Kunsten å plagiere

ANSVARLIG: Sjefredaktør Amund Djuve har lagt mye prestisje i Dagens Næringslivs magasin- og featurejournalistikk, som nå har fått seg en skikkelig bulk. Foto: JAN PETTER LYNAU

ANSVARLIG: Sjefredaktør Amund Djuve har lagt mye prestisje i Dagens Næringslivs magasin- og featurejournalistikk, som nå har fått seg en skikkelig bulk. Foto: JAN PETTER LYNAU

I sommer feiret jeg 40 årsjubileum som journalist. Dessverre legger vi bak oss en sommer helt uten store nyhetsavsløringer. Den største avsløringen kom fra en filmarbeider på et sosialt medium. Der delte han nyheten om at Dagens Næringslivs profilerte magasin-reporter egentlig var en plagiat-kunstner.

Senere har saken vokst i omfang. Vi står overfor systematisk teksttyveri og noe mer enn en ripe i lakken på Amund Djuves prestisjetunge journalistiske flaggskip. Aftenpostens redaktør var raskt ute med å forsikre at noe lignende neppe foregikk der i gården. Blekket hans var knapt tørket før det ble påpekt at en magasinartikkel var et låneprosjekt uten kildeangivelse.

Redaktøren i fagbladet Journalisten har de senere år gjort seg bemerket som en kritisk kilderevisor i norsk presse. Nå ble det raskt avdekket at også han hadde sitt synderegister som journalist i Dagbla’ på nett.

Ja, slikt forekommer i de beste familier. Jeg tror alle større redaksjoner har hatt sine kleptomaner. Det alvorligste i avsløringen av DN-journalisten er likevel ikke hangen til tekst-tyveri, men viljen til å servere leserne dikt og bedrag som sannheter annenhver lørdag. Journalisten har lånt historiefortellinger fra magasinet The New Yorker og plassert dem i en forfalsket norsk kontekst.

Det er heller ikke første gang slikt avdekkes. Den tidligere redaktøren av The Washington Post, Ben Bradlee, ble legendarisk da han ledet redaksjonens avsløring av Watergate-skandalen. Få år senere fikk redaksjonen Pulitzer-prisen for en skjebnehistorie fra narkotikamiljøet. Problemet var bare at hele historien var oppdiktet..

Senere ble en betrodd reporter i The New York Times avslørt som serie-bedrager i spaltene. Og senest i år har en ny skandale rystet pressemiljøene i USA. En reportasje i det anerkjente magasinet The Rolling Sone om angivelige seksuelle overgrep på universitets-campus i Virginia viste seg å være et falsum. I sommer måtte redaktøren gå.

Ikke alt var bedre før. Da VG slo seg fram som en populær riksavis i 1970-årene var avisen helt avhengig av to faktorer: Tusen-tipset og lokalavisene som kilder. Og det hendte nok at en og annen lokalavisjournalist protesterte mot stofftyveri, selv om alle kilder i regelen skulle krediteres. De fikk takk for lånet.

Ved korrespondentkontorene i utlandet var det legitimt å rapportere fra nyhetsbildet uten konkret kildeangivelse. Det er nok riktig som det er påstått, at noen av reportasjene fra Falklandskrigen ble skrevet fra pubene i London. VGs London-kontor var i mange år bemannet av vaktsjefer og redigerere som i kvartalsvis turnus forsynte seg av avisbunkene.

Den som gransker min tosiders artikkel fra 1985 om frokostvanene som holder Dynasti-stjernen Joan Collins ung og slank, må antagelig lete langt mellom cornflakene etter en kildeangivelse.

En pressefotograf fortalte meg en gang at han fikk kraftig kjeft av redaktøren fordi han ikke kunne levere bilder til journalistkollegaens intervju med maskerte ETA-terrorister i Baskerland, hvor de hadde vært på reportasjereise. Problemet var at fotografen ikke hadde vært vitne til noe slikt intervju..

Etter avsløringen av DN-journalisten har pressens egne organisasjoner sett behov for å oppdatere sine medlemmer i god skikk og kildebruk. Et plagiat er å ettergjøre andres verk på utilbørlig måte og utgi det som sitt eget. Det er legitimt å sitere fra andres verk som er offentliggjort, forutsatt at tekstmengden er innenfor rimelighetens grenser og kilden krediteres. Dette handler egentlig om respekt for andres arbeid og folkeskikk, påpeker både Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag.

Det kan se ut som at DNs journalist ikke har forstått dette, og at prisen for hans uforstand blir en skipbrudden journalistkarriere. For et år siden ble jeg selv intervjuet av ham i forbindelse med DNs langhalm av en reportasje om PR-bransjen. Det ble det merkeligste intervjuet jeg noensinne har opplevd. Journalisten blandet mine aktuelle utsagn med alt annet jeg tidligere hadde sagt og skrevet om temaet, og utga det som et nytt intervju helt utenfor sin kontekst. Heldigvis hadde jeg bedt om sitatsjekk, noe jeg vanligvis ikke gjør.

Likevel er det redaktørens ansvar å bygge en journalistisk kultur som sikrer kvalitet i journalistisk metode og innhold. Det er også redaktørens ansvar å foreta en kildekritisk vurdering av det journalistiske produkt. Min erfaring tilsier at dette er spesielt viktig når journalister skal ikle sin historie novellens form. I magasinjournalistikken er det blitt populært å tilnærme seg de litterære grep.

Nesten som ved et sammentreff fant DN-journalisten ut at tiden var inne til å si opp sin stilling, bare noen få uker før avsløringen var et faktum.

One thought on “Kunsten å plagiere

  1. Det jeg ikke forstår med hele denne saken, er hvordan og hvorfor. Som nevnt utallige ganger, er det et redaktøransvar å kvalitetssikre journalistisk arbeid. Det har i dette tilfellet sviktet fullstendig, men er etter min mening symptomatisk for hele avisbransjen som helhet i 2015. At det skjer systematisk plagiering og kopiering, hersker det dessverre liten tvil om. I en mediehverdag hvor innhold og oppdateringer må skje i et stadig økende tempo, er det mange fristelser, og stadig mindre mulighet for kvalitetskontroll. Dette bærer nettavisene preg av. Man skal ikke lete lenge før man finner en artikkel som er oversatt direkte fra en utenlandsk avis, og publisert med en norsk journalist som forfatter. Ofte er kildehenvisning glemt. Dette synes å gjelde særlig innen såkalt kjendisjournalistikk. Derfor er det påtagelig at større magasinjournalistikk klarer å komme gjennom det redaksjonelle nåløyet. Hvor er det egentlig feilen ligger?

    Så var det spørsmålet om hvorfor? Så vidt jeg kan huske, er journalisten som startet dette hverken dum, eller særlig uærlig. Han er godt utdannet i faget, og har ført en underholdende og god penn. Som et barn av informasjonsalderen, burde han simpelthen vite bedre. Ingen med så høy profil kommer unna med juks og fanteri, i en tid hvor absolutt alt blir gransket. Det er da betimelig å stille spørsmål ved motivasjonen bak dette. For ham selv er det en dypt personlig tragedie. For pressen i Norge, viser det en svært alvorlig systemsvikt. Helt grunnleggende ting man lærer under utdannelsen, er tilsynelatende ikke gjeldende i den nye tiden.

    I stedet for å peke fingre og jakte på unnfallende journalister, burde man kanskje rette søkelyset mot redaktørrollen, og hva den innebærer i dag?

    Gratulerer med 40 år.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s