Fremtidens kvalitetsjournalistikk – hvem skal finansiere den?

For andre gang i livet holdt jeg i går foredrag for Rotary (ikke selv medlem). Første gang for 15 år siden om mediebransjens eventyrlige fremvekst. Denne gang fikk pipen en annen lyd. Her er hva jeg faktisk sa:

 

Glassjenta 2

BESTSELGER: Historien om Ida solgte 250 digitale abonnement i løpet av et døgn.

Det finnes bare et svar på dette spørsmålet og det er tredelt: Det er brukerne. Det er annonsørene. Og det er Staten.

Jeg skal komme tilbake til disse finansieringskildene, men la meg først få komme med en beskrivelse av den virkelighet som medie-Norge befinner seg i. Det kan være greit å ta utgangspunkt i opplags- og lesertallene som ble presentert i forrige uke, og i årsregnskapene til de store mediekonsernene som ble presentert i februar.

SCHIBSTED 2015: De norske mediehusenes omsetning falt med 500 millioner kroner (9%). Resultatnedgangen var verre (23%). Det ble verre utover året. Abonnementsavisenes annonseinntekter falt med 20 prosent i fjerde kvartal. I VG falt også inntektene fra digital annonseinntekter i fjerde kvartal (16%). Løssalgsavisens opplag falt med 18 prosent til et årsgjennomsnitt på 112 000 eksemplarer. Mediehusenes verdi i Schibsted Norge ble nedskrevet med 465 millioner.

AMEDIA 2015: Inntektene fra 64 lokalaviser krympet med 537 millioner kroner (11,4%), men kraftige kostnadskutt gjorde at driftsresultatet ble bedre enn på lenge (267 millioner). Totalomsetningen falt med 11,4 %. De samlede annonseinntektene med 9, 2 prosent ( 12,2% papir og 3,2% vekst digitalt). Opplagstallet falt med 6,6 prosent, men inntektene fra opplaget med bare 3,5 prosent. Amedia har nå over 400 000 brukere innlogget i AiD, men det er uvisst hvor mange av dem som er aktive digitale brukere. Pr. mars i år har 39 av mediehusene vekst i antall brukere sammenlignet med 12 måneder tidligere.
Salget av Amedia til Sparebankstiftelsen vekker nytt håp hos redaktører og tillitsvalgte om bedre rammevilkår for journalistikk i fremtiden. De tar feil. Også Amedia-avisene går tøffere tider i møte og må fortsette å kutte kostnader.
POLARIS 2015: Her gikk det noe bedre enn i de andre aviskonsernene, men også her gikk inntektene ned med 76 millioner i løpet av fjoråret. De samlede annonseinntektene gikk ned med 6 prosent, men konsernet klarte hele 12 prosent vekst i de digitale annonseinntektene. I polaris vokser imidlertid de samlede brukerinntektene med et par prosent i løpet av året. Men også her ser det ut til at bildet forverrer seg mot slutten av året. Polaris så seg nødt til å skrive med verdiene av sine mediehus i Møre og Romsdal med 100 millioner.

MBLs LESER og OPPLAGSTALL 2015: Det siste året falt totalopplaget med 8,5 prosent. Ukepressens opplag falt med 6,2 prosent. Avisenes totalopplag er nå på 1,9 milliarder eksemplarer. 63 prosent av dette er komplettabonnement (papir+digital), bare 29 prosent er rene pairabonnement og bare 8 prosent rene digitale abonnement. Den digitale transformasjonen går fortsatt ganske langsomt, selv i et land som Norge. Men i mediebransjen oppleves endringene som raskere enn noensinne.

Jo bredere og mer mainstream media, desto sterkere følger får transformasjonen. VG gikk ned hele 25 000 eksemplarer i opplag i fjor. Dagbladet går fortsatt kraftig tilbake og nærmer seg 50 000 i opplag. For de fleste avisene beregnes opplaget nå i samlet papir- og digitalopplag. Bortsett fra VG som nå har 77 000 betalende kunder på sin Plusstjeneste.

