Anonyme apekatter (AA)

1wallraff.jpg

EN LEGENDE: Günther Wallraff på undercover-besøk i Oslo. Få journaliststudenter møtte fram på Litteraturhuset. Foto: REIDUN KJELLING NYBØ

Det var en tid da AA var et begrep journalister hadde et fjernere forhold til enn i dag. Journalister var synlige og søkte felles trøst og skygge fra flomlyset i hovedstadens mørke kjellere.

I dag søker mange stor oppmerksomhet – hele tiden. Døgnet rundt. Andre søker beskyttelse bak anonymitet, gjerne som kritikere og aksjonister. Eller som utøvere av samfunnsnyttig undersøkende journalistikk.

Å wallraffe ble et journalistisk begrep da Günther Wallraff i 1970-årene tok i bruk skjult identitet for å beskrive livet til folk nederst på rangstigen i den tyske velferdsstaten. Han ble verdensberømt etter sin bok om livet som tyrkisk fremmedarbeider i tysk industri. Overalt i verden kopierte journalistiske apekatter Wallraffs metode.

Allerede i 1977 tok han seg arbeid som redigerer i den tyske løssalgsavisa BILD Zeitung under falsk navn, og etter fire måneder leverte han oppsiktsvekkende beskrivelser av kynismen og menneskeforakten som preget redaksjonsmiljøet.

Metoden skapte frykt. Selv i Akersgaten i Oslo fryktet tabloid-haiene på midten av 80-tallet at det gikk en Wallraff rundt i redaksjonslokalene.

Mange journalister fikk et nærmest romantisk forhold til anonymitet og skjult identitet. Det var arven etter Watergate og Wallraff. Mystisk og hemmelig. Skjulte opptak, navnløse kilder, journalister i forkledning. Det var vanlig å skildre samfunnets skyggeside gjennom kilder med ryggen til kamera og navn i hermetegn.

Presseetikken har siden forsøkt å rydde opp i dette. Vær Varsom-plakaten har fått egne bestemmelser om skjulte arbeidsmåter og provokasjon som journalistisk metode. I VVP pkt. 3.10 heter det:

«Skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet skal bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.»

Skjulte opptak og falsk identitet brukes ofte i sammenheng med metoder som skal framprovosere og dokumentere kritikkverdige eller ulovlige handlinger. Dagens Næringsliv avdekket for eksempel Kjell Inge Røkkes anskaffelse av båtsertifikat på denne måten. Som redaktør i VG var jeg med på å avsløre politikere som kunne fikse skjenkebevillinger og byggetillatelser for en rimelig penge.

Men jeg har alltid vært skeptisk til slike metoder. Man kan si at metoden egentlig ikke avslører mer enn de handlinger som journalisten selv har framprovosert. Sett i sammenheng med andre påståtte handlinger blir det til en avsløring.

Bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten inneholder et par vesentlige begrensninger: «Skal bare brukes i unntakstilfeller» og «eneste mulighet for å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning».

Det vil være høyst ulike oppfatninger av hva som er av vesentlig samfunnsmessig betydning. PFU har i sin praksis lagt lista ganske lavt når det gjelder dette. Jeg har vært tilbøyelig til å legge den adskillig høyere. Du skal nærme deg nasjonale sikkerhetsnivåer, direkte samfunnsnedbrytende virksomhet eller fare for liv eller helse for å innfri vesentlighetskriteriet for slike metoder. Og «eneste mulighet» innebærer at alle tradisjonelle metoder bør være prøvd.

Pressens Faglige Utvalg har behandlet relativt får klager over brudd på pkt. 3.10 i VVP de senere år. En av de siste er klagen mot NRK Brennpunkts bruk av dyrevernere som infiltrerte pelsdyrnæringen med skult kamera. Overraskende nok gikk NRK fri og PFU lot derved lista ligge ganske lavt for bruk av provokasjonsmetoder i journalistikken.

Mange av klagene de siste årene gjelder TV-programmer i NRK, TV2 og TV Norge, særlig i forbindelse med forbrukerjournalistikk. Det er ikke mange fellende uttalelser, ettersom det er vanskelig å teste produkter på vegne av forbrukerne som åpen journalist. Skjulte opptak brukes likevel ofte som et dramaturgisk virkemiddel.

Som journalist i Akersgaten tidlig i 1980-årene opplevde jeg voldsom interesse knyttet til den anonyme signaturen «Observatør» i Dagbladet. Spekulasjonene gikk ut på at det var NRK-kjendisen Jahn Otto Johansen som sto bak det giftige innholdet om politikk og diplomati.

