Når taushet er tull

IMG_2587.jpg

FRA DEBATTEN: Legeforenigens juridiske direktør Lars Duvaland (t.v.) og foretaksjurist Jostein Vist ved Sykehuset Østfold i kollisjon med medieadvokat Ina Lindahl Nyrud.

Helsejurister kjemper en innbitt kamp for å hindre at medier kan få innsyn i anonymiserte pasientjournaler for å kunne avsløre systemsvikt og skavanker i Norges helsevesen. De viser til pasientenes personvern, men jeg mistenker at offentlig innsyn skal hindres for å beskytte helsevesenets ansatte og arbeidsrutinene der.

Legeforeningen og helseforetaksjuristene  er representert i en arbeidsgruppe nedsatt av Helsedirektoratet for å vurdere spørsmålet om pasientjournaler bør omfattes av Offentleglova.

Her blir det trolig front mot front-kollisjon med pressens oppnevnte medlemmer, medieadvokat Ina Lindahl Nyrud i Norsk Journalistlag og ass. generalsekretær Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening.

Pasientombudene er også representert i arbeidsgruppen, men har foreløpig tatt opphold på venteværelset.

De harde frontene i denne striden kom tydelig til syne da Oslo Redaktørforening mandag arrangerte debattmøte om spørsmålet. Her møtte mediene Legeforeningens juridiske direktør Lars Duvaland og foretaksjurist Jostein Vist ved Sykehuset Østfold, som begge har engasjert seg sterkt mot offentlig innsyn i anonymiserte pasientjournaler.

IMG_2585.jpg

ÅPNET TVANGSPROTOKOLLENE: VG-journalistene Mona Grivi Norman (t.v.) og Synnøve Åsebø fikk den prestisjetunge SKUP-prisen.

Utgangspunktet for debatten er VGs prisbelønte og avslørende reportasjer om ulovlig tvangsbruk i helse-Norge.VG-journalistene Synnøve Åsebø og Mona Grivi Norman ble i april tildelt SKUP-prisen for sitt arbeid, som var basert på innsyn i helsevesenets anonymiserte tvangsprotokoller.

Helseminister Bent Høie og flere andre sentrale politikere har karakterisert avsløringen som den største skandalen i norsk helsevesen i inneværende stortingsperiode.

VG arbeidet med saken i 15 måneder og publiserte 80 artikler. Uten innsyn i anonymiserte tvangsprotokoller hadde det ikke vært mulig å avdekke hundrevis av tilfeller med ulovlig tvangsbruk. I 200 saker var det ikke en gang oppgitt grunn for tvangsbruken. I de to sisite ukene av juli og to første i august – fellesferien – økte tvangsbruken formidabelt. Kontroll-kommisjonene har knapt stilt spørsmål ved det som skjedde – de går kun inn i saker hvor det foreligger klager.

Det er urovekkende å høre erfarne helsejurister gå til angrep på offentlig innsyn i anonymiserte journaler og tvangsprotokoller. Jostein Vist gjør det til et prinsipielt spørsmål om personvern og menneskerett. Han frykter at hvem som helst kan få innsyn i taushetsbelagte opplysninger, og sammenligner offentlig innsyn med «å legge igjen pasientjournaler på bussen».

Legeforeningens representant fortalte at man hadde fått mange spørsmål fra leger om denne saken, og at full anonymisering av pasientjournaler er vanskelig å gjennomføre i praksis. Det vil alltid være en sjanse for identifisering.

Etter flere klagerunder, som bl.a. involverte helsedepartementet, lykkes det VGs journalister å få utlevert tusenvis av protokollerte tilfeller av tvangsbruk ved over 100 norske helseinstitusjoner. Protokolleringene var sladdet for navn og identifiserbare opplysninger, men VG sladdet mer slik at heller ikke pasientene kunne gjenkjenne seg selv. Det var system-opplysninger man var ute etter.

Journalistene registrerte at legenes navn var konsekvent sladdet, mens sykepleiernes navn ble utlevert.

Legenes og sykehusenes advokater mener imidlertid at de argumenterer på vegne av pasientene, selv om ingen har klaget over offentliggjøringen av tvangsprotokollene.  De mener at det gjelder et særlig vern for taushetsbelagte pasientopplysninger, og at innsyns-prosessen i seg selv vil gjøre pasientopplysninger kjent blant flere i helsevesenets administrasjon. Hva om journalister skulle be om innsyn i journaler som gjelder alle kvinner som tar abort?

– Dessuten vil det være svært uheldig om helsepersonell skal bruke sin tid på innsynskrav, i stedet for på pasientene, poengterer Vist.

