Høyesterett har talt

 

6.AUGUST 2007: Pressens kritikere I ambulansesaken hevder at dette bildet, som viser Ali Farah (I brun skjorte) stående oppreist ved ambiulansen, er et viktig bevis I saken og at det aldri er publisert I pressen. Bildet ble imidlertid publisert av VG Nett 9. august 2007 under tittelen "Slik skjedde ambulanseskandalen". Foto: ØYVIND LÅTE

6.AUGUST 2007: Pressens kritikere I ambulansesaken hevder at dette bildet, som viser Ali Farah (I brun skjorte) stående oppreist ved ambiulansen, er et viktig bevis I saken og at det aldri er publisert I pressen. Bildet ble imidlertid publisert av VG Nett 9. august 2007 under tittelen «Slik skjedde ambulanseskandalen». Foto: ØYVIND LÅTE

Norges Høyesterett har talt til yrkesutøvere i norske medier: Det er greit å videreformidle sterke beskyldninger om rasistisk motiverte handlinger fra vitner og tilskuere. At journalister og redaktører gjør slike oppfatninger til sine egne er ugreit, med mindre det kan føres sannhetsbevis.

Slik velger jeg å forstå Høyesteretts endelige avgjørelse i favør av den tidligere ambulansesjåføren Erik Schjenken i injuriesaken mot Dagbladet. Avgjørelsen falt i forrige uke – seks og et halvt år etter hendelsen i Sofienbergparken der ambulansepersonalet nektet å ta med seg den hodeskadede somalieren Ali Farah til legevakt eller sykehus.

Dagbladet er dømt til å betale 200 000 kroner i oppreisning og over en million kroner i saksomkostninger til Erik Schjenken. Utfallet er det samme som Borgarting Lagmannsrett kom til, men premissene er noe forskjellige. Dommen er endelig med mindre den bringes videre til Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Jeg har tidligere kommentert denne saken flere ganger og blir jevnlig beskyldt for å tilhøre pressens klamme frimureri av uforstående kynikere som forsvarer journalisters rett til å ødelegge menneskers liv og helse. Mitt forsvar er ikke begrunnet i omtanken for Dagbladets ve og vel, men i kjærligheten til ytringsfriheten. Jeg anser at det er betydelig fare for at ytringsfriheten kommer svekket ut av behandlingen i Høyesterett.

Kritikken mot tjenestekvinner og – menn, som handler på vegne av myndighetene må stå helt sentralt i et demokratisk samfunn. Alle inngrep i denne retten må være strengt nødvendige. Således kan det være berettiget å kritisere politifolk som opptrer diskriminerende, slik det ble oppfattet i f.eks. Obiora-saken. I 1970-årene snakket vi om «klassepurk». Etter norsk rett er det lov å kalle politifolk for «hestkuk», i hvert fall når uttalelsen faller et stykke nord for Sinsen-krysset.

Men «rasisme»-begrepet skal man altså være ytterst varsom med, enten handlingene har rot i bevisste eller ubevisste holdninger. Ubevisst motiverte handlinger kan være uttrykk for såkalt «skjult rasisme» eller «institusjonell rasisme», viktige diskusjoner som står på den politiske agenda. Å føre denne debatten uten næring fra konkrete hendelser i samfunnet blir svært vanskelig.

Avgrensningen mellom ytringsfrihet og personvern i et demokratisk samfunn kan være komplisert å foreta. Begreper som «verdivurderinger» og «fakta-påstander» står helt sentralt her. Verdivurderinger har en vesentlig sterkere beskyttelse mot inngrep enn fakta-påstander.

Dagbladets nyhetsjournalistikk frikjennes langt på vei av Høyesterett. Formidlingen av en rekke diskutable påstander om hvordan Ali Farah ble forlatt i parken aksepteres som «overdrivelser» innenfor rammen av journalistisk frihet. Det har også betydning at ambulansefolkenes språkbruk var en del av grunnlaget for de sterke reaksjonene som kom.

