En knusende dom

6. AUGUST 2007: Ali Farah (i brun t-skjorte og med ryggsekk) står foran ambulansen etter at han ble slått ned i Sofienbergparken. Foto: ØYVIND LÅTE

6. AUGUST 2007: Ali Farah (i brun t-skjorte og med ryggsekk) står foran ambulansen etter at han ble slått ned i Sofienbergparken. Foto: ØYVIND LÅTE

Lagmannsretten har avsagt en hard dom mot Dagbladets kommentator Trude Ringheim og avisens politiske redaktør Marie Simonsen. Men dommens oppbygning er like knusende for ambulansesjåfør Erik Schjenken: Deres profesjonelle håndverk holder ikke mål! 

Dagbladets ansvarlige redaktør John Arne Markussen har en vrien oppgave når han i løpet av de tre neste ukene skal avgjøre om avisen skal anke dommen til Høyesterett. Både Dagbladet og norsk presse risikerer at lagmannsrettens vurderinger gis en autoritet langt utover det som har vært norsk injurierett inntil nå. Et tap i to rettsinstanser gir grunn til ettertanke. 

Saken dreier seg om den mye omtalte nedslagningen av musikeren Ali Farah i Sofienbergparken i august 2007, og ambulansepersonellet som nektet å ta den skadde mannen med seg. Publikums reaksjoner førte til anklager om at beslutningen var et uttrykk for såkalt institusjonell rasisme. 

Oslo Tingrett fant Dagbladets omtale av saken så krenkende at avisen ble dømt til å betale Erik Schjenken 1 million kroner i erstatning. I lagmannsretten ble dette beløpet redusert til en femtedel – 200 000 kroner. Men retten fant samtidig at Dagbladets fordømmende kommentarer lå langt utenfor ytringsfrihetens beskyttelse. 

Lagmannsretten har avgitt en langt grundigere dom enn hva som var tilfelle i tingretten. Dommen er indirekte også en knusende dom over Erik Schjenkens handlemåte idet Helsepersonellnemndas avgjørelse i hans sak går som en rød tråd gjennom dommen: «Det foreligger, slik nemnda ser det, brudd på kravet til faglig forsvarlighet i helsepersonelloven §4.» 

Helsepersonellnemnda vurderte det som uforsvarlig av Schjenken og hans makker å forlate Ali Farah i parken uten å forsikre seg om at han ble transportert til og mottatt av lege av andre. 

– Det er tale om en uakseptabel handlemåte som ligger betydelig under den faglige og etiske standard som kreves av ambulansepersonell, og det er etter nemndas vurdering nødvendig å gi en advarsel. 

Skrev helsepersonellnemnda. 

Helsetilsynet i Oslo og Akershus gikk enda lengere: Summen av adferd og uttalelser ble vurdert som «klart diskriminerende og som kan forstås med rasistiske overtoner». Og på bakgrunn av en anmeldelse utferdiget politiets spesialenhet for politisaker et forelegg mot begge ambulansesjåførene for utilbørlig opptreden under tjeneste. Alt dette er kommet noe i bakgrunnen av det offentlige oppgjøret med Dagbladets kommentarvirksomhet. 

Retten skiller skarpt mellom omtalen før og etter 16. august 2007. Det er et hovedpoeng for lagmannsretten at avisen ikke gjorde nok for å balansere og nyansere bildet av ambulansesjåførenes opptreden etter at den fikk tilgang til deres forklaringer og andre opplysninger i saken. På sin førsteside 16.august karakteriserte avisen forklaringene som «løgn og fanteri».

I denne saken er det også et spørsmål om avisens karakteristikker i kommentarer og lederartikler skal vurderes som faktapåstander eller verdibaserte vurderinger. Dommen slår fast at avisens kommentatorer så langt ute i saken hadde et selvstendig ansvar for å sørge for korrekt faktabakgrunn for meningsdannelsen. Lagmannsretten legger til grunn at meninger og kommentarer er noe som utformes i ettertid i ro og mak etter at man har fått en grundig innføring sakens faktum. Slik er det imidlertid ikke i vårt moderne mediesamfunn. Da ville Twitter og Facebook vært nedlagt for lengst. 