Klassekampen og Vårt Land fremstår igjen som opplagsvinnere. Men begge disse avisene mottar over 40 millioner kroner i direkte statsstøtte. Klassekampen subsidieres med over 2000 kroner i året for hver eneste abonnement. Opplaget økte med 2400 eksemplarer (12,4%) til imponerende 21 000 i fjor. Digitalt er imidlertid avisen en katastrofe.

«Utrolig hvordan de mest gudstro vil berike seg på sin nestes bekostning»

Vårt Land forsøkte seg med et lønnsømt opplagstriks i fjor. Alle weekendabonnentene, som avisen har svært mange av, fikk tilbud om å tegne digitalabonnemnet for resten av uken for bare 10 kroner. Dette bidro sterkt til å øke digitalopplaget med 3815 abonnenter. Trikset kan utløse flere støttemillioner fra Staten, dersom det blir godkjent. Det er utrolig hvordan de mest gudstro blant oss ønsker å berike seg på sin nestes bekostning. For det er jo det som skjer. Den samlede støtten blir ikke større.

For regionavisene i Schibsted Norge falt opplagene med mellom 4 og 5 prosent i fjor. Lokalavisene faller minst i opplag – 2,5 prosent.

Også lesertallene viser en sterkt fallende tendens for de fleste mediehus i 2015. Dette er alvorlig, ettersom lesertallet ofte er grunnlaget for annonseringen og ikke minst annonseprisene.

Det er dessuten tvil om opplags- og lesertallenes kvalitet. Rent metodisk er det svært komplisert å beregne samlede tall for bruken av medieinnhold på papir og ulike digitale plattformer.

«39 prosent av Norges befolkning leser avisen på mobiltelefonen»

Målingene viser imidlertid at 53 prosent av Norges befolkning fortsatt leser avis på papir. Ca. 60 prosent av oss leser nettaviser. Hele 39 prosent av Norges befolkning leser nå aviser på mobilen.

Ja, nettopp på mobilen. Mobilen er den eneste mediekanalen som kan vise til sterkt vekst akkurat nå. En avis som f. eks. Fedrelandsvennen kan vise til 50 prosent vekst i mobiltrafikken i løpet av fjoråret. Andre store regionaviser har vekst på mellom 10 og 15 prosent. Lesningen via PC og på brett går ned mange steder.

Formatet blir altså mindre og mindre, men det blir jammen innstektsstrømmene også. Det er svært krevende å få fart på inntektene fra brukere og annonsører på mobilen.

«Google og Facebook er den største utfordringen for norske mediehus»

Den aller største utfordringen for de norske mediehusene kommer nå fra de svært globale aktørene Google og Facebook. De to stikker av med tre –  fire milliarder kroner av den norske annonseomsetningen i år, ca halvparten av hele markedet for avisannonser. Det gjør gigantene uten å produsere en linje eget innhold eller å betale nesten et øre i skatt. Inntektene sluses ut via Irland til skatteparadiser i Karibia.
Både Google og Facebook har ambisjoner om å overta store deler av verdens infrastruktur. De vil inn i telekommunikasjon, bankvirksomhet, bil- og transport, handel og ulike maktstrukturer i samfunnet. De vil forvalte menneskenes personlige historie og deres sikkerhet.

De to gigantenes enorme popularitet representerer en like stor utfordring for de fleste europeiske land, og EU sliter med å kontrollere deres virksomhet. Samtidig forsøker både Facebook og Google å kjøpe seg avlat gjennom etableringen av fond for journalistikk og innovasjon i mediebransjen for en relativt billig penge. I Storbritannia inngikk Google nylig et forlik med regjeringen om å betale 130 millioner pund i skatt for de siste ti årene. I følge avisa The Guardian slapp Google dermed unna en skatteregning på til sammen 20 milliarder kroner. Skattesatsen ble beregnet til 2,77 prosent.

Facebook inviterte i forrige måned 65 av Skandinavias fremste ledere for digitale medier til London for en introduksjon av deres nye plattform for innholdspublisering, Facebook Instant Articles. Denne plattformen vil om få uker bli åpnet for alle mediehus, bloggere osv. som ønsker å dele innhold med Facebookbrukere. Teknologien er revolusjonerende ettersom brukerne kan bevege seg nærmest sømløst mellom artikler fra ulike leverandører og nedlastningstiden vil oppleves som ti ganger raskere enn på dagens sider.

