I RETTEN: Per Kristian Eide (t.v.) med sin prosessfullmektig, advokat Per Danielsen i Oslo tingretts rettssal 127. 10 dager er satt av til injurierettsaken mot TV2.
Utførte han kirurgiske inngrep i hjernen til folk, «kun til forskningsformål»? Tok kirurgen ut «biter av hjernen» til 122 pasienter? Drev Rikshospitalet virkelig et «skandaleprosjekt»?
Dette er uttrykk som TV2 benyttet seg av i utallige innslag om virksomheten til hjernekirurgen, professor Per Kristian Eide, som krever 6 millioner kroner i oppreisning etter TV-kanalens avslørende reportasjer i desember 2012.
Mandag måtte Oslo Tingrett lytte til at Eides advokat, Per Danielsen, dokumenterte 32 TV-innslag og 17 nettsaker fra tv2.no, hvor det rettes kraftig kritikk mot hjernekirurgens omstridte forskningsprosjekt. Omtalen førte til at prosjektet be stanset.
Det er bemerkelsesverdig at norske leger later til å være godt representert blant dem som velger å gå rettens vei for å gjenopprette sin tapte ære etter kritisk omtale i norske medier.
Terskelen for injuriesøksmål og klager til Pressens Faglige Utvalg varsler et behov for kirurgisk presisjon fra norske medier når man på vegne av allmennheten driver kritisk, undersøkende journalistikk overfor helsevesenet.
Overvåkningen av medisinsk forskning på pasienter er kanskje et område som er forsømt av norske medier. Det bør være svært strenge krav til at slik forskning drives på en forsvarlig måte, og det er i denne saken utvilsomt slik at deler av det offentlige kontrollapparat sov i timen. Statens Helsetilsynet har bl.a. kritisert mangelfull informasjon til pasienter og pårørende om risikomomenter.
Spørsmålet er, ifølge advokat Danielsen, om kirurgen personlig er å laste for det TV2 presenterer er sterkt klanderverdige handlinger som skadet pasienter:
- At det ble foretatt inngrep i hjernen kun til forskningsformål på friske mennesker som skulle inn til rutinemessige undersøkelser.
- At inngrep førte til at en pasient ble lagt i koma og fikk livet ødelagt.
- At det er en direkte årsakssammenheng mellom forskningsprosjektet og alvorlig hjerneskade til tre navngitte pasienter i TV-innslagene.
- At en pasient kanskje døde som følge av prøvetakingen.
– Det sies ikke ord for ord, men det inntrykk som alminnelige seere og lesere sitter igjen med er jo at dette må være straffbare handlinger, sa Danielsen i retten.
Han var tabloid nok til å sammenligne beskyldningene med de overgrep som ble begått av den beryktede nazi-legen Josef Mengele i konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. En sammenligning som også ble benyttet i et kommentarfelt til artikler publisert på tv2.no og kanalens Facebook-side.
Et grunnleggende spørsmål i injurieretten er fortolkning av fremsatte påstander. Dette vil i høy grad gjelde også i denne saken. Advokat Danielsen mener å ha Høyesteretts støtte for at det folkelige «inntrykk» av utsagnene og presentasjonen skal legges til grunn.
Injurieretten er nå innarbeidet i Skadeserstatningsloven og ikke lenger en del av Straffeloven. I den nye lovens §3-6A er det også nevnt en rekke forhold som innebærer at ærekrenkende ytringer likevel kan anses berettiget. Det skal gjøres en avveining av behovet for personvern mot ytringsfriheten – to grunnleggende verdier som noen ganger kommer på kollisjonskurs i mediene.
Det skal legges «særlig vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilstrekkelig ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.»
Advokat Danielsen mener at i denne saken må hensynet til ytringsfriheten klart vike for hensynet til personvernet. Men her er det altså rom for andre oppfatninger, avhengig av hvordan utsagnene fortolkes og dokumenteres.
