Journalistikk for demokrati

IMG_3326

BRENNAKTUELL: Filmen om Katharine Grahams publisherrolle i The Washington Post har sterk relevans til Donald Trumps forsøk på å kvele uavhengig, kritisk journalistikk i USA.

Go.Go.Go. Run it!

Idet Katharine Graham gir klarsignalet til å starte trykkpressene til The Washington Post inntreffer et historisk presse-øyeblikk: Hun nekter å føye USAs president Richard Nixon og publiserer innholdet i den hemmeligstemplede «Pentagon-rapporten» – tusenvis av sider som dokumenterer at USAs krigføring i Vietnam bygger på løgner fra fem presidenter.

Historien om sosietetskvinnen og enken som tvang Det Hvite Hus i kne, har en merkelig relevans til dagens situasjon, hvor Donald Trump gjør hva han kan for å underminere Amerikas frie og uavhengige medier. Nå er historien om Graham blitt til en ny storfilm av Steven Spielberg med  Meryl Streep og Tom Hanks I hovedrollene. «The Post» har allerede rukket å bli nominert til seks Golden Globe-priser.

Filmen hadde verdenspremiere før jul og kommer på norske kinoer i februar. Jeg har sett den og tror norske journalister og redaktører har fått en ny kultfilm å glede seg over. Filmen om «The Post» slutter der storfilmen «Alle presidentens menn» begynner. Begge filmene handler om The Washington Posts viktige og avslørende journalistikk, og vil bli stående som minnesmerker over de frie mediers rolle i demokratiet.

MV5BYzU1MjNlZWMtMzZkOS00ZGRmLWJhNjQtMzNhMWVhMTJlN2RiXkEyXkFqcGdeQXVyNzEyODY5OTc@._V1_SY1000_CR0,0,1505,1000_AL_

JOURNALISTISK KULTFILM: Tom Hanks og Meryl Streep leverer fantastisk skuespill i rollene som Ben Bradlee og Katharine Graham. Foto: Nordisk Film/20th Century Fox

Så lenge jeg har vært journalist har aviseieren Katharine Graham og hennes sjefredaktør, Ben Bradlee, vært heltefigurer i min tilværelse.  Uten medieerfaring overtok hun publisher-rollen i The Washington Post etter sin ektemann som begikk selvmord. Hun samarbeidet tett med avisens legendariske redaktør Ben Bradlee, en sta og stødig profesjonsutøver. Journalist til fingerspissene.

Sammen ledet de avisen gjennom noen av de største avsløringene i nyere amerikansk historie. Historien er beskrevet i deres memoarbøker «Personal History» og «A Good Life», som storfilmen bygger på. Filmens fremstilling av de to er nøktern, naturtro og med en dramatisk nerve som gir deg følelsen av tilstedeværelse. I hvert fall hvis du har tilbragt størstedelen av ditt liv i en nyhetsredaksjon.

Offentliggjøringen av «Pentagon-rapporten» i 1971 ga støtet til en bølge av demonstrasjoner over hele USA mot makthavernes forfalskede grunnlag for krigføringen i Vietnam. Krigen kostet nesten 60 000 amerikanske ungdommer livet.

Avsløringen startet i The New York Times, men en domstol stanset videre publisering av hensyn til Rikets sikkerhet. Da overtok redaksjonen i The Post jakten på dokumentene og filmen byr på en realistisk skildring av journalistisk metode. Fra stua hjemme hos Bradlee  følger vi arbeidet. Videre til nattredaktøren som setter førstesidetittelen i blyantskrift på manuskriptet, som legges i rørposten (!) til blysetteriet før pressen rigges klar..

Idet Graham og Bradlee gir de forløsende beskjeder, setter faktor tommelen i den grønne startknappen. Pressene ruller, og vi som sitter i kinosalen kan felle en tåre på demokratiets alter.

Katharine Graham sto i mot presset fra Det Hvite Hus, justisministeren og domstolene. Og rådene fra sine finansielle og juridiske rådgivere som truet med at hun risikerte både fengsel og konkurs. Hun trosset også sine personlige omgangsvenner, bl.a. USAs forsvarsminister Robert McNamara, som ble skandalisert i «Pentagon-rapporten». Hun sto ved sin redaktør, Ben Bradlee.

Det Hvite Hus forsøkte å få USAs høyesterett til å forby publiseringen, men også her led Richard Nixon et sviende nederlag. I dommen slås det fast at mediene er til for folk som styres av makthavere – ikke for makthavere som vil styre folk. Et viktig demokratisk prinsipp, som president Trump synes å ha gått fullstendig glipp av.

Filmen «The Post» er dermed brennaktuell, handlingen går rett inn i debatten om tilliten til mediene og journalistikkens grunnleggende rolle i et godt fungerende demokrati. Donald Trump har klart å splitte den amerikanske befolkningen i to leire når det gjelder dette spørsmålet.

En omfattende undersøkelse fra Knight Foundation viser at voksne amerikanere støtter tanken om at media har en viktig rolle, men et flertall mener likevel at dagens medier ikke klarer å fylle denne rollen. Undersøkelsen omfatter 19 000 intervjuer og er en del av stiftelsens «Trust, Media and Democracy Initiative».

