Norsk presse-havari

I PFU: Finansmannen Arne Fredly (I bakgrunnen) vant en viktig prinsippsak mot Dagens Næringsliv I PFU under Odd Isungsets ledelse I 2008. Kjennelsen er blitt stående som en liten bauta I presseetikken når det gjelder å få objekter for undersøkende journalistikk I tale. Foto: KRISTIAN HELGESEN

I PFU: Finansmannen Arne Fredly (I bakgrunnen) vant en viktig prinsippsak mot Dagens Næringsliv I PFU under Odd Isungsets ledelse I 2008. Kjennelsen er blitt stående som en liten bauta I presseetikken når det gjelder å få objekter for undersøkende journalistikk I tale. Foto: KRISTIAN HELGESEN

Norsk Redaktørforening ville frelse norsk presse fra arvesynden – den massive neglisjeringen av menneskets rett til å forsvare sitt gode navn og rykte – men må ved årsskiftet konstatere at en presseetisk helvetesild regjerer i redaksjonene.

For ørtende år på rad topper manglende rett til samtidig imøtegåelse brudd-statistikken til Pressens Faglige Utvalg. I alt 33 brudd på Vær Varsom-plakatens bestemmelser om dette, tre ganger flere enn på noe annet punkt i plakaten. De siste fem årene har utvalget konstatert 170 tilfeller av brudd på bestemmelsen eller tilfeller med berettiget kritikk av redaksjonenes handlemåte.

Norsk Presseforbund konstaterer på sin nettside at «2013 ble et fryktelig år når det gjelder et av pressens viktigste bud, den samtidige imøtegåelsesretten».

Det har ikke manglet på innsatser fra presseorganisasjonenes side. For et år siden var situasjonen så ille at Norsk Redaktørforening etablerte en eget redningsgruppe, «4.14-skvadronen». Foreningens generalsekretær sto på scenen iført en pilothjelm fra redningstjenesten og manet redaktørene til innsats.

I 2011 ble det utgitt en 10 sider lang veileder til hvordan pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten skulle brukes og fortolkes. Veilederen inneholder et betydelig antall referanser til konkrete spørsmål som utvalget har behandlet de siste årene. Nå er veilederen ajourført med fjorårets misèrer og utgitt på nytt.

Bestemmelsen lyder slik: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Kan den være så vanskelig å forstå, da?

Svarene fra norske redaktører på klagene som fremmes overfor PFU tyder på det. Samlingen som gjengis i veilederen er så mangfoldig at den kan sammenlignes alle forklaringer som folk har når de kommer for seint på jobben. Det handler ofte om tidspress, misforståelser og om at objektet er så vanskelig tilgjengelig. I alle tenkelige varianter. I noen tilfeller er det også slik at redaksjonen mangler en klar forståelse av hvem som besitter retten til å imøtegå kritikken, fordi den rammer forvaltningsorganer, institusjoner eller organisasjoner.

Ofte opplever journalister at den som blir utsatt for alvorlig kritikk, gjemmer seg for offentlighetens søkelys og unnlater å svare på spørsmål. Men her er reglene helt klare: Det skal ikke lønne seg.

Klagene som ender med konstatering av brudd på god presseskikk er likevel eksempler på at redaksjonene har det for travelt med å publisere. Jeg kjenner igjen den hastefølelsen fra mange år i bransjen: Frykten for at nyheten skal sprekke. At en konkurrent skal få snusen i det vi holder på med. At den kritiserte gis sjansen til å foreta en avledningsmanøver eller ødelegge dokumentasjon.

I mange redaksjoner var det å kontakte den angrepne part, noe av det siste man gjorde like før publisering, gjerne på kveldstid når «offeret» hadde minimale ressurser til disposisjon.

Dagens Næringsliv jobbet i måneder med å avsløre virksomheten til finansmannen Arne Fredly. Da det nærmet seg publisering fikk mannen frist over natten til å kommentere innholdet i en serie svært kompliserte transaksjoner. Det resulterte i en smekk over fingrene fra PFU. Selv om avisen hadde stilt en rekke spørsmål til Fredly under arbeidet med saken, konstaterte utvalget at opplysningene om reportasjens innhold og påstander ga et svært ufullstendig bilde.

De siste fem årene har det vært ganske mange klager mot etermediene på dette punktet. Særlig mot NRK og TV2, som ble felt tre ganger hver ifjor. Den viktige kjennelsen mot Dagens Næringsliv ble avgitt i 2008 under Odd Isungsets ledelse av PFU. Han har bakgrunn fra begge kanaler og er nå blitt sjef for NRKs Brennpunkt. Kanskje sørger han nå for å skjerpe bevisstheten.

I min 17 år lange karriere som ansvarlig redaktør i VG ble avisen felt fire ganger for brudd på pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten. Det var fire ganger for mye. Sakene var både gode og avslørende, men de hadde heller ikke blitt dårligere om vi hadde gitt objektene for viktig og berettiget kritikk en bedre og mer presis mulighet til å forsvare seg. Vi må huske at journalistikken blir bedre av å ivareta retten til samtidig imøtegåelse. Også leserne spør seg hva den kritiserte har å si til sitt forsvar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s