I VG hadde signaturen «To damer» stått for kritiske vurderinger av hovedstadens restauranter gjennom flere år. Ingen – heller ikke i redaksjonen – visste hvem de var, og ute på byen kokte spekulasjonene. Senere oppsto signaturen «Hugin & Munin» i Vårt Land med frekk omtale av politikere og pressefolk, også denne ble gjenstand for spekulasjoner.

Metoden er altså ikke ny, men i de siste tiår mye brukt til undersøkende journalistikk. Særlig i forbindelse med avsløring av pedofile nettverk og ulovlig omsetning av dop og narkotika. Dette er det vanskelig å gjøre med tradisjonelle journalistiske metoder.

I Storbritannia er pressens bruk av falsk identitet og skjulte opptak ganske vanlig. Det siste eksempelet er avsløringen av Englands landslagstrener i fotball, «Big Sam» Allardyce, som måtte gå på dagen fordi han tilbød seg å «fikse» tredjeparts eierskap til spillere mot betaling. Tilbudet ble fremsatt under en middag med undercover-journalister fra avisen «The DailyTelegraph». Det ble gjort skjulte opptak med lyd og bilder fra samtalen.

Den mest kjente provokatøren i britiske medier kalles «The Fake Sheik» – journalisten Mazher Mahmood – som i 2010 lurte hertuginnen av York, Sarah Fergusson, på vegne av den skandaleombruste avisen «News of the World». Under dekke av å være indisk forretningsmann fikk han den gjeldstyngede hertuginnen til å ville åpne dørene til kongehuset mot millionbeløp i betaling.

mahmood_pic-800x558

MUGSHOT: Politiet offentliggjorde dette bildet av Mazher Mahmood.

Mazher Mahmood har stått bak en serie provokasjoner i britisk presse. Allerede i 1988 fikk han sparken fra «The Sunday Times» på grunn av uredelige metoder. Siden har han stått bak små og store skandalehistorier i aviser som «News of the World» og «The Sun» – ofte med politikere og kjendiser involvert, men provokasjonene hans har også rammet vanlige mennesker. Mazher lokket sine ofre i feller som fikk dem til å fremstå som narkotikaforbrytere. Mest kjent er Tulisa-saken fra «Sun on Sunday»,der en dommer i TV-programmet «X-Factor» ble fremstilt som kokain-langer på bakgrunn av 72 timer med skjulte opptak.

Noen av pressens arbeidsmetoder i undersøkende journalistikk ligger tett opp mot det som ellers rammes av straffeloven, men i noen grad tillater rettsvesenet overvåkningsmetodene hvis de kan sies å tjene offentlig interesse. Men Tulisa-saken ble henlagt.

I stedet er journalisten Mazher Mahmood nå pågrepet og gjerningen hans satt under offentlig påtale. Det gleder mange seriøse pressefolk i Storbritannia. Mahmood la også stor vekt på å beskytte sin egen identitet, på grunn av frykt for represalier fra miljøene som han avslørte. Nå har både politiet og hans egen avis offentliggjort bilder av hvordan han ser ut.

Hva  kan andre journalister lære av dette?

Jo, når man utøver undersøkende journalistikk med falsk identitet og skjulte opptak, så benytter man seg av metoder som ligger nært opptil metoder som media ellers ville kritisere myndigheter for å ta i bruk. Bevismateriale som risikerer å bli avvist av domstolene, overvåkningsmetoder som kan straffeforfølges. Det er ikke alltid slik at hensikten helliger middelet.

Skjulte metoder kan dessuten være egnet til å undergrave medias tynnslitte tillit i befolkningen. Derfor er det langt flere punkter i Vær Varsom-plakaten som omhandler journalisters plikt til å opptre åpent, gjøre premisser klare, vise omtanke.

I forrige uke var et fåtall mennesker vitne til Günther Wallraffs nesten anonyme besøk i Oslo, som gjest ved et BI-seminar. Det var heller ikke mange pressefolk som møtte fram til et åpent møte med journalist-legenden på Litteraturhuset. I følge referatene fikk man høre en adskillig mykere utgave av legenden, men fortsatt brennende opptatt av å fremme de svakeste sin sak.

Wallraff angrer på at han ikke tidligere var mer kritisk til sosialistiske løsninger, og han refser wikileaks-journalister som pøser ut datafiler uten omtanke for den som rammes av innholdet. Hans metode er de lange løps metode.