84 prosent av de spurte anerkjenner at media har en kritisk og viktig rolle å spille i demokratiet, gjennom å informere publikum. Men bare 44 prosent kan identifisere en objektiv nyhetskilde.

USA lider under en politisk splittelse i synet på media. 54 prosent av demokratene har en positiv innstilling, mens hele 68 prosent av republikanerne har en negativ oppfatning av mediene.

Mange mener (58 prosent) at økende tilgang til flere nyhetskilder gjør det vanskeligere å bli godt informert. Spredningen av falske nyheter skaper en stor grad av bekymring. Hele 73 prosent av de spurte mener at dette representerer et stort problem, bare halvparten tror at folk klarer å skille fakta fra usannheter.

Under en tredjedel av amerikanerne sier at de sikkert kan skille mellom nyhetskilder som rapporterer faktiske nyheter og kommentarer og meningsytringer som formidles i mediene.

Dette siste synes jeg er interessant i forhold til norsk politisk journalistikk, særlig hvis man studerer kommentatorenes rolle i dekningen av trakasseringssakene og regjeringsomdannelsen.

I USA sier mange republikanske velgere at nyhetsrapportering som setter politikere i et dårlig lys er å betrakte som «falske nyheter».

Hele 54 prosent av de spurte mener at sosiale medier som Facebook og Twitter har negativ innflytelse på nyhetsmiljøet. 53 prosent er dessuten mer negativt innstilt overfor politikere som henvender seg direkte til velgerne på denne måten.

57 prosent mener at de sosiale plattformenes valg av nyheter som de bør lese, representerer et stort demokratisk problem. Men når det gjelder spørsmålet om behovet for å regulere plattformenes virksomhet er meningene delte i omtrent to like store leirer.

Det er også interessant at hele 64 prosent av de spurte deler nyhetshistorier med venner, familie eller «følgere» på sosiale medier, men 69 prosent av disse svarer at deler med folk som også deler deres synspunkter.

De eldre er mer positivt innstilt til medienes rolle enn yngre velgere. Republikanere har langt mindre tillit til mediene, men totalt sett mener faktisk 45 prosent at det er for mye partisk nyhetsrapportering.  Dette tallet er kraftig opp fra en tilsvarende undersøkelse som ble gjort i 1989.

Resultatene fra Knight Foundations undersøkelse understreker behovet for å sette medienes viktige rolle på den politiske dagsorden både i USA og andre demokratier. Tilliten til uavhengig og kritisk journalistikk er viktigere enn noen sinne. Mediebransjen må nå også ta på alvor de utfordringene som sviktende tillit representerer.

Journalistikk som selger

IMG_3095.jpg

NYHETSFABRIKK: Sentralredaksjonen i The Telegraph er enorm. Herfra publiseres hver dag 250 artikler på ulike plattformer.

LONDON/LILLESTRØM – Det var en gang da journalistikk og salg skulle være uforenlige størrelser i mediebildet. Vi som jobbet i løssalgsavisene ble beskyldt for å tenke salg når vi utformet våre førstesider. Kolleger i rikskringkasting og abonnementsaviser var ikke nådige i sine karakteristikker. I dag er dette bildet snudd fullstendig på hodet: Alle journalister skal selge abonnement på sine artikler i betalingsmuren.

Og det går så det griner. Tall fra mediekonsernenes siste kvartalspresentasjoner viser at betaling fra brukerne blir en stadig viktigere finansieringskilde for journalistikk. Dette er også en tydelig internasjonal trend, etter hvert som Facebook og Google forsyner seg grådig av annonsemarkedene.

I alle redaksjoner fylles journalistenes arbeidsstasjoner med verktøy som skal gjøre det lettere å optimalisere artikler for salg. Trafikken fra brukere kan følges i realtid fra store veggbrett i mange redaksjoner, som f. eks. i den enorme nyhetsredaksjonen til The Daily Telegraph i London som jeg nylig besøkte. Sentralredaksjonen blir mer og mer lik en aksjebørs.

Journalisten er i ferd med å bli en viktigere selger enn de mer gammeldagse sentre for telefonsalg og marketing-aktiviteter.

I årets tredje kvartal kunne Schibsteds abonnementsaviser i Norge og Sverige vise til en vekst på 59 prosent i antall digitale abonnementer sammenlignet med samme periode i fjor. Av kvartalspresentasjonen til Polaris Media fremgikk det at økningen i rene digitale abonnement var på 95 prosent i forhold til fjoråret. Det største norske lokalaviskonsernet, Amedia, rapporterer ikke kvartalsresultater, men også har skal det digitale abonnementsalget gå svært godt for tiden.

De fleste steder går antallet komplettabonnenter (papir + digital) ned, men for Polaris vedkommende kunne 20 av mediehusene rapportere vekst i totalt antall abonnenter i tredje kvartal. Veksten var på 6 prosent.

