I skyggen av terror

YTRING: En stille protest mot angrepet på ytringsfrihet og pressefrihet. Foto: REUTERS

YTRING: En stille protest mot angrepet på ytringsfrihet og pressefrihet. Foto: REUTERS

Mens blodtørstige terrorister gikk til dødelig angrep på journalister og tegnere i Charlie Hebdo, satt jeg og funderte på et betimelig spørsmål: Hvilken pris skal demokratiet betale for å få slutt på all terror?

Jeg hadde bestemt meg for å skrive om et av demokratiets aller viktigste verdispørsmål – pressefriheten – etter forslagene om utvidet adgang til å kontrollere og overvåke kommunikasjon mellom menneskene i vårt samfunn. Mange frykter at utvidet adgang til overvåkning av våre mobiltelefoner skal ramme pressens kildevern, og derved svekke både ytringsfrihet og pressefrihet.

Alt i terrorbekjempelsens navn. Det er et merkelig paradoks.

Adgangen til risikofritt å kunne varsle journalister om urett og maktmisbruk i samfunnet er grunnleggende for vårt demokrati. Derfor har de høyeste rettsinstanser i Norge og Europa stadfestet pressens kildevern som tilnærmet absolutt. Enhver journalist eller redaktør ville gått i fengsel for å forsvare prinsippene om pressefrihet.

Men hva skjer med pressens kildevern når 99 prosent av kommunikasjonen mellom mennesker digitaliseres og mobildata lagres? Hvis våre myndigheter skal ha lettvint tilgang til denne informasjonen – tør noen tipse mediene da?

I terrorismens kjølvann har mange stater de siste 15 årene innført nye lover og regler for kommunikasjonskontroll. I land som USA, Storbritannia og Norge vekker dette sterk debatt. Overvåkningen skjer ved bruk av falske basestasjoner for mobiltrafikk, slike som Aftenposten glimrende har avslørt står utplassert i Oslo sentrum. Nedlastningen av mobildata tar bare noen sekunder og kan gjøres fra fly, biler på bakken eller mer stasjonært utstyr.

Felles for mange vestlige land som trues av terror er at man lemper på kravet om rettslig kjennelse for myndigheters overvåkning av mobiltrafikk. Man tillater i stigende grad også kommunikasjonskontroll som ledd i forebyggende arbeid, og politisjefer gis fullmakter til å iverksette hastetiltak på egen hånd.

I Storbritannia har mediefolk organisert kampanjen «Save our sources» i et opprør mot Regjeringens forslag til nye retningslinjer for telefonovervåkning av journalister (RIPA – Regulation of Investgatory Powers Act). Forslagene er ute på høring og skal behandles denne vinteren. I følge medietidsskriftet The Press Gazette vil forslagene gi myndighetene adgang til å gå inn i journalisters telefonlogger på grunnlag av beslutning fra høytstående polititjenestemenn. Man frykter at slike fullmakter skal bringe mange av pressens kilder og varslere til taushet.

Frykten er ikke ubegrunnet. De siste årene har britisk politi iverksatt mer enn 400 offisielle etterforskinger i jakten på pressens kilder. Mange av dem er iverksatt for å avsløre lekkasjekilder internt i politiet. Metropolitan Police gikk nylig inn i telefonloggene til nyhetsdesken og den politiske redaktøren i The Sun for å avsløre og straffe tre politikilder. Det er et sykdomstegn for demokratiet, hevder pressefolk.

Langt fra alle sakene handler om mediers innbrudd i kjendisers mobiltelefoner eller betaling av politikilder. Sakene mot The Sun og enkelte regionaviser handler om å finne kilder til samfunnskritiske avsløringer.

I Danmark har Høyesterett nylig avsagt dom i den såkalte Se og Hør-saken, som i utgangspunktet handler om å finne kilden til bladets omtale av kjendisers kredittkortkjøp. Dommen gir politiet rett til å granske journalisters mobiltelefoner og PC’er som allerede er beslaglagt. Medier kan nå bli tvunget til å oppbevare kildeopplysninger på steder hvor de ikke kan nås av myndighetene.

Her i Norge har advokat Jon Wessel Aas i en delrapport til Fritt Ord om ytringsfrihetens kår, påpekt uheldige konsekvenser for pressefriheten av den lovmessige utglidning av myndighetenes rett til å overvåke kommunikasjonen i vårt samfunn. – Kildevernet er blitt en illusjon, hevder Aas.

Han peker særlig på at såkalt «hastekompetanse» kan benyttes av PST-sjefen eller sikkerhetspolitiets nestkommanderende også i rent forebyggende øyemed. Altså når det ikke er snakk om konkret terror-mistanke. Ved rettslig begjæring om innsyn er det heller ingen som representerer pressen eller offentligheten i slike spørsmål. I tillegg representerer sikkerhetstjenestenes utveksling av data mellom ulike land en mulig krenkelse av menneskers integritet. Det er stor risiko for at alt dette vil ha en nedkjølende effekt på kildenes lyst til å gi opplysninger om kritikkverdige forhold i samfunnet.

De fleste mennesker aksepterer en viss grad av kommunikasjonskontroll for å hindre terror. Spørsmålet er om vi skal godta stadige forslag om utvidelser på dette område, slik Justisdepartementet nå har sendt ut på høring. Kanskje burde justisminister Anders Anundsen se til Sverige, hvor det lovforbud og straffebud for å forfølge pressens kilder. Det vil i det minste kunne veie opp for noe av den nedkjølende effekt som økt kommunikasjonskontroll har overfor de som varsler om urett i vårt samfunn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s