Presseetikk a la Balkan

IMG_1852.JPG

I BEOGRAD: Seminar om selvjustis i media med lederen for Serbias presseforbund, Zoran Sekulic (i midten) og EJNs direktør Aidan White (t.h.).

BEOGRAD/PRISTINA – Lederen for det serbiske presseforbundet legger en dyster statistikk på bordet foran meg: I løpet av seks måneder har åtte av Serbias aviser begått mer enn 3200 brudd på god presseskikk.

Statistikken bygger ikke på klager som er behandlet i Serbias svar på Pressens Faglige Utvalg, men på utvalgets egne vurderinger av innholdet i de åtte mediehusene. En kraftig påminnelse om tilstandene innen media på Vest-Balkan 17 år etter krigen, hvor NATO bombet Milosevics Beograd.

Den siste uka har vi vært på oppdrag for Ethical Journalism Network (EJN) i Serbia og Kosovo, hvor EU og UNESCO står bak et program for å bygge opp selvjustis innen media. Det handler om et selvregulerende system for å skape tillit til media som en viktig demokratisk institusjon.

Det er et tungt stykke arbeid. Fortsatt har oligarker og regjeringspolitikere en styrende hånd med det meste som skjer innen media. Få mediehus respekterer de presseetiske reglene og klageordningen som ble innført for seks år siden, etter bl.a. bistand fra Norsk Presseforbund.

– Vi kopierte den norske ordningen med pressens selvjustis, men den fungerer ikke her. Vi arbeider under forhold som det er vanskelig å forestille seg. Hver dag er en kamp. Personlig ser jeg heller ikke lyset i tunellen, forteller et desillusjonert medlem av Serbias faglige utvalg.

Vi har samlet et knippe redaktører, journalister og direktører for aviser, radio og fjernsyn i kjelleren til Adria Media Group, utgiveren av tabloidavisen «Kurir». Her presenterer jeg sammen med EJNs direktør Aidan White vårt program for selvjustis og åpenhet innen media.

– Dere sitter i et palass. Vi sitter i den mørkeste kjelleren, bemerker Zoran Sekulic tørt. Han er sjefredaktør i det serbiske nyhetsbyrået Fonet og leder av presseforbundet.

I 2014 ble det etablert nye medielover i Serbia. Landet har ca. 1300 medieforetak,  men få av de 7,2 millioner innbyggerne vet hvem som er medienes eiere og derved kontrollerer deres agenda. Privatiseringen av statens medier har fungert dårlig, og økonomien er elendig. Politisk korrekthet belønnes med annonser. Befolkningens mistillit til mediene øker. Det er ingen debatt om de viktigste spørsmålene i samfunnet.

IMG_1857.JPG

MARTYRER I MEDIA: Aidan White studerer 14 sider dødsannonse for en drept høyreekstrem fotballsupporter i en av Serbias aviser. Her på besøk hos OSSE i Beograd.

Reglene som skal begrense eierskapskonsentrasjon håndheves ikke. Regjeringen støtter medier som bryter presseetiske regler i rikt monn. Høyreekstreme fotballsupportere og organiserte kriminelle miljøer fremstilles som helter i enkelte medier. En av kildene som vi oppsøker viser oss et aviseksemplar hvor en drept mann fra disse miljøene hylles som martyr over 14 sider med dødsannonser.

I Serbias tredje største by, Nis, er en journalist gått til sultestreik mot privatiseringsloven som høyst sannsynlig fører til at han mister jobben i media. I dette landet er det mange journalister som har levd i fullstendig isolasjon de siste 25 årene. Som aldri har hatt pass eller fått erfare demokratiske medietradisjoner i Vest-Europa. Hatefulle ytringer florerer i mediene, uten at noen redaktører griper inn. Selv nye eiere fra EU/EØS-land som Tyskland og Sveits toer sine hender og tør ikke gripe inn.

–  Utgiverne vil ikke ta ansvar, og henviser til at de har signert en avtale om ikke å blande seg inn i redaksjonelle spørsmål, blir vi fortalt.

Der var vel neppe hatefulle ytringer den redaksjonelle uavhengigheten var ment å skulle verne om.

