Klikkokratiet – et faresignal

DEBATTBOK: "Klickokratin" beskriver hvordan medias rolle som premissleverandør til demokratiet blir gradvis svakere og hvordan journalistrollen er i endring.

DEBATTBOK: «Klickokratin» beskriver hvordan medias rolle som premissleverandør til demokratiet blir gradvis svakere og hvordan journalistrollen er i endring.

Det er vanskelig å se for seg et velfungerende demokrati uten levedyktige, profesjonelle og uavhengige nyhetsmedier. Men den digitale revolusjonen knuser tradisjonelle forretningsmodeller og endrer budbringerrollen. Journalister blir vår tids nye industriarbeidere – nyhetsproletariatet. Kvartalskapitalismen har seiret. Klikkokratiet overtar makten.

Dette bildet tegnes opp av den svenske kulturjournalisten Ulrika Kärnborg i boken «Klickokratin – Mediekrisens första offer är sanningen», som kom ut for et par uker siden.
Kärnborg, som har bakgrunn fra bl.a. Expressen og Dagens Nyheter, tar oss med på en reise gjennom endringene i medielandskapet.

Hun beskriver endringene som har preget journalistyrket de siste par tiår – like lenge som nettavisenes eksistens. Gjennom samtaler med kolleger, forskere, medievitere og en ny kulturminister tegner hun et ensidig svart bilde av klikk-journalistikkens inntog i redaksjonene.

Det handler først og fremst om kulturjournalistikkens endelikt. Fraværet av profesjonell kritikk. Nedbemanning av journalister med erfaring og spesialkompetanse. Nedbygging av lokaljournalistikk og journalistisk gravekapasitet. Medieselskapene som etablerer egne bemanningsforetak for å drive «hamster-hjulene» i nyhetsredaksjonene.

– Churnalism, har den kjente britiske gravejournalisten Nick Davies kalt den nye trenden.

Ressursknappheten fører til færre ekte reportasjer ute blant vanlige mennesker og færre avsløringer om vanskjøtsel av offentlige verdier. I stigende grad blir andre journalisters artikler eneste kilde for vår nyhetsjournalistikk. I tillegg til alt som kommer flytende fra sosiale medier. Vi bygger et relasjonssamfunn i stedet for et kunnskapssamfunn. Populismen overtar både i journalistikk og politikk.

Ulrika Kärnborg mener at det finnes en virkelig kobling mellom svekkelsen av journalistikken som institusjon og fremveksten av høyreradikale miljøer som vi ser i mange vestlige land.

I boken tar hun utgangspunkt i sammenslåingen av de to tradisjonsrike mediehusene Helsingborgs Dagblad og Sydsvenska Dagbladet. Et stort antall journaliststillinger ble slaktet. Kultur- og lederredaksjonene ble slått sammen. Slike eksempler vil vi få se flere av. I fjor høst forsvant 350 journaliststillinger i Sverige. Hittil i år like mange. MTG har varslet kutt av 300 stillinger. I skrivende stund kom nyheten om kutt av 13 redaksjonelle stillinger i Nord-Sverige. Fotografer og redigerere får gå først. Slik er realitetene i Norge også. Medieutviklingen domineres av teknisk/økonomiske perspektiver, og konsernene leter med lys og lykt etter folk som kan forene journalistisk kompetanse med teknisk innsikt.

– Men bedriver vi journalistikk for å tjene penger, eller tjener vi penger for å bedrive journalistikk, lyder et av de retoriske spørsmål som boken stiller. Forfatteren imøteser en omlegging av statlig produksjonsstøtte slik at den i større grad øremerkes til reportere og prosjekter som krever spesiell kompetanse. Økte overføringer til kvalitetsjournalistikk kan finansieres gjennom økt skattlegging av mobil- og bredbånd-selskaper.

Boken om «Klickokratiet» er ellers kjemisk renset for oppskrifter på hvordan god journalistikk skal finansieres i fremtiden. Den omtaler prosjekter som Blank Spot, hvor et knippe utenriksjournalister har samlet inn en drøy million fra 2000 bidragsytere og starter et nytt nettsted i høst. Den fordømmer medieforetakenes «desperate forsøk på leke reklamebyråer» gjennom egne avdelinger for content marketing og native advertising. Forbrukerne vil vende ryggen til slike produkter, tror forfatteren.

Ulrika Kärnborg beskriver også den økende selvopptattheten i journalistikken, som er et resultat av oppmerksomhetssamfunnet vi lever i. Privatsfæren må vike på mange områder i samfunnet. Journalistikken preges mer og mer av private bekjennelser. Til og med journalister av den gamle skole tvinges til å gi intime skildringer fra sine hjemlige miljøer. Meningstyranni fortrenger i en viss grad objektiv og nøytral journalistikk.

Jeg må erkjenne at også jeg kjenner på et visst ubehag hver gang jeg bruker jeg-ordet.

Men personifiserte spalter gir som regel mange klikk og er et billig alternativ til kostbare reportasjer og fordyrende jakt på nyheter.

Jeg fant likevel trøst i ordene fra en av bokens kilder – Mattias Göransson, redaktør i magasinet Filter:

-Journalistikk oppstår når du forlater deg selv og går ut i virkeligheten…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s