Medias Brexit

tabloider

TYDELIG BUDSKAP: Storbritannias to største tabloider oppfordret sine lesere til å stemme for Brexit. Avisenes langvarige angrep på britisk EU-medlemsskap kan ha hatt avgjørende betydning for det knappe flertallet i folkeavstemmingen.

Britiske aviser engasjerte seg med alle sine krefter i valget mellom «Brexit» eller «Bremain», men det er tvilsomt om medienes troverdighet kommer styrket ut av bataljen som har splittet befolkningen på de britiske øyer.

I årevis har store deler av britisk presse boltret seg i mer eller mindre usaklig euroskepsis. Nå kan den negative mediedekningen ha blitt tungen på vektskålen, hvor mer enn 17 millioner briter stemte for å melde Storbritannia ut av EU. Bare litt over en million stemmer skilte fløyene i folkeavstemningen.

I følge nettstedet PressGazette viser undersøkelser en voldsom overvekt av EU-negative artikler i britiske medier den siste måneden av valgkampen. Storaviser som Daily Express, Daily Mail, The Sun og The Daily Telegraph gjorde sitt beste for å holde liv i de verste mytene om EU-byråkrati og manglende nasjonal kontroll.

Og opp av ruinene i London City stiger den tidligere journalisten Boris Johnson – kjent fra historier om EUs regler for agurkens krumning, standardstørrelser på kondomer og forbud mot britenes berømte potetchips – nå som ny statsministerkandidat.

I fem år (1989 – 1994) var Boris Johnson en markant og fiendtlig innstilt Brussel-korrespondent for den konservative avisen The Daily Telegraph. Før dette rakk han visstnok å få sparken fra The Times på grunn av sitatfusk. Nå beskyldes han for å ha holdt liv i flere usannheter om britenes forhold til EU gjennom valgkampen.

Det gjelder bl.a. påstanden om trygdeoverføringer til EU på 350 millioner pund i uka, et forestående tyrkisk medlemskap og opprettelsen av en Europa-hær. Noen kaller det «løgner» – andre sier «overdrivelser».

sunb

2016: The Sun går til valg ..

Tabloidene i Storbritannia har aldri vært redde for å ta stilling. Her betraktes kampanjejournalistikk med et kvalitetsstempel, og de siste 40 årene har den største løssalgsavisen – The Sun – kjempet en utrettelig kamp mot superstatens ekspansjon i EU. Det kan ikke være tvil om at avisen også har reflektert lesernes mening, skriver The Guardians mediekommentator Roy Greenslade, som tidligere har arbeidet i tabloidavisen.

The Sun har badet i fremmedfrykt, anti-franske og anti-tyske retoriske grep. Franskmennene kalles «frosker» og tyskerne for «Fritz». Retorikken fra andre verdenskrig hentes fram igjen i avisens vinklinger med henblikk på herrefolk og feiginger.

Ck5lnR8W0AAMw9k.jpg-large

1990: The Sun går til angrep på EU-kommisjonens franske president-fjols.

I 1984 distribuerte avisen jakkemerker med slagordet «Hop off you frogs», myntet på fransk dominans i EU. En av avisens mest klassiske, tabloide førstesideoppslag stammer fra 1990 og lyder «UP YOURS DELORS». Oppslaget karakteriserer EU-kommisjonens president Jaques Delors som et «fransk fjols» og sier med all mulig tydelighet hvor han kan gjøre av sin ECU – valutaenheten som var forløperen til dagens Euro.

Én dag før folkeavstemningen brukte The Sun hele sin førsteside på en oppfordring til leserne om å stemme for Brexit:

– Vi må befri landet fra Brussels diktatur. Ellers vil vi om få år bli slukt av den ubarmhjertig ekspanderende og tyskdominerte føderale staten. Å forbli medlem innebærer verre immigrasjon, verre arbeidsmarked, dårligere lønninger og verre livsvilkår. Vi vil få oppleve et katastrofalt press på skolesystemet, helsevesen, veisystemet og boligmarkedet, skrev redaktøren i The Sun.

