Holy shit!

11870733_853401508115690_5123905382359670022_n”Holy shit!” er en replikk som går igjen flere ganger i storfilmen ”Spotlight”, etter hvert som journalistene i The Boston Globe graver fram møkk – lag for lag i den katolske kirken. Filmen, som ble belønnet med Oscar for beste film, byr på en fantastisk og virkelighetsnær beskrivelse av undersøkende journalistikk.

Samtidig forteller den hvor viktig gravejournalistikken er for demokrati og menneskeverd, alle steder hvor den gjennomlyser maktstrukturer og finner svar på utfordringer som er oppgitt eller skjult av myndigheter. Den kritiske, undersøkende journalistikken kjenner ingen grenser. Den avslører kritikkverdige forhold lokalt, så vel som internasjonalt.

Og selv garvede reportere vil noen ganger knapt tro hva de finner. ”Holy shit”, utbrøt reporterne som gransket alle byens kirkebøker og fant ut at 87 katolske prester var skyldig i seksuelle overgrep mot mindreårige. Kirken var full av ”hellig møkk” og hemmelige forlik. Det ble startskuddet til avsløringene som rystet hele den katolske verden.

”Spotlight” er navnet på gravegruppen i The Boston Globe. Til helgen skal filmen om redaksjonens største ”scoop” vises på de norske gravejournalistenes årlige Oscar-galla i Tønsberg. 49 nominerte prosjekter kjemper om den prestisjetunge SKUP-prisen.

Også i år har jeg vært leder av SKUPs prisjury. I vinter har de 7 jurymedlemmene lest seg gjennom 1000 sider av metoderapporter, i tillegg til vedlagte kopier av artikler og innslag.Jeg skal ikke antyde hvilke arbeider som vil bli premiert, men tillater meg likevel å reflektere over noen sider ved status for norsk gravejournalistikk.

Mange er bekymret over at en sliten medieøkonomi setter kvalitetsjournalistikken under press. Det er færre nominasjoner til SKUP i år enn for et år siden. Flertallet av nominasjonene kommer fra de større redaksjonene som tradisjonelt satser på graveprosjekter: NRK, VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen og Dagbladet. Fremdeles er alt for få mellomstore- og mindre lokalaviser representert.

Det er gjennomgående høy og svært jevn kvalitet på prosjektene. Det er vanskelig å kåre vinnere med god margin. Noen prosjekter gransker forhold som ligger langt tilbake i tid. Andre griper inn i vårt høyaktuelle nyhetsbilde. Fortsatt preges arbeidene av at offentlige og private maktutøvere gjør kraftig motstand mot å bli kikket i kortene. Når det kommer til krita er festtalenes innhold om åpenhet og demokrati glemt.

Det er dessverre et særtrekk ved flere av årets metoderapporter at deler av beslutningsprosessene i kommune og stat holdes unna offentlig innsyn. I flere av sakene rapporteres det om møter, eposter og notater som ikke journalføres. Dette er en alvorlig utvikling som bør følges nøye.

Flere av metoderapportene handler om personer som opptrer under anonymitet på nettet. Det gjelder kriminell virksomhet på den mørke delen av internett, hatefulle ytringer i sosiale medier og personer som distribuerer eller laster ned barnepornografisk materiale. Norske medier utvikler stadig bedre metode for å avsløre deres identitet. De kan ikke lenger føle seg trygge bak anonyme fasader på internett.

I løpet av årets som er gått siden forrige SKUP-konferanse har mediene også tilkjempet seg innsynsrett på nye områder. NRK fikk omsider medhold i Høyesterett i kravet om innsyn i overvåkningsvideoen som viser de dramatiske minuttene hvor en person dør under pågripelse ved Oslo legevakt. Medarbeiderne i Kommunal Rapport vant også fram i kampen for å få åpnet Skatteetatens aksjonærregister for offentligheten. Dermed har alle medier fått et nytt og særdeles viktig redskap i arbeidet med å sjekke habilitet og avsløre tvilsomme dobbeltroller i samfunnet.

Fra bunken av SKUP-rapporter kan alle landets journalister også lære nye, kreative metoder for å trenge til bunns i saker der maktutøvere lykkes i å hindre offentlig innsyn.

Filmen ”Spotlight” viser med all mulig tydelighet hvor vanskelig det er for journalister og redaktører å bryne seg på lokalsamfunnets etablerte nettverk av personer som besitter makt og myndighet. I så henseende kan Boston ligne på Bergen, hvor Bergens Tidende i høst fikk gjennomgå for å kikke ordføreren og havnedirektøren i kortene. BT fikk smake massiv kritikk for sin undersøkende journalistikk.

