dermed gjør de heller ikke oppgaven enkel for faktasjekkerne.

Vi lever imidlertid i en tid hvor makta søker å påvirke befolkningen gjennom å ytre seg i egne kanaler uten de kritiske filtre som uavhengige medier representerer. Dette gjelder i høy grad også de sosiale medier, som ser ut til å spille en stadig viktigere rolle i partienes valgkamp. Dermed blir det også viktigere å faktasjekke påstandene.

Om det er trist at faktasjekk møtes med skepsis blant politikere, er det kanskje enda tristere at enkelte pressefolk dømmer faktisk.no nord og ned. En som gjør det –  bokstavelig talt – er den poltitiske redaktøren i avisa Nordlys, Skjalg Fjellheim:

«..et prosjekt som ser ut til å underbygge et narrativ om norsk presse som grunnleggende upålitelig, et lurvete miljø der usannheter florerer».

Ikke mye nordnorsk over uttrykket «narrativ», nei. Fjellheims beskrivelse av «det ytterst pompøse fakta-politiet i Oslo som har utstyrt seg med et selvoppnevnt mandat til å veie, måle og dømme alt av utsagn i hele kongeriket, smått som stort» er kanskje mer begripelig. Han beskriver faktasjekk-prosjektet som en «selvskadeordning for norsk journalistikk».

Fjellheim plasserer seg selv i selskap med Erling Borgen som mener at faktasjekk er nok et eksempel på skummel import fra det imperialistiske USA.

For min egen del vil jeg påpeke: En større selvskadeinnretning enn den avisa Nordlys fabrikkerte da mediehuset lanserte nettstedet buzzit.no, skal man lete lenge etter..

Etter alt kritisk oppgulp mot et initiativ som ikke har annet enn ideelle målsettinger, er jeg nærmest fristet til å låne Ari Behns «Trist som faen» som tittel på denne ytringen. Men utfordringen for journalistene i faktisk.no må være å arbeide for ubestridt og høy kvalitet på sin faktasjekk. Så vil jeg råde dem til å sjekke et bredt utvalg av kilder i samfunnsdebatten, ikke minst påstander i sosiale medier og fra mer ansvarlige medier, gjerne også sine egne eiere.

Nettstedet må nemlig overbevise i kampen for sin eksistensberettigelse. Det skal være «Fakta Faen», som det heter i den ungdommelige frasen fra 80-tallet. Den ble gjerne brukt om alt som var 100 prosent sant.

* Artikkelforfatteren er medlem av Rådet for faktisk.no og slik sett en del av det Oslo-baserte fakta-politi, dog av trøndersk herkomst slik politifolk gjerne er.

One thought on “Fakta Faen

  1. Tydelig og godt argumentert. Den pompøse Fjellheim er vel neppe representativ for norske journalister og redaktører. Mer forunderlig at et så bredt kobbel av politikere setter seg på bakbeina. Det virker jo som om de foretrekker en minst mulig etterrettelig presse, slik at de selv kan bagatellisere ubehagelige saker når det passer dem.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s