Med slegge på ville veier

Av Hilde Haugsgjerd leder for Pressens Faglige Utvalg  

DEBATT: Vær Varsom-plakatens formål er ikke å gjøre jobben lett for redaktøren, eller å bidra til skarpe debatter.

Mens jeg søndag var på vei til København og deilige Gråbrødre torv, bruker min navnesøster, BTs kultur- og debattredaktør, storslegga i en kommentar.

«Pressens Faglige Utval (PFU) er i ferd med å kvele norsk meiningsjournalistikk». «Med PFU og leiar Hilde Haugsgjerd er vi i augneblinken på veg mot ei tannlaus prippen presse med dei krenkte (og advokatane deira) i førarsetet», skriver Hilde Sandvik.

Pressens Faglige Utval (PFU) er i ferd med å kvele norsk meinings­journalistikk. Og det var vel ikkje meininga med pressas vaktbikkje?

Hennes dommedagsprofetier skyldes at PFU nylig felte Stavanger Aftenblads dekning av en sak på ett punkt: For å ha trykket en kronikk uten at en omtalt lokalhistoriker som ble utsatt for sterke, konkrete anklager kom til ordet med en samtidig imøtegåelse – les: sitt svar, sin versjon eller sin kommentar til anklagene. Og at PFU også nylig felte en kommentar i VG for et liknende forhold.

Ingen fristilling

I de snart ti årene jeg har vært med i PFU, har utvalget stått for den samme tolkning av Vær Varsom-plakaten overfor meningsjournalistikken: I ledere, kronikker, kommentarer, anmeldelser og debattinnlegg skal takhøyden være svært, svært stor når det gjelder meningen, standpunktet, karakteristikken og ideologien som publiseres. Og for slike ytringer gjelder ingen rett til samtidig imøtegåelse. På dette grunnlaget har vi mange ganger latt medier gå fri når en leder, en kommentar eller et leserinnlegg er blitt klaget inn.

Men meningsjournalistikken er ikke fristilt fra presseetikken. Når redaktøren skriver leder og kommentar eller publiserer et innlegg, kan hun ikke legge til side bestemmelser som å vise respekt for menneskers privatliv, som å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtale kan få for barn, som at den som utsettes for sterke beskyldninger skal få adgang til samtidig imøtegåelse. I Norsk Presseforbunds veileder om retten til samtidig imøtegåelse, VVP-plakatens paragraf 4.14, heter det at «Den gjelder like mye på debattsidene som på nyhetsplass». Og det presiseres at imøtegåelsesretten utløses bare ved sterke angrep av faktisk art, det vil si konkrete, etterprøvbare beskyldninger.

Meningsjournalistikken er ikke fristilt fra presseetikken

En enkel illustrasjon på hva dette innebærer: En bokanmelder kan gjerne skrive at en bok er et makkverk, språket grenseløst banalt og at forfatteren burde ta grunnskolen på nytt. Men hvis anmelderen skriver om en krimbok at forfatteren må ha hentet det kjedelige plottet fra det underslaget han selv skal ha begått, kan det ikke publiseres uten at forfatteren får komme samtidig til ordet.

Blir ikke dårligere

Kommentarer blir vel ikke dårligere fordi om sterkt kritiske påstander av faktisk karakter blir sjekket, endret eller imøtegått? Det innebærer da vel ingen trussel mot de sterke meninger og de spennende kommentarer?

Vær Varsom-plakatens formål er ikke å gjøre jobben lett for redaktøren eller å bidra til skarpe debatter. Den er i første rekke ment for å beskytte enkeltpersoner mot krenkende og skadelig publisitet. For en krenket og skadet person spiller det ingen rolle om krenkelsen eller den feilaktige, faktiske beskyldningen sto i en kronikk, ikke på nyhetsplass.

Et av de redaktørstyrte medienes fortrinn i konkurransen fra all annen digital debatt og meningsytring er nettopp redaktørens og redaksjonens kvalitetssikring og etiske kontroll.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s