Slakteferdige melkekuer i media

sveriges-medieutredning

OPPDRAGET UTFØRT: Anette Novak overleverer den 538 sider lange Medieutredningen til Sveriges Kulturminister Alica Bah Khunke. Interessant lesning også for norske medieutredere.(Skjermdump fra Regjeringskansliets hjemmeside).

Mer eller mindre synkront står de tre skandinaviske land samtidig overfor store omlegginger av mediestøtten og Public Service. Det er på tide å redefinere Statens rolle i mediebransjen og kvitte seg med hellige, slakteferdige melkekuer i det gamle medieregimet.

De siste dagene er det lagt fram svære medieutredninger i Danmark og Sverige, mens Åmås-utvalget går inn i sluttfasen av arbeidet med den norske medieutredningen, som skal foreligge 1. mars neste år.

Felles for alle utredningene synes å være at de peker på behovet for nye utredninger av delspørsmål. It´s a never ending story. Endringene i mediebransjen skjer så raskt at utvalgene som skal komme med forslag til nye rammevilkår risikerer å fremme løsninger som allerede er i ferd med å gå ut på dato.

Felles for situasjonen i både Danmark, Sverige og Norge er at den statsfinansierte Public Service-modellen er kommet under kraftig press. Dels fordi den utfordrer private medier digitalt, men også fordi man av prinsipielle grunner ønsker armlengdes avstand mellom media og Staten. Dessuten er finansieringsmodellen – lisensavgiften – blitt svært umoderne.

Samtidig skal pressestøtten revideres i både Norge og Sverige. Det er på tide å kvitte seg med ordninger og kriterier som stort sett har virket uendret de siste 40 år og som i hovedsak har holdt liv i de samme avisene.

Mens den norske medieutredningen skjer i regi av et bredt sammensatt utvalg  (hvor nesten alle særinteressene er representert) under ledelse av Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås, består den svenske medieutredningen av én person – Anette Novak, tidligere journalist og lokalavisredaktør. Mandag fremmet hun Medieutredningens forslag til en «grenseoverskridende mediepolitikk».

 Utredningen er mest konkret når det gjelder endringene av pressestøtten, som heretter skal hete mediestøtten. Ordningen med driftsstøtte endres til en produksjonsstøtte, som kan omfatte alle innholds- og publiseringsformer. Dermed inkluderes både digitale nyhetsmedier, gratisaviser og billedbyråer. Men det skal stilles strengere krav til allmenne nyhetsmedier som produserer kvalitativt og journalistisk innhold. Det er et krav at 60 prosent av innholdet skal være redaksjonelt materiale.

Den økonomiske rammen for mediestøtten skal økes gradvis med totalt 165 millioner kroner, slik at den i 2020 når 732,1 millioner kroner. Den nye støtteordningen skal gjelde fra 1. Januar 2018. Der er aktuelt å innføre et tak på mediestøtte på 25 millioner kroner for et foretak. Ordningen betegnes som et «dødskyss» til de siste nummer to-avisene.

Støtten skal ikke lenger beregnes ut fra betalt opplag, men på grunnlag av mediets kostnader. Det er et absolutt krav at mediet har ansvarlig redaktør. Utredningen foreslår å gi ekstra støtte til dekning av kommuner som savner journalistisk nærvær og overvåkning.  Det kan også gis ekstra støtte til satsinger som gjør medier mer tilgjengelige for brukere med nedsatt funksjonsevne. Nystartede medier og medier som retter seg mot minoriteter skal ha en lavere terskel for å oppnå støtte.

Det mest overraskende ved forslaget til ny mediestøtteordning er at støtten skal tildeles gjennom en mediestøttenemnd, hvor medlemmene er utpekt av mediebransjen selv. Dette for at å tilstrebe uavhengighet av Staten og hindre detaljstyring fra Riksdagen. Nemndas medlemmer skal ha et personlig mandat  og ikke representere medieforetak eller bransjeorganisasjoner.

Et kontroversielt element i den nye ordningen er mediestøtten bare kan gis til medier som anses å respektere menneskenes likeverd og de demokratiske grunnverdiene. Medier som representerer ekstreme holdninger skal altså kunne utelukkes på grunnlag av en skjønnsmessig vurdering av innholdet. Et stort paradoks, vil nok sterke tilhengere av ytringsfrihet mene.

