Nytt fra skammekroken

FORNØYD VG-LESER: Bronsestatuen av en avisleser utenfor VG-huset illustrerer den internasjonale presse-rapporten «The Trust Factor». Foto: JAN PETTER LYNAU

FORNØYD VG-LESER: Bronsestatuen av en avisleser utenfor VG-huset illustrerer den internasjonale presse-rapporten «The Trust Factor». Foto: JAN PETTER LYNAU

Få ting bygger så sterkt tillit og troverdighet som evnen til å innrømme egne feil. Derfor var det befriende å lese VGs førsteside på nettet i forrige uke: «Dette skammer vi oss over».

Tittelen henviste til samlingen av fellende uttalelser og kritikk fra Pressens Faglige Utvalg (PFU) det siste året – til sammen fire skraper i den journalistiske lakken til Norges mest leste mediehus. Statistikken viser en ny liten fjelltopp, sammenlignet med de tre foregående år hvor VG ikke hadde noen innslag som ble rammet av pressens selvjustis.

Publiseringen innebærer nok ikke at redaktører og journalister er enig i alle kritiske merknader, det gjelder kanskje spesielt den fellende uttalelsen om Tom Staavis kommentar til en parkeringssak, der parkeringsselskapet nylig tapte sin sak i lagmannsretten. Poenget er at PFU-kjennelsen likevel respekteres av redaksjonen og blir retningsgivende for senere arbeid.

VGs «skammekrok» ble presentert side om side med mediehusets «skrytealbum» – oversikten over fjorårets største journalistiske prestasjoner og gjennomslag. Denne listen illustreres med «Historien om Odin», den unge gutten som tok sitt liv etter mobbing på skolen.

Et redaksjonelt regnskap har altså en side for kostnader og for inntekter. På samme måte som VG har nå både Aftenposten, Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad publisert sine redaksjonelle årsregnskaper. Både Schibsted, Polaris og Amedia – de tre store mediekonsernene i Norge – publiserer sine redaksjonelle årsrapporter. Senere i vår vil også Norsk Redaktørforening publisere en samlet norsk, redaksjonell årsrapport.

Vi bør ha all mulig grunn til å være stolte av disse publikasjonene, som tar publikum med til innsiden av redaksjonslokalene. De er ganske enestående i sitt slag, og vekker oppsikt internasjonalt.

Men det er ikke bare parkeringsvakter som ikke liker å bli fortalt hvordan de skal gjøre jobbene sine. Det gjelder i høy grad også pressefolk. Journalister og redaktører har rykte på seg for å være hysterisk sensitive overfor kritikk av ethvert slag.

– Når journalister får kritikk, lukkes skallet som på en østers, sies det.

Likevel foretrekker de definitivt kritikk fra sine egne kolleger fremfor regulatoriske inngrep fra statlige myndigheter eller rettsvesenet.

Etisk og faglig selvjustis anses derfor i mange land som en styrke for demokratiet. Egen røkt sies også å fremtvinge større respekt enn statlig innblanding og tvang, som dessuten vil være egnet til å undergrave medias uavhengighet. Men det er et skjørt system. Hver gang pressen går bananas kommer det garantert krav om at myndighetene skjerper sitt tilsyn.

Jeg tilhører et internasjonalt presseetisk nettverk som arbeider aktivt for å forsvare pressens selvjustis og for å introdusere disse prinsippene i land som sliter med medias uavhengighet og troverdighet. I dette arbeidet står den norske modellen helt sentralt. Ethical Journalism Network (EJN) har nettopp publisert sin rapport «The Trust Factor», og på forsiden sitter VG-leseren med sin avis på benken utenfor Akergaten 55, VG-huset.

I rapporten skriver min lengeværende pressekollega, Sven Egil Omdal, en svært god artikkel om hvordan gjennomsiktighet og presseetiske standarder oppnår økt respekt i mediene. Økningen i antall klager til PFU, er ikke nødvendigvis bevis på flere overtramp, men kan også skyldes en større anerkjennelse av at pressens selvdømmeordning fungerer godt.

I Norge har vi den forholdsvis unike situasjon at PFU kan behandle klager mot alle medier, enten det er magasiner, aviser, nettaviser, radio- eller TV. PFU kan også behandle klager mot medier som står utenfor presseorganisasjonene som finansierer dette arbeidet. Nesten alle de norske redaktørstyrte mediene er tilsluttet ordningen.

Slik er det ikke i f. eks. Nederland, som har et system ganske likt det norske. Her står noen av de største mediehusene utenfor selvdømmeordningen. Store presseskandaler og treg saksbehandling har fremkalt beskyldninger om at det nederlandske klageorganet er en tannløs tiger med sløve klør.

Den norske selvdømmeordningen er blitt justert mange ganger siden PFU så dagens lys i 1928. Mange av revisjonene er gjort under trusselen fra krav om større offentlig innblanding. Det er ikke uvanlig med en behandlingstid for klager på tre måneder. Spørsmålet er om den digitale transformasjonen vil skape behov for et nytt «fast track» i PFU.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s