The Washington Post var først ute med å publisere alt sitt innhold, og kan rapportere om en sterk økning i trafikken. I Norge var Dagbladet først ute og tegnet avtale med Facebook og man har allerede startet med en begrenset publisering av innhold på Instant Articles. Mange mediehus er i tvil om hva de skal gjøre. Facebook er både en venn og en fiende.

En hake ved det hele er at Facebook kan selge annonser på sidene, og ta 30 prosent av inntektene. Men de tillater også Dagbladet å selge annonser på egne saker og ta inn alle inntektene. Problemer er at Facebook tar kontroll over distribusjonen og kan endre vilkårene for inntektsstrømmer som finansierer bl.a. Dagbladets journalistikk.

Det foregår en kamp om definisjonsmakt på internett, hvor det er fare for at mediehusene vil lide samme skjebne som taxinæringen møter i utfordringen fra Uber. Media må velge: Hvor mye av kontrollen skal vi oppgi for å oppnå distribusjonsgevinsten?
80 prosent av alle nordmenn har en Facebook-konto. 74 prosent av befolkningen bruker den hver dag. Den er ikke uvanlig at brukerne er inne og sjekker på mobilen 15-20 ganger i døgnet.

Det er ventet at smarttelefoner tas i bruk av 80 prosent av jordens befolkning innen 2020, og bli den viktigste kanalen for alle nyheter, informasjon og underholdning. Media handler ikke lenger om aviser, radio og fjernsyn. Alt smelter sammen og vil i større grad bli presentert på mobilen. Mengden av video-innhold eksploderer, både når det gjelder opplasting via mobilen og som direkte formidling. Facebook leverer 8 milliarder visninger via YouTube daglig.

«The end of the News as we know it. How Facebook swallowed Journalism”

Norske redaksjoner kan ikke stikke hodet i sanden og late som at denne bølgen ikke slår inn over oss. Redaksjonene har ikke annet valg enn å delta i delingen av innhold via sosiale medier, men det er viktig å tenke gjennom hvordan og i hvilket omfang man gjør dette.

Det er også en fare for at redaksjonene avgir suverenitet til Facebook, som forbeholder retten til å bestemme hva som ikke kan publiseres gjennom deres nettverk. Innhold som faller utenfor deres kodeks risikerer å bli slettet fra nettet. Facebook har foreløpig ikke gitt noen gode svar på hvordan dette skal løses i f. eks. Instant Articles.

Emily Bell – direktør for Tow-senteret Columbia University – formulerte i forrige uke medienes dilemma på en ganske treffende måte under et foredrag som hun holdt på Universitetet i Cambridge. Facebook is eating the world, sa hun. Foredraget hadde tittelen «The end of the News as we know it. How Facebook swallowed Journalism”.

Det er altså noe dramatisk som skjer med hele medielandskapet. Vår økosystem for nyheter har gjennomlevd større forandringer de siste fem årene enn gjennom 500 år før dette. Og det fortjener en større debatt om hvordan utviklingen påvirker selve demokratiet.

Det blir stadig mer vanlig å forholde seg til enkeltsaker som formidles via sosiale medier og ikke til redaksjoner og redaktører som forvalter kjente merkevarer. 40 prosent av amerikanerne anser nå Facebook som en viktig kilde til nyheter. Det kan føre til at mediemangfoldet som er møysommelig bygget opp i mange europeiske land forsvinner med et slag. Og at anti-trust-lovgivningen som er bygget opp i USA blir meningsløs.

Det er mange positive sider ved Facebook og Google, når det gjelder kontakt mellom mennesker og kommunikasjon, og når det gjelder spredning av kunnskap og informasjon. De sosiale mediene hjelper journalistene til å gjøre en bedre jobb. Men gigantenes makt innebærer også en stor risiko: Vi overlater i realiteten kontrollen med våre offentlige og private liv til en håndfull personer som ikke er valgt gjennom demokratiske prosesser, og som må stå til ansvar for sine beslutninger. Derfor trengs det også reguleringstiltak som sikrer at alle mennesker gis lik tilgang til muligheter og tjenester.