Lagmannsretten bygger imidlertid også på en helhetlig fremstilling av Dagbladets dekning i ambulansesaken. «Ved en samlet vurdering av alle Dagbladets oppslag finner lagmannsretten det klart at rasismefokuset var massivt, heter det. Retten er ikke i tvil om at den samlede dekningen, med nyhetsoppslag, kommentarer og ledere, etterlater et ensidig inntrykk av at det var en rasistisk motivert handlemåte hos Schjenken og hans partner. Og: verdibaserte utsagn i kommentarer må være forankret i faktum. 

Nettopp dette siste er det vanskeligste for norsk presse å leve videre med. Meningsdannelsen må være fri og ha et sterkere vern enn det lagmannsretten legger til grunn. Av denne grunn blir saken trolig også anket til Høyesterett.

*****

Taushet fra NRK

I morgen skal Pressens Faglige Utvalg behandle ikke mindre enn tre klager mot NRK og Dagsrevyen. Den mest omtalte av sakene er den famøse historien om romkvinnen som var straffedømt for grove overgrep og utnyttelse av sitt eget barn. 

Opplysningen om dette ble utelatt av Dagsrevyen, og NRK-ledelsen la seg etterpå paddeflate i beklagelsen av fadesen. NRK velger derfor å la klagen fra romkvinnens datter stå uimotsagt i Pressens Faglige Utvalg. Det presseetiske overtramp er for lengst erkjent. Utvalgets behandling av klagen blir direkte overført på journalisten.no, men jeg er redd det blir en kortvarig forestilling. 

NRK og Dagsrevyen er også innklaget i to andre saker. Av Entra Eiendom i en sak som handler om miljømerking, men klageren har bedt om at denne saken ikke blir behandlet offentlig. Det foreligger også en klage fra Kvalsund kommune i kjølvannet av Dagsrevyens reportasjer om angivelig korrupsjon i kommunen.

Å fly under radaren

 

PRIVAT - Aline og Hannibal Gaddafi. Foto: AFP

Før internett endret våre liv kunne mediene rapportere rimelig fritt om kjente og ukjente utlendingers liv og levned, uten å følge de nasjonale krav til kildekritikk og presseetikk. Avisene kunne fly lavt under radaren til Pressens Faglige Utvalg og tjenesteivrige injurieadvokater. 

 er alt dette endret: Både lesere og reportasjeobjekter stiller de samme krav til saklighet og omtanke helt uavhengig av avstander på vår klode. Et oppslag i Aftenposten eller Dagbladet kan vekke like stor oppsikt i Baltikum eller Nord-Afrika som i Oslo. 

I morgen sitter de to avisene på «tiltalebenken» i hver sin sak som har med omtale av utlendinger å gjøre. Begge avisene risikerer å bli felt for brudd på god presseskikk, fordi de kan ha senket listen for de presseetiske publiseringsreglene i omtalen av personer fjernt fra utgivelsesstedet. Ingen av dem ville sannsynligvis omtalt norske borgere på samme måte. 

Shabana Rehman har klaget inn en reportasje i Dagbladet, på vegne av svigerdatteren til Libyas avdøde diktator Muammar Gaddafi. 7. november i fjor brakte avisen en stor reportasje med private bilder av diktatorens sønn og hans kone Aline i deres utsvevende luksusliv. Blant annet trykket Dagbladet flere bilder av Aline med sprikende ben og med rumpa i været i parets ekteseng.  Bildene ble funnet på parets digitalkamera da opprørsoldater raidet hjemmet deres i Libya. 

Bildene viser dessuten Hannibal Gaddafi og kona i limousiner og i privatfly og med parets hund, Fluffy, som onde tunger sier skal ha vært med i parets utstrakte sexliv. I følge Dagbladet.