Aftenposten nærmer seg nå 100 000 digitale abonnenter. Polaris-avisene vil om kort tid trolig krysse 200 000-linjen i totalt antall abonnenter. Avisene velger litt ulike modeller for å utløse brukerbetaling, men det er en felles forståelse av at kvalitetsinnhold selger aviser.

img_3092.jpg

I AVIS-SOFA: Undertegnede sammen med konsernsjef Per Axel Koch på besøk i The Telegraphs nyhetsredaksjon.

Nylig var jeg på besøk i The Telegraph sammen med konsernstyre og administrasjon i Polaris Media. Bare seks prosent av britene betaler for online nyheter, og Telegraph har forsøkt å tilnærme seg brukerbetaling først med en meter-modell og nå med en såkalt freemium-modell, hvor premium innhold skal utløse kjøp av abonnement. Det virker ganske bra og avisen har fått 40 000 nye digital-abonnenter på et år. Salget av digitale abonnementer er tre ganger høyere pr. dag enn da avisen hadde meter-modellen.

Den tradisjonsrike avisen ser også ut til å nå et stadig yngre publikum. Tyngdepunktet av premium-abonnenter ligger i aldersgruppen 35 – 54 år, men også blant de helt unge gjør avisen det bemerkelsesverdig bra. Her handler det mer om trafikktall fra den åpne nyhetstjenesten, hvor Telegraph nå har en dekning på hele 74 prosent i aldersgruppen 15 – 24 år. Det innebærer at tjenesten når ut til 5,7 millioner ungdommer, mens den totale dekningen er på hele 27,2 millioner. Der er dermed svært viktig å balansere reklamefinansiert lesning mot brukerbetaling på en optimal måte.

Også i det britiske online-markedet opptrer det en diger elefant, BBCs gratis nyhetstjeneste, som begrenser de private medienes muligheter for å lykkes fullt ut med brukerbetalingen.

IMG_3080

LEKESTUE:  Schibsteds nye plattformsjef og ansvarlig for teknologi, Rian Libenberg avløser Terje Seljeseth (t.v.) i konsernets toppledelse. Her på lekeapparat i Schibsteds nye London-kontor.

Mediebransjen er uansett helt avhengig av å ha et høyt tempo i arbeidet med teknologi-utvikling, produktutvikling og forretningsutvikling. Under Polaris-styrets London-opphold fikk vi anledning til å besøke Schibsteds nye teknologisenter, som ligger et steinkast fra Oxford Circus. Her jobber 160 av Schibsteds 2000 teknologer, i et utradisjonelt og moderne kontormiljø som tidligere huset Xbox.

Schibsted Product & Tech skal ha ekstremt fokus på brukernes adferd. Og så handler det om å utnytte eksplosjonen av mer innholdsrike brukerdata, som man nå får tilgang til. Det skal legges til rette for utvikling av mer intelligente og automatiserte løsninger, sofistikert forståelse av språk og bildegjenkjennelse. En kreativ idéfabrikk.

Innføring av ny europeisk lovgivning for brukerdata og personvern kommer til å representere store utfordringer for mediebransjen fremover. Det blir helt avgjørende å få til en dialog med brukere/lesere om bruk av data for å øke medienes treffsikkerhet og forståelse av fremtidig adferd – både når det gjelder kommersielt og redaksjonelt innhold.

Internasjonalt blir det stadig færre som tror på annonser som den viktigste finansieringskilde for journalistikk i fremtiden. Inntektsstrømmen fra annonsører går stort sett uavkortet til Google og Facebook. Eller til markedsledende mediehus med en høy grad av direktetrafikk.  Et fyrtårn som The New York Times er nå nede i 30 prosent annonsefinansiering, en halvpart av trafikken kommer fra Facebook og Google.

I London forsøker anerkjente The Guardian å gå sin egen vei, gjennom såkalte medlemskap til støtte for kvalitetsjournalistikk. Mediehuset oppgir nå å ha 300 000 betalende medlemmer, i tillegg til 100 000 abonnenter i print og 100 000 digitale abonnenter. Altså en halv million lesere som i større eller mindre grad betaler for å finansiere journalistikk.

Medlemmene betaler 5 pund i måneden i gjennomsnitt, mens digitale abonnenter betaler nesten 12 pund. Men det kompenserer ikke for det stadige bortfallet av print-inntekter. Beregninger viser at man trenger 1 million støttemedlemmer til 5 pund for å nå en bærekraftig forretningsmodell i fremtiden.

FullSizeRender (2).jpg

FOREDRAG: I dag er det journalistenes jobb å lage saker som selger abonnement, forteller jeg.

Fra London går min ferd til Lillestrøm, hvor jeg holder foredrag for et 100-tall lokaljournalister på den årlige Gull & Gråstein-konferansen. Temaet er om lokaljournalistene gjør jobben sin? Jeg sier at jeg tror brukerne kommer å besvare det spørsmålet. Alt avhenger av om journalistikk oppfattes som nyttig og at journalister derfor må svare på samfunnsoppdraget.