Det er i denne giftige atmosfæren at vi fra Ethical Journalism Networks side skal forsøke å bygge en ny mediekoalisjon med sikte på velfungerende selvjustis innen media. De mest seriøse mediehusene oppfordres til å være mer åpne om eierforhold, lesertall og presseetisk standard. I dag blir f. eks. fellende uttalelser fra klageorganet ikke publisert i mediene. EJN ønsker også å involvere universitetsmiljøene i arbeidet for økt tillit og kvalitet i media.

Etter vårt besøk i Beograd skal ferden gå videre til Kosovo og hovedstaden Pristina, men det er lettere sagt enn gjort. Ingen hurtigtog. Ingen fly. Vi kjøres i bil med Beograd-skilt til landet som Serbia fortsatt anser er en provins under egen administrasjon. Det tar nesten seks timer med innlagt lunsj i en garnisonsby foran den ikke-eksisterende grensen mot Kosovo. Her må vi betale 300 Euro for turen. Sjåførens bankterminal fungerer ikke på «den andre siden».

Han setter oss av utenfor Hotel Prishtina, som ligger et steinkast fra den norske og britiske ambassaden. Hjemveien må han ta via Makedonia, for å kunne passere en grense med tollkontroll inn i Serbia igjen. Det er ikke mulig å kjøre samme vei tilbake, får vi vite.

Kosovo har to millioner

img_1884

DØDSGALLERI: På gjerdet utenfor Kosovos nye parlament henger bilder av savnede fra krigen.

innbyggere. 500 av dem er journalister. Vi møter 15 av dem i et konferansesenter ved den 500 meter lange gågaten som utgjør byens sentrum. I den ene enden ligger det unge parlamentet. På gjerdet utenfor henger bilder av personer som fortsatt er savnet etter krigen. Et beskjedent, lite minnesmerke er reist til minne om de savnede som aldri kom hjem.

I Serbias hovedstad, Beograd, hang et tilsvarende antall portretter på gjerdet utenfor parlamentet, til minne om savnede serbere i krigen. Det er fortsatt uro i luften på Balkan.

Gatebildet i Pristina preges av at en stor del av befolkningen er unge mennesker. Dette gjenspeiles også i de 15 viktigste mediene, som er organisert i et Press Council. Men Kosovo har også 300 online-portaler som lever av å stjele stoff fra de etablerte mediehusene. Slik stjeler de også annonseinntekter. I portalene arbeider ingen profesjonelle journalister.

Problemene med synkende tillit og presseetiske brudd er de samme som i Serbia, men i Kosovo opplever vi en sterkere entusiasme for å øke fokus på kvalitet i media – til støtte for demokratiet. I dag er ikke innholdet som distribueres via internett omfattet av de presseetiske reglene, som for øvrig knapt respekteres. Men journalistene og redaktørene som vi møter har sine tydelige forbilder, som de nye mediehusene i USA og Frankrike – Vox og Mediapart.

IMG_1872.JPG

NORSK EKSEMPEL: To fremtredende medieledere i Kosovo, Agron Bajrami (t.v.) og Besa Luci var interessert i VGs måte å presentere redaksjonelt regnskap på. Mediene på Balkan må bli mer åpne for å gjenvinne folkets tillit.

I Kosovo vil representantene for store aviser, radio og TV gjøre et ærlig forsøk på å skape en bred koalisjon for arbeidet med økt kvalitet i media. Det lokale Press Council vil distribuere spørreskjema til utgiverne med sikte på full åpenhet om eierskap, redaktøransvar og opplag/rekkevidde. Det vil være en god start på arbeidet for større åpenhet om mål på faglig standard og en mer velfungerende presseetikk.

Til neste år vil Ethical Journalism Network forsøke å inkludere Albania og Bosnia i det samme prosjektet for Vest-Balkan. Senere skal også Makedonia og Montenegro følge etter, sammen med Tyrkia. Målet er å skape et regionalt nettverk av pressefolk i landene.

Slik vil vi gradvis arbeide for bedre kvalitet, større tillit og bedre etisk standard i mediehusene. Det er et langt lerret å bleke.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s