Det er viktig å huske på at Günther Wallraff ikke er noen nyhetsjournalist. Han søkte hen til lange opphold under dekke av falske identiteter for å beskrive samfunnsutviklingen kritisk, gjerne i form av dokumentarromaner. Hans metode passer definitivt bedre til dette formål enn til 24/7-journalistikk.

I årenes løp er jeg blitt mer og mer kritisk til anonymitet i media. Det gjelder både bruk av anonyme kilder og kritikere som fremmer sine synspunkter anonymt eller under dekke av pseudonym. Anonymitet svekker medias rolle i samfunnsdebatten og bidrar til økt polarisering.

Heldigvis er det også noen som  våger å gå motsatt vei. I USA har det journalistiske fyrtårn, «The New York Times», vedtatt å skjerpe reglene for bruk av anonyme kilder i nyhetsjournalistikken. I Storbritannia diskuteres også dette, etter at flere eksempler på dårlig journalistikk om Brexit var basert på anonyme kilder.

I følge Vær Varsom-plakaten plikter media å rette kritisk søkelys mot hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Men innenfor mange yrkesgrupper fungerer det slik at det ikke alltid føles like komfortabelt å kritisere kolleger. Noen velger derfor å gjøre dette anonymt.

Twitter-kontoen @fruhjorth var et slikt tilfelle, inntil VG og nettavisen Medier24 bestemte seg for å avsløre at mediejournalist Mina Ghabel Lunde i Dagens Næringsliv sto bak kontoen som «rakket ned på kilder, sjefer og kolleger». Hun sluttet i DN umiddelbart, men avviste at hun hadde skrevet anonyme meldinger om sjefer og kolleger. Senere gikk hun til motangrep og klaget ti mediehus inn for PFU.

Det springende punkt var om Mina Ghabel Lunde alene sto bak twitterkontoen @fruhjort, eller som det var et kollektiv av seks personer. Verken VG eller Medier24 kunne dokumentere påstanden om at det var hun som sto bak angrepene på kilder, sjefer og kolleger og ble felt av PFU på punktet om kontroll av faktiske opplysninger. Ikke på noen av de andre anklagepunktene.

Jeg har ikke mye til overs for anonyme mediekritikere, som boltrer seg i sosiale medier uten tilsynelatende å ha annet å gjøre. Åpenhet om identitet, bakgrunn og motiver er en styrke ved samfunnsdebatten. Ikke det motsatte.

Derfor virker det også smått surrealistisk når noen av disse nå gjør krav på å fremme klager til Pressens Faglige Utvalg under dekke av full anonymitet. PFU tilbyr NN-status til klagere som trenger vern mot ytterligere status, men klagerens identitet kan ikke være ukjent for utvalget eller den som blir innklaget.

Hvis man vil være Mumle Gåsegg og påpeke alle typer feilaktige fremstillinger i media under dekke av pseudonym, bør det være tilstrekkelig å gjøre dette i medier. Et pseudonym er jo et utmerket redskap for å søke oppmerksomhet. For PFU er det derimot interessant å vite om det er Riksadvokaten privat eller Hvermansen som klager.

2559

BESTSELGERE: Elena Ferrantes bøker er  populære i mange av verdens land.

Den som dekker seg bak et pseudonym vil alltid risikere å få sin egentlige identitet avslørt. Det kan den populære forfatteren Elena Ferrante ha fått erfare, etter at den  italienske gravejournalisten Claudio Gatti mener å ha funnet fram til henne. Gatti arbeider for finansavisen «Il Sole 24 Ore», og avsløringen ble publisert samtidig i «The New York Review of Books» og store aviser i Italia, Frankrike og Tyskland

Gjennom å granske regnskaper og eiendomstransaksjoner mener Gatti at den italienske oversetteren Anita Raja står bak pseudonymet. Hun er gift med en forfatter og Gatti fant identiteten etter å ha gransket parets investeringer i store, kostbare leiligheter i Roma.

Kritikere mener at Gatti burde latt ekteparet være i fred. At hun verken er en representant for Camorra eller Berlusconi. Raja kan også ha gode grunner til å benytte seg av pseudonym, ettersom Ferrantes bøker streifer innom den napolitanske mafiaen. Men nysgjerrigheten kjenner ingen grenser.

En av Ferrantes suksessromaner bærer da også tittelen «Historia om det nye namnet»..

One thought on “Anonyme apekatter (AA)

  1. Den var jo vesentlig : «Dagens Næringsliv avdekket for eksempel Kjell Inge Røkkes anskaffelse av båtsertifikat på denne måten.» Forøvig, det var ikke ‘båtsertifikat’, for sånt fins ikke, men laveste nivå av navigatørsertifikat.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s