Skitne ord for 50 pence fra hver av avisens 1,7 millioner kjøpere.

Avisen la til at Storbritannia, som en selvstendig og mektig stat, misunt av mange, vil kunne velge eller vrake blant de beste migranter fra en hel verden…

Under valgkampen lanserte nettstedet Press Gazette et eget «Brexitometer» for å måle medienes holdninger. Meteret avslører Daily Express som den sterkeste stemmen for Brexit.

Avisen lot det EU-negative budskapet prege 26 av de siste 28 førstesidene før folkeavstemningen. Daily Express distribuerte også klistremerker med budskapet «Stick it to the EU» til sine 400 000 kjøpere.

Blant oppslagene i Daily Express er påstander om at Storbritannia kan miste kontrollen over egen kystlinje og bli slått sammen med Frankrike. Sterkest er kanskje påstanden om at landet med sine daglige teetime-ritualer kan bli pålagt forbud mot bruk av vannkoker.

Tabloidavisen Daily Mail, som appellerer til den britiske middelklassen, hadde 18 negative førstesideoppslag om EU den siste måneden av valgkampen. «If you believe in Britain vote Leave», oppfordret avisen fra sin førsteside dagen før folkeavstemningen. Daily Mail har et daglig opplag på 1,5 millioner eksemplarer.

mirrorb-1

PRO EU: Daily Mail illustrerer usikkerheten knyttet til Brexit med Stephen Hawkins teori om det sorte hull.

Samlet representerer Brexit-avisene er opplag på 4,1 millioner eksemplarer, mens Bremain-avisene med The Times, Daily Mirror og The Guardian i spissen, har et opplag på 1,4 millioner eksemplarer daglig.

Totalt viser «Brexitometeret» 35 prosent oppslag for Brexit og bare ni prosent oppslag for Bremain fra britiske aviser den siste måneden av valgkampen. 55 prosent av førstesidehenvisningene er imidlertid nøytrale. En annen undersøkelse gjengitt i The New York Times, baserer seg på 928 artikler med 45 prosent til Brexit og 27 prosent til Bremain.

Erfaring fra innbitte valgkamper om EU-spørsmålet tyder på at folkeavstemninger kan fremstå som alle løgners mor. Feilaktige historier, hovedsakelig om innvandring, har da også resultert i en klagestorm til pressens nye selvdømmeorgan, IPSO. Mange av klagene retter seg mot journalistikken i Daily Express, men også The Sun er i søkelyset for sine mest fremmedfiendtlige oppslag mot immigranter fra Sentral- og Øst-Europa.

«How to be a pole on the dole», skrev avisen i kampens hete. «Dole» er det folkelige uttrykket for arbeidsledighetstrygd i Storbritannia.

IPSO har allerede dømt The Sun for manglende kildekritikk og faktakontroll da avisen i mars over hele førstesiden fastslo at selv Dronningen stilte seg bak kravet om Brexit. Avisens nye sjefredaktør Tony Gallagher nekter å akseptere fordømmelsen. Det kan være grunn til å anta at avisenes EU-journalistikk vil utløse ny debatt om presseetikk i Storbritannia.

I analysen av medias mulige innvirkning på utfallet av britenes folkeavstemning er det likevel viktig å gjøre oppmerksom på at BBC var den mest populære kilden til velgernes opplysning. Likeledes at sosiale medier var den viktigste kilden for informasjon til de yngste velgerne.

I Storbritannia spiller imidlertid de trykte avisene fortsatt en stor rolle i samfunnsdebatten. Tabloidavisene når fremdeles ut til store deler av befolkningen som ikke bruker internett til nyhetsoppdatering. De fleste avisene utsatte sine deadlines og trykket ekstrautgaver da britene våknet til sitt sjokkerende valgresultat. Å dokumentere et historisk øyeblikk på papir har fortsatt sin betydning.

Situasjonen i Storbritannia vekker minner hos meg fra to bitre folkeavstemninger om Norges EU-tilknytning. Jeg tilhører den norske minoritet som to ganger har tapt kampen for Norges plass i et forent Europa.