Folk betaler ikke lenger for å bli underholdt av medier (muligens med et unntak for VG+ og lokalaviser som sender video LIVE fra oppgjør i 4. og 5.-divisjon). Det sørger YouTube, Facebook, Snapchat og Google for – helt gratis. Nå betaler folk i større grad for å bli informert.

Erfaringen fra lokale betalingsmurer viser at undersøkende journalistikk konverterer ganske godt til salg av digitale abonnement. Det viser f. eks. Bingsa-saken om ulovligheter ved det kommunale søppelhåndteringsanlegget i Ålesund og Rune Olsø-saken om mulige dobbeltroller i utbyggingssaker i Trondheim. Men også saker fra folks nærmiljø og reportasjer fra nærings- og arbeidsliv selger godt.

Journalister og redaktører må i større grad henvende seg direkte til brukerne. For å vinne tillit og troverdighet, og skape lojalitet. En personlig mail fra den nye redaktøren av Adresseavisen om hva leserne kan forvente seg fremover, har bl.a. resultert i 300 salg av abonnement. I min mailboks lå det her om dagen plutselig et nyhetsbrev fra redaktøren av Klassekampen, Bjørgulv Braanen.

Mediehusene tar i bruk stadig nye plattformer for å selge sine produkter til brukerne. Høstmøtet til Norsk Redaktørforening benyttet anledningen til å presentere en av dem – events, eller såkalt «journalistikk fra scenen». Aftenposten er blant de dagsaviser som nå satser sterkt på dette området.

Event-bransjen er ikke uten mediefaglige utfordringer, bl.a. når det gjelder presseetikk og sponsorpresentasjoner. I følge Vær Varsom-plakaten skal nyhetsjournalistikk ikke være sponset, og det kan dermed fremstå som noe underlig at slike konferanser med nyhetsaktuelt innhold kan finansieres av kommersielle sponsorer.

Event kommer uansett ikke til å bli noen betydelig inntektskilde for norske mediehus. Men det bygger merkevare og lojalitet, og kan slik ha en viss effekt på salget av innhold direkte til brukerne.

Mange har etterspurt mikrobetaling som forretningsmodell for mediene, en mulighet for enkelt å kunne betale pr. artikkel som leses. Et problem med betalingsmuren er at brukeren skal ta steget fra gratis innhold til fullt abonnement på en gang. Et forsøk på å etablere det nederlandske betalingssystemet Blendle i USA, ser imidlertid ut til å floppe, skriver Digiday.

En utfordring med mikrobetaling er at forbrukerne ikke vil betale før de har sett (lest) varen. Derfor har man lansert et system som kalles LaterPay, og som har hatt en viss suksess bl.a. i Kanada. 10 000 lesere har brukt dette systemet hos Winnipegs Free Press, 15 prosent av dem er senere blitt abonnenter.

Tyske Der Spiegel har solgt 3 millioner historier ved et system hvor brukeren får lese for 5 Euro, før du blir bedt om å betale noe som helst. Tre fjerdedeler av disse har så betalt i etterkant.

Introduksjon av mikrobetaling vil kreve en helt annerledes samarbeidsånd i den norske mediebransjen, f. eks. gjennom etablering av et felles innloggingssystem. Dette ble også etterspurt under Redaktørforeningens høstmøte i Bergen, av bl.a. lederne for Tinius-stiftelsen, som er Schibsteds største eier, og lederen for Sparebankstiftelsen, som eier Amedia. De to største norske mediekonsernene opererer med ulike innloggingssystem SPiD og AiD.

Det gjenstår å se om den uttalte enighet om behovet for samarbeid mellom Schibsted, Polaris og Amedia vil gi konkrete resultater. Et havarert forsøk på å etablere en felles plattform for programmatisk annonsesalg og etablering av et felles nasjonalt distribusjonsselskap tyder ikke på at det blir enkelt.

Mens norske mediehus fortsatt sliter med å finne fram til bærekraftige forretningsmodeller gjennom ulike former for brukerbetaling, surfer NRK videre på en bølge av statlig finansiering. Regjeringen foreslår paradoksalt nok å øke TV-lisensen samtidig som den direkte pressestøtten skal reduseres. Omsider har kulturminister Linda Hofstad Helleland forstått at virkningene av NRKs gratis nettavis i det konkurranseutsatte norske mediemarkedet bør granskes nærmere av Statens Medietilsyn.

NRKs tekstbaserte nyheter på nett er til forveksling lik tjenesten som Aftenposten, Bergens Tidende, Sunnmørsposten og Adresseavisen forsøker å ta betalt for. NRK bruker også sine statlig finansierte TV- og radiokanaler til å markedsføre innholdet i sin gratis nettavis. Slikt blir det ikke mediemangfold av.

Det bør heller ikke ta de 49 ansatte i Medietilsynet lang tid å konstatere dette.

Hoder for journalistikk

De to siste ukene har jeg lurt på om jeg skal søke om medlemskap i NONA – organisasjonen for norske netthoder – bare for å sjekke om jeg er kvalifisert til opptak. Om jeg har såkalt «digital kompetanse», eller om jeg er moden for den journalistiske skraphaugen.