Beskyldningene om uforsvarlig pasientbehandling ligger også innenfor det som er vernet av ytringsfriheten. Høyesterett refererer her bl. a. den knusende dommen over tjenestemennenes opptreden som ble gitt av Statens Helsepersonellnemnd.

Høyesteretts førstevoterende, Kristin Normann, er ikke nådig i omtalen av Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen. I hennes kommentarartikkel og i en senere lederartikkel gikk Dagbladet over fra å formidle andres beskyldninger om rasisme til selv å konkludere i det konkrete saksforholdet – uten noen forbehold. Avisen offentliggjorde dessuten opplysninger som bidro til å identifisere Erik Schjenken for en videre krets.

– Å konkludere slik Dagbladet gjorde, kan heller ikke sees som et nødvendig element for å fremme debatten, skriver dommer Normann.

Marie Simonsen står dermed igjen på den rettslige slagmarken som et kommentarjournalistikkens svar på Cruella de Ville – ondskapens fyrstinne.

Det er interessant at Høyesteretts vurdering i denne saken er avgitt med dissens. Dommer Clement Endresen kom til motsatt konklusjon av de fire øvrige dommere: Også Dagbladets utsagn må vurderes som verdibaserte ytringer. Dagbladets dekning er i større grad en systemkritikk enn en kritikk rettet mot ambulansepersonellet, mener Endresen. Han mener også at Dagbladet i tilstrekkelig grad har klarlagt det faktiske grunnlaget for avisens karakteristikker av ambulansefolkenes handlemåte.

Høyesteretts dissens kan virke som en invitasjon til å søke Den Europeiske Menneskerettsdomstolens avveining av viktige forhold som påvirker ytringsfriheten. Jeg vet ikke om Dagbladet orker å klage, men for Europas medier vil det kunne ha stor betydning.

3 thoughts on “Høyesterett har talt

  1. Høyesteretts konklusjon:
    «Det er greit å videreformidle sterke beskyldninger om rasistisk motiverte handlinger fra vitner og tilskuere. At journalister og redaktører gjør slike oppfatninger til sine egne er ugreit, med mindre det kan føres sannhetsbevis.»

    Din kommentar:
    «Jeg anser at det er betydelig fare for at ytringsfriheten kommer svekket ut av behandlingen i Høyesterett.»

    Ut fra konklusjonen kan jeg på ingen måte være enig med deg. Derimot ser det ut som høyesterett mener at man må kunne bevise – altså stå for det man påstår. At pressen skal ha et slikt krav er en stor styrke for yttringsfrihet. Uttalige saker om ytringsfrihet de senere år – har omhandlet både presse og den stadig voksende aktivitetet i sosiale medier og dens mangel på respekt for yttringer og samtidig mangel på vanlig høflighet. Det som slår meg som det aller mest opplagt fra alle disse diskusjonene er at det bør være klare krav til identitet til den som yttrer og samtidig da krav til sannhet/bevis (via referanse o.l.) til det man påstår. At Pressen skulle være fristilt fra et slikt krav er jo hinnsides.
    Marie Simonsen har jeg flere ganger reagert på. Hun er en god skribent, men svært mange artikler hun skriver fremmer synspunkter som virker personlige. Pressens viktigste funksjon – mener jeg, er å være en objektiv kritiker. Som selvfølgelig må kunne stå for det de skriver. Uten et slikt krav vil ønske om store opplag føre til flere mulig injurierende saker.

    Lik

  2. Siste ord er sagt, ingen domstol i utlandet kan overprøve Høyesterett, det er en ikke uvanlig misforståelse. En annen konklusjon i Strasbourg påvirker ikkekravet til at Dagbladet skal betale erstatning, eller dommen i seg.

    Ytringsfrihet har vi neppe i et land der nå selv samtaler mellom to privatpersoner, hvor den ene uttrykker mishag eller nedverdiger kvinner eller homoer, kan føre til fengselsstraff. Etter endringen fra i fjor er dette en realitet. En som overhører en slik samtale kan få ytrereren dømt.

    Ytringsfrihet gir muligheter til å spre løgner, det er helt OK, menda må man også betale for det.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s