I pressefrihetens navn

PROTESTERER: En journalist benytter anledningen til å ytre seg under åpningen av verdenskongressen til International Press Institute (IPI) i Myanmar tidligere i år. Protesten skjedde midt under informasjonsministerens hilsningstale til flere hundre redaktører. Foto: Scott Mc Kiernan, ZUMA PRESS

PROTESTERER: En journalist benytter anledningen til å ytre seg under åpningen av verdenskongressen til International Press Institute (IPI) i Myanmar tidligere i år. Protesten skjedde midt under informasjonsministerens hilsningstale til flere hundre redaktører. Foto: Scott Mc Kiernan, ZUMA PRESS

I går – på pressefrihetens dag – gikk mine tanker til vår mangeårige medarbeider Eirik Mosveen, som fant Høyrelandsmøtets viktigste politiske avsløring dypt nede i statsministerens utringning. Hun gjemmer mobilen med alle statshemmelighetene i BH’en.

Erna svarte på avsløringen med bitende ironi: «Så glad for at VG har fått hjem igjen Eirik Mosveen for å lage dyptpløyende politisk journalistikk », skrev hun på Twitter.

Det går en dyp kløft mellom presse og stat, og i de fleste land måles pressefrihet etter myndighetenes trang til å regulere media, gjennom lovgivning, sensur eller forfølgelse av journalister.

Ikke sjelden oppstår det konflikt mellom statens ledere eller statsoverhoder og den frie, uavhengige presse. Som da den danske dronning Margrethe ville ha seg frabedt å være dus med en ung journalist på pressekonferansen i anledning hennes 75-årsdag.

President Obama nyter det privilegium at han en gang i året gis anledning til å gå til motangrep på media. Det skjer under den årlige middagen i korrespondentklubben i Washington. For en drøy uke siden leverte presidenten et fyrverkeri av mer eller mindre ondsinnede vitser mot pressen og enkelte politikerkolleger. Verst gikk det ut over Hillary Clinton og CNN, som han mener er en parodi på seg selv.

Også Russlands president Putin benytter seg av ironi i motangrepene på pressen. Dette ble jeg vitne til en gang i Kreml – i den svære salen som en gang huset Det Øverste Sovjet – Sovjetunionens parlament og nasjonalforsamling. Episoden fant sted i 2006, under åpningen av den internasjonale avisutgiverorganisasjonen WANs verdenskongress.

Det var omstridt å arrangere en slik verdenskongress i Moskva og i den medieundertrykkende bjørnens hule. WANs tøffe president, iren Gavin O’Reilly, benyttet derfor sin introduksjon av Putin til å hudflette den russiske presidenten for hans undertrykkelse av den frie presse. Putin besvarte ydmykelsen på en særdeles elegant måte:

– Kjære gjester, dere har nå vært vitne til et stykke russisk ytringsfrihet, sa han i sin åpningstale til WAN-delegatene.

WAN-IFRA er organisasjonen som står bak markeringen av 3. mai som Pressefrihetens Dag. Dagen ble innstiftet av FN i 1993 og er vårt internasjonale svar på 1. mai. I Norge er vi så makelig anlagt at vi markerer dagen i dag, mandag 4. mai. På Litteraturhuset i Oslo skal det holdes seminar om «Blasfemi, ytringsfrihet og pressefrihet – Fritt fram så lenge ingen blir krenket?».

Mange steder i verden er spørsmålet om pressefrihet stadig blodig alvor. Hittil i år er 45 journalister drept under tjeneste, åtte av dem i terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. I løpet av 2014 ble til sammen 135 journalister drept under utførelsen av sitt arbeid.

Idet jeg skriver disse linjene tikker meldingen inn om at ytterligere to tunisiske journalister er funnet drept i Libya med strupen skåret over. Den islamske staten IS står bak drapene. Blodet slutter aldri å flyte i den arabiske verden.

Storbritannia kan se tilbake på mer enn 300 års pressefrihet, men de siste årenes medieskandaler truer med å endre dette bildet. Hvis Labour og Ed Miliband vinner parlamentsvalget neste uke, skal mediene tvinges til å akseptere strengere reguleringstiltak. Det liberale partiet ønsker derimot å grunnlovfeste pressefriheten, mens de konservative med statsminister David Cameron i spissen, vil fryse lisensfinansieringen av BBC og innføre skattelettelser for lokalaviser.

Samtidig er rettsprosessene etter avsløringen av medienes pengeutbetalinger til høytstående polititjenestemenn i ferd med å utvikle seg til litt av en skandale. 34 journalister er de siste fire årene arrestert, mistenkt for ulovligheter. Nesten alle er nå frifunnet eller har fått tiltalen frafalt. En generasjon britiske journalister er mistenkeliggjort, og pressens kildevern er varig svekket.

Her i Norge har Arbeidsforskingsinstituttet offentliggjort en undersøkelse som viser at halvparten av alle journalister er utsatt for hets, sjikane eller trakassering, for det meste på nettet. En fjerdedel har opplevd direkte trusler. Tilstanden beskrives som et demokratisk problem.

Men Norge troner fortsatt i toppen av listen over verdens mest pressefrie land. Vi nyter i hvert fall friheten til å henge oss opp i statsministerens puppestell.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s