Sannsynligheten for sistnevnte skjebne er overhengende. Jeg er rusten. Skriver i Word. Kommuniserer riktignok via Twitter. Gidder ikke bruke halve dagen på Facebook, Snapchat og Instagram. Jakter ikke ny jobb gjennom LinkedIN. Men jeg har nettbank, Altinn og digital konto i reisebyrået.

Jeg er journalist, for pokker. Av den gamle sorten, som ennå kan kjenne lukten av en god historie. Og hadde jeg ikke hatt en relativt trygg nødhavn i en konsernadministrasjon, så kunne også jeg blitt gjenstand for nettoverhodenes kompetansekartlegging.

NONA (Norwegian News Online Association) består av noen hundre medlemmer, og er et bransjenettverk for folk som jobber med å utvikle nettmedier i Norge. 77 prosent av de som svarte i deres egen undersøkelse nylig, mente at manglende digital kompetanse er en oppsigelsesgrunn når medieselskapene nå nedbemanner. Arne H. Krumsvik, ved Senter for tverrfaglig medieforskning, Høgskolen i Oslo og Akershus, var ansvarlig for undersøkelsen.

Undersøkelsen fremkalte rasende reaksjoner i Amedia-konsernet som skal nedbemanne med flere hundre journalistårsverk.

-Overraskende og trist. Dette illustrerer en enøyd innstilling til journalistikk, sa lederen for Norsk Journalistlag, Thomas Spence, til sin egen medlemsavis. Netthodenes overhode, Ingeborg Volan, som er spesialrådgiver for sosiale medier i NRK, var ikke like overrasket.

I forbindelse med netthodenes årlige samling erklærte Aftenpostens nye sjefredaktør Espen Egil Hansen at «for første gang er det ikke alltid sånn at de eldste har kompetanse de yngre skal lære av».

Selvsagt er det også motsatt. Men hva er egentlig «digital kompetanse»? Av Aftenpostens nye sjef fikk jeg en gang følgende svar:

– Det er at du har jobbet i en nettredaksjon.

Dermed var jeg altså diskvalifisert.

Når jeg nå i blant lar meg intervjue av et netthode, kan jeg høre den klaprende lyden av tastaturet gjennom telefonen. Det er alltid telefonen. Og jeg nærer ingen frykt for at det jeg sier ikke skal bli korrekt gjengitt. Det som opptar meg er spørsmålene som stilles. De er ofte ledende og tar snarere sikte på å få bekreftet forutinntatte holdninger enn å få forløse ny informasjon.

Selvsagt er dagens undersøkende journalistikk avhengig at gode digitale ferdigheter, tilstedeværelse i sosiale medier og evne til å analysere store mengder data. Men det som virkelig skiller gode fra dårlige journalister er evnen til å spørre og til å skrive. Til å se ukjente sammenhenger med en trenet kritisk blikk. Er vi i ferd med å legge litt for liten vekt på dette?

Da jeg startet min journalistkarriere i 1975 fikk jeg et godt råd av en eldre kollega: Gå til arkivet og sett deg ned for å lese redaksjonssjefens reportasjer fra hurtigruteskipet St. Svithuns dramatiske forlis på havstykket Folla i 1962. Det var fantastiske beretninger, basert på faktiske opplysninger, intervjuer med overlevende og skildring av egne observasjoner. Disse timene i arkivet ble aldri en bortkastet lærdom.

I dag er det dessverre slik at for få netthoder lærer av tilstedeværelse på åstedet for hendelser. Eller bygger erfaring gjennom å snakke med mennesker om vanskelige ting ansikt til ansikt. Utvikler språket som formidlingsform. Alt handler om å få orden på «feeden», som det nå heter på godt norsk.

Da jeg startet i VG i 1979, hadde Knut Haavik bygget opp avisens berømte utrykningsavdeling. Det var navnet på nyhetsredaksjonen – reportasjeavdelingen. Pass og penger lå i skuffen – alt handlet om å komme raskest mulig ut til begivenhetene. Nå handler det mer om å samle sammen alt som kommer gjennom sosiale medier så raskt som mulig. Det eneste som rykker i en gammel journalistskrott nå er vel i foten.

Denne helgen var jeg invitert til et festlig lag av tilårskomne venner, under det lett ironiske motto «Alt-var-bedre-før-festivalen». Jeg måtte dessverre melde avbud.

Revolusjonens røst

RØD REDAKTØR: Finn Sjue med den første utgaven av Klassekampen som dagsavis I 1977 - "en papegøyeavis". Foto: SAMFOTO

RØD REDAKTØR: Finn Sjue med den første utgaven av Klassekampen som dagsavis I 1977 – «en papegøyeavis». Foto: SAMFOTO

Stå opp alle journalismens bundne treller! Krev din rett og gjør opprør mot journalistikkens uutholdelige letthet som preger norske medier i overgangen fra papir- til digital, nettbasert innholdsdistribusjon.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle trykke tankene til raddis-redaktøren og journalisten Finn Sjue (70) til mitt bryst. Men nå har han fått utgitt et såkalt «essay» – et tankeskrift – om hvordan det står til med norsk journalistikk. Han er ikke nådig i sin dom:

– Det går den veien høna sparker, altså bakover!

