Kjør debatt! eller No Comment?

nr-facebook

KONFRONTERER FACEBOOK: Sindre Østgård (t.v.) leder debatten mellom norske redaktører og Patrick Walker fra  Facebook. Fra høyre Espen Egil Hansen, Linda Hofstad Helleland, Monica Lid, jan Thoresen og Walker.

Samtidig som mistilliten til media er økende i mange vestlige demokratier, stenger stadig flere nettaviser kommentarfeltene for ytringer fra leserne. Dette kan umulig være riktig vei å gå for en bransje som anser seg å være demokratiets hovedpulsåre.

Et levende demokrati krever deltagelse. Det skal være en krevende øvelse. Ikke noe som kommer av deg selv. Verken for borgere eller medier.

Hvis mediene overlater til Facebook å styre debatten som egen journalistikk skaper i brede lag av befolkningen, så vil mediehusene svikte sin samfunnsoppgave. Den består nemlig ikke bare i å grave fram viktig informasjon, men også å legge til rette for god debatt. Og uten kontakten med leserne, som debatten skaper, vil journalistikken gradvis forvitre.

Under Norsk Redaktørforenings høstmøte denne uken sto både Facebook og nettdebatten i fokus for oppmerksomheten. Facebooks direktør for mediapartnerskap i Europa, Patrick Walker, skulle svare for den hodeløse sensuren av ikoniske krigsbilder og normale barnefødsler. Han leverte lite konkret, bortsett fra at han i slutten av 1990-årene hadde dekket opptøyer i Indonesia som journalist.

For øvrig forsikret han i generelle ordelag at Facebook ville søke en mer åpen dialog med mediene. Redaktøransvar for innhold ville han ikke høre snakk om. Det må mediene selv ivareta. Facebooks sider skal fortsatt styres av en algoritme som håndterer et par milliarder poster i døgnet. Det står ikke i menneskelig makt å gå inn i en million klager hver dag. Av hensyn til alle mulige himmelretninger og kulturer må støtende innhold fortsatt fjernes. Helst automatisk.

Både Norges statsminister og kulturminister har latt seg opprøre over denne praksisen. Nå fikk Linda Hofstad Helleland sjansen til å stå opp mot giganten, men hun hadde lite konkret å fare med i debatten. Hennes innlegg ville helt sikkert ha unnsluppet Facebooks behov for å sensurere.

Men det går en tråd fra denne debatten over til diskusjonen om hatefulle ytringer som sprer seg som ild i avisenes kommentarfelt. Avisene sliter med å finne ressurser til å moderere kommentarfeltene, publiserer heller artiklene på Facebook og dermed er de kvitt problemet med kvinnehets og innvandrerhat. Tror de.

I Sverige har et stort antall lokalaviser stengt sine kommentarfelt i løpet av det siste året (NT-avisene, VLT og Mittmedia). En av grunnene er også det sterkt voksende antall trusler mot journalister og redaktører. 75 prosent av Sveriges redaktører opplever at dette problemet bare øker.

For et par uker siden stengte Länstidningen i Södertälje (LT) kommentarfeltene og emigrerte til Facebook. Sjefredaktør Olof Carlsson begrunnet sin beslutning på denne måten:

«Da vi innførte kommentarfunksjonen var klimaet annerledes. Tonen en annen… Verken kvaliteten eller antallet individer som kommenterer forsvarer den relativt store arbeidsinnsats som kreves for å moderere og granske våre kommentarfelt. Det er trist, men nødvendig.»

Det er et paradoks at dette skjer i 2016, samme år som Sverige feirer sitt 250 årsjubileum som foregangsnasjon for trykke- og ytringsfrihet. I høst har dessuten ledelsen i Sveriges Television utløst en ganske heftig debatt gjennom å be sine journalister unngå å bruke sendetid på ytringer fra høyreekstreme miljøer.

Å legge lokk på kjelen med meninger som vi ikke liker, har sjelden vist seg vellykket som demokratisk metode. Både i Norge og Sverige har vi sett fatale eksempler på hvordan det kan forsterke hat og motivere ekstreme handlinger. Hatefulle ytringer må først møtes med argumenter og i noen tilfeller redigeres bort eller straffeforfølges.

Første linje i forsvaret mot hat, trusler og vold må ligge i lokalsamfunnet. Her har de lokale mediene en viktig rolle å spille. Vi kan ikke overlate dette ansvaret til algoritmer i Facebook som ingen vet hvem styrer.

