Torpedo mot kildevernet

UTFORDRER KILDEVERNET: PST-sjef Benedicte Bjørnland har fått medhold i to rettsinstanser etter beslagene hjemme hos dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen. Holder det i Høyesterett? Foto: VIDAR RUUD, NTB Scanpix

UTFORDRER KILDEVERNET: PST-sjef Benedicte Bjørnland har fått medhold i to rettsinstanser etter beslagene hjemme hos dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen. Holder det i Høyesterett? Foto: VIDAR RUUD, NTB Scanpix

I løpet av sommeren har to norske rettsinstanser skutt ut torpedoer mot kildevernet. Hvis ikke Høyesterett griper inn og underkjenner avgjørelsene i tingrett og lagmannsrett, kan ikke norske borgere lenger trygt ta kontakt med journalister for å få belyst vesentlige samfunnsforhold under løfte om anonymitet.

Alt skjer i terrorbekjempelsens navn. Frykten for terror legitimerer drastiske tiltak fra politi og rettsvesen som innsnevrer veien til levedyktige demokratier. Resultatet kan bli en rettsstat som blir musespist innenfra. Slik vil også terroristene lykkes i å svekke de fundamentale demokratiske verdier i vestlige land, som f. eks. ytringsfriheten.

Vi kan ikke la dette skje. Politiets razzia og beslag av upublisert videomateriale hjemme hos filmdokumentaristen Ulrik Imtiaz Rolfsen føyer seg inn i rekken av episoder i vestlige land som selv undergraver de demokratiske fundamenter.

• I Tyrkia trues stadig pressefriheten. For få dager siden ble 18 journalister fra ni dagsaviser tiltalt for «terroristpropaganda» etter at deres medier publiserte bilder fra et gisseldrama i Istanbul i mars. I følge den europeiske journalistføderasjonen kan de dømmes til fengsel i inntil 7 ½ år.
• I forrige uke fikk den tyske riksadvokaten sparken etter at han hadde iverksatt etterforskning mot to journalister for landsforræderi etter deres avsløringer av sikkerhetspolitiets planer om utstrakt overvåkning av kommunikasjon på nettet. Saken er nå henlagt.
• I Storbritannia granskes politiet i bl.a. Skottland for å ha gått inn i journalisters samtaleregister i teleselskapene uten forutgående rettslig kjennelse, slik loven krever.
• I USA får forsvarsledelsen sterk kritikk for å ha utgitt manualer som slår fast at krigskorrespondenter kan behandles helt uten rettigheter og som spioner.
• I Norge går Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) til aksjon mot en filmskaper som vil dokumentere hvordan ungdom lar seg rekruttere til krigen i Syria og Irak. PST ønsker å benytte hans upubliserte materiale for å sikre bevis mot fremmedkrigere og miljøer som står bak rekrutteringen.

Det er ingen tvil om at Rolfsens prosjekt handler om å dokumentere en ny og vesentlig utvikling i det norske samfunnet, og at virksomheten kan sidestilles med undersøkende journalistikk. Politiets og rettsvesenets aksjon vekker derfor massiv kritikk fra et samlet norsk mediemiljø.

– Lagmannsrettens konklusjon i Rolfsen-saken er pressefiendtlig, mener lederen i Norsk Journalistlag, Thomas Spence. Han frykter at journalisters informasjonskanaler vil tørke inn og at viktig informasjon til borgerne vil gå tapt, dersom avgjørelsen blir stående.

Norske journalister ønsker seg en styrking av kildevernet, selv om norsk Høyesterett tidligere har stemplet det som tilnærmet et absolutt vern. I Sverige har journalister et lovpålagt kildevern, og den som etterforsker pressens kilder begår samtidig en straffbar handling.

Også Norsk Redaktørforening anser seg som en berørt part i saken, siden den kan bli dramatisk skadelig for alle mediers mulighet til å drive kritisk journalistikk mot radikaliserte muslimske miljøer. Foreningen har engasjert advokat Vidar Strømme, som har tung erfaring fra flere saker om ytringsfrihet. Strømme har levert en partshjelperklæring for Høyesterett, som påpeker svikt i det rettslige grunnlag for lagmannsrettens avgjørelse.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har flere ganger slått ned på slike beslag og politiaksjoner mot journalister og medier. Men lagmannsretten vurderer overhode ikke den samfunnsmessige betydning av inngrepet mot ytringsfriheten. Advokat Strømme viser til 12 dommer fra EMD siden 1996, som alle legger til grunn at inngrep i kildevernet er uforenlig med menneskerettens punkt om ytringsfrihet. I tillegg vises det til tidligere avgjørelser i norsk Høyesterett, hvor det heter at kildevernet er tilnærmet absolutt når det gjelder opplysninger av samfunnsmessig betydning.

Lagmannsretten har ikke foretatt noen samlet vurdering av disse hensyn, og sier rett ut at den er kommet til sitt resultat «under betydelig tvil». Det skal ikke være tvil i slike saker – beslaget skal være «særlig påkrevd» fordi «vektige samfunnsinteresser» tilsier det.

Ulrik Imtiaz Rolfsen er ikke bare en dokumentarfilmprodusent, han er også medlem av Arbeiderpartiets medieutvalg. Under Arendalsuka før helgen opplyste utvalgets leder, stortingsrepresentant Arild Grande, at partiet nå vil foreslå et styrket kildevern etter svensk modell. Jeg regner med at flere partier vil støtte dette initiativet. Hvis ikke Høyesterett forstår hvilken retning vinden blåser, vil det være høyst merkelig.

