Pressens parkeringsvakter

EN FORNÆRMELSE: Ledelsen i parkeringsselskapet Q-Park følte seg fornærmet av Roar Hagens kommentartegning.

EN FORNÆRMELSE: Ledelsen i parkeringsselskapet Q-Park følte seg fornærmet av Roar Hagens kommentartegning.

Det første jeg lærte da jeg kom til Akersgaten i 1979 var respekten for at vi som journalister skulle bidra til produksjonen av «Den lille manns avis». Snart fikk jeg også høre at vi skulle skrive for «Fru Hansen på Tveita». I dag synes mye av dette å representere verdier på vikende front. Det er i stigende grad elitismen som råder i norsk mediedebatt.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg i forrige uke lyttet til diskusjonen i Pressens Faglige Utvalg om to saker som parkeringsselskapet Q-Park har anlagt mot Dine Penger og Verdens Gang, etter at disse mediene har omtalt saken der en 68-årig Oslo kvinne gikk til kamp mot parkeringsforelegget som hun mottok fordi billetten etter betjentens mening ikke var festet synlig nok i frontruten.

Gjennom reportasjen i dinepenger.no ble vi alle opplyst om at den fantes et krav til såkalt «kvalifisert synlighet» for slike lapper i bilens frontrute. Hvis slik synlighet ikke foreligger hjelper det heller ikke om du kan vise til at billetten er trukket.

Sakene førte til dyp splittelse i PFU mellom journalistikkens representanter og representantene for akademia, som skal være allmennhetens representanter i utvalget. Sekretariatet i Norsk Presseforbund hadde også innstilt på at de to mediene hadde brutt god presseskikk. Tungen på vektskålen ble Aftenpostens avgåtte redaktør Hilde Haugsgjerd, som påtok seg rollen som selveste «Lapp-Lisa» i oppgjøret med de to mediene.

Klageren mente at Dine Penger burde ha ventet med å publisere saken siden det ikke var innhentet noen imøtegåelse fra en representant for Q-Park. Dine Penger viste på sin side til at man hadde gjort gjentatte forsøk på å få selskapet i tale i 17 timer uten å lykkes. På den annen siden publiserte man samtidig et intervju med en representant for Parkeringsklagenemda som hadde avvist kvinnens klage mot parkeringsselskapet under henvisning til kravet om «kvalifisert synlighet». Dette er på mange måter en kontradiksjon som går lenger enn kravet til samtidig imøtegåelse.

På dette punktet vant heldigvis klageren heller ikke fram. Pressens Vær Varsom-plakat inneholder nemlig tydelige bestemmelser om at det ikke skal lønne seg å gjøre seg utilgjengelig for pressens jakt på svar.

Derimot ville PFUs flertall felle mediene for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 om at man skal være kritisk til valg av kilder og kontrollere om opplysningene er korrekte. Gjengivelsen av 68-åringens opplevelse tok for få forbehold om at hennes fremstilling var korrekt.

Hun hadde imidlertid tatt bilde av sin egen frontrute som både viste forelegget og parkeringsbilletten. Parkeringsvakten kunne i ettertid ikke huske detaljene i episoden.

Bladet og nettstedet Dine Penger har flere ganger på forbilledlig vis tatt opp enkeltmenneskers kamp mot mer eller mindre legitimerte maktutøvere i samfunnet. Alle husker dekningen av småspareren Ivar Petter Røeggens kamp mot DNBs pushing av spareprodukter.  I slike saker lever bladet virkelig opp til Vær Varsom-plakatens punkt om pressens samfunnsrolle: Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlig myndighet og institusjoner, private foretak eller andre.

Dine Pengers tidligere redaktør, Tom Staavi, skrev en uke senere en kommentar

i VG hvor han ga en høyst subjektiv analyse av berettigelsen til det nye kravet til «kvalifisert synlighet» for parkeringsbilletter. Også denne ble underkjent av PFUs flertall under henvisning til «kildekritikk og korrekte opplysninger», som jeg forstår at heretter skal gjelde også for kommentarjournalistikk.

Dessverre forstår jeg fortsatt ikke hva som var galt med fremstillingen av den 68-årige kvinnens opplevelse av møtet med parkeringsvakten. Av artiklene kom det tydelig fram at her sto påstand mot påstand mot mellom partene. At det ikke skal være tillatt å ta tydelig standpunkt for den ene part i en kommentarartikkel er et vesentlig inngrep i ytringsfriheten.

Det var forstemmende å høre akademia-representantenes åpne spekulasjon  i PFUs diskusjoner om at hun kanskje hadde bløffet eller sørget for at bildet var manipulert.  I  Pressens Faglige Utvalg er det tydeligvis et eksklusivt rom for «ukvalifisert synsing».

Enhver som noen gang har forsøkt å argumentere mot en parkeringsvakt vil kunne kjenne seg igjen i dette møtet med PFU-flertallets argumentasjon.

****

Hilde Haugsgjerd har sendt dette tilsvaret på denne kommentaren:

Den lille kvinne og store mann  i PFU

Av  Hilde Haugsgjerd, leder for PFU

I sin mediekommentar mandag minnes Bernt Olufsen imperativet om å stå opp for «den lille mann» fra sin første tid i VG og Akersgata.

Jeg husker også et annet trekk ved VG fra omtrent den tiden: Avisen hadde lite annet enn forakt til overs for PFU og medvirket ikke i behandlingen hvis VG ble klaget inn. Heldigvis snudde dette. Presseetikken og klager på VG til PFU ble tatt på største alvor i Bernt Olufsens tid som VGs sjefredaktør. Han har videreført den gode tradisjonen med interessante og ofte kloke mediekommentarer.

Men mandag var ikke Olufsen helt etterrettelig da han kommenterte PFUs behandling av «parkeringssaken», der Dine Penger og VG ble felt under vårt siste møte. De to mediene ble bare felt på ett punkt og på grunn av samme forhold: Ikke for gjengivelsen av den kvinnelige kildens fortelling om Q-parks krav om at parkeringsbilletten skal ligge «synlig» for ikke å få bot. Men fordi hennes opplevelse av hva som forgikk og av hva som ble sagt mellom henne og parkeringsvakten ble gjengitt konkret, uten noe forbehold. Hun forteller at hun viste vakten billetten, men at han likevel ga henne boten.

På dette punktet fant PFUs flertall at historien var gjengitt for konstaterende, når hverken vakten selv eller parkeringsselskapet hadde gitt sin versjon av det som skjedde. Pressen skal så visst stå opp for «den lille kvinne».

Men når «den store mann» ikke gir sin versjon av en sak, trengs ofte et forbehold i fremstillingen. Når det dreier seg om rent faktiske forhold, gjelder dette også i kommentarartikler. Men når det gjelder karakteristikker og meninger, skal takhøyden i denne sjangeren være svært stor og forutsetter ikke forbehold.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s