Etter hvert som de sosiale mediene overtar kontrollen, blir det å publisere nyheter stadig mindre lønnsomt. God journalistikk kan, tragisk nok, ende opp som en kostnad som det ikke finnes dekning for. Mediene må konsentrere seg om journalistikk som er bærekraftig, det vil si at den genererer klikk – annonsebærende trafikk på internett. Vi ser allerede hvordan kritikken forsvinner fra spaltene. Kritikk av film, bøker, teater og kunst blir borte og overlates til bloggsfæren. Et kulturelt tap for vårt samfunn.

«Brukerdata er blitt en hard valuta i vårt nye medielandskap»

Brukerdata er blitt en hard valuta i vårt nye medielandskap. Informasjon om vår adferd på nettet, hva vi liker å lese, når og hvor. Datafangsten skaper grunnlag for mer skreddersøm av innholdet som kommer til vår skjerm. Det er ikke lenger redaktøren som prioriterer sakene og styrer strømmen av innholdet som kommer din vei. Alt som publiseres på Facebook styres av algoritmer som noen i California har herredømme over. Allerede i dag finnes det norske nettaviser som leverer nyheter på din mobil etter hva slags preferanser du har for ulike typer innhold. Og det skjer uten innsats fra noe menneskelig hode.

Samtidig bygges det roboter for å erstatte journalister i redaksjonene. For et år siden var det en robot som for første gang skrev nyheten om et jordskjelv i Los Angeles Times. Roboter skriver allerede referater fra fotballkamper i Sverige. I Norsk Telegrambyrå i Oslo arbeides det på spreng for å utvikle roboter som kan formidle viktig informasjon til Norges befolkning.

For journalister som meg, som er opplært til å vurdere hva som er viktig eller interessant for folk å vite noe om, kan dette fortone seg noe merkelig. Så det er heller ikke så lett å si hva slags journalistikk det er vi i fremtiden skal finansiere.

Kampen mot adblockers – som å betale beskyttelsespenger til mafiaen

Journalistikk må fortsatt finansieres av annonsører som vil opptre på den felles markedsplassen for informasjon og tjenester som media representerer. Men bransjen utfordres nå av krefter som vil stenge annonsene ute gjennom såkalte adblockers – annonseblokkeringssystemer. Dette er teknologi som først oppsto blant brukere av dataspill som opplevde at prangende annonser tok strømkapasitet og hastighet fra PCer, lesebrett og mobiltelefoner.

Adblockers har foreløpig ikke fått veldig stort gjennomslag i Norge, men i Storbritannia forventer man en brukerandel på bortimot 30 prosent i løpet av kort tid. En større mobiloperatør vil selge mobiltelefoner hvor denne funksjonen ligger innebygget. I Apples nyeste operativsystem lar den seg opprette ved bare noen få klikk.

Media forsøker å motarbeide denne trenden ved å appellere til brukerne om å la det være. Ellers vil det gå ut over innholdet. Noen medier, f. eks. i Tyskland, har forsøkt å stenge brukere av annonseblokkere ute fra sine nettsteder. Mange har liten tro på at dette vil virke. Mottiltaket som ser ut til å ha størst effekt er å utvikle nye annsonseformater som skaper mindre uro hos brukerne og som ikke stjeler så mye av visningskapasiteten. Dette fører til at nettsteder hvitvaskes og unntas fra annonseblokkeringen. Enkelte aktører tar også betalt for slik hvitvasking, som om det var beskyttelsespenger til mafiaen.

Gjennom å publisere på Facebook Instant Articles så unngår man oppmerksomheten fra annonseblokkerne. Den samme effekten kan oppnås gjennom abonnement eller medlemsskap.

Et annet utviklingstrekk i annonsemarkedet er den økende bruken av datastyrt markedsføring, programmatisk annonsering, i store innholdsnettverk. Man kjøper et antall visninger, gjerne målrettet, på annonsebørser og plasseringen av annonsene skjer automatisk. Det ventes at dette markedet vil vokse raskt og fordobles i løpet av et år.