I 1972 – 18 år gammel – var jeg engasjert som sjåfør på en av Ja til EF-kampanjens vinrøde folkevognbusser. Vi kjørte land og strand rundt for å overbevise velgerne. Nei-aktivister fra «Aksjonen mot EEC og dyrtid» skjelte oss ut som «nazisvin» som ville «selge Norge». Også den gang ble «EU-hæren», gjerne illustrert med marsjerende tyske soldater, manet fram som et skremsel. Det politiske budskapet om fredsprosjektet i Europa, også som motvekt til USA-imperialismen, kom helt i bakgrunnen.

Det handlet om næringspolitikk og norsk «sjølråderett». Jeg ledsaget daværende statssekretær i Handelsdepartementet, Arve Johnsen, til øykommunene på Trøndelagskysten. Her var det ikke mange stemmer å hente. Fiskerikommunene Hitra og Frøya stemte massivt mot medlemskap.

Det hjalp heller ikke at nesten alle avisene – både A-pressen og de tradisjonelt borgerlige – propaganderte for norsk medlemskap. Nesten bare Dagbladet var imot av de større mediene. Det var også et opprør mot elitisme og establishment. Folk lot seg ikke bevege. Verken av statsminister Trygve Bratteli eller sjefen for Distriktenes Utbyggingsfond, Reidar Carlsen (JA-sidens leder).

Valgkampen i 1972 etterlot seg mange bitre sår i familier, blant omgangsvenner og kolleger. I tillegg til et splittet Venstre og en gjenforent venstreside i norsk politikk. Folket valgte en mer forsiktig tilnærming til det neste slaget om EU, folkeavstemningen i 1994. Nå hadde også Dagbladet på sensasjonelt vis skiftet side. Avisen gjorde sin egen snuoperasjon til hovedoppslag på egen førsteside, til NEI-bevegelsens store skuffelse.

Bilde1

1994: VGs helgarderte budskap etter en ny opprivende EU-valgkamp.

Som ny sjefredaktør i VG ledet jeg i 1994 Norges største avis i dekningen av en ny runde med kamp om EU. Avisen har sitt utgangspunkt i bekjempelse av ekstremisme og er grunnleggende positiv til internasjonalt samarbeid. Det var ikke så merkelig at VG ble regnet som en av JA-sidens fremste stemmer  også i 1994.

Men tilnærmingen til EU-spørsmålet var likevel mindre kampanjepreget enn tidligere, selv om NEI-sidens fremste ledere virkelig fikk gjennomgå på kommentarplass. VG var klar over den kritiske grunnholdningen i befolkningen. Og da Norges nye NEI til EU var et faktum, slo avisens kreative førstesideredigerer til med et oppslag som kunne få både tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemsskap til å trekke på smilebåndet. «GLA`» lød oppslagstittelen den ene veien. Snudde du avisen i løssalgsstativet lød tittelen «SÅR».

I motsetning til erfaringene fra Norge, spekuleres det nå i hvorvidt den kumulative effekten av de britiske avisenes ensidige kampanje, kan ha vært utslagsgivende for det knappe Brexit-flertallet. Det er ikke bare EU-tilknytningen som har stått på Brexit-avisenes agenda. Det gjelder i høyeste grad også respekten for europeisk lovgivning, også den delen som er forankret i Den europeiske menneskerettskonvensjon. En studie fra analysebyrået Counterpoint viser at 70 – 80 prosent av avisenes dekning av menneskerettigheter er vinklet negativt, særlig del delen som er relatert til innvandringsspørsmål.

Den britiske menneskerettsjuristen Adam Wagner, som leder Rightsinfo, frykter at britenes tilknytning til Menneskerettskonvensjonen kan bli neste mål for de innvandringsfiendtlige euroskeptikerne i pressen.

Men først må også avishusene riste av seg sjokkeffektene fra Brexit. Valgresultatet førte umiddelbart til er børsras for de store medieselskapene. Og reklamebransjen spår sviktende annonseinntekter på flere hundre millioner pund som følge av nedturen i britisk økonomi.

Så spørs det om også avisenes viktigste kapital – troverdigheten – vil bli devaluert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s