Det dødelige halsgrepet

 

MINNER: Erik Are Tvedt (35) døde av kvelning etter halsgrepet under pågripelsen. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

MINNER: Erik Are Tvedt (35) døde av kvelning etter halsgrepet under pågripelsen. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

I USA vekker dødelige politiarrestasjoner offentlig oppvask, oppslag i mediene og nærmest opptøyer i berørte nabolag. I Norge henlegger Spesialenheten for politisaker og Riksadvokaten en slik sak som «intet straffbart forhold» uten nevneverdig offentlig debatt og belysning i åpen rett.

Det er ikke bra at tragiske hendelser med et så alvorlig utfall stues vekk uten at offentligheten får nærmere innsyn i hva som faktisk skjedde og media gis mulighet til å kontrollere myndighetenes håndtering av saken.

Derfor er det prisverdig at NRK nå går videre rettens vei for å få avklart viktige prinsipper i denne forbindelse. NRK har begjært utlevert en overvåkningsvideo som viser den fatale pågripelsen av en psykisk syk pasient på Oslo Legevakt 29. november 2012. Riksadvokaten har nektet å utlevere videoen, og NRK led nederlag i Oslo Tingrett som prøvde spørsmålet rett før påske. Nå er avgjørelsen anket til Borgarting lagmannsrett.

Det rettslige spørsmålet gjelder om det strider mot menneskeretten og retten til ytringsfrihet å nekte media innsyn i videomaterialet.

Den dødelige pågripelsen ble etterforsket av Spesialenheten for politisaker. To kvinnelige politibetjenter forsøkte å få kontroll over Erik Are Stedt (35). En ambulansesjåfør som var til stede mente politibetjentene trengte hjelp og festet et halsgrep rundt mannen i et minutt, mens han ble påsatt håndjern.

Erik Are Stedt var psykisk syk og hadde ikke et kriminelt rulleblad. Han var heller ikke ruset. Han hadde diagnosen paranoid schizofren og hadde selv oppsøkt politiet fordi han følte seg forfulgt. Ifølge vitner var han redd/psykotisk og forsøkte å komme seg unna. Vitnene har forklart at det ikke forelå noen nødvergesituasjon. 35-åringen døde på stedet som følge av kvelning.

Spesialenheten konkluderte med å henlegge saken mot politibetjentene ettersom «intet straffbart forhold anses bevist» og saken mot ambulansesjåføren ble henlagt «etter bevisets stilling». Riksadvokaten hadde klarert at ambulansesjåføren også kunne etterforskes av Spesialenheten ettersom han tross alt var å betrakte som en uniformert, offentlig tjenestemann.

STØTTER ANKEN:  Avdødes foreldre, Erik og Vivi Stedt, ga NRK samtykke til å begjære overvåkingsvideoen utlevert. Nå håper de at anken til lagmannsretten vil føre fram, slik at den fatale pågripelsen på Oslo Legevakt kan bli belyst offentlig. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

STØTTER ANKEN: Avdødes foreldre, Erik og Vivi Stedt, ga NRK samtykke til å begjære overvåkingsvideoen utlevert. Nå håper de at anken til lagmannsretten vil føre fram, slik at den fatale pågripelsen på Oslo Legevakt kan bli belyst offentlig. Foto: KAREN BEATE NØSTERUD

Den avdødes familie påklaget henleggelsene, men Riksadvokaten valgte i stedet å henlegge sakene mot alle de tre fordi «intet straffbart forhold anses bevist». NRK hadde begjært videoen utlevert etter samtykke fra de etterlatte.

I følge Vær Varsom-plakaten er det en av pressens fremste oppgaver «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner». Det ligger i kjernen av medienes samfunnsoppdrag å utøve en demokratisk kontroll av offentlig maktutøvelse og påse at borgernes rettssikkerhet blir ivaretatt. Denne oppgaven krever åpenhet og offentlighet.

Det burde være en selvfølge at slike omstridte hendelser med dødelig utgang blir gjenstand for en offentlig høring, med full kontradiksjon og belysning av faktum. I det minste at så vidt sentralt etterforskningsmateriale som en overvåkningsvideo, som viser tjenestemennenes inngripen, blir frigitt for gjennomsyn av de etterlatte eller etter deres fullmakt, media. Tilliten til offentlige maktutøvere er også avhengig av dette.

Spesialenheten for politisaker mener at retten ikke engang har anledning til å prøve et slikt spørsmål. Det sier sitt om etterforskernes sans for åpenhet. Dommeren i Oslo Tingrett nektet heldigvis å etterkomme dette ønsket, men kom likevel til den tvilsomme konklusjon at hensynet til ambulansesjåførens velbehag tilsier at han må beskyttes mot offentlig innsyn. Ettersom han bare «tilfeldig» var til stede ved pågripelsen. Hvorfor polititjenestekvinnene lot ham feste det dødelige halsgrepet sier dommen ingen ting om.

Jeg begynner dessverre å ane et mønster hvor offentlighetens krav om innsyn skal avskjæres når det oppstår risiko for kritikk mot politi og påtalemyndighet. I vinter har vi sett dette i flere saker hvor media i sin undersøkende journalistikk krever innsyn i logger og saksdokumenter. Det gjelder Dagbladets undersøkelser av «et varslet mord» i Buskerud og ikke minst har vi sett det i forbindelse med Bergens Tidenes opprulling av «Asylbarnsaken» og Hordaland politikammers trenering av «Monika-saken». Omstridte henleggelser lar seg sjelden skjermes i lengden bak en mur av taushet.

Jeg har vanskelig for å se for meg at politidrapet i Ferguson, politiets kvelning av en ubevæpnet mann i New York i fjor sommer eller denne ukas fatale politiskudd mot en løpende mann i Charleston, Sør-Carolina, ville la seg skjule bak taushetsplikt overfor folket. Den norske rettsstaten bør dessuten ta inn over seg at i vår tid er videodokumentasjon stadig oftere bare et fingertrykk unna – på mobilen.

Maktbruk kommer for en dag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s