La det svinge, Linda!

SWING IT MINISTER`N: Linda Hofstad Helleland bør sende ut noen signaler om hvordan hun mener at det nye momsregimet skal sikre mediemangfold i Norge.  Foto: HARALD HENDEN

SWING IT MINISTER`N: Linda Hofstad Helleland bør sende ut noen signaler om hvordan hun mener at det nye momsregimet skal sikre mediemangfold i Norge.
Foto: HARALD HENDEN

Vår nye kulturminister Linda Hofstad Helleland kunne innkassere en stor seier i pressens øyne allerede før hun var blitt varm i trøya: Som første nasjon i Europa kan Norge fra 1. mars innføre momsfritak for digitale nyhetstjenester.

– Jeg er stolt, sa Linda på det hun kalte «en stor dag for norske medier og mediebrukere». Reformen skal rede grunnen for mer innovasjon og styrke forretningsmodellene i norsk mediebransje.

Men det er noen store skår i gleden. Fritaket skal ikke gjelde fagpressen, som i stigende grad bidrar til vårt store nyhetsbilde. Og det skal ikke gjelde salg av enkeltartikler, som kan utvikle seg til å bli en mønstergyldig affære i vårt fremtidige konsum av samfunnsnyttig informasjon og nyheter. Dessuten kan regelverket komme til å begrense mediehusenes mulighet for å dele opp innholdet i spiselige porsjoner som er tilpasset din smak.

Det er nå opp til byråkratene i Skattedirektoratet å utforme forslag til detaljert regelverk for momsfritaket. Regelverket må være innenfor rammen av Regjeringens notifikasjon og ESAs godkjennelse, hvor utgangspunktet er at fritaket omfatter «tjenester som inneholder en bred dekning av nyhets- og aktualitetsstoff som er rettet mot allmenheten».

Her vil man selvsagt stå overfor et ikke ubetydelig avgrensningsproblem. Det er nå viktig at avgrensningen ikke struper mediemangfoldet som reformen søker å bevare, enn si videreutvikle.

For det norske mediemangfoldet, som er grunnleggende for vårt velfungerende demokrati, består egentlig av mange små biter – alt fra bøker, ukeblader, fagpresse, blogger, dagspresse, små lokalaviser, radio- og tv-kanaler, allmennkringkastere. Alt dette bidrar til at vi har en åpen og opplyst offentlig samtale, slik Grunnloven forutsetter at myndighetene tilrettelegger. Alt dette bidrar til at vi kan bevare vårt språk og kulturelle identitet. Å avgrense noe av dette er i seg selv et demokratisk problem, hvis man ser det fra et prinsipielt ståsted.

Likevel er det altså dette Skattedirektoratet nå skal gjøre. Direktoratets høringsnotat er møtt med unisone advarsler fra en samstemt mediebransje, som frykter at reglene vil bremse fremtidsrettede utviklingstiltak. Det kan se ut som om direktoratet har tatt utgangspunkt i fortidens mediebilde på papir, i stedet for å forutse fremtidig utvikling av nyhetsmediene.

For noen av våre bredeste nyhetstjenester vil det være slik at generelle nyheter er gratis, men at man søker å finansiere samfunnsnyttig journalistikk gjennom betaling for brukertilpassede produkter på spesifikke områder. Ved å abonnere på en nyhetstjeneste om sport bidrar du til å finansiere arbeidet med allmenne nyheter, for eksempel. Slik kan det være med flere nisjer som leveres av en merkevare som i all hovedsak betjener et bredt publikum. Det er grunn til å tro at mye av fremtidens produktutvikling vil finne sted på denne måten.

Det samme gjelder systemer og plattformer for mikrobetaling av enkeltartikler. Det blir stadig flere av oss som bygger vår deltagelse i samfunnslivet på et mangfold av kilder. Heldigvis. Før var vårt nyhetsbilde preget av lokalavisen, kanskje en riksavis og av NRK. Nå oppsøker folk i stigende grad nisjene eller andre medier med utgangspunkt i anbefalinger i sosiale medier. I andre land ser vi at det bygges egne plattformer for kjøp av enkeltsaker, og hvor du betaler med et klikk på mobilen.

For en uke siden publiserte Stavanger Aftenblad en unik reportasje over 64 sider om et barnevernsbarn i samme avis og på nettet. Det var en samfunnsviktig historie, som appellerte til lesere over hele landet. Det ville vært himmelropende feil om en leser på Senja, i motsetning til abonnenten i Randaberg, skulle betale moms for artikkelen. For et par år siden så vi likeså hvordan den avslørende Janne-saken fra Bergens Tidende ble lest – og debattert – av mer enn en million nordmenn. Så mange avislesere finnes det ikke i Bergen.

Kvalitetsjournalistikken som fører til god norsk samfunnsdebatt utvikler seg universelt. Nå må ikke Skattedirektoratet lage et regelsett som begrenser nye utviklingsmuligheter for samfunnsviktig kritisk journalistikk. Det nye nullmomsregimet gir muligheter for å utøve fornuftig skjønn og praksis bør derfor ligge nærmere de samfunnsmessige intensjoner som fritaket begrunnes ut fra.

Det er også slik at mange fagpressepublikasjoner leverer viktige premisser for samfunnsdebatten gjennom nyhetsarbeid som henvender seg til et bredt publikum. Kommunal Rapport, som eies av Kommunenes Sentralforbund, er en svært viktig og uavhengig leverandør av undersøkende journalistikk mot et ganske bredt publikum. Teknisk Ukeblad er et annet eksempel på et nettsted som leverer vesentlige bidrag til vår offentlige samtale. Derfor bør det nå sendes tydelige politiske signaler på hva som er hensikten med reformen, nemlig å være til støtte for slik journalistikk på ganske bred basis.

Du må la det svinge, Linda. La det rock and roll. Helt til Siv mister all kontroll.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s