Dagspressens inntekter i Sverige er redusert fra 19,2 milliarder kroner i 2011 til 16,8 milliarder i 2015. I samme tidsrom er antallet journalister redusert fra 5 200 til 3 900. For avisene er det et illevarslende tegn at nesten halvparten av svenskene benytter seg av sosiale medier som Facebook for å orientere seg om lokale nyheter. Et optimistisk tegn er at halvparten av Sveriges voksne befolkning nå kan tenke seg å betale for lokale nyheter – kvinner i større grad enn menn.

Noen svenske mediekommentatorer uttrykker skuffelse over at Medieutredningen anbefaler få konkrete løsninger. Den inneholder mest vurderinger og løse idéskisser. Som f. eks. en samordnet, kraftfull og grundig satsing på borgernes mediekunnskap.

Anette Novak anbefaler tre nye utredninger: En for medienes finansiering. En for konkurransereguleringen i mediebransjen. En for Public Service i fremtiden. Hun mener dessuten at myndighetene bør vurdere skjerpet straff for trusler mot journalister, samt at rettighetene til brukere av medier blir sterkere.

Blant idéskissene som vekker størst oppmerksomhet, er forslaget om et fjerde Public Service-selskap, som skal dekke de «hvite flekkene på kartet» – lokalt og regionalt der beslutningsprosessene ikke lenger overvåkes av private medier. Publiseringen av innhold skal skje gjennom andres kanaler, og finansieres offentlig gjennom 6 – 10 prosent av Statens lisensinntekter. Dermed rammes både Sveriges Television, Sveriges Radio og Utbildningsradion indirekte av forslaget.

– Den lokale journalistikken er navet i vårt demokrati. For meg er det like selvfølgelig at det skal finnes en journalist i Värnamo som at det skal finnes politi, sa kulturminister Alice Bah Kuhnke da hun mottok Medieutredningen på mandag. I følge Medieundersøkelsen synes 48 prosent av svenske borgere at de i dag ikke får tilstrekkelig informasjon om viktige lokale hendelser.

Anette Novak anbefaler også at det opprettes et eget investeringsfond for nystartede medieselskaper. Det er et stort behov for å øke innovasjonen innen bransjen. Det er et behov for større åpenhet i offentlig forvaltning, også om de algoritmer som brukes for å betjene borgerne. Novak foreslår å utvikle et eget transparensbarometer som måler disse områdene.

Jeg har ikke rukket å lese alle de 538 sidene i den svenske medieutredningen, men jeg regner det som sikkert at Knut Olav Åmås & co vil gjøre dette når de nå innleder sluttfasen i det tilsvarende norske arbeidet. Problemstillingene når det gjelder mediebransjens rammevilkår er nokså like i de tre skandinaviske landene.

Her i Norge pågår det også en ganske frisk debatt om vilkårene for kommersiell kringkasting og pressestøtten. Kulturminister Linda Hofstad Helleland skal fremme forslag som avgjør TV2s vilkår innen nyttår og når det gjelder pressestøtten ser vi tegn på at bransjealliansen sprekker, nå som alle nyhetsmedier er sikret felles momsvilkår. Dagbladet og resten av Aller-gruppen har utfordret firkløveret som kjemper for evig sugerør i statskassa; Dagsavisen, Nationen, Klassekampen og Vårt Land. Jeg er for min del overbevist om at de såkalte meningsbærende aviser må belage seg på mindre statsstøtte i årene som kommer.

I Danmark ligger det an til litt av et politisk slagsmål rundt rammevilkårene for Public Service kringkasting. Samme dag som svenskene fikk presentert Medieutredningen, lå den statlige Public Service-utredningen på Regjeringens bord. Her skisseres det dramatiske endringer for både Danmarks Radio og dansk TV2, som også eies av Staten.

Utvalget skisserer fem ulike scenarier, hvor to av dem innebærer en fullstendig privatisering av Public Service-tilbudet innen media.  I det første overlates alt til markedet samtidig som offentlig finansiering opphører. De fire institusjonene DR, TV2, TV2-regionene og Radio24syv selges eller nedlegges. I det andre privatiserte alternativ vil  Public Service bestå  gjennom offentlig finansiering av enkeltprogram, serier og nett-tjenester. Eller gjennom et nytt konsesjonssystem for hele kanaler og plattformer.