Her blir konkurransen fra nettverk som Google og Facebook knallhard, og det er derfor helt nødvendig at aktørene i det norske markedet søker sammen og tilbyr nye, grensesprengende løsninger.

Kanskje vil leserne redde redaktørene fra dødssynden ¨- innholdsmarkedsføring?

Hittil har mye av markedsføringen på nettet dreid seg om såkalte display-annonser, plakater på nettsider, bannerannonser, men dette er ikke lenger så populært. Nå skal det handle om såkalt innholdsmarkedsføring – annonsørinnhold – reklame forkledd som journalistikk. Eller: Egentlig er det jo ikke journalistikk, det er bare tekst som til forveksling er lik nyhetsartikler.

Utbredelsen av annonseblokkere fremmer denne formen for markedsføring, ettersom annonseblokkerne ikke oppdager tekstlik reklame.

Dette er en utvikling som utfordrer medienes redaksjonelle uavhengighet, integritet og troverdighet. Redaktører og journalister sliter med å holde reklamen klart og tydelig adskilt fra det redaksjonelle innholdet. Et forsvarsverk mot sammenblanding av journalistikk og reklame som det har tatt 100 år å bygge opp er i ferd med å rase sammen. Redaktørene sier at de ikke ser andre valg for å sikre finansieringen av journalistikk enn å tillate at grensene flyttes. Jeg vet ikke, men det kan faktisk hende at brukerne – leserne – vil redde dem fra denne dødssynden gjennom å ta tydelig avstand fra denne type lureri. Det samme gjelder medias utnyttelse av personopplysninger for å kunne gjøre reklamen enda mer målrettet.

Ja, det er altså brukerne, som sitter med nøkkelen til finansieringen av fremtidens kvalitetsjournalistikk. Uten brukerbetaling kan man faktisk ikke forvente særlig mye kvalitet. Problemet er bare at det alltid vil finnes mer enn nok av gratis innhold å forsyne seg av på nettet. Dermed blir det også avgjørende viktig for media å holde seg med en høy kvalitativ standard på det redaksjonelle innholdet.

Historien om «Ida» solgte 250 digitale abonnementer på en dag i Stavanger Aftenblad

Vi ser nå flere eksempler på at det nytter å ta seg betalt for kvalitetsjournalistikk. Regionavisene har f. eks. maktet å stabilisere den negative opplagsutviklingen gjennom digitale abonnementsalg. I fjor ble det til sammen solgt 1, 3 millioner digitale abonnementer fra norske mediehus, mange av dem til personer som aldri tidligere har abonnert på noen avis. Denne vinteren selger regionavisene flere digitale abonnementer enn de mottar stoppordre på papiraviser.

Den positive salgstrenden skyldes at mediene nå i større grad stenger sine nettsider mot brukerbetaling. I Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende, som jeg kjenner godt, blir nå bortimot halvparten av sakene på førstesiden lukket for betaling, og dette genererer virkelig nysalg.

Vi ser også hvordan enkelte satsinger på kvalitetsjournalistikk fører til direkte abonnementssalg. For noen uker siden presenterte Aftenbladet den rystende barnevernshistorien til Glassjenta «Ida» over 64 sider i en lørdagsutgave og på nettet. Satsingen har hittil generert et betydelig antall nysalg, 250 salg allerede første publiseringsdagen. Historien om «Ida» ble også presentert i samarbeidende regionaviser, f. eks. Bergens Tidende. Også her genererte satsingen nysalg, nå av Bergens Tidende. Dette viser med all mulig tydelighet behovet for å samarbeide på tvers både kommersielt og redaksjonelt.

Aftenposten har satset på en egen metermodell for brukerbetaling, hvor et begrenset antall artikler kan leses hver måned før det kreves betaling for abonnement. VG+ har fått et betalt opplag på 77 000 brukere og har dermed blitt en av Norges største aviser. Prisnivået på pairabonnement og løssalg er nå skrudd opp til faretruende høye nivåer, mens nettløsningene er langt billigere. Etter hvert håper mediehusene å kunne skru prisene opp her også. Men først skal det bygges opp bærekraftige volum.

