Dommen over TV2

img_2488.jpg

FRIFUNNET & DØMT: TV2s tidligere sjefredaktør Alf Hildrum ble i sommer frifunnet i injuriesøksmålet fra kirurg Per Kristian Eide, mens journalist Sophie Lund Åserud ble dømt. Arbeidslederen, Per Niklas Lysvåg, ble også dømt. T.v. de saksøktes advokater, Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme. Dommen er anket.

På en av forsommerens aller siste arbeidsdager mottok TV2 en kraftig lærepenge: Oslo Tingretts dom i ærekrenkelsessaken som var anlagt av hjernekirurg Per Kristian Eide ved Rikshospitalet mot fire journalister, fem redaktører og selve TV-selskapet.

Dommen er ingen hyggelig lesning for TV2, som anket den nærmest på stedet. Journalistene Sophie Lund Aaserud, Hanne Taalesen og Jens Christian Nørve ble dømt til å betale 50 000 kroner hver i oppreisningserstatning. Redaktør Per Niklas Lysvåg ble dømt til å betale 75 000 kroner og TV-selskapet 600 000 kroner.

Dommen gikk nok under radaren til mange redaktører og journalister i sommerferiemodus, men den inneholder mange interessante elementer som det kan være verd å se nærmere på.

Den må være en av de første som er avgitt fra en rettsinstans mot medier på bakgrunn av skadeserstatningslovens nye regime for æreskrenkelser. Dommen retter et særlig kritisk søkelys mot journalister og arbeidsledere som har hatt befatning med publiseringen, mens de ansvarlige redaktører (Alf Hildrum og Olav T. Sandnes), TV2s nyhetsdirektør (Jan Ove Årsæther) og nettredaktør (Bård Espen Hansen) frifinnes.

Etter at det objektive redaktøransvaret i Skadeserstatningsloven nå er tatt bort, må redaktørene ha opptrådt uaktsomt dersom det skal være aktuelt å pålegge dem å betale oppreisningserstatning. Retten er kommet til at det ikke er ført bevis for at de to sjefredaktørene og nyhetsredaktøren har opptrådt uaktsomt ved publiseringen av nesten femti innslag i TV2 Nyhetene, Nyhetskanalen og TV2.no. Heller ikke når det gjelder ærekrenkende innhold i kommentarfelt og på TV2s Facebooksider.

Tidligere måtte mediets ansvarlige redaktør svare for injurier etter Straffeloven, og kunne dømmes til oppreisningsansvar. Som ansvarlig redaktør ble jeg av og til saksøkt og frifunnet i Oslo Tingrett/Borgarting lagmannsrett. Som oftest uten at journalistene ble saksøkt. Redaktøransvaret tilsa at jeg måtte svare for publiseringen.

Nå skal journalister vite at de lettere kan bli dømt, såfremt håndverket ikke holder mål eller opptrer uaktsomt og i strid med de profesjonelle etikkregler. TV2-dommen slår fast at dette også gjelder deres nærmeste arbeidsleder. Selv om TV-selskapet svarer solidarisk for den økonomiske straffen, må Oslo Tingretts dom oppfattes som en relativt knusende dom over de fire medarbeidernes journalistiske arbeid og vurderingsevne. På flere punkter konstaterer dommeren at journalistene ikke handlet i samsvar med aktsomhetskravene eller i god tro.

Selv om TV2 anker dommen til Borgarting Lagmannsrett på grunnlag av de juridiske vurderinger, inneholder den mye lærdom som vil komme til nytte i arbeidet med å øke kvaliteten på kanalens nyhetsarbeid. Sett med mine øyne er denne saken blitt gjenstand for en slags misforstått tabloidisering.

Problemstillinger må gjerne spisses, vinkles på interessevekkende måte. Dekningen kan være personfokusert. Men god tabloid journalistikk er redelig og presis. Den bygger på faktum. Ikke kortreiste karakteristikker og dramatiske påstander uten journalistisk forbehold. Slutninger i redaksjonelle hoder kan snart bli til kortslutninger i vårt fag.

Saken dreier seg om TV2s dekning av et forskningsprosjekt hvor kirurg Per Kristian Eide tok vevsprøver av hjernen til i alt 122 pasienter. Det ble vist til at forskningsprosjektet var stanset etter at to pasienter hadde fått alvorlige hjerneskader og en pasient var død under uklare omstendigheter. De tre pasientene hadde vært inne til det som ble beskrevet som en «rutineundersøkelse».

Statens Helsetilsyn konkluderte senere med at prosjektet var startet med forsvarlige risikovurderinger, og forhåndsgodkjent. Informasjonen som ble gitt pasientene var imidlertid mangelfull, og representerte dermed et brudd på bestemmelsene om såkalt informert samtykke fra deltakerne. De tre pasientene var forsvarlig utredet og behandlet, men Eide hadde brutt meldeplikten om komplikasjoner som oppsto.

Sentralt i TV2s dekning sto gjentatte påstander om at kirurgen tok ut biter av hjernen på pasientene kun for forskning. Flere av innslagene inneholdt også en overdrevet animasjon av inngrepet i hjernen og video av en av pasientene som lå med usammenhengende jamring på et sykehjem. Det ble også vist gamle bilder av en annen pasient, der vedkommende fremsto som frisk og rørlig.