Finn Sjue vet hva han snakker om, for han er oppvokst på et gårdsbruk i Vestfold og høner sparker faktisk bakover.  Han har virket som lektor i journalistikk, også på dette område er han en lett, moderat fundamentalist. Han avskyr moralismen i journalismen (journalistikkens profesjonaliserte ideologi), men er selv ganske moralsk fordømmende i mange av karakteristikkene han gir dagens mediebilde.

Kanskje ikke så unaturlig når man har sin redaksjonelle bakgrunn fra Klassekampen og det han selv kaller «den merkelige blandingen av kinesisk-albansk papegøyeavis og ekte avsløringsavis på norsk grunn».

Finn Sjue kaller seg selv for en «pessimistisk optimist» på vegne av norske medier. Men han tror at det vil bli verre før det blir bedre. Og bra blir det ikke før journalistene har stått opp mot medieeierne, sagt nei til klikk-prostitusjon, dramaturgisk overdrivelse, PR-manipulasjon og språklig og etisk forfall. For å nevne noe.

Essayet, som kom ut i forrige uke, bærer tittelen «Journalistikkens uutholdelige letthet». Tjuvlånt fra den kjente tsjekkiske forfatteren Milan Kundera som skrev om Tilværelsens uutholdelige letthet (1983).

Sjue er stundom svartsynt og unyansert, men det faller meg likevel lett å dele majoriteten av hans betraktninger. Kanskje er det slik for flere av oss som nærmer oss 40 års virke i journalistikkens verden.  Dette er noen av hovedpunktene i hans analyse:

  • En relativt stor del av nyhetsmedienes innhold er ikke journalistikk: Releasejournalistikk og forbrukerjournalistikk er PR, promo,resirkulasjon og meldetjenester i florlett drakt, bare et klikk unna bevisstheten.
  • Journalistikk dreier seg om selvstendig bearbeiding av opplysninger, etisk standard, seriøs kildekritikk og verifisert informasjon.

Sjue skriver at lysten til å refse pressen steg kraftig da Dagbladet lørdag 10. november 2012 publiserte oppslaget «Slik får du perfekt avføring». Han er ikke nådig i sin beskrivelse av Dagbladets kvalitative utvikling. Noe snillere i beskrivelsen av VG: «Til forskjell fra Dagbladet har VG klart å holde grepet om kvaliteten på det journalistiske handverket», skriver han.

Takk for det.

Så når VG sist fredag slo til med førstesideoppslaget «Slik er en perfekt dagsmeny» er det kanskje beskrivende for forskjellen mellom de to løssalgsavisene.

Finn Sjue burde være vel bevandret innenfor ismene.  I sitt essay beskriver han de negative effektene av journalismen, mangelen på selvkritikk hos journalister og redaktører. Den selvforherligende rollen vi spiller i det journalistiske samfunnsoppdraget. Som vi tillater oss å definere rammene for,  helt på egen hånd.

Forfatteren lanserer også en ny isme, alarmismen. Den nye fryktjournalistikken som er drevet av flått og alzheimer. Sentralt i alarmismen står også den dramaturgiske oppbygging av historien og tendensen til overdrivelse. Åfanismen, evnen til å skape nytt og overraske, nevner han ikke.

Boken om «Journalistikkens uutholdelige letthet», som Sjue mener preger den digitale transformasjonen, kan med fordel leses av alle som befinner seg i den. Virkelighetsbeskrivelsen er ganske god, årsaksanalysen svakere, Det er for lettvint å vise til at problemene skyldes redaktører som ikke kan stå imot profittjaget fra eierne. Det er jo nesten ingen kapitalister tilbake som tror at det er penger å tjene på medier.

Davy, Davy Crockett…

TV-PROFIL PÅ BANEN: Davy Wathne -  Kjendis, journalist eller forhåndsdømmer? Foto: VEGARD GRØTT, NTB/Scanpix

TV-PROFIL PÅ BANEN:
Davy Wathne – Kjendis, journalist eller forhåndsdømmer?
Foto: VEGARD GRØTT, NTB/Scanpix

Når en som både kan kalle seg «amerikaner» og «bergenser» advarer mot det å ha et for opphøyet selvbilde, kan det være grunn til å spisse ørene.

David Frank Huey Wathne. Født i Florida, USA, nå nærmest å regne som urbergenser. I likhet med Hans Wilhelm Steinfeld utstråler han en selvsikkerhet som mange kan misunne.

Davy Wathne (63) er en av Norges største TV-kjendiser. Nå har han gått til frontalangrep på flertallet av landets journalistspirer, som han mener bare har et mål i sikte: Å bli kjendis. Kjendisjagende unge gjør at vi går glipp av journalistiske talent på journalistutdanningene, mener TV2s sportsanker.

Han kom med den oppsiktsvekkende uttalelsen til NRK Hordaland, og har høstet bifall blant mange jevnaldrende mediefolk. Journaliststudentene er mer kritisk i sine kommentarer.