Det eksisterer en klassisk juridisk konflikt mellom hensynet til ytringsfrihet og offentlighet på den ene side og om hensynet til personvern på den andre. I andre typer saker gir europeisk rettspraksis ytrings- og informasjonsfrihet en viss forkjørsrett overfor personvernet når det gjelder spørsmål av større samfunnsmessig betydning.

Men hensynet til taushetsbelagte pasientopplysninger står i en særstilling. Det vet også mediene. Derfor er det ikke den taushetsbelagte informasjonen mediene er ute etter her.Det er opplysninger som ikke kan knyttes til noen identitet, men som avdekker helseforetakenes metodikk.

Gjennom 40 år som journalist og redaktør har jeg fortsatt til gode å se at helsevesenet avslører sine egne svakheter. Ja, såfremt det ikke dreier seg om en interessekonflikt mellom ledelse og faglige organisasjoner, da..

Hva VGs sak egentlig avslørte var at vi ikke kan stole på offentlig informasjon når det gjelder tvangsbruk i helsesektoren. I følge medieadvokat Ina Lindahl Nyrud er dette helt i kjernen av pressens samfunnsoppdrag:

– Taushetspliktens grenser er helt tydelige i vår helselovgivning. Forvaltningen forholder seg til innsynskrav om personsensitive saker hver eneste dag, når det gjelder bostøtte, skilsmisse, NAV-saker og barnevern. Vi har et trygt og godt regelverk som forteller oss hva som skal sladdes. At det ved all behandling av taushetsbelagt informasjon kan bli begått menneskelige feil, kan ikke tilsidesette retten til offentlig innsyn, påpeker medienes advokat.

Hun minner oss om at det også er medienes oppgave å kontrollere at kontrollfunksjonene fungerer i det offentlige helsevesen. Og som samfunn må vi forsikre oss om at slik journalistikk også kan drives i fremtiden.

Det er altså lite som tyder på at medlemmene i Helsedirektoratets arbeidsgruppe blir enige om hvordan offentlighet skal praktiseres i forhold til pasientjournaler. Pasientombudene later til å være opptatt av at opplysninger ikke kan føres tilbake til enkeltpersoner og at det skal foreligge en berettiget interesse for innsyn. Og de dokumenter som utleveres må være forsvarlig sladdet slik at de faktisk kan etterlates på bussen. For øvrig må spørsmålet om innsyn utredes nærmere.

Det later også til å være stortingspolitikernes holdning. Kjersti Toppe (Sp) er selv lege og forundret over at VGs avsløringer ikke har ført til en større oppvask:

– Det er en stor skandale at vi ikke visste om økningen av tvangsbruk i ferien. Og om behandlingen som «Glassjenta» i Stavanger Aftenblads reportasjer fikk av barnevernet.Jeg oppfatter vårt helsevesen som lukket, og dette tjener verken leger eller pasienter. Vi må få til mer åpenhet uten at det går ut over pasientopplysningenes vern, mener Toppe.

Som lovgiver vil hun avvente arbeidsgruppens innstilling og høre alle sider av dette spørsmålet.

Dette er en viktig debatt, som berører selve kjernen av medienes samfunnsrolle, slik den er beskrevet i pressens Vær Varsom-plakat:

«Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Jeg engasjerer meg i dette spørsmålet fordi jeg var leder av juryen som ga SKUP-prisen til VG-journalistenes arbeid med tvangsprotokollene. I juryens begrunnelse heter det:

«Sjelden har vi sett et prosjekt som så til de grader oppfyller pressens selvpålagte samfunnsoppdrag».

Det vil være helt vanvittig om denne prestasjonen nå skulle bringe nytt mørke over forvaltningen av vårt helsevesen.

Da VGs journalister søkte innsyn i forvaltningens arbeid med VGs egne innsynskrav ble det avdekket ganske skremmende holdninger blant helseforetakenes jurister og kommunikasjonsmedarbeidere. Dette kan du lese nærmere om i journalistenes metoderapport til SKUP.

Tonen var ikke god, det var på tide å stå opp mot brysomme journalister som ville se helsevesenet nærmere etter i sømmene. Det ble utvist stor kreativitet i trenering og vrange. Holdningene aktualiserer etter mitt skjønn behovet for bestemmelser om offentlig påtale mot byråkrater som aksjonerer mot

Kloke Kåre Willoch sa en gang til meg at «VG på sitt aller beste er den nye Riksrevisjonen».

Jeg tror mange av psykiatriens pasienter kan dele denne oppfatningen. En av dem grep også ordet i Oslo Redaktørforenings debatt:

«Jeg føler VGs avsløring som en personlig oppreisning. Noen folk tror vi er klin gærne hele tida, men det er vi slett ikke. Endelig ble vi hørt», sa den godt voksne kvinnelige pasienten fra Østfold.

One thought on “Når taushet er tull

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s