Valdres-tribunalet

img_2450.jpg

FANDEN PÅ VEGGEN: Pressens Faglige Utvalg studerer TV2s LIVE-dekning av Valdres-saken. NRK gjør video-opptak fra debatten.

Det er tre viktige lærdommer norske medier kan trekke ut av presse-tribunalet som vurderte ni redaksjoners arbeid med nyheten om 13-åringens tragiske død etter spiseforstyrrelser på en hytte i Valdres nyttårsaften 2015:

  • Journalister må lære seg å formulere påstander med forbehold i dekningen av kriminalsaker, eller saker som innebærer at det rettes alvorlige beskyldninger mot personer og institusjoner.
  • Barn har krav på særlig omtanke og vern i medienes omtale av kritiske forhold. Anonymisering innebærer stor varsomhet med bruk av opplysninger som indirekte er egnet til å identifisere.
  • Videreformidling av opplysninger og påstander fra andre medier skjerper kravene til kildekritikk og omtanke i formuleringene.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har vurdert 11 klager mot medienes dekning, og feller oppsiktsvekkende nok sin dom bare seks dager før straffesaken mot 13-åringens mor innledes i Gjøvik tingrett. Hele ni av klagene var innlevert av Norsk Presseforbunds konstituerte generalsekretær Nils Øy, som har initiativrett til å klage mediene inn for pressens egen «domstol».

PFU konstaterte at fem av redaksjonene har brutt bestemmelsene i Vær Varsom-plakatens såkalte barneparagraf:

«Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

TV2, NTB, Dagsavisen, Dagbladet og NRK ble alle felt for å ha rettet mer eller mindre forbeholdsløse anklager mot små barn som mobbere, og at den angivelige mobbingen ble satt i direkte forbindelse med 13-åringens tragiske skjebne. Det er morens versjon. Moren står tiltalt for grov mishandling og omsorgssvikt.

Verst var TV2, som startet den ukritiske formidlingen av morens påstander. TV2 hadde et gammelt intervju med moren i sine arkiver, hvor hun fortalte om mobbing i barneskolen. Noen PFU-medlemmer mente at TV2 ikke klarte å motstå fristelsen til å bruke påstandene i opptaket og relatere dem til Valdres-saken.

TV2 fikk snøballen til å rulle. NTB laget flere saker på grunnlag av TV2s formidling av morens påstander. Disse sakene ble igjen grunnlag for omtalen i andre medier. Til slutt fremsto mobbingen nærmest som et etablert faktum i noen medier.

PFUs vurderinger rammer også NRK meget hardt. Begge kanalene har innrømmet at man burde ha tatt tydeligere forbehold i presentasjonen av morens påstander og vært mer forsiktige med å trekke direkte forbindelse til dødsfallet – samt identifisere skoler og klassetrinn. For NRK rettes oppmerksomheten særlig mot studiovertenes ordbruk, hvor man verbalt veksler mellom påstander med og uten forbehold. Det er bemerkelsesverdig at statskanalens erfarne ankere ikke har innøvd en automatisk evne til formulering av slike forbehold.

Jeg har ikke tall på hvor mange hundre  evalueringsmøter jeg har ledet i VG med understreking av disse reglene. Hos avisens krimreportere ligger forbeholden formuleringsevne innarbeidet nærmest som en genetisk egenskap.

Presseetiske problemer kan gjerne oppstå når journalister uten erfaring fra dekning av etterforskning og rettssaker trer inn på arenaen. Da er det et redaksjonelt lederansvar å påse at spillereglene følges.

To medier fikk PFUs kritikk for sin dekning av Valdres-saken, Aftenposten og Budstikka, men på helt forskjellig grunnlag. I et uttalelse avgitt med dissens får Aftenposten kritikk for å ha brukt formuleringen «Étter det Aftenposten erfarer, ble jenta mobbet».  En formulering fra forrige århundres journalistikk, som antyder at Aftenposten har anonyme kilder for den forbeholdsløse påstanden. Ordet «erfarer» ble dermed gjenstand for en lang og ganske meningsløs diskusjon fra utvalgets side.

Budstikka ble kritisert for å ha publisert et leserinnlegg fra 13-åringens familie, bl.a. med følgende ordlyd: «…men så begynte mobbingen. Det skulle ødelegge livet hennes.». PFU mener at dette er en av de sterkeste påstandene som er servert i medienes dekning av Valdres-saken. Budstikka burde ha redigert innlegget og dempet inntrykket av denne påstanden som et faktum.

Presseforbundets generalsekretær hadde også på ubegripelig vis innklaget avisa Valdres og Verdens Gang for deres omtale av den angivelige mobbingen. Men avisa Valdres hadde formulert seg med et tydelig «skal ha»-forbehold i en bakgrunnsartikkel. Når det gjelder VG endte PFU opp med en ren hyllest til avisas forbeholdne omtale av Barneombudets krav om gransking av flere mobbetilfeller. Et ekstremt godt journalistisk håndverk, uttalte PFUs midlertidige leder, journalist Liv Ekeberg i Agderposten.