Davy Wathne begynte sin journalistiske karriere under signaturen «D.W.» i Bergens Tidendes sportsredaksjon. Her lot han seg inspirere og utdanne av meritterte journalistiske forbilder. Mitt utgangspunkt som ung reporter i Adresseavisen var akkurat det samme under signaturen «bos». I 1970-årene var det ikke en gang vanlig med signerte artikler i avisene. Og langt fra billed-bylines. Jeg husker at avisens bilmedarbeider signerte sine artikler med «Mr.Clutch».

Likevel var vi svært så opptatte av at vi hadde en synlig rolle i samfunnet. Alle artikler som ble publisert ble omhyggelig limt inn i store utklippsbøker. Da jeg i 1979 kom til VGs politiske avdeling føltes det som er merkbar anerkjennelse å få en billed-byline på trykk i avisen.

Jeg tror alle journalister i noen grad er opptatt av egen rolle. Jeg har sett kolleger i TV2 og NRK, hvis selvdyrkelse er grenseløs. Men også i avisene finnes det folk som er opptatt av  størrelsen på eget byline-bilde og vi har fått et nettsted som harsellerer med nettopp dette.

Da jeg midt på 70-tallet ble sendt til Bergen for å lage en satirisk og svært trøndersk sommerkampanje mot bergenserne, ble jeg nødt til å figurere i spaltene selv. Det ble også midt første møte med Davy Wathne.  Den første research av det tradisjonsrike motsetningsforhold mellom Norges tredje og nest største by ble utført på unge Wathnes kontor i Bergens Tidende. Jeg mener å huske at han hadde en Davy Crockett-lue med vaskebjørnhale hengende på veggen. Ellers satt jeg igjen med inntrykket av å ha møtt en splitter pine gal og ganske selvopptatt bergenser.

Nå sier Davy noe som er ganske viktig: – En journalist skal være nysgjerrig. Han (hun, min anm.) skal være observant, ønske å fortelle historier, og finne fram til de som har noe viktig å fortelle. Det blir du ikke av å sirkle rundt med «jeg intervjuer deg, og du intervjuer meg, så blir jeg gjest i ditt program». Det er en usunn innkapsling i selvopptatthet, sier Davy.

Uttalelsen minner meg om en artikkel jeg leste for et år siden av den amerikanske medie-bloggeren Hamilton Nolan: «Journalism Is Not Narcissism».  Her ble det tatt et hefitig oppgjør med trenden ved journalistskoler i USA, hvor studentene trenes i å skrive essays og memoarer om egne opplevelser som 20-åringer. Det skal bo en Knausgård i enhver journalistspire, åpenbart.

– Det første vi skulle fortelle studentene er dette: Journalistikk handler ikke om DEG!, skriver Nolan. Han er særlig kritisk til «den personlige innrømmelsen» som interesseskapende journalistisk gimmick.

De fleste unge menneskers liv er ikke så interessant. Det er begrenset hva en 20-åring har å fortelle om egne erfaringer. Det blir som et popband som bruker opp alt de har samlet sammen av musikk på ett eneste album. Det neste flopper.

Vi journalister bør erkjenne at det er nok av andre der ute som har en god historie å fortelle. Alt du trenger å gjøre er å se utenfor deg selv, lete dem fram, og formidle.

Jeg regner med at Davy er enig med sin landsmann i dette. Men hva med hans egen rolle? Er han en journalist eller kommentator. En referent eller meningssprøyte?

I utgangspunktet var han en fotballdommer. Nå hevder enkelte at han var en forhåndsdømmer. For mot fotball-lederne i Stabæk og Vålerenga var han nådeløs.

Davy, Davy Crockett, ingen er vel slik som han..

Sang en annen profilert bergenser, Arne Bendiksen.

Fordi det er "vesentlig"..

FORFATTER: Audgunn Oltedal om det vesentlige i journalistikken. Foto: ROGER NEUMANN

Skolepensum i journalistikk tilsier at det er kravet til vesentlighet som skal styre hva slags oppmerksomhet og spalteplass ulike saker får i media. Men norske medier løper i stadig raskere tempo bort fra kravet til vesentlighet i journalistikken. Det er antallet «klikk» som teller. 

Da jeg kom til Akersgatas pressemiljø fullt av hardkokte krimreportere i 1979 så jeg raskt en stor forskjell fra Marienlyst: NRK rapporterte sjelden om kriminalsaker ettersom det ikke samsvarte med statsjournalistikkens vesentlighetskriterium. Nå er det annerledes. Konkurransen fra TV2 og P4 tvang NRK til å senke terskelen for utvalg av slikt stoff vesentlig. 

Kravene til vesentlighet i journalistikken var med ett blitt annerledes enn på den tiden hvor nyhetsanker Audgunn Oltedal hver kveld kom hjem til deg i stua med sine store øyne bak enda større briller og fra TV-skjermen formidlet de viktige og riktige nyhetene på sitt perfekte nynorsk. 

er Audgunn Oltedal førstelektor ved Journalistutdanninga, Høgskolen i Oslo og Akershus. I disse dager utgir hun boken «Vesentlig og viktig?» om profesjonsverdier i journalisthverdagen. Oltedal har intervjuet 29 mediefolk fra hele landet om denne problemstillingen i sitt arbeid med denne læreboken. 

