Skjønnheten og udyret

HUN GIKK PÅ DAGEN: Arabelle Sicardi – BuzzFeeds skjønnhetsredaktør – gikk på dagen  etter at redaktørene hadde fjernet hennes reklamekritiske artikkel. Artikkelen var holdt i en tone som ikke passet til det øvrige innholdet i seksjonen, mente sjefredaktøren. Foto: GETTY IMAGES

HUN GIKK PÅ DAGEN: Arabelle Sicardi – BuzzFeeds skjønnhetsredaktør – gikk på dagen etter at redaktørene hadde fjernet hennes reklamekritiske artikkel. Artikkelen var holdt i en tone som ikke passet til det øvrige innholdet i seksjonen, mente sjefredaktøren. Foto: GETTY IMAGES

I vår tid er skjønnhets-journalistikken i ferd med å bli en vond kvise på journalistisk integritet. Den største utfordringen for oss som vil forsvare medienes uavhengighet er at unge lesere ikke later til å bry seg om innholdet er sponset eller ikke – bare det er nytt og kult.

Trenden er internasjonal. På områder hvor vi i Norge har hatt strengere presseetiske publiseringsregler, leder digitaliseringen oss nå inn i en global forestillingsverden hvor grensene mellom journalistikk og reklame gradvis viskes ut av kjøpsanbefalinger og handlemuligheter i redaksjonelle innholdsmiljøer.

Det er tunge aktører som The New York Times, The Wall Street Journal og britiske The Guardian, som går foran. Enhver redaktør i disse seriøse mediehus vil selvsagt hevde at hos oss praktiseres et skarpt skille mellom redaksjon og annonseavdeling. I nye, toneangivende medier som f. eks. BuzzFeed og i sosiale medier blir skillet mer utydelig.

Ledelsen i BuzzFeed har sammenlignet sitt skille mellom redaksjon og annonseavdeling med den kinesiske mur. Men enhver som har besøkt Kina vet at Muren er å betrakte som en sammenrast steinrøys på enkelte strekninger.

De siste ukene er redaksjonen i BuzzFeed blitt scene for litt av en såpeopera når det gjelder kommersialisering av nettmedier. Skjønnhetsredaktøren, Arabelle Sicardi, sluttet på dagen etter at hun skrev en kritisk artikkel om en reklamekampanje for såpemerket «Dove». Artikkelen ble fjernet fra databasen etter ordre fra sjefredaktør Ben Smith fordi den var holdt i en tone som var i konflikt med grunntonen i nettstedets mote- og skjønnhetsseksjon.

Ben Smith ble raskt kritisert for å ha gitt etter for press fra annonsørene. «Dove» eies av Unilever som er en av BuzzFeeds største annonsører. I skandalen som i amerikanske medier omtales som «DoveGate» ble Smith til slutt tvunget til å publisere artikkelen på nytt og iverksette en intern granskning.

Undersøkelsene avdekket til sammen fem tilfeller hvor kritiske artikler mot merkevarer var blitt slettet av redaksjonsledelsen, angivelig etter henvendelser fra annonseavdelingene. Det kunne se ut som om tjenesten «Slett meg» har fått en ny målgruppe i USA.

– Vi har nå fått se native advertisings sanne ansikt, skriver Columbia Journalism Review om tekstlignende annonsering. Media bør nå forberede seg på en æra av merkevare-styrt sensur.

Også i Storbritannia har det i løpet av vinteren utspilt seg en stor medieskandale. Den anerkjente politiske kommentatoren Peter Oborne forlot ærverdige The Telegraph i protest mot sine redaktører, som han hevdet undertrykket kritisk journalistikk mot store annonsører som banken HSBC og butikk-kjeden Tesco. Mange frykter at presset fra annonsører har en nedkjølende effekt på undersøkende journalistikk.

Noe av det første vi lærte som journalister var behovet for en sunn, kritisk innstilling til de kommersielle budskapene i reklame. Ofte ble det også laget nyhetsreportasjer om reklame som ikke helt holdt hva den lovet. Tekstreklame sto høyt på redaksjonens agenda, og biljournalistikk og reisejournalistikk ble lenge sett på som områder hvor integriteten var truet. Ved hjelp av Tekstreklameplakaten fikk norsk presse ryddet opp i disse forholdene. Nå kommer trusselen mot journalistisk integritet fra mote- og skjønnhetsbloggere, ukeblader og nyhetsaviser på nett.

Stadig oftere mottar Pressens Faglige Utvalg klager på slik journalistikk, og i utvalgets siste møte – hvor bl.a. VGs MinMote og bladet Det Nye ble felt – tok reklamemakeren Eva Sannum bladet fra munnen:

«Motejournalistene og moteredaktørene er i en verden hvor det er litt sånn: -Jeg kommer til frisøren og forventer at dette skal jeg få gratis fordi jeg hashtagger frisørsalongen på Instagram og jeg forventer å få noen klær, for de omtaler jeg i artiklene mine»…

Tekstreklameplakaten vil i løpet av våren trolig bli redigert inn i Vær Varsomplakaten. Heldigvis ser det nå ut til at kravet til et tydelig skille mellom reklame og journalistikk vil bli bevart i plakatens ordlyd.

Men hva hjelper det?

En ny svensk undersøkelse fra Gøteborgs Universitet viser at det eksisterer store generasjonsskiller i digital mediemoral. 73 prosent av personer født på 80-tallet eller senere synes det er helt eller delvis OK at noen får betalt for å gjøre produktreklame i sine blogger. Blant personer født før 1960 er tilsvarende andel bare 43 prosent.

Og sakte dør vi ut.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s