Det tredje scenariet innebærer at all Public Service konsentreres hos Danmarks Radio. TV2 og Radio25syv selges, mens TV2s regioner legges inn under DR.

I det fjerde scenariet skal Public Service begrenses til kun å ta seg av innhold som de kommersielle kanalene ikke vil levere. Det femte scenariet innebærer at Public Service-rollen fokuseres mer på dansk innhold.

Den danske medieutredningen kommer ikke med direkte anbefalinger, men skisserer to hovedretninger som er tilpasset borgerlig eller rødt flertall i et fremtidig Folketing. Den borgerlige løsningen innebærer salg av TV2 til private investorer, mens TV2-regionene legges inn under Danmarks Radio samtidig som den såkalte «snakkeradioen» Radio24syv avvikles. Radiokanalen koster 90 millioner kroner i året og TV2-regionene kan fristille 510 millioner som kan styrke Danmark Radios regionale virksomhet. Det røde alternativet vil ikke selge TV2, men i stedet styrke Danmarks Radio gjennom forsterket fokus på dansk innhold.

Det populistiske Dansk Folkeparti går inn for at Danmarks Radios budsjett skal kuttes med 25 prosent. Det gjeldende danske medieforliket utløper i 2018.  Danmarks Radios budsjett er nå på 3,7 milliarder kroner.

Medieutredningen vil uansett ha et sterkere fokus på digital tilgjengelighet for alle, overalt og alltid når det gjelder Public Service-tilbudet i Danmark. Det skal være fri tilgang, også når det gjelder arkivmateriale. Fokuset må særlig ivareta behovene til barn og unge. I dag mener 30 prosent av ungdommen at sosiale medier er deres viktigste nyhetskilde, og hvert tiende barn vokser opp i hjem hvor TV-apparatet er kastet på dør.

Samtidig trengs det en forsterket regional nyhetsdekning. Og medieutviklingen bør understøttes av en mer langsiktig strategi for samarbeid mellom Public Service, de kommersielle mediehus og alle offentlige institusjoner. Aktørene må komplettere hverandre på en måte som gir merverdi for alle parter.

Den danske kulturministeren, Bertel Haarder (V),  gikk sist helg hardt ut i en kronikk i Berlingske Tidende hvor han kritiserer Public Service-mediene for å bruke ressurser på aktiviteter som like godt kunne ivaretas av private.

– Danmarks Radio er for dominerende i et presset mediemarked og har spredt seg for tynt ut over mange kanaler og for mange typer innhold, skrev han. I dag består Public Service av seks TV-kanaler, åtte radiokanaler og en enorm hjemmeside på internett – dr.dk.

– Vi får ikke mer eller bedre Public Service bare fordi DR vokser, og slett ikke hvis DR utkonkurrerer private medier, som er like viktige for folkestyret som de offentlige, skrev Haarder.

Like som i Norge handler diskusjonen om å la private produksjonsmiljøer i større grad få ta del av lisenspengene, og at offentlig finansiert kringkasting konsentrerer seg om sin kjerneoppgave. En stor del av diskusjonen handler også om å sikre at Public Service innhold leveres fra andre steder enn hovedstaden.

Her på berget har NRK fortsatt ikke klart å knekke koden for å presentere et nasjonalt nyhetsbilde, som inkluderer viktige hendelser i lokalsamfunn og regioner. Dette skjer på tross av NRKs massive tilstedeværelse i distriktene. Innholdsprofilene på nyhetssendingene til NRK og TV2 er mistenkelig like, med sammenfallende sterk vektlegging av krim som største stoffområde.

NRK tviholder på tesen om at et bredt og populært tilbud er nødvendig for å sikre oppslutning omkring allmennkringkasterens smalere kjerneoppgaver. For å kunne gjøre dette trenger NRK nesten seks milliarder kroner i lisensinntekter – minst. I våre naboland ser vi tegn på at denne knuten gradvis lar seg løsne. Jeg tror det samme vil kunne skje her til lands.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s