Medaljens bakside

EKSPERT I ÅPENHET: Danske Oluf Jørgensen dømte Finland først i mål, knepent foran Norge i det nordiske mesterskap i åpenhet på Litteraturhuset i Oslo i forrige uke. Foto: LISA RYPENG

EKSPERT I ÅPENHET: Danske Oluf Jørgensen dømte Finland først i mål, knepent foran Norge i det nordiske mesterskap i åpenhet på Litteraturhuset i Oslo i forrige uke. Foto: LISA RYPENG

Mens Petter Northug gikk turrenn i Faluns VM-løyper ble det arrangert Nordisk Mesterskap i åpenhet i Litteraturhuset i Oslo. Her stakk Finland av med gullmedaljen knepent foran Norge. Som i skisporet kom Danmark sist i mål.

Men medaljen har en bakside: Med Offentlighetsloven i hånd må mediene fortsatt kjempe en innbitt kamp mot byråkratene for å sikre folk innsyn i viktige samfunnsforhold og beslutningsprosesser.

Jeg har laget mitt egen lille «forskningsprosjekt». Som leder av juryen for SKUP-prisen (Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse) har jeg lest 63 metoderapporter fra noen av de beste journalistiske arbeider siste år. De nominerte journalistene har publisert avsløringene som preget samfunnsdebatten i 2014 og som fikk konsekvenser. I ca. 40 av rapportene fortelles det om massiv motstand fra kommunal og statlig forvaltning, eller manglende tilgjengelighet til informasjon. Hvordan er det mulig i et år hvor vi feiret den norske Grunnlovens jubileum?

Grunnloven slår fast at det tilligger Staten å legge til rette for at vi har en offentlig og opplyst samtale. I følge lovens bokstav har vi også offentlighet i forvaltningen som hovedregel. Problemet er bare at det samtidig finnes 400 unntaksparagrafer i lovverket. Taushetsplikten forekommer i 100 bestemmelser alene.

Vi har altså med en lovmessig sveitserost å gjøre.

Den danske offentlighetsrådgiveren Oluf Jørgensen har utgitt boken «Offentlighet i Norden». Sist onsdag var han måldommer da Offentlighetsutvalget i Norsk Presseforbund arrangerte det nordiske mesterskap i åpenhet. Det er store forskjeller i lovverket som regulerer offentlighetsprinsippene i landenes nasjonale lovverk.

Sverige fikk sine offentlighetsregler allerede i 1766. Danmark og Norge kom etter med lovfestede rettigheter til innsyn først i 1970-årene. Norge har tatt en lederposisjon gjennom sin elektroniske postjournal. Island er gått lengst i å etablere et særskilt klageorgan for den som får sine innsynskrav i offentlig forvaltning avslått.

Alle de nordiske land har unntak for sensitive personopplysninger, men i Sverige har pressen større tilgang til generelle personopplysninger. Norge har på sin side miljøinformasjonsloven og loven om produktkontroll, som i mange tilfelle åpner en sidedør til forvaltningens hemmelige liv.

Finland utmerker seg gjennom rett til innsyn på et tidligere tidspunkt i den politiske beslutningsprosess. I Norge holdes selv faglige vurderinger av faktiske forhold unna media i beslutningsprosessen. Det er heller ikke innsyn i kommunikasjonen mellom politikere i departement og storting.

Danmark er altså det mest lukkede land i Norden. I følge professor i offentlig rett, Erik Boe, har flere hundre års åpenhetskultur skapt en langt bedre praksis i Sverige. Her er det en selvfølge at offentlig ansatte er til for å betjene allmennhetens interesser – ikke nedkjempe dem.

I Norge bruker undersøkende journalister uker og måneder på omfattende innsynsprosesser med klage til Sivilombudsmannen som endestasjon. Stortingets ombudsmann for forvaltningen mottar årlig ca. 160 klager over avslag på innsynsbegjæringer. Han har ingen sanksjonsmyndighet og gir medhold i bare 13 prosent av klagene. Flere klager som bl.a. gjelder innsyn i sammenstillinger av informasjon må avgjøres skjønnsmessig.

Sen saksbehandling er en gjenganger hos Sivilombudsmannen. Et annet ord for dette er trenering.

– Samtlige offentlige instanser vi var i kontakt med, motsatte seg publisering, skriver journalistene i en metoderapport om forhold som var så rystende at de fikk plass i statsministerens nyttårstale.

Tilgang til dommer og statistikk er ofte avgjørende for å belyse uheldige trekk ved vårt samfunns utvikling, og for å sikre rettssikkerhet. Men informasjonen er ofte utilgjengelig lagret, eller forvaltningen vil ikke ta seg tid til å hende den fram.

Journalistene rapporterer også om en voksende hærskare av informasjonsmedarbeidere som ser det som sin oppgave å hindre publisering av kritiske opplysninger. Som opphavsmannen til en av fjorårets viktige avsløringer skriver:

– Det oppleves som om offentlige myndigheter driver systematisk trenering, motarbeidelse og hemmelighold. En kan stille spørsmål ved om hæren av informasjonsrådgivere, som i dag danner forsvarsverket mellom media og de ulike departementene, jobber for åpenhet og tjener det norske demokratiet eller er satt der til å beskytte eget byråkrati og egen ledelse..

Det er rett og slett deprimerende lesning.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s