Hva vi kan lære av SKUP

IMG_2531

UT MOT HAVET: Deltagerne i Midt-Norsk Redaktørprogram samlet seg diskusjon om undersøkende journalistikk i lokale medier ved Hosenstranda på Stokkøya. F.v. Tore Oksholen,Universitetsavisa, programsjef Arne Blix, Alexander Killingberg, Fosna-Folket, Stian Wallum, Adresseavisen, Finn Egil Johansen, Adresseavisen, Erlend Hansen Juvik, Adresseavisen, Heidi Kultorp, Adresseavisen, Jonathan Falck, tidl. sjefredaktør i Göteborgsposten, Lars Østraat, Trønderbladet, Bjørn Lie Rønningen, Hitra-Frøya.

Maktkritisk og undersøkende journalistikk blir ikke mindre viktig for de små og mellomstore avishusene i årene som kommer. Svaret på anklager om «fake news» og synkende tillit er økt satsing på redaksjonell kvalitet og presseetisk standard. Her er det fullt mulig å konkurrere med globale giganter som virker som en møkkaspreder i åkeren.

En undersøkelse viste nylig at bare 27 prosent av Norges mediebrukere har relativt god tillit til sin lokalavis. Det bør være en klar ambisjon for bransjen å øke denne andelen. Ja, faktisk et eksistensielt mål.

Nominasjonene av arbeider til den årlige mønstringen av kvalitetsjournalistikk i regi av SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) viser at det slett ikke bare er de store og ressurssterke redaksjonene med kapasitet innen data som leverer viktige bidrag på dette området. Jeg har gått gjennom alle metoderapportene på jakt etter nyttige innfallsvinkler for mindre og lokale redaksjoner.

Mine funn dannet utgangspunkt for en interessant diskusjon med deltagerne i Midt-Norsk redaktørprogram, som i forrige uke var samlet på Stokkøya, ytterst mot Norskehavet på kysten av Trøndelag. Samlingen her var del av et kompetanseprogram for medlemmer av Norsk Redaktørforening.

Å kikke samfunnsaktørene i kortene kan være tøffere jo nærmere makta man sitter. Knapphet på ressurser kan også gjøre det krevende å satse på graveprosjekter.

Journalist Einar Odden i Gudbrandsdølen og Dagningen (GD) beskriver situasjonen slik i sin metoderapport, med et aldri så lite hjertesukk:

«Journalistikk kan ikke gjerne planlegges. I vår tid kan den slettes ikke planlegges, for i de fleste redaksjoner løper halvparten så mange dobbelt så mye for å holde hjulene i gang».

Likevel fikk han grønt lys fra redaktøren sin til å lage sin karrieres siste graveprosjekt – «Min mors hus» – den såkalte vergemålssaken. Maktkritisk journalistikk handler ofte om enkeltmenneskets forhold til storsamfunnet. Vær Varsom-plakaten slår fast som en av pressens viktigste oppgaver å beskytte enkeltmennesker og grupper fra overgrep eller forsømmelser fra offentlig myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Systemet med offentlig verge er et område som absolutt bør overvåkes av mediene. Vergemålssaken handler om store verdier som forsvant, rett foran nesen til en livsarving som var bosatt i utlandet. En gammeldags fortelling, skrevet av en gammeldags journalist. Men som engasjerte leserne i usedvanlig sterk grad.

Einar Oddens metoderapport beskriver hvordan det er å jobbe som gravende journalist alene, uten støtte fra et stort graveteam. Om behovet for å kvalitetssikre arbeidet med en komplisert sak hos ekspertise. Om å skille vesentlig fra uvesentlig informasjon. Om å spare leseren for unødvendige detaljer.

Avisa Sunnhordland beskriver i metoderapporten «Død, men levende» arbeidet med et rystende dokument om en kar som ble erklært død av hjertestans, og som moren oppdaget var i live da hun ble tilkalt en time senere. Innsyn i helsevesenets opptreden og lydlogger kunne sikres ved hjelp av de pårørendes fullmakter.

Avisa Nordland tok i fjor opp en interessant problemstilling – hvorfor gis det dobbelt så mye ADHD-medisin til barn i dette fylket enn i andre fylker? Moderne digitalt verktøy ble tatt i bruk til spørreundersøkelser som kunne bidra til kartlegging av dette fenomenet. Saken bidro også til å skape større grad av bevissthet rundt diagnostisering og medisinering av ADHD i fylket.

