Bildet av terror

Et blodig og støvete ansikt stirrer spørrende mot fotografen. I sjokk. Blusen og den gule jakken er nesten blåst av overkroppen hennes, i den kraftfulle trykkbølgen fra selvmordsbomben på Zaventem-flyplassen i Brussel.

Sekunder etter terrorangrepet har den georgiske journalisten Ketevan Kardeva delt denne skjebnen med resten av verden. Hennes journalistiske instinkt fikk henne til å dokumentere et grufullt syn fremfor å tenke på egen sikkerhet.

Slik dekkes terrorangrep i verden i dag. Raskere og raskere. Et annet sted denne påsken, ved en støvete fotball-arena i Irak, gjør mobiltelefonen videoopptak når et ungt fotball-lag skal motta mesterskapspokalen. Kameraet fanger selvmordsbomberens grufulle handling..

Terroranslagene setter journalister og redaktører på store presseetiske prøvelser. Det er journalistikk i realtid, hvor vanskelige faglige og etiske beslutninger må tas på ekstremt kort tid. Det meste av den umiddelbare rapporteringen skjer uten slike vurderinger, gjennom sosiale medier.

Vi er snart der hvor vi nesten kan forvente at scenene fra et terrorangrep kan bli streamet LIVE.

Denne gangen gikk det bare et kvarter fra den første eksplosjonen, til jeg via Sky News kunne følge de dramatiske scenene fra evakueringen av flyplassbygningen. En reporter som tilfeldigvis befant seg i avgangshallen, kunne sende direkte fra sin mobiltelefon. Dette kan alle gjøre i dag.

Det er et viktig spørsmål hvordan ny teknologi påvirker terrorens psykologi. Ikke bare respekten overfor ofrene og deres pårørende. Men også hvordan pressedekningen tjener terrorens formål – å skape og spre frykt og å forsterke motsetningene i vestlige samfunn. Her spiller de sosiale mediene en stadig sterkere rolle.

Det handler om å etablere presseetiske standarder for å hindre uønsket sensasjonsfokus og dramaturgi som bygger opp under terrorens hensikter. Det handler også om å unngå ord og uttrykk som stigmatiserer spesielle grupper og avler hatefulle ytringer. Eller som fremstiller kriminelle terrorister som ”mesterhjerner” eller beskriver metodene deres som spesielt ”sofistikerte” eller ”profesjonelle”. De er bare simple og feige.

Derfor misliker jeg også så sterkt at ledende norske medier fortsetter å rapportere om Den islamske staten IS. Som flere eksperter, bl.a. historieprofessor Juan Cole, påpeker: Det er ingen stat og den er heller ikke islamsk. Cole mener at terroristene har manipulert vestlige medier til å snakke om IS.

– Se for deg at noen kjeltringer okkuperer et par landsbyer i Mexico, og utroper området til ”Vatikanet”. Ville mediene da ha rapportert om terrorhandlinger hvor 39 var drept, 200 skadet, som utført av ”Vatikan-staten”, spør Cole i en artikkel hvor han lister opp ti måter som media ikke bør bruke i omtalen av muslimer.

En sjettedel av menneskene på jorden er muslimer. Terroristene må ikke omtales som islamister. Dette uttrykket skal brukes i forhold til idealer og verdier knyttet til islam. Ikke til kriminalitet og terror.

Etter angrepene i Brussel merker jeg meg at vestlige ledere – og folk i Midt-Østen – nesten uten unntak snakker om ”Daesh” eller ”ISIL” og ”ISIS”. Kanksje er det på tide at norske medieledere som Thor Gjermund Eriksen, Torry Pedersen, Espen Egil Hansen, Olav T. Sandnes, John Arne Markussen og Pål Bjerketvedt forklarer offentlig hvorfor de foretrekker å omtale terrororganisasjonen som Den islamske stat (IS)?

Det er gått nesten fem år siden norske medier ble satt på en alvorlig prøve etter et omfattende terrorangrep. Den presseetiske utfordringen i forhold til ofrene og deres pårørende ble stort sett mestret. Angrepet ble utført av en høyreekstrem, men de første meldingene gikk likevel ut på at muslimske terrorister kunne stå bak.

Historien ble til en leksjon i behovet for nøktern, faktabasert rapportering i dekningens første fase. Samt i nødvendigheten av å innta en kritisk rolle ved gjengivelsen av alle uttalelser fra såkalte ”eksperter”. Etter angrepene i Paris og Brussel er dette sterkt poengtert av bl.a. stiftelsen Ethical Journalism Network, som arbeider globalt for å styrke bevisstheten rundt pressefrihet og presseetikk.

Få sekunder etter at bombene gikk av på Zaventem-flyplassen, ”eksploderte” også trafikken i sosiale medier. Nyhetsmedier over hele verden startet jakten på vitnesbyrd og bilder. Vitnene ble kontaktet via sosiale medier, de også. På den måten fikk medienes brukere innsyn i en eldgammel journalistisk metode – ”The Death Knock”. Men i dag slipper reporterne å banke på døren hos de som er rammet for å sikre seg dokumentasjon i form av bilder og intervjuer. Bildene av de døde ligger på Facebook.

Like fullt er behovet for presseetiske regler kanskje større enn noensinne. Redaktørene er skjøvet i bakgrunnen. Alle – også journalistene – kan rapportere LIVE. Det er viktig å være klar over at presseetiske publiseringsstandarder også bidrar til å sette grenser for folk flest.

Kanskje er det et behov for å se over Vær Varsom-plakaten en gang til med tanke på hastighet, muligheter og begrensninger i sosiale medier.