Shabana Rehman mener at billedbruken er kvinnenedsettende og nedverdigende og at den representerer brudd på en rekke bestemmelser i Vær Varsom-plakaten. 

Dagbladet forsvarer sin reportasje med nebb og klør og vil ha seg frabedt at avisens løpende nyhetsrapportering skal knebles av moralsk forargede samfunnsdebattanter.  Avisen advarer PFU mot å opptre som moralpoliti i denne saken. 

– En vesentlig årsaksfaktor bak samfunnsomveltningene både i Tunisia, Egypt og Libya i fjor, var de herskende eliters ekstragavante og korrupte livsførsel og livsstil. Det ville ha vært en journalistisk unnlatelsessynd å ikke trykke dette materialet. Reportasjen har en sterk og aktuell interesse, da er det fullt ut legitimt å trykke bilder som er tatt i private situasjoner, skriver avisen. 

Vel, vel. Det er store ord om en tangatruse eller to. Og et intervju med en barnepike og en vaktmester.. 

 Som en sammenligning viser Dagbladet til at det heller ikke ville vært et presseetisk overtramp å trykke lettkledde bilder av Eva Braun, Elena Ceausescu eller Imelda Marcos. 

I en helt annen sak er Aftenposten innklaget for å ha formidlet sterke og skadelige beskyldninger mot redaktøren i den litauiske avisen Respublika, basert på amerikanske cablegram-lekkasjer via Wikileaks. 

I en nyhetsreportasje 5. juni fjor refererte Aftenposten – uten alt for sterke forbehold – påstander om at både journalister og redaktør Vitas Tomkus i Respublika var «til salgs», og at avisen hadde forsøkt å presse en medisinprodusent til å betale 400 000 dollar som gjenytelse for å produsere en svertekampanje mot produsentens konkurrenter. Aftenposten karakteriserte den litauiske avisen som en presseetisk «versting», og redaktøren kom heller ikke til orde med noen samtidig imøtegåelse av påstandene. 

Advokat Carl Bore, mannen som av enkelte norske redaktører omtales som «den nye Per Danielsen», har levert klagen  på vegne av Respublika. Vitas Tomkus har varslet søksmål mot Aftenposten for «internasjonal omdømmeskade». Strategien er åpenbart at man først søker å få Aftenpostens reportasjer stemplet som brudd på god presseskikk i PFU. 

Aftenposten anser at man nærmest hadde en forpliktelse til å omtale Wikileaks-dokumentene når man først hadde tilgang til dem. Avisen viser også til at man forgjeves anstrengte seg til det ytterste for å få redaktør Tomkus i tale, og at man dessuten bygger på flere kilder. 

Uansett er det et interessant spørsmål om Aftenposten klarte å holde den nødvendige kildekritiske distanse til alle cablegrams som avisen i fjor baserte sin avslørende journalistikk på.  Spørsmålet er om oppsummeringer fra amerikanske diplomater i seg selv er å anse som tilstrekkelig dokumentasjon.

 

Direkte fra Utøya

Pressens Faglige Utvalg (PFU) skal i morgen behandle nok en klage i kjølvannet av massedrapene på Utøya. Det er en klage mot NRK Sogn og Fjordane som skal ha forsøkt å få en av ungdommene med i en direktesending mens massakren ennå pågikk. 

Bak klagen står foreldrene til avdøde Hanne Kristine Fridtun, som ble skutt av Anders Behring Breivik på Utøya. Hun var leder i Sogn og Fjordane AUF, og NRK`s distriktsredaksjon var i kontakt med henne via mobiltelefon. Foreldrene mener NRK burde ha forstått at de satte datterens liv i fare gjennom oppringningen. 

Hittil har PFU behandlet 31 klager mot mediene, og avgitt 12 uttalelser om dekningen av terrorangrepene 22.juli. Utvalget har avgitt fem fellende uttalelser.