Avisa fikk 70 000 kroner fra Amedias ordning med gravestipend til sine lokalaviser, og disse pengene ble brukt til å investere i nyttig dataverktøy.

Men Avisa Nordland benytter seg også av tradisjonell metode i gravejournalistikken, noe enmannskontoret i Meløy har bevist viktigheten av gjennom arbeidet med «Legesakene i Rødøy». Striden om en ny ambulansebåt førte til at en væpnet politistyrke landet med helikopter på øya for å pågripe distriktslegen. Hvordan i huleste? Hvorfor i all verden?

Den enslige lokalreporteren biter seg fast, og avdekker striden ved hjelp av saksinnsyn, spørsmål og skildringer i mer enn 60 reportasjer. En helt vanvittig serie, som det er vel verd å lese metoderapporten om.

Det blir stadig vanligere at graveprosjekter i media finansieres etter søknad til interne gravefond og stipendordninger. Mange av stiftelsene som springer ut av eierskap til mediehus bidrar også til finansieringen av dette arbeidet. I noen tilfelle kommer også pengene fra helt eksterne kilder.

Avisa Nationen fikk for eksempel midler fra Stiftelsen Fritt Ord til sin reportasjeserie om matjorda som investeringsobjekt for private investorer i en rekke ulike land.

Jeg er svært skeptisk til praksisen som innebærer at det viktigste av all journalistikk er noe som krever ekstraordinære pengekilder. At journalister som ønsker å drive med samfunnskritisk journalistikk må sende inn en særskilt og begrunnet søknad for å kunne bruke arbeidstid på dette formålet. Slikt strider mot selve journalistikkens grunnleggende idé og pressens samfunnsrolle.

Det er jo ingen som behøver å søke om å få bedrive de mest lettvinte sjangere innenfor journalistikken. Redaksjonelle budsjetter bør i utgangspunktet gi rom for maktkritisk journalistikk. Dette er også nødvendig for å utvikle en bredest mulig undersøkende journalistkultur.

Det er godt å få sagt dette igjen!

Men det er slett ikke alle graveprosjekter som krever store budsjetter. Det nytter også å grave i eget arkiv, slik Budstikka når avisen satte et fornyet søkelys på Bærum kommunes feilslåtte satsing på rimelige ungdomsboliger i Skytterdalen. En investering på over 100 millioner kroner i sin tid, ble til en konsentrasjon av sosialboliger med tilhørende uro og problemer.

Metoderapporten «Til ungdommen» beskriver hvordan enda en notis om bråk ble til et stort prosjekt, som igjen satte Skytterdalen på kommunens politiske agenda.

Ofte kan det også være den hverdagslige kildesamtalen, som utløser større graveprosjekt. Den samtalen som gjerne slutter med et «Skjer det noe annet da?». Slik fikk NRK Buskerud fanget opp de første signalene om at et stort korrupsjonsproblem hadde rammet Drammens kommunale forvaltning. Byggesaker kunne sluses gjennom i forvaltningsorganer mot betaling.

Metoderapporten gir en innføring i hvordan kommunens byggesaksarkiv kan brukes i arbeidet med å avdekke korrupsjon, og bekrefter igjen noen av journalistikkens helt grunnleggende lover. Nemlig at kilder avler nye kilder og at ny dokumentasjon ofte fører deg til mer dokumentasjon. På kjøpet får man også et lite kurs i å formulere alvorlige anklager med forbehold, en kunst noen av dagens unge journalister later til å ha gått glipp av.

Jeg dveler litt ved Drammen, hvor byens store lokalavis demonstrerer observasjon som viktige metode i undersøkende journalistikk: En journalist som oppsøkte årsmøtet til et idrettslag på Fjell observerte merkelige og ubegripelige banner og plakater langs veggene i møtelokalet. Det var ikke gresk, men tyrkisk, og observasjonen ble starten på avdekkingen av ekstrem høyrenasjonalistisk innblanding i byens politiske liv.

Denne uka kom også nyheten om at Drammens Tidende ansetter en profesjonell gransker som ny gravesjef. Dette vitner om vilje til å satse videre på den viktige undersøkende journalistikken.

Norske domstoler er en svært viktig del av vårt demokrati, men det er ofte krevende å finne ut av hvordan domstolenes arbeid – dommene – speiler samfunnsutviklingen. Norge har i motsetning til andre land ikke noe brukervennlig system for å dokumentere rettsutviklingen. Mediene har et særlig ansvar når det gjelder å bevokte rettssikkerhet, og dette er en oppgave som bl.a. Aftenposten tar på alvor.