Det er ikke ført mange norske injuriesaker på grunnlag av den nye lovgivningen. Siden år 2000 har mye av den juridiske utvikling i Europa gitt ytringsfriheten en viss «forkjørsrett» i disse avveiningene. Men i løpet av de siste to årene har Høyesterett i Norge kommet med et par avgjørelser som innebærer en økt risiko for pressen. Noen mener å registrere en pendelbevegelse i injurieretten.
Dermed kan det likevel være duket for en hel serie av rettssaker. Hvis Eide får medhold mot TV2 kan det bli reist sak mot flere andre norske mediehus som har tatt utgangspunkt i TV2s avsløringer.
Kravet om seks millioner kroner i oppreising savner nesten sidestykke i norsk rett.
– TV2 har ikke ryddet opp etter seg. Det må bli en rekordstor reaksjon. En rekordstor oppreisning, fremholdt advokat Per Danielsen i retten.
Prosessene mot medier i Pressens Faglige Utvalg (PFU) og retten vil trolig også medføre rekordstore kostnader. Det skal være utbetalt millionbeløp bare i konsulenthonorarer til klageskriver, for utredning av saken og bistand for krisehåndtering. I tillegg kommer de prosessuelle omkostninger. Eide gikk også til sak mot sin arbeidsgiver, Oslo Universitetssykehus, for å få dekket noen av disse kostnadene, men han tapte saken i Oslo Tingrett. Siden er ankesaken forlikt mellom partene.
Per Kristian Eide lot ikke sin ære gjenopprette gjennom behandlingen av denne saken i PFU, som behandlet den såkalte «monster-klagen» som det tok mer enn et år å behandle og som inneholdt påstand om 4000 brudd på pressens Vær Varsom-plakat.
Eide fikk i en av de lengste uttalelsene som PFU noensinne har avgitt, medhold for TV2s brudd på fire av de mest sentrale punktene i Vær Varsom-plakaten. Det gjelder bl.a. punktet om saklighet og omtanke i reportasjen, bredde og relevans i valg av kilder, klargjøring av angrepene i forespørsel om uttalelser og plikten til å fjerne innhold i leserkommentarer som bryter med reglene for god presseskikk.
Men presseetikken skal som regel være strengere enn jussen, som altså ivaretar hensynet til ytringsfriheten.
Eide-saken har sitt utgangspunkt i en anonym varsler som gjorde anskrik om at i dette forskningsprosjektet var ikke alt som det skulle være. TV2s reportasjer fremstår som viktige og utrolig sterke.
Ikke minst gjelder dette dokumentasjonen av en pasient som ble henlagt til en håpløs skjebne på et av Oslos sykehjem som følge av hjerneskade. Han filmes stønnende i sykesengen, hvor han trøstes av kona. Men når denne skildringen brukes gang på gang i alle innslagene, kan den også bli oppfattet som tabloid sminke.
Den tilbakevendende poengteringen av «kun til forskningsformål» og bruken av «skandale»-ordet bidrar til å forsterke det tabloide uttrykket, som i vår tid kan fremstå som noe gammeldags og helt unødvendig.
Dokumentasjonen av 49 innslag i en rettssal virker selvfølgelig som en sterk og rammende forestilling. Det er viktig å gjøre oppmerksom på at det er ikke slik TV2s seere og lesere har fått presentert saken.
TV2s journalistikk ligger helt i kjernen av medienes samfunnsoppdrag, som bl.a. er å «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»
Men mange som utsettes for kritisk og undersøkende journalistikk – ikke minst i helsesektoren – nekter å gi kommentarer eller svare på spørsmål eller benytte seg av retten til samtidig imøtegåelse av de påstander som fremmes.
Pasienter som lider skade av feilbehandling kan reise sak mot helsevesenet. Men denne saken er i hovedsak blitt en sak mot medievesenet.
I media 