Mange vil kunne skrive under på at innholdet i media skal være vesentlig. Men vesentlighet kan aldri bli et objektivt kriterium for vurdering av slikt innhold. Vurderingen vil alltid være subjektiv. Mennesker har høyst forskjellige oppfatninger av hva som er viktig eller vesentlig for dem. 

Allerede den første sommeren som ung journalist i Adresseavisen i 1975 fikk jeg erfare dette. På en sen fredags kveldsvakt satt jeg ensom tilbake på jobb i redaksjonen, da telefonen ringte: En fortvilet leser fra øyriket Frøya henvendte seg med beskjed om at han i helgen skulle reise på fjorten dagers ferie til Kanariøyene og han var bekymret for hva som ville skje med tegneseriehelten «Mandrake» i tiden han var borte fra avisen. Det var en daglig rutine for ham å lese denne tegneseriestripen i avisen. Jeg så ingen annen råd enn å gå inn på setteriet, finne fram stripene for de neste fjorten dager og lese dem opp for ham i telefonen. Min diksjon av «Arrgh!» og «Svisjh!» kan vært utydelig. 

Som reporter i VG ble jeg senere vitne til hvordan reportasjer om enkeltskjebner virkelig kunne engasjere. Som historien om vesle «Lasse-Liten», det nyfødte barnet som ble fløyet over Atlanteren til en unik og banebrytende hjerteoperasjon. Leserne kunne ikke vente til neste dag og neste reportasje. Om kvelden troppet vanlige Oslo-borgere opp i redaksjonen i Akersgata med et sterkt ønske om å få vite hvordan det gikk med gutten. 

– Det jeg assosierer med ordet vesentlig, er at det har betydning for mange, sier min tidligere VG-kollega Sverre V. Bjørnholt i Audgunn Oltedals bok. Han har nok erfart det samme som meg – at nyheten er vesentlig betyr at den skal ha relevans for publikum. 

Men mye av det som opptar folk i mediedøgnet bygger i stigende grad på ren fiksjon eller regissert reality-drama på TV. Kan fiksjonen også bli til en vesentlig nyhet? I dagens mediebilde plasseres slike «nyheter» fra reality-TV side om side med virkelige nyheter. Jeg finner det sterkt problematisk. Jeg gremmes fortsatt over at VG på 90-tallet presenterte et giftermål i «Hotel Cæsar» som en nyhet på førstesiden med Toralv Maurstad i hovedrollen. 

I de digitale mediene er denne utviklingen enda mer påtagelig. Nettavisenes førstesider bygges bevisst opp i en mix av vesentlige nyheter og rene underholdningssaker. På nettet blir du utsatt for en lokkejournalistikk i beste supermarkedsstil, hvor vekslingen mellom informasjon og avslapning oppleves som attraktiv for leseren. Trafikken øker vesentlig. Den nye, digitale journalistikken innebærer også en ny form for leser/bruker-delaktighet i utformingen av medienes innhold. 

Det hersker neppe tvil om at terrorangrepene mot Norge 22. juli var den mest vesentlige nyhet som rammet vår nasjon de siste tiårene. Senere kan flere hundre tusen innslag om saken telles opp fra norske medier. Men for stadig flere lesere er begeret fullt, i følge en undersøkelse i Aftenposten mener to av tre nordmenn at mediedekningen av terrorsaken har vært for omfattende. 

Dagbladet har levert noe av den mest vesentlige nyhetsjournalistikken om lukrative vennskapsbånd i regjeringskretser denne vinteren. Men under terrorrettssaken, som starter i dag, vil avisen abdisere fra vesentlighetskriteriene i sin nyhetsjournalistikk og la brukerne selv bestemme om de vil ha Behring Breivik på førstesiden. For meg er det essensielt at aviser også på sine førstesider sender tydelige signaler om hva man anser er vesentlig for sine lesere.

Nyheter som engasjerer

Vesentlige nyheter er nyheter som opptar mange mennesker – og som engasjerer. Ingen mediesaker gjorde større inntrykk på nordmenn i januar og februar enn striden om Audun Lysbakkens ureglementerte pengestøtte til Jenteforsvaret. 

Dette fremgår av en undersøkelse i Agenda Tracker, som kartlegger hvilke mediesaker nordmenn får med seg og hvordan de reagerer på dem. Undersøkelsen ble offentliggjort av bransjenettstedet Kampanje i påskeuken. 

Lysbakken-sakenvar den femte mest omtalte sak i mediene i januar og februar. Dødsfallet til popstjernen Whitney Houston kom på tredjeplass over saker som gjorde sterkest inntrykk. Den republikanske nominasjonsvalgkampen i USA toppet listen over mest omtalte saker. Terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik nådde ikke opp på noen ti på topp-liste.