Aftenposten har levert flere metoderapporter som kartlegger rett og urett, nå også med nytt digitalt leseverktøy som hjelpemiddel. Språkanalyseverktøyet avslører at mødre slipper billigere enn fedre fra voldsutøvelse mot barn. Prosjektet gir meg troen på at store tekstmengder snart kan leses og analyseres av roboter, noe som utvilsomt vil være nyttig i undersøkende journalistikk.

Adresseavisen avdekket i fjor Norges farligste arbeidsplass, på sjøbunnen utenfor Frøya. Her har fire kamskjelldykkere mistet livet, mens de arbeidet under kritikkverdige forhold og på akkord. Det viste seg at Arbeidstilsynet heller ikke hadde oversikt over forholdene.

I arbeidet med denne avsløringen fikk Adresseavisens journalister tilgang til obduksjonsrapporter og etterforskningsdokumenter, og metoderapporten viser behovet for å gå til andre kilder når organer som Statens Arbeidstilsyn sladder all dokumentasjon til det ubegripelige.

Det sies at oppdrettslaksen er den nye oljen når det gjelder verdiskapning i Norge. Men den innbringende næringen skaper også mange nye utfordringer langs kysten, hvor anleggene ligger som perler på en snor. Det er medienes oppgave å overvåke det som skjer.

Denne oppgaven tas i særdeleshet alvorlig av NRK Hordaland og Bergens Tidende som begge i fjor rettet kritisk søkelys mot næringens metoder for å bli kvitt luseplagen ved hjelp av kjemikaliecocktails og brønnbåter. Til sammen har de to redaksjonene avdekket alvorlige miljømessige konsekvenser og gitt lokalbefolkningen nye redskaper i overvåkningen av aktivitetene i sine nærområder.

Det er svært vanskelig for mediene å gjøre en god jobb på dette området. Næringen liker ikke å bli kikket i kortene, samtidig som det er mye faglig uenighet om problemer og skadevirkninger. Det er likevel ikke tvil om at oppdrettsnæringen er et område som lokale medier har et stort ansvar for å overvåke.

Samlingen av metoderapporter fra SKUP viser at mange avsløringer starter med en henvendelse eller et nyhetstips fra publikum og ulike fagmiljøer. Flere av opplysningene kommer også fra varslere som er blitt avvist i egen organisasjon.

Da er det utrolig viktig hvordan redaksjonens mottaksapparat fungerer. At henvendelsene blir tatt på alvor. Starten på Stavanger Aftenblads unike skjebnehistorie om «Glassjenta» var en mail i natten fra en 15-årig barnevernsklient til journalist Thomas Ergo. Han tok henne på alvor.

VGs avsløring av UDs bistandsmillioner til private konsulenter kom som følge av en avvist varsler. TV2s avsløring av en feilslått investering i røntgendatautstyr til en halv milliard kroner, kom via et tips til redaksjonen. NRK kom i kontakt med syriske asylsøkere som fortalte om norske førerkort som «tilbudsvare».

Redaktøren av Budstikka fant «Den andre historien» om barna i Lommedalen under en samtale over fiskedisken i det lokale supermarkedet. NRK-reporteren som har avdekket at oljeutvinningen i Nordsjøen og Norges nødnett kan stanses ved et tastetrykk i India, hun fikk inspirasjon til arbeidet under en hyttetur med venner. Samtalen gikk om de uheldige sidene ved outsourcing av IT-tjenester i samfunnsviktig norsk virksomhet. Siste bidrag i serien av avsløringer handlet om tilganger til millioner av norske pasientjournaler.

Mye av dette er tradisjonell journalistisk metode. Fremragende journalistikk handler ofte om å lytte og å undersøke. Det som skiller god fra dårlig journalistikk er som regel hardt arbeid.

Den beste undersøkende journalistikken blir ikke født i gravegrupper som har endeløse diskusjoner om hvilke tema som skal belyses. Den skapes gjennom å gripe spontant de innspill og inntrykk som kommer til redaksjonen, og som har potensiale for videre undersøkelse.

Det handler rett og slett om å tenke litt større.

Image 09.05.17 at 20.14.jpg

ET SPESIELT STED: Hotellet (med torvtak og vinduskupler) er bygget inn i terrenget. På stranden ligger gourmetrestauranten Strandbaren med sin fabelaktige utsikt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s