Høstmøtet i Norsk Redaktørforening stilte denne uka spørsmål ved om norske redaktører også vil gi opp nettdebatten. Dagbladet har for lengst gått foran og overlatt redaktøransvaret for kommentarene som utløses av egen journalistikk, til Facebook. Avisa har nå 400 000 venner på Facebook og er vel det norske mediet som har gått lengst i retning av å alliere seg med den globale nettgiganten.

– Facebook engasjerer flere yngre mennesker, minoriteter og kvinner. I avisenes kommentarfelt er det nesten ikke kvinner tilstede, fortalte Dagbladets sjef for sosiale medier, Cornelia Kristiansen på høstmøtet.

Nettavisens nyhetsredaktør, Erik Spehansen,  kalte det «en fallitterklæring å gi den folkelige debatten til Facebook». Nettavisen har lansert et helt nytt kommentarsystem, som er utviklet med støtte fra Fritt Ord. Her må deltagerne identifisere seg med bl.a. telefonnummer og en kode som de mottar, tilnærmet likt Bank ID via mobilen. Nettavisen tillater bruk av pseudonym, men redaksjonen skal alltid vite hvem som står bak pseudonymet.

I gjennomsnitt mottar Nettavisen ca. 1600 kommentarer hver dag. Redaktøren modererer selv innleggene sammen med en debattsjef og vaktsjefer. Overvåkningen er i stor grad basert på et varslingssystem. I følge Stephansen påvirkes ikke omfanget av hat og skittkasting særlig mye av faktorer som anonymitet eller fullt navn i kommentarfeltene. Han har en teori om at det dreier seg om 50 – 100 personer som kan ha opptil 50 pseudonymer hver. Verstingene stenges ute i 30 dager, og pr. i dag er 85 personer svartelistet i Nettavisen.

– Trusselen om utestenging virker disiplinerende på debatten, sier Nettavisens nyhetsredaktør. Nå vil han sørge for å få inn flere gode bidragsytere til debatten. En samarbeidsavtale med de politiske ungdomsorganisasjonene om dette skal være underveis.

– Vi tror kommentarfeltene representerer en utvidelse av demokratiet. Men debatten er som en gressplen. Hvis du aldri steller den, så blir den overtatt av ugress.

Jeg er enig med Erik Stephansen i dette. Medienes nye overlevelsesstrategi baserer seg på tettere kontakt – å konnekte som det heter på nynorsk – med publikum. Da virker det rart å skulle overgi nettdebatten som eget innhold genererer, til Facebook.

En annen pussighet er at mange norske nettaviser lar et svensk firma, Interaktiv Säkerhet, stå for modereringen av kommentarfeltene. – Prinsipielt betenkelig og kvalitetsmessig en katastrofe, sier Erik Stephansen. Mens andre medier er godt fornøyd med svenskenes arbeid.

Men det forteller likevel om en bransje som er på vei bort fra sine lesere. Om journalister som snarere intervjuer såkalte eksperter enn oppsøker vanlige mennesker. Om redaktører som setter hensynet til fortjeneste foran samfunnsoppdraget? Og som lar seg begeistre over at algoritmen kan spre mer innhold etter lesernes antatte preferanse?

Under min journalistiske oppvekst i VG lærte jeg om viktigheten av tett kontakt med leserne, noe den daglige «Si det i VG»-siden var et uttrykk for. Her slapp vanlige mennesker til med sine synspunkter i hopetall. I tillegg kom de tusenvis av brev som aldri ble omsatt i trykksverte. Som følge av tips og tett kommunikasjon med leserne fikk redaksjonen en god følelse av hva som rørte seg ute blant folk i det norske samfunnet. En ganske underkjent del av suksessoppskriften.

Men i dag er det mange lokalaviser som har fått erfare hvordan et fåtall lesere kan spre utrolig mye hat gjennom sine ytringer. Det har rammet både politikere, minoriteter og sårbare ungdommer. Sjefredaktør Kjersti Sortland i Asker og Bærums Budstikke erkjenner at for alle praktiske formål er mye av debatten nå flyttet til Facebook. Maniske aktivister som mener at de eier sannheten, dominerer kommentarfeltene slik at vanlige mennesker trekker seg ut.

Mange aviser opplever likevel at det er lettere å få til en god debatt hvis journalistene er tilstede i kommentarfeltene, og særlig hvis debatten handler om allmenngyldige tema som f. eks. samferdsel, boliger og reguleringsplaner.  Det har vist seg vanskelig å få journalister til å gjøre dette. Selv kommentariatets alfahanner og –hunner, skyr kommentarfeltene, samtidig som de mer enn gjerne fortsetter debatten på egne Facebook-sider. Her kan de nemlig sitte i fred og ro og lytte til ekkoet av seg selv.

Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik befinner seg i den «ulykkelige» situasjon at hun er både muslim og kvinne, en utrolig utsatt posisjon for angrep fra trollene på nettet. Denne uken ble en mann i 60-årene straffedømt i Brønnøy tingrett for å ha fremsatt trusler og hatefulle ytringer mot Tajik.

«Jeg vil ha henne skutt. Skuddpremie på 50 kr. utbetales om jeg får tilsendt griseørene hennes. Skal koke muslimsuppe på dem», skrev mannen under en NRK-artikkel på nettet.

For dette klare brudd på Straffelovens §185 ble han dømt til 16 dagers betinget fengsel og 10 000 kroner i bot. Det er viktig at slike forhold politianmeldes, at påtalemyndigheten prioriterer etterforskning og tar ut tiltale, at rettsvesenet idømmer straff for overtramp. Slik vil vi gradvis vinne ytringsfriheten tilbake – også på nettet.

Men det er også behov for å kultivere nettdebatten. Å gjødsle de parsellene som mediene fortsatt holder åpne, slik at ugresset ikke tar overhånd. Dette handler i stor grad om å gjøre nettdebatten bedre. Å løfte fram kvalitet fremfor primitivt hat. Å motivere positive stemmer til å delta. Å gi journalister tid til å være tilstede.

I et forsøk på å slukke hatilden som sprer seg mot innvandrere på nettet forsøker f. eks. Nettavisen å pøse på med sekulære muslimske bloggere. Kanskje vil det være lurt å slippe til flere kvinnelige bloggere også. Det forundrer meg at en del norske mediehus ikke lenger ønske å huse det voksende samfunn av engasjerte bloggere.

Samtidig ser vi at NRK ønsker å engasjere seg sterkere i samfunnsdebatten gjennom nettstedet NRK Ytring. Strengt tatt burde det ikke være en oppgave for Staten å styre folkelig debatt på denne måten, men i dag er det bare NRK og et par andre mediehus som synes å ha tilstrekkelig med ressurser til å håndtere problemene.

I følge debattredaktør Halvor Tretvoll i NRK Ytring er det først og fremst spørsmål knyttet til integrering, kjønn og seksuell legning som fremkaller behov for å regulere ytringsfriheten på nettet. Også for NRK er det svenske selskapet Interaktiv Säkerhet en bunnplanke i overvåkningssystemet, men redaksjonen jobber også mye i kommentarfeltene for å løfte fram ytringer som fortjener oppmerksomhet.

– I papiraviser kunne knapphet på plass virke kvalitetsfremmende. Et knapphetsgode i en digital verden er oppmerksomhet, sier Tretvoll.

Overfor Redaktørforeningens høstmøte la han til at mye interessant ordskifte også skjer på Facebook-tråden, med utgangspunkt i kronikker og blogger på NRK Ytring.

Norsk Redaktørforening vil i høst utarbeide en egen veileder på dette området. Jeg håper denne vil ha som formål å hjelpe mediene til å huse samfunnsnyttig debatt på en god måte. Det  skjer en god del utviklingsarbeid, hvor også algoritmer settes i arbeid for å redigere medienes kommentarfelt på en bedre måte. Et eksempel på dette er Coral-prosjektet i regi av The Washington Post, The New York Times, Mozilla og  Knight-stiftelsen.

5-point-test

TEST DIN STORY: Ethical Journalism Network har utarbeidet en test i fem punkter på flere språk for å hjelpe journalister til å identifisere hatefulle ytringer som bør unngås.

Stiftelsen Ethical Journalism Network arbeider også med et program for å bekjempe hatefulle ytringer i media. Stiftelsen har bl.a. utarbeidet en test i fem punkter som skal hjelpe journalister til å definere hva som rammes av begrepet «hatefulle ytringer».

På flere områder ser vi nå dessuten hvordan medienes etiske regelverk utvides til å omfatte publisering gjennom sosiale medier. For en drøy uke siden ble for første gang en redaksjon felt i Pressens Faglige Utvalg for sin publisering av en nyhetsartikkel via Facebook. Jeg håper at både veiledere og etiske retningslinjer kan utvikles slik at redaksjonene tar større ansvar for holdninger og utviklingstrekk i samfunnet som innholdet deres bidrar til å skape. Ikke mindre.

Den digitale transformasjonen byr altså på helt nye utfordringer for mediene. Svært mange av diskusjonene handler om et dilemma – et veikryss hvor hensynet til åpenhet møter behovet for kontroll. Her trengs det trafikkregulering. Ikke en rundkjøring

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s