Mediepolitisk sammensurium

Det er ikke lett å få øye på en sammenhengende linje som skal bringe norske medier ut av ørkenen som i dag preger det norske medielandskapet. Idétørke og pengetørke ser ut til å prege mediepolitikken, som spriker i alle retninger.

Likevel får vi i dag en interessant tilvekst til mediefloraen. Den liberalkonservative kretsen rundt Minerva lanserer en ny borgerlig nettavis, som er finansiert av en gruppe pengesterke privatpersoner på høyresiden. Paradoksalt nok vil avisen også søke Medietilsynet om statsstøtte fra 2018.

Ansvarlig redaktør Nils August Andresen sier at avisen skal fylle et hull i samfunnsdebatten som verken Klassekampen eller Morgenbladet dekker. Budsjettet er på fem millioner kroner det første driftsåret. Pengene fra de rike er engangsstøtte. Minerva håper på et par millioner i årlig statsstøtte etter hvert.

Dermed har nisjen for meninger & samfunn fått en ny aktør, som trolig er berettiget til statlig støtte. Et liberalkonservativt paradoks, kanskje, men den forente familie av støttemottagere vil neppe protestere høylytt.

Da jeg i helgen møtte Andresen og Klassekampens redaktør Bjørgulv  Braanen til diskusjon i NRK P2 var tonen gemyttlig.

– Kvalitetsjournalistikk har bedre kår under statlig støtte og med finansiering fra institusjonelle bidragsytere og privatpersoner som deler medienes verdigrunnlag, enn med finansiering fra børsen, mener Braanen.

Klassekampen får trolig økt statsstøtte neste år og  har nå dessuten fått LO som sponsor. Avisen skal dele 19 millioner LO-kroner nesten broderlig med Dagsavisen i årlig bidrag de neste tre årene. Klassekampens andel skal gå til styrket dekning av arbeidslivet, bl.a. gjennom etablering av lokalkontor på Vestlandet

Jeg stiller meg ytterst skeptisk til at øremerkede midler fra landets mektigste interesseorganisasjon skal garantere for uavhengig journalistikk om arbeidsliv. I alle tilfelle vil økt fokus på dette stoffområde påvirke dekningen av andre stoffområder i avisen.

VG la nylig ned sitt avdelingskontor i Tromsø. Jeg tviler kanskje på om Klassekampens redaktør fant det helt uproblematisk om næringslivet i byen gikk sammen for å finansiere gjenåpningen av et VG-kontor i Tromsø.

Virkelig uavhengig journalistikk sikres best gjennom mediehus som har en sunn økonomi og står på egne føtter. VGs legendariske redaktør gjennom 25 år, Oskar Hasselknippe, pleide å si at «pengene som jeg hvert år bærer over gaten (til eierne, min anm.) – det er vår uavhengighet».

VG ble en viktig foregangsavis for den uavhengige journalistikken i Norge, som den første virkelig uavhengige avis etter krigen. 40 år senere var landet kvitt partienes innflytelse over avisene. Ved århundreskiftet fremsto norsk presse også mer uavhengig av kommersielle interesser enn noensinne.

Men særinteressenes innflytelse i et lite antall redaksjoner får altså bestå. Det holdes kunstig i live med støtte fra staten til de såkalt meningsbærende medier. Mentor Medier, som eier Dagsavisen og Vårt Land, vet hvordan man kan kjøpe seg statlig støtte. Avisa Nationen får over 23 millioner i statlige subsidier, selv om den eies av sterke næringsinteresser gjennom Tine, Nortura, Felleskjøpet og Norges Bondelag. Den forente familien av meningsbærere stikker av gårde med en uforholdsmessig stor andel av den direkte pressestøtten.

Slik fungerer støtten statisk og bidrar i liten grad til den digitale transformasjonen av media. Den forente familie kan ikke føle seg trygg på at pressestøtten til slike formål vil fortsette. For det er ikke fraværet av meninger som truer demokratiet. Det er fraværet av journalistisk overvåkning av makthavere og kritisk dekning av samfunnsutviklingen. En større del av pressestøtten bør derfor finansiere journalistikken i lokale og regionale nyhetsmedier.

Den forente familie av støttetrengende meningsbærere får stadig nye medlemmer, selv om rammene for pressestøtten ikke økes. Her er det rom for både Korsets Seier og Morgenbladet.

Nå får de snart kanskje selskap av et sterkt pleietrengende TV2 som i mange år har øst ut penger på rådyr sport og underholdning. Den hyperkommersielle TV-kanalen kan påregne politisk støtte til sitt krav om statlig støtte, selv fra Klassekampens redaktør. En ny permanent støttegruppe kan bli født: Statlig kompensasjon for tilhold i regntunge Bergen. Men kunne ikke LO ha bidratt her også?

Sett fra et prinsipielt ståsted burde ikke Staten være en permanent støttespiller til norske medier. Statens oppgave er å etablere fornuftige rammevilkår og kanskje ta i et tak i en overgangsperiode. Et levende demokrati trenger sunne medieforetak som står på egne føtter. Derfor burde vi kanskje i større grad akseptere at noen medier dør, samtidig som nye blir født. Eller at noen må endre profil for å overleve. Det er livets gang.

Det er journalistikken som må overleve. I dag ser vi noen uheldige trekk ved utviklingen:

  • Nyhetsbildet sprekker opp i fragmenter som konsumeres via sosiale medier.
  • Felles agenda og helhetlig dekning av samfunnsutviklingen svekkes.
  • Journalistikk og meninger blandes sammen.
  • Journalistikk og kommersielle budskap blandes sammen.
  • Journalistikk og rykter blandes sammen. Falske nyheter fabrikkeres for å tjene penger på klikk.
  • Viktige dekningsområder oppgis og overlates til kommersielle, nisjer eller staten.
  • Innslaget av offentlig informasjon og statlig propaganda vokser.
  • Journalistikken skal tilpasses mobilen i ett og alt – et krevende format med plass til mindre informasjon. Super-tabloid.
  • Nedbemanning gir trangere kår for undersøkende, kritisk journalistikk.
  • Svekket overvåking av makthavere.
  • Økende polarisering av samfunnsdebatten.

Summen av alt dette kan bli et svakere demokrati på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Derfor er det viktig at Statens engasjement gjennom direkte pressestøtte rettes inn mot journalistikken, først og fremst i lokalsamfunnene. Statlig støtte til papiraviser og lineær TV virker håpløst gammeldags.

Muligens bør støtten kanaliseres gjennom et fond, som er finansiert gjennom en statlig medieavgift.  Den bør i så fall også finansiere Statens direkte engasjement i NRK.

Politikerne bør samtidig legge til rette for at norske medier lettere kan ta opp kampen mot Facebook og Google som truer med å utslette finansieringen av norsk journalistikk. En gammeldags konkurranselovgivning hindrer norske medier i å samarbeide om dette.

Når det gjelder arbeidet for å sikre norsk mediemangfold i fremtiden venter en hel bransje nå på forslagene fra det regjeringsoppnevnte utvalget under ledelse av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås. Utredningen skal være ferdig 1. mars og det er ikke lett å se for seg hvilke forslag som vil komme. Alle særinteresser synes å være representert i utvalget.

Dermed er det en ganske naturlig forventning at utvalgets flertall vil samle seg bak et forslag om økt mediestøtte. Spenningen knytter seg til hvordan den skal finansieres og fordeles.

One thought on “Mediepolitisk sammensurium

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s