Felles innlogging og mulighet for sømløst kjøp av enkeltartikler blir en nødvendighet

En helt nødvendig forutsetning er et felles innloggingssystem, og svært enkle betalingsløsninger. Schibsted har utviklet SPID, Amedia har AiD og Dagbladet satset på DBID. Nå må disse aktørene finne sammen og etablere et felles innloggingssystem som gjør at brukerne kan bevege seg sømløst mellom mediene og betale med et enkelt klikk uavhengig av hvor man er registrert. Mediebedriftenes Landsforening har allerede tatt initiativet til et prosjekt som utreder dette.

Stadig flere av oss nøyer seg ikke lenger med å bruke en kilde for å bli oppdatert på nyhetene. Ved hjelp av sosiale medier og på annen måte hopper vi rundt mellom saker fra ulike leverandører etter hvor spennende vi synes det virker. Vi forbruker enkeltartikler, men bransjen tilbyr ingen Spotify-løsning for et slikt bruksmønster og vi irriteres hver gang vi avkreves innlogging og abonnement eller dagspass for å lese.

Dette er det nå på tide at bransjen nå finner en løsning for. I fremtiden vil brukerne forvente å kunne gå sømløst mellom mediehusene. Nederlandske «Blendle», som ble startet for et par år siden, ser ut til å ha funnet en populær løsning på dette. Selskapet ble i fjor kjøpt opp av Axel Springer-konsernet og har nå 650 000 aktive brukere i Nederland og Tyskland. I år skal produktet introduseres på det amerikanske markedet.

Det er mange undersøkelser som bekrefter at betalingsviljen blant brukerne, særlig de unge, er ganske stor bare det blir enkelt nok å betale. Jeg har derfor god tro på at leserne kan ta en større del av finansieringen av kvalitetsjournalistikken i fremtiden.

Men det kommer ennå til å ta tid før vi kommer over den digitale transformasjonens smertefulle terskel og får oppleve ny bærekraft på egen kjøl. I noen år vil vi være sårbare og svært avhengige av de rammevilkår som Staten stiller opp med. Så mediehusene er de nærmeste årene fortsatt avhengige av å effektivisere og kutte kostnader.

Når gravejournalistikk blir unntaket snarere enn regelen, og makta får rå i fred og ro

Hittil har omstillingene kostet mer enn et tusentall journaliststillinger i norske mediehus. I vinter kuttes det igjen i redaksjonene til VG og Bergens Tidende. Sistnevnte redaksjon har vært en av de viktigste leverandørene av viktig granskende journalistikk de senere år, og er en tradisjonsrik alternativ og vestnorsk stemme i det norske medielandskapet. I løpet av de siste årene vil redaksjonen være halvert i antall medarbeidere. Det sier seg selv at dette får konsekvenser både når det gjelder bredden i stofftilfang og for løsningen av selve samfunnsoppdraget.

Det hersker liten tvil om at den kritiske og undersøkende journalistikken i Norge er satt under et kraftig press. Jeg leder juryen til SKUP, Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, og vi opplever i år en tydelig nedgang i antall nominerte arbeider. 49 i år mot 64 i fjor. Selv om kvaliteten på de beste arbeidene ikke er dårligere, så går de sviktende ressursene ut over bredden og det færre redaksjoner som markerer seg.

Flere redaksjoner har nå etablert ordninger med såkalte gravestipend. Medarbeiderne må altså søke spesifikt om å få bedrive undersøkende journalistikk. Det er ikke lenger noe som dyrkes i bredden og får kjennetegne all journalistikk. Mye av gravingen finansieres også av eksterne fond, f. eks. Fritt Ord som i år deler ut 30 millioner kroner til ulike prosjekter. Noen kommentatorer har allerede erklært dette slaget for tapt i mediehusene, og gått inn for at staten heretter må finansiere enkeltstående journalistiske prosjekter ettersom mediehusene ikke har løftekraft.

