Bildet av Kaci

3748_001

ET JOURNALISTISK DOKUMENT: Bildet av Kaci Kullmann Five på VGs førsteside 13. september 1993 skapte en rykteflom om avisens journalistikk.

At politisk journalistikk kan være brutal og nådeløs fikk Kaci Kullmann Five oppleve da hun i 1993 ledet Høyre til et sviende valgnederlag. Denne førstesiden av VG på selve valgdagen vakte oppsikt og raseri i partiorganisasjonen. Oppslaget tok valgnederlaget på forskudd.

Rasende sekretærer og støttespillere i Høyre beskyldte VG for å ha brukt et bilde av Kaci hentet fra dekningen av den avdøde Rolf Presthus’ begravelse, for å manipulere inntrykket av en nederlagsstemt partileder. Bildet ble brukt til å illustrere den siste meningsmålingen før valgdagen som viste at 300 000 velgere ville forlate Høyre.

Den triste meldingen om Kaci Kullmann Fives alt for tidlige død fikk meg til å tenke på den kontroversielle førstesiden av VG, som jeg i egenskap av nyhetsredaktør satte på trykk 13. September 1993.

Den var dokumentarisk. En usedvanlig sterk beskrivelse av en partileder som ikke lykkes i å nå sine mål. Allerede året etterpå gikk hun av som Høyres leder. I 1997 tok hun farvel med rikspolitikken.

Bildet av Kaci ble tatt av VGs fotograf Tore Berntsen på hennes siste valgkamparrangement, lørdag før valgdagen, på Bærums Verk. Et journalistisk blinkskudd. Tett på Høyres leder med ansiktet i bekymrede folder. Gjengivelsen er av hele negativets innhold, slik fotografen så henne gjennom linsen. Det er altså ikke beskåret eller rediegert.

Det er sterkt. Og brutalt. Men altså ingen manipulasjon. Likevel levde ryktet om bildet fra Presthus’ begravelse i flere år, fyrt oppunder av Høyres sekretærkorps som på denne tiden hadde et sterkt ønske om å «style» sine ledere og nærmest regissere deres fremtreden i norsk offentlighet. Det var omskiftelige tider i norsk politikk, en utvikling fra tillitsvalgte kvinner og menn til heltidspolitikere.

I dag er det ikke ansett som god skikk å levere meningsmålinger på selveste valgdagen. Valgkampen er over. Velgerne skal få gjøre sine valg i fred. Men for 25 år siden var meningsmålingstyranniet på sitt sterkeste. Et hvert medium med respekt for seg selv skulle ha sin egen meningsmåling. Jeg tror VG hadde målinger hver eneste dag i innspurten av valgkampen. Slik kom det til å bli publisert målinger på valgdagen ved noen få valg.

Senere har vi fått valgdagsmålinger, men i mange land legges det restriksjoner på publiseringen av disse. Velgerne skal gjøre sine valg upåvirket av slike. I Norge er det forbudt å offentliggjøre slike målinger før stemmelokalene er stengt.

Dekningen av Kacis siste valgkampinnsats på Bærums Verk var naturligvis en enorm belastning, men hun klaget aldri på behandlingen hun fikk som politiker. Tvert i mot var Kaci Kullmann Five en åpen og modig politiker, med stor respekt for at mediene også spilte en viktig rolle i vårt demokrati. Hun var svært åpen om sine personlige forhold, også om kreftsykdommen.

VGs førsteside fra 1993 er et ekstremt eksempel på hvor nærgående medier kan være  i dekningen av våre politikere. Det fortjener å bli diskutert. Der og da gjorde vi i hvert fall den feilen at vi i teksten på førstesiden ikke opplyste om hvor og når bildet var tatt. Det er god journalistikk å fortelle om slikt i billedtekster.

Men hvor tett innpå offentlige personer er det egentlig legitimt for journalister å gå?

Pressens Vær Varsom-plakat sier ikke noe eksplisitt om dette. Plakaten slår fast at for bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetsregler som for det skrevne ord og arbeidsmetode for øvrig. Her var det ikke tale om bruk av skjult kamera. Fotografen opptrådte helt åpent der hvor politikeren Kaci fremsto i møte med velgerne på «stand».

De presseetiske reglene sier likevel at journalister skal opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen og ikke krenke personlig egenart og identitet. Min vurdering var at avisen hadde opptrådt klart innenfor det akseptable.

Kaci Kullmann Fives private reaksjon kan nok likevel ha vært sterk. Hennes ektemann, Dine Penger-redaktøren Carsten O. Five, ga flere år senere tydelig uttrykk for hva han mente i en heftig ordveksling med Einar Hanseid, som var ansvarlig redaktør av VG på det tidspunkt publiseringen skjedde. Five møtte Hanseid i et krepselag i Stockholms skjærgård under en ledersamling i Schibsted.

Jeg ble kjent med Kaci for 40 år siden, som politisk journalist, da hun kom gjennom lydmuren som Erling Norviks makker under NRKs partiutspørring i 1977. Mange lyseblå konservative så på henne som Høyres fremtidshåp. Hun var Unge Høyres leder og sto nær Per-Kristian Foss og partiets senere generalsekretær Svein Grønnern.  Hun representerte noe mykere verdier enn det partiet tradisjonelt var kjent for. På borgerlig side banet hun vei for flere unge kvinner i politikken.

Journalisten Terje Svabø var hennes nestleder i Unge Høyre og en nær venn. Senere ble han journalist i Aftenposten, NRK og i VG.  I VGs politiske avdeling fikk Kaci utplassert datteren, Christina, i en praksisperiode. Datteren fikk et kort innblikk i medienes dekning av kjente politikere. Christina Five Berg utga i 2015 en svært ærlig bok om å vokse opp med en ikke alltid tilstedeværende politiker-mamma.

Som politiker fikk Kaci Kullmann Five kjenne på presset fra media. Fra partiet. Og fra familien som småbarnsmor. Et krysspress som fikk henne til å avslutte politikerkarrièren ganske tidlig.

Det er trist at Kaci nå er borte. Hun var nobel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s