Media inn i kulden

OVERVÅKET? Politiets Sikkerhetstjeneste beslagla upublisert kildemateriale hjemme hos filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen uten å ha rettslig kjennelse – et gufs fra et mediefiendtlig klima. Foto: FREDRIK SOLSTAD

OVERVÅKET? Politiets Sikkerhetstjeneste beslagla upublisert kildemateriale hjemme hos filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen uten å ha rettslig kjennelse – et gufs fra et mediefiendtlig klima. Foto: FREDRIK SOLSTAD

Den kjølige våren gjenspeiler seg i myndigheters angrep på den norske pressefriheten. Etter aksjoner og nedslående avgjørelser fra politi, domstoler og politikere er det grunn til å frykte en nedkjølende effekt på norske mediers evne og vilje til å spille rollen som demokratiets viktigste premissleverandør gjennom kritisk journalistikk og avsløringer.

«A chilling effect». Uttrykket er blitt stående som en vesentlig frykt som har fått europeiske rettsinstanser til å sikre ytringsfrihet og kildevern for media. Men frykten ser ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på norske myndigheter, som gang på gang utfordrer medienes evne til å fylle samfunnsrollen.

Norge har i mange år smykket seg med å være på toppen av verdensrankingen for nasjoner med pressefrihet. Denne vårens inngrep lukter det nedrykk av – til en Europaliga som stort sett domineres av tyrkiske og greske lag.

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) skal utøve et forsvarsverk for det norske demokratiet. Det er et stort paradoks at denne institusjonen ser ut til å sette samfunnets viktigste verdier til side gjennom lite gjennomtenkte hasteaksjoner. Beslagene av upublisert kildemateriale hjemme hos dokumentarfilmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen vitner om høytstående tjenestemenn i etaten som mangler nødvendig innsikt og forståelse for demokratiske spilleregler.

Det var både flaut og pinlig å lytte til PSTs begrunnelse for å gå til aksjon: Man fryktet at noen skulle ødelegge dokumentaristens filmmateriale. Nei, det var neppe for å sikre at filmen fikk sitt dokumentariske innhold. Det var for å skaffe seg innsikt i journalistisk, upublisert materiale. Hvis intensjonen var å beskytte filmregissørens integritet, burde politiet heller etablert vakthold ved hans hjem.

I neste omgang hevdet PST at det ikke dreide seg om journalistisk virksomhet som har krav på kildebeskyttelse. Herregud, hvor amatørmessig er det tillatt å opptre i lovens navn. Selv PSTs mest samarbeidsvillige i medienes rekker er sjokkert over mangelen på vurderingsevne.

I kampen mot terror ser vi politi og politikere i flere europeiske land ta i bruk teknologi og etterforskningsmetoder som er egnet til indirekte å ramme noen av våre mest sentrale demokratiske verdier. Det er grunn til å frykte informasjonstørke som følge av at færre våger å gi opplysninger og innsyn til mediene under kildebeskyttelse.

Vi har altså tjenestemenn og embetsmenn i PST som vil ty til razziametoder mot seriøse journalister under dekke av hastevedtak som er beregnet på å sikre liv og helse. Både i Norge og Storbritannia ønsker politiet seg utvidet adgang til å gå til aksjon uten at spørsmålet er vurdert av domstolene. Beslagene fra Ulrik Imtiaz Rolfsen skal nå vurderes av retten. Det vil være en skandale om politiet gis anledning til å gå inn i det upubliserte kildematerialet med den begrunnelse som hittil er levert offentlig.

Hvis retten nå underkjenner politiets rett til å gå inn i kildematerialet, bør Riksadvokaten gi den statsadvokat som godkjente aksjonen en skikkelig skrape. Hvis vi skal verne samfunnet mot terrorisme og IS, kan vi ikke svekke medienes mulighet til å belyse mulige rekrutteringsmiljøer fra innsiden.

Denne uheldige episoden faller sammen med andre tiltak fra våre myndigheters side som vil ha en nedkjølende effekt på pressens evne til å avdekke kritiske forhold i samfunnet. I forrige uke vedtok Stortinget det omstridte forslaget om redusert offentlig innsyn i beslutningsprosessen til byrådskommunene. I praksis betyr dette at innbyggerne i Oslo, Bergen og Tromsø ikke får vite om beslutninger og drøftelser i byrådet før saken er sendt videre til bystyret.

På andre områder tar stortingspolitikere til orde for begrensninger i medienes rett til å omtale spesielle produkter. Dette toppet seg i forrige uke da Senterpartiets Kirsti Toppe ville stanse omtalen av vin – et produkt Staten selv selger.

Samtidig ser vi at Høyesterett i et par viktige avgjørelser strammer til medienes ytringsfrihet. I forrige uke behandlet Høyesterett enda en sak mot Aftenposten. To avgjørelser fra vår Høyeste domstol er nå sendt videre til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Omkostningene ved slike prosesser er i ferd med å ta et solid kvelertak på aviser som vil fylle sin samfunnskritiske rolle. Legeforeningens angrep på Avisa Nordland har nok kostet avisen minst fire millioner kroner. Kostnadsnivået på slike prosesser kan få redaktørene til å bøye nakken og inngå forlik fremfor å forsvare ytringsfriheten i våre domstoler.

Klimaendringer er også egnet til å svekke pressens samfunnsrolle.