Det er et stort paradoks at man kan lede byrådsregjeringen (eller hva det nå heter) i Oslo, uten at mer enn et par journalister kikker en i kortene. På landets største arbeidsplass hvor Raymond & Co helt uforstyrret får skalte og valte med over 60 milliarder kroner i året.

 NRK den godlynte elefanten i landskapet- med lisens til å drepe private nettaviser

Men i det norske medielandskapet er det en stor elefant som gresser fornøyd omkring i fred og ro, og uten de samme kravene til effektivisering. NRK får tilført over fem milliarder kroner årlig før det er produsert et eneste program eller skrevet en eneste artikkel på nettet. Hvis lokale og regionale mediehus nå skal ta betalt for sitt innhold på nettet oppleves det som konkurransevridende at NRKs egen nettavis skal være gratis, finansiert av tvungen lisensbetaling.

NRK sysselsetter mer enn hver femte journalist her i landet, og har det siste tiåret hatt en formidabel vekst i sine inntekter, langt sterkere enn inflasjonen og de statlige kringkasterne i våre naboland.

Rammene for NRKs virksomhet må derfor moderniseres, og NRK vil etter alt å dømme bli  pålagt et selvstendig ansvar for at deres virksomhet ikke går ut over mangfoldet i medie-Norge. NRK-plakaten vil bli skrotet og i løpet av året vil Regjeringen komme med forslag om hvordan NRK skal finansieres i et lengere perspektiv. Det kan bli snakk om å innføre en særskilt medieskatt i Norge. Mange politikere er også innstilt på å gi mer statlig støtte til TV2 og til norske lokalaviser.

Jeg synes Statens rolle i medielandskapet blir mer og mer interessant – og viktigere og viktigere. Fra 1. mars er det nå innført null moms på digitale nyhetsmedier. Her blir Norge det første land i Europa som får et plattformnøytralt nullmomsregime for medier. I tillegg kommer den direkte pressestøtten på over 300 millioner, og hvor noen få meningsaktører stikker av med storparten. Så er det finansieringen av allmennkringkasterne..

Noen vil stille seg spørsmålet om hvor stor rolle Staten egentlig skal spille i mediesamfunnet? Har vi fortsatt behov for allmennkringkastere, som pøser ut milliarder på rådyre sportsrettigheter og reality-underholdning. Vil ikke Facebook og Google, Netflix og sportskanaler kunne ivareta allmennhetens interesser? Kanskje burde til og med NRK delprivatiseres?

Jeg tror disse spørsmålene vil få en mer sentral rolle i mediedebatten i årene som kommer.

Akkurat nå er det krig, krise og kaos som råder i medielandskapet. Ord som vanligvis sitter ganske løst i journalistenes tastaturer, men som få medieledere er villig til å bruke om dagens situasjon. Men det er en krise nå, og det eksisterer en grense for når mediene må erkjenne at man ikke makter å løse sitt samfunnsoppdrag uten tilførsel av mer oksygen.. Trygve Hegnar mener at krisen er selvforskyldt gjennom at mediene for lang tid tilbake begynte å legge ut stoffet gratis på nettet. Men det er ikke så enkelt. De globale aktørene er den største utfordringen. Uten byggingen av stor digital trafikk, ville våre viktigste nasjonale medier vært i en enda mer håpløs situasjon idag.

Nå gjelder det å utvikle og teste ut nye forretningsmodeller, samtidig som vi tar vare på vår desidert viktigste egenkapital: Den redaksjonelle uavhengigheten, vår presseetikk og evnen til å avsløre de mest kritikkverdige forhold i samfunnet.

 

 

2 thoughts on “Fremtidens kvalitetsjournalistikk – hvem skal finansiere den?

  1. Staten har ikke penger, det er folket som eier staten og statens penger, ikke omvendt. De betaler for å lese aviser, og jeg syns det holder. Innfør mva på alle mediatjenester som omsettes, trekk statsstøtten til pressen. Det er ufattelig at media og BO faktisk tror at ransliknende og sleipe finansieringsmodeller tror det sikrer en fri og uavhengis presse. De har kanskje fått en viss frihet overfor leserne, men logrer og pistrer overfor staten.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s