I Boston var det den modige og nyansatte redaktøren Marty Baron som utfordret den mektige katolske menigheten. Byron er i dag sjefredaktør i en annen legendarisk avis, The Washington Post, hvor Ben Bradlee i sin tid var ansvarlig for Watergate-avsløringen. Men journalist-kult-filmen ”Alle presidentens menn” når ikke opp til ”Spotlight”s realistiske beskrivelser av undersøkende journalistikk.

Paradoksalt nok skildrer den nye filmen de lunkne holdningene til The Globes erfarne nyhetsredaktør, Ben Bradlee jr. (!), som ikke helt får seg til å tro at det kan ligge noe i tipsene. Påstandene er servert til avisen tidligere, men redaksjonen har raskt lagt dem vekk og ikke brukt nevneverdige ressurser for å sjekke dem ut på en ordentlig måte.

Jeg har sett det før – i flere redaksjoner. Tips legges vekk fordi de virker usannsynlige og krever ressurser for oppfølging. Det minner meg om hvor viktig det er at journalistene ikke gir opp og følger sakene helt i mål. Dessverre inneholder også årets SKUP-bunke eksempler på gode avsløringer som ikke er fulgt opp på tilstrekkelig vis.

Det er nå ikke lenger bare leserne som merker at medienes ressurser til undersøkende journalistikk er blitt svekket. I en av metoderapportene gjengis også kildenes reaksjon på dette:

”Stadig oftere opplever vi en sorg hos kilder over at journalister får stadig hardere leveringspress og kortere tid på å sette seg grundig inn i saker – eller ta samtaler som ikke skal resultere i en sak etterpå”, skriver journalistene bak rapporten.

Siri Gedde Dahl  – prisbelønt journalist og leder av Pressens Offentlighetsutvalg – skriver i en kronikk på nrk.ytring at viktig avslørende journalistikk ikke er noe man skaper med venstrehånden i forbifarten. De sentrale innsatsfaktorene er tid og engasjement. Begge deler er på vikende front i en medieøkonomi i krise.

”Det er skremmende få journalister som dekker landets hovedstad – med et budsjett på 65 milliarder kroner, inkludert investeringer på ti milliarder, 53 000 ansatte og ansvaret for 650 000 innbyggere”, skriver Gedde Dahl.

Regjeringssjefen i Oslo, Raymond Johansen, delte i valgkampen denne bekymringen over at folkevalgte kunne skalte og valte med milliarder uten at noen journalister kikket dem i kortene. Han bør nå være tilfreds med at VG avslørte den forurensende kommunale ”panserbilen” som frakter ham rundt i Oslo på piggdekk. Å avdekke forskjeller mellom liv og lære i politikken er en av pressens aller mest galante oppgaver.

Noen setter sin lit til at statsfinansiert gravejournalistikk, f. eks. i regi av NRK, skal hjelpe mediene til å fylle sin viktige samfunnsrolle. Andre mediehus forsøker å løse oppdraget ved å dele ut gravestipend til journalistene. Det er et stort paradoks at undersøkende journalistikk skal drives for stipendmidler mens man har penger nok til å dekke realityshow, siste nytt fra markedet for swinger-sex og beskrive elegante damerumper.

Redaktørhelten fra The Boston Globe, Marty Baron, frykter at leserne vil forlate de tradisjonsrike mediehus hvis redaksjonene ikke holder fast ved sin samfunnsrolle.  ”Egentlig er vi alle blitt nyhetsbyråer, og vi har så mange oppgaver som vi ikke hadde tidligere. Sosiale medier, video, podcast. En enorm arbeidsmengde som distraherer oss bort fra kjerneansvaret”, sier Byron.

Sjefredaktøren i The Washington Post sier til World Editors Forum at det er medias egen feil hvis innholdet blir oppfattet som en alminnelig og ubetydelig handelsvare. Det som kjennetegner journalistikk er at vi graver dypere ned og ikke bare på overflaten. Ikke bare i lange, undersøkende artikler, men at vi forsøker å trenge dypere ned hver eneste dag. Det er det leserne forventer av oss, mener Marty Baron.

”Holy shit!”. Hvor enig jeg er med ham.

 

PS. De 49 metoderapportene til SKUP (Stifelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) kan du lese her.

One thought on “Holy shit!

  1. Innertier! Hvis all underholdningen fortrenger pressens samfunnsmandat på den gravende enden av skalaen, begås det rituelt harakiri. Og, selvmord bør ikke dekfinansieres over skattesedlene som pressestøtte…!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s