PFU opererer med minst tre kategorier uttalelser i slike saker. Det er «BRUDD» på god presseskikk etter reglene i Vær Varsom-plakaten. «KRITIKK» er en mildere kategori avgjørelser, som utvalget selv også betrakter som en fellende uttalelse uten å være brudd. Så er det «IKKE BRUDD», en frifinnende uttalelse.

Men når PFU og Norsk Presseforbund omtaler både «brudd» og «kritikk» som fellende uttalelser, skaper man mye forvirring. Så mye at utvalgets midlertidige leder i Dagsnytt 18, selv kom i skade for å konstatere at «sju av de ni innklagede medier ble felt for brudd på pkt. 4.8 i Vær Varsom-plakaten». Det later til å være behov for en viss opprydning i begrepene her.

Til overmål opererer utvalget også med en medieintern forståelse av indirekte kritikk gjennom bruken av uttrykket «etter en samlet vurdering». Dette skule tilsi at det finnes noe å sette fingeren på, men det er ikke nok til å kunne avgi en fellende uttalelse, så mediet går fri. Komplett umulig å forstå for allmennheten – ja også for fagfolk flest.

I tillegg til generalsekretærens ni initiativklager, skulle PFU denne dagen også ta stilling til to ordinære klager i Valdres-saken. En tilsvarende klage fra foreldre til barn som var utpekt av TV2 som mobbere av 13-åringen. Dessuten en klage med samtykke fra moren mot Budstikkas 10 siders dokument «Den andre historien», et sterkt mediekritisk dokument hvor mobbehistorien plukkes fra hverandre bit for bit ganske ensidig.

Behandlingen i PFU ble en svart dag for moren og hennes støttespillere. TV2 ble felt for brudd på flere punkter i Vær Varsom-plakaten, mens Budstikka fikk medhold og rosende omtale for sitt bidrag til den presseetiske debatten. For paradoksalt nok: Uten Budstikkas dokument ville det trolig ikke blitt noen kritisk gjennomgang av medienes omtale av barn som påståtte mobbere – hverken i PFU eller andre steder.

Etter Budstikkas dokument, som ble publisert i november har det i hele vinter pågått en presseetisk debatt om dekningen av Valdres-saken. Mange fagfolk, og bl.a. UNICEF, har engasjert seg. Dekningen er belyst fra mange sider under møter i Oslo Redaktørforening, og senest på den store SKUP-konferansen. Samtidig er selve saken gransket av fylkesmann og helsemyndigheter, og det er gitt ut en bok på grunnlag av morens opplevelse av situasjonen.

Det kan være grunn til å spørre hvor vidt det var nødvendig å reise et presse-tribunal for å få belyst de uheldige sidene av dekningen. Generalsekretærens initiativrett er til for å få belyst saker av prinsipiell interesse eller for å bistå interesser som ikke har så lett for å få fremmet en klage. Den brukes derfor – med rette – ganske sjelden.

Den prinsipielle siden av Valdres-dekningen, om hensynet til barn som anklages for mobbing, kunne vært ivaretatt gjennom vanlig klagebehandling. Det samme gjelder spørsmålet om Budstikkas mulige karakterdrap på moren og forhåndsdom i «Den andre historien».

Dermed kunne pressens selvransakelse også ha funnet sted på et tidligere tidspunkt – i forrige måned – og ikke seks dager før rettssaken mot moren innledes. Jeg vet at Nils Øy alltid er opptatt av å poengtere at juss og etikk ikke er to sider av samme sak. PFU er derfor omhyggelig med å understreke at utvalget bare har vurdert de presseetiske sider av medienes dekning.  Men når man føler behov for å understreke dette i selve uttalelsen, er det samtidig et tegn på at man frykter sammenblanding av juridiske og presseetiske poenger i denne saken. I følge tiltalen skal retten ta stilling til helt andre spørsmål.

Jeg har tidligere minnet om at prinsipputtalelser fra PFU kan være til bedre rettledning av mediene i dekningen av vanskelige saker. En annen mulighet er å utarbeide veiledere for pressens arbeid, slik man har gjort med f. eks. omtalen av selvmord. Også når det gjelder omtalen av mobbing kunne Norsk Presseforbund lagt til rette for en prosess som leder fram til bedre journalistikk.  Prinsipputtalelser og veiledere vil være mer konstruktive bidrag til dette enn PFU-klager på løpende bånd.

Min tidligere kommentarer til denne tragiske saken kan du lese her og her.

PFUs uttalelser i de 11 klagesakene kan du snart lese her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s