Påstanden om at inngrepene ble foretatt kun for forskning må anses som feilaktig, i beste fall upresis. Det er kritisk for TV2 at flere påstander fremsettes uten at det tas journalistisk forbehold.

Nå det er sagt vil jeg presisere at TV2s avsløring av prosjektet som ble midlertidig stanset, både er god og viktig. Midt i kjernen av medienes samfunnsoppdrag. Og det kan godt være at kirurg Per Kristian Eides virksomhet er kritikkverdig. Derfor er det synd at fremstillingen skjemmes av håndverksmessige blundere.

Tingrettsdommer Inga Bejer Engh bygger sin avgjørelse mye på det inntrykk som TV2s samlede dekning etterlater av kirurgen Per Kristian Eide. Etter rettens syn etterlater publiseringene, sett under et, et hovedinntrykk hos den alminnelige TV-seer/leser av at Eide beskyldes for å ha utført sterkt klanderverdige handlinger som har skadet pasienter. Videre at det ble skapt et inntrykk av at Eide hadde gjort inngrep i hjernen til pasientene kun for å forske, noe som slett ikke var tilfelle. Dessuten ble det skapt et inntrykk av at pasientene stort sett var friske.

Jeg trodde ærlig talt at «inntrykk hos den alminnelige seer/leser» var et begrep som tilhørte jussen i forrige århundre. Siden tusenårsskiftet har europeisk rett beveget seg i retning av et forsterket vern om ytringsfriheten, også i forhold til ærekrenkelser. Noen nyere dommer i norsk Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), kan likevel bidra til å nyansere denne oppfatningen.

Det heter gjerne at juss og etikk er to begreper med forskjellig innhold. I medielandskapet skal etikken være strengere enn jussen, men det blir kanskje som å vurdere et objekt med både nærsyntbriller og langsyntbriller. Ikke lett å sammenligne.

TV2s sak ble imidlertid først vurdert av Pressens Faglige Utvalg (PFU) på grunnlag av den såkalte «monsterklagen» med 4000 påståtte brudd på god presseskikk. PFU fant grunn til å felle TV2 på et fåtall punkter, hovedsakelig de samme som nå er påpekt av retten, uten at dette gir grunnlag for å si at presseetikken nå er blitt mer lik injurieretten. Snarere må denne saken sies å være unntaket som bekrefter regelen om at en fellelse i PFU ikke nødvendigvis er ensbetydende med en domfellelse i retten.

Dommen fra Oslo Tingrett inneholder også en interessant gjennomgang av saksomkostningsbyrden, hvor det opplyses at Eides advokat Per Danielsen har presentert en regning på nesten 4,7 millioner kroner. Retten anser at dette ligger utenfor det som har vært rimelig og nødvendig, og reduserer Eides saksomkostninger til drøye 2,8 millioner kroner. Eide krevde også dekket 1,8 millioner kroner for kostnader i forbindelse med PFU-klagen, som ble ført i pennen av Anders Cappelen. Også dette kravet ble avvist i Oslo Tingrett.

De saksøktes advokater Sigurd Holter Torp og Vidar Strømme i advokatfirmaet Schjødt leverte omkostningsoppgave på 3 millioner kroner. Selv om fire redaktører ble frifunnet og dermed har krav på full erstatning for sine sakskostnader, mener retten at Eide skal fritas for disse fordi tungtveiende grunner gjør det rimelig.

Eides erstatningskrav var opprinnelig begrenset oppad til nesten 7 millioner kroner + saksomkostningene. En injuriesak for Oslo Tingrett skulle altså koste TV2 over ti millioner kroner. Det er ganske vanvittig. Rettens utmåling av erstatningsbeløpet ble da også barbert ned til totalt 825 000 kroner.

Eide kan dermed ikke sies å ha vunnet saken fullt ut, og utmålingen av saksomkostningene kan vel dermed bli en del av ankegrunnlaget. Det er vanskelig å spå noe om TV2 vil få lagmannsrettens medhold i ankesaken. Tingrettsdommer Bejer Engh leverer en grundig gjennomgang av de fem beskyldningene som er rettet mot Eide, de saksøktes involvering i publiseringen og rettsstridsvurderingen i så henseende.

Spørsmålet blir om rettsanvendelsen er korrekt. Det begynner å bli vanskelig å presentere kritikk mot leger i dette landet nå.

LES OGSÅ: Djevelen ligger i detaljene

Et klassisk forsvar av ytringsfriheten

 

Ytringsfrihet foran personvern

Erik Schjenken (t.v.) og advokat Carl Bore møtte Dagbladet i Oslo Tingrett. Foto: Morten Holm, Scanpix

Norske mediebedrifter slapp i fjor å betale ut en eneste krone i oppreisning til såkalte medieofre. Hensynet til ytringsfrihet ser ut til å bli prioritert foran personvernet av norske domstoler.

 Det er en svært vanskelig avveining å velge mellom ytringsfrihet eller personvern – både i redaksjonene og i domstolene. Begge hensyn er beskyttet av nasjonale lover og internasjonale konvensjoner, men ofte står hensynene steilt mot hverandre i enkeltsaker.

 En gjennomgang av rettskraftige dommer fra norske domstoler de siste ti årene viser en tydelig utvikling i medienes favør. Siden 1. januar 2000 er det behandlet 42 saker om ærekrenkelse (injurier) i lagmannsretten. 39 av dem endte med frifinnelse. Borgarting lagmannsrett har i samme periode avgitt 24 frifinnende dommer på rad.

 – Det har vært et fantastisk tiår for mediene, utbrøt den kjente medieadvokaten Cato Schiøtz under et seminar om rettstilstanden for injurier og privatlivets fred i forrige uke. Schiøtz representerer ofte Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv og TV2 i rettssalene.

 Norske redaktører kan registrere at de har fått styrket sin rettslige beskyttelse på flere områder: Forsterket ytringsfrihet gjennom Grunnloven, redaktørens uavhengighet er blitt lovfestet, et vesentlig sterkere kildevern, injuriebestemmelser skal flyttes fra straffeloven til erstatningslovgivningen.

 Gjennom de siste dagers debatt kan det virke som om AUF og Riksadvokaten er opptatt av å snu denne viktige trenden, som i bunn og grunn handler om mer åpenhet og mer demokrati.

 I løpet av 2011 ble det ført bare to nye injurierettssaker mot norske medier, og like mange rettssaker om krenkelse av privatlivets fred. Ingen rettskraftige dommer mot mediene.

 Men det var noen skår i medie-gleden. Det største tilbakeslaget kom i fjorårets mest spektakulære sak, der Dagbladet ble dømt av Oslo Tingrett til å betale en million kroner i oppreisning til ambulansesjåfør Erik Schjenken – i hovedsak på grunn av avisens kommentarjournalistikk. Bare en gang tidligere har noen norsk rettsinstans idømt noen millionerstatning, det var i en sak om plastisk kirurgi i Bergen og denne dommen ble senere omstøtt av Europadomstolen i Strasbourg.

 I følge advokat Cato Schiøtz går den ytterste grense for oppreisning etter injurier i norsk rett de siste ti år ved 250 000 kroner. Det var straffen for uberettiget å utpeke noen som dobbelt barnemorder og sex-overgriper i Baneheia i Kristiansand. Å bli kritisert som ambulansesjåfør for rasistisk motivert tjenesteforsømmelse er altså i følge Oslo Tingrett fire ganger verre.

 Saken er anket, og kommer opp for behandling i Borgarting Lagmannsrett i februar 2013. Få pressefolk og medieadvokater tror dommen blir stående på dette nivå. I utgangspunktet var flere redaksjoner truet med rettslig forfølgelse, bl.a. TV 2, som i fjor høst inngikk et hemmelig forlik med Erik Schjenken. Det er i dag uklart om det blir tatt ut stevning mot flere medier.

 Den andre injuriesaken. som ble behandlet av tingretten, var Mona Høiness sak mot Hegnar Online og styreleder Trygve Hegnar etter grov sex-sjikane i deres debattforum på nettet. Høiness` led fullstendig nederlag i Oslo Tingrett, som ikke betraktet hore-karakteristikkene som ærekrenkende. Dommen er anket, og lagmannsretten blir nå i tillegg utfordret til å vurdere hvorvidt debattinnleggene på Hegnar Online representerer en krenkelse av privatlivets fred.

 Utviklingen i europeisk og norsk rettspraksis de siste årene åpner for at det er ganske mye stygt man kan si om navngitte personer, særlig hvis det er i sammenheng med kritikkverdige forhold eller spørsmål av bred samfunnsmessig interesse. Å hevde at en person er en «ynkelig bedrager» er bl.a. akseptert.

 Noe av det mest bekymringsfulle i rettsutviklingen er likevel påtalemyndighetens appetitt i forfølgelsen av medienes arbeid. Det gjelder gjennomgående i forsøkene på å oppnå referatforbud og praktiseringen av offentlighetsregler – kildejakt og begjæring om utlevering av upublisert materiale og ransaking av redaksjoner.

 Bare partiet Venstre er tydelig i sin avstandtagen til disse forsøkene på å kneble en fri presse. På dette området vingler Trine ikke.

 

Privatlivets fred

Privatlivets fred blir kanskje ikke like absolutt etter to kjennelser fra Storkammeret i den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Rettspraksis fra denne domstolen er retningsgivende for norske domstoler.

 I en kjennelse fikk Axel Springer Verlag medhold i at det var galt av tyske domstoler å gripe inn mot identifikasjonen av en TV-stjerne i en sak om kokainbesittelse og misbruk. I en annen EMD-dom fikk tyske medier medhold i at prinsesse Caroline måtte tåle fotografering mens faren, fyrst Rainer av Monaco, var alvorlig syk.

 Det nye kriteriet for berettigelsen av medienes inngripen i privatlivets fred er at saken representerer en viss grad av alvor som også har allmenn interesse. Dommene stiller dessuten sterkere krav til at de